Det utenkelige skjer

Tankene går tilbake til en vinterkveld rett etter tusensårskiftet. Med ungdommens radikalitet dypt forankret i ryggmargen reiste jeg, frimodig på egne vegne, til et småmøte i en liten vestlandsbygd. En kamerat ble med for å fylle en ellers kjedelig kveld. Han hadde ikke noe annet å gjøre, og det var ingenting halvveis interessant på tv. Et småmøte, noen få sjeler, de fleste godt voksne – med andre ord slik som det ofte var og er på småmøter. Talen min var enkel og med dybde som et vannglass. De radikale tanker og frimodigheten som var der før møtet, forsvant da jeg entret salen. Talens utgangspunkt var fra Salme 12, om «Herrens ord er rene ord». Det var enkelt og stillferdig. Møtet tok slutt, og vi samlet oss for å dra. Jeg så at noe var annerledes med ham, han var stille, så på meg. Jeg spurte hva som er skjedd. Han svarte «Gud møtte meg i kveld, i det som ble forkynt». Et enkelt småmøte på Vestlandet, det var stedet der den gode hyrde enda en gang hentet inn et bortkommet lam.

Bare det utenkelige

Verden har aldri vært innstilt, åpen, interessert eller søkende mot Gud. Dette sier Gud selv. Man må ikke forveksle religiøs/åndelig søken med det at et menneske søker Gud. Mennesket søker seg selv og vil åndeliggjøre seg selv. Slik har det vært, slik er det, og slik vil det alltid være. Derfor er det merkelig at noen mener at vår tid er annerledes, at det er vanskeligere å forkynne budskapet. Ordet fra Gud har aldri passet inn. Når i Bibelens historie var budskapet aktuelt? Var det aktuelt på Noas tid? Var det aktuelt på Abrahams tid? Var det aktuelt på tiden da Moses levde? Da profeten Jeremias ble kastet i fangenskap for sin forkynnelse, var det fordi det var aktuelt? Var Jesus ord aktuelle i tiden – når han endte opp med å dø alene på et kors? Bibelen vitner om det motsatte. Guds Ord er aldri aktuelt i menneskers øyne. Når Paulus sier at Ordet er en dårskap for verden, for den som går fortapt, så er det nettopp det: idioti, tåpelig, ubrukelig og uaktuelt. Det er slik fordi Gud har villet det slik. Men Guds ord er aktuelt uavhengig av hva mennesket mener om det, for i det rekkes Guds løfte.

Et utenkelig budskap

Min påstand er at det snakkes mye og forkynnes for lite. Hva betyr det å forkynne? Jeg velger å bruke samme definisjon som politiet bruker av ordet, og jeg siterer fra deres nettside «Kva er forkynning? Forkynning er ei spesiell form for å gje melding om rettslege handlingar og beslutningar. Målet er å sørgje for at mottakaren raskt og sikkert blir informert om innhaldet i det rettslege dokumentet…». Å gi en melding, sørge for at mottakeren får budskapet. Det er rett på sak hva det handler om; å gi mennesker en melding fra Gud om hva han har gjort for dem i Jesus Kristus. Det er budskapet! Budskapet hører vi Jesus gi i Joh 20:23 «Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Dette budskapet er utenkelig for mennesket: At jeg er en fortapt synder, at Gud har tilgitt meg for Jesu skyld og gir meg denne frelse gratis. Dette trenger folk å bli forkynt.  En amerikansk pastor, James A. Nestingen – for mer informasjon se www.fordypningsdager.com – forteller om effekten av et slikt budskap (jeg gjengir hovedpoenget). Han forteller om et enkelt sommermøte med kolleger og venner av familien, i alt en blandet forsamling av kristne og ikke-troende. Han forkynte Guds Ord, og som han alltid gjør, brukte han ordene «Deres synder er dere tilgitt» i talen. Etter møtet kom en kvinne bort. Hun var hustru av en av de besøkende. Hun var rik, sekulær og uten noen tilsynelatende religiøs interesse eller aktivitet – en slik som vi lett vil si ikke trenger eller bryr seg om evangeliet. Hun spurte «Under talen sa du til forsamlingen at deres synder var tilgitt. Hvem mente du da?» Nestingen svarte: «Min jobb er å levere budskapet. Kristus sendte meg med det ordet, og jeg sa det». «Til alle», spurte hun. «Ja, det er det jeg skal gjøre», svarte han. Så sa hun: «Sa du det til meg? Mente du meg?»  «Ja, jeg gjorde det, og hør her; la meg få si det til deg igjen». Øyeblikkelig svarte hun «Please!». Nestingen fortsatte å fortelle: «Jeg brukte navnet hennes og sa: ‘dine synder er deg tilgitt for Jesu skyld’. Da sa hun: ‘Det er det beste som noen gang har blitt sagt til meg’».

Her ble et menneske født på ny, av det budskapet hun hørte. For henne, bundet av skyld, samvittighet, byrder og livets krav, ble det gitt betingelsesløst, der og da, uten at hun engang behøvde å «ta imot», fordi Ordet skapte tro. Det er stor forskjell på å snakke om syndenes forlatelse og å gi det. Budskapet om syndenes forlatelse er hva et kristent vitnesbyrd sentreres rundt. Enten det sies fra en talerstol, fra et kateter, ved en sykehusseng, i et fengsel, på butikken eller på arbeidsplassen. Dine synder er deg tilgitt! Forkynnelsens tid er ikke forbi.