Som Jarle Mong påpeker i forordet til boken «Mer mann» (Sambåndet, 2024), lever vi i en tid hvor det «hersker stor forvirring rundt hva en mann er og hva maskulinitet innebærer».

En forklaring kan finnes i radikal- eller nyfeminismen fra 1960- og 70-tallet. Den bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», det vil si angivelige mekanismer som reproduserer og utøver mannlig dominans.

Omveltning

Noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet, mens andre har som mål å eliminere hankjønnet, og at kvinner bare bør leve med andre kvinner. Målet er uansett en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden.

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene 

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene, og dermed er de kommet inn i en slik forvirring som Jarle Mong beskriver. For oss som er kristne, kvinner så vel som menn, er Bibelen også her vår rettesnor. Her finner vi Guds gode vilje for de to kjønn han har skapt. 

Guds bilde  

I 1. Mos 1,26 sier Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og i v. 27 konstaterer Moses: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

Gud skapte hankjønnet og hunkjønnet – med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

De hebraiske begrepene som er brukt, betyr både mann og kvinne og mannlig og kvinnelig. Med andre ord skapte Gud hankjønnet og hunkjønnet, og han skapte dem med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

Ulike egenskaper  

For det andre forteller disse versene oss at mann og kvinne avspeiler Gud («… i vårt bilde, etter vår liknelse»). Vi kan spørre hvorfor Gud skulle skape to kjønn dersom de hadde nøyaktig de samme egenskapene. Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud.

Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud. 

For det tredje brukes det flertallspronomen i v. 26: «oss» og «vår/vårt». Her får vi Bibelens første glimt av treenigheten. Jesus, Sønnen – som selv ikke er skapt – var med under skapelsen. 

Mannen  

Det er først i kap. 2, fra v. 18, vi får beskrivelsen av at kvinnen blir skapt. Før den tid besto mennesket kun av ett kjønn, hankjønnet.

På denne plass i nr. 4/24 skrev jeg om hvordan noen har tenkt at det første mennesket var tvekjønnet. Det kan vi trygt avvise som fri fantasi. I tillegg til det mannlige pronomenet («ham») som er brukt i v.15 (og v.7) i 1. Mos 2, synes også profeten Jesaja (2,22) å bekrefte at det første mennesket var en mann (og bare det!). 

Dyrke og verne

I 1. Mos 2,15 leser vi at «Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den». Jeg mener det er svært sentralt for hva som er mannens gudgitte rolle. Å «dyrke» handler om å frembringe noe som fører til underhold eller forsørgelse. Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger.

Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger. 

For det andre skulle Adam «verne» hagen. Som den som har biologiske egenskaper til å være den fysisk sterkeste i et ekteskap (jeg legger til grunn som selvsagt et ekteskap er mellom mann og kvinne), skal mannen beskytte sin hustru, familie – og samfunnet for øvrig – mot fare. I Ef 5,25 forsterkes dette med at ektemannen om nødvendig skal gi livet sitt for sin kone. 

Kvinnen  

Selv om det her er mannens funksjon vi er særlig opptatt av, er det ingen grunn til ikke å nevne kvinnens gudgitte hovedoppgave. Fra 1. Mos 2,18 hører vi om hennes skapelse. Hennes gudgitte rolle er å være mannens «medhjelp» og i den egenskap «hans like».

Kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Det var nemlig kvinnen som gjorde mannen i stand til å oppfylle det gudgitte oppdraget i 1. Mos 1,28 om være fruktbare og bli mange. Uten kvinnen ville dette være umulig, og kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud.  

Slik ser vi hvordan Guds skaperorden og vilje er. Det er et prinsipielt bilde og ikke utfyllende eller utelukkende i alle detaljer. Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud. 

Syndefallet 

Så vet vi at det skjedde noe fundamentalt i kap. 3. De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds. Syndefallet får store konsekvenser, forutsetningene endres (fra v.16). Adam og Eva vises ut av hagen.

De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds.

Det nære forholdet til Gud får et brudd. Å nære seg av jorden, forsørgerrollen, blir en «møye» for mannen. Barnefødselen blir smertefull for kvinnen.  

Undertrykkelse

Eva, kvinnen, får også høre dette: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Her må vi erkjenne at noen menn opp gjennom historien har misbrukt domsordet i 1. Mos 3,16 til på ulike måter å undertrykke kvinner. Men poenget er at dette er en konsekvens av syndefallet og ikke en del av Guds opprinnelige og gode vilje.

Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann.  

Og domsordet må ikke blandes sammen med det som sies om kvinnens underordning i Ef 5, som har Jesu frivillige underordning under Gud som forbilde. Sammenhengen forteller oss at dette er en god underordning og ikke et resultat av syndefallet. Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann (sml. 1. Mos 3,16b med Høys 7,10). 

Kritikk 

Slik formulerte jeg mine tanker før jeg leste videre fra forordet i «Mer mann». Jarle Mongs framleggelse av «hva en mann er, og hva maskulinitet innebærer» er naturlig nok langt bredere enn jeg har fått fram her. Men det var ikke overraskende å konstatere at han bygger på de samme bibelske grunnsteinene (se også Sambåndet nr. 3/24).

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene.  

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene. De som langt på vei har fått gjennomslag for at (han)kjønn og kjønnsforskjeller må avskaffes. Jarle Mongs utledning av mannens gudgitte oppgave som forsørger, beskytter og leder – med Jesus som forbilde – er eksempelvis blitt stemplet som «kjønnsfascisme» (vl.no 04.06.). («Fascisme» favner politiske ideologier som blant annet legger vekt på autoritært styre, så som nazisme.)

Jordan Peterson

Når den misforståtte skrekken for at mannen skal reise seg og fylle sin nødvendige plass i et bibelsk verdensbilde, blir stor nok, tar man absurde virkemidler i bruk. 

Mot slutten av boken sin kommer Jarle Mong med en observasjon om canadiske Jordan Peterson: «Noe av det mest fascinerende (…) er at han ikke sier noe nytt. Professoren løfter fram gode, gamle og slitesterke verdier.» Det samme er tilfellet for Jarle Mong og boken «Mer mann», og takk skal han ha for det!