3. august kunne Dagen melde at NRK, fra og med 4. september, skal sende gudstjenester på TV ukentlig. Fram til nå har det kun skjedd ved store høytider. 7. august kom leder i Human-etisk forbund (Hef) med en programmessig protest mot dette i form av et debattinnlegg i Vårt Land.

Christian Lomsdalen bygger sin argumentasjon på et skarpt skille mellom uttrykkene «det offentlige rom» og «det offentlige». Styrelederen i Hef definerer «det offentlige rom» ganske upresist som «samfunnet», mens «det offentlige» er «institusjoner som kommuner, fylker, staten og andre fellesinstitusjoner». I innlegget hevder han at religionsutøvelse og forkynnelse må holdes ute av «det offentlige», som Hef-lederen altså tolker som fellesinstitusjoner.  

I desember 2006 publiserte Vox Publica, et magasin som omhandler demokrati og ytringsfrihet, en artikkel med overskrift «Offentlig rom». Her skriver samfunnsforskeren Erling Dokk Holm at «offentlig rom» rent juridisk er «et fysisk territorium som alle har adgang til». Jeg legger godviljen til og antar at det også er dette Lomsdalen mener. Men så fortsetter Holm med å si at «offentlig rom» også brukes billedlig, og at det da gjerne betyr «det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt». 

Går vi til ordboka, defineres «offentlig» både som noe alle har adgang til, som offentlige parker, og noe som «har med stat og kommune (hele samfunnet) å gjøre». «Offentlig», eller den bøyde formen «offentlige», synes altså både å kunne brukes om det Lomsdalen beskriver som «det offentlige rom» eller «samfunnet», og om fellesinstitusjoner i samfunnet – det Lomsdalen kaller «det offentlige».  

At jeg ikke finner igjen Lomsdalens skarpe skille blir viktig når vi går til Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Ikke minst Hef vil formodentlig være vel kjent med artikkel 18, som omhandler religions- og trosfrihet. Her står det følgende, i norsk oversettelse: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». 

Her beskrives to situasjoner der man har rett til å gi uttrykk for sin religion eller tro: alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. På engelsk brukes uttrykket «in public» der det på norsk står «offentlig». Til norsk kan dette oversettes med «i offentligheten» og betyr et sted man kan ses av mange mennesker.  

Lomsdalen finner ikke grunn til å kommentere artikkel 18 i sitt innlegg, men den er etter mitt syn svært relevant. Jeg tror nemlig heller ikke Lomsdalen og Hef mener at «offentlig» slik det her står – som det motsatte av «privat» – ikke skal inkludere massemedier som eksempelvis NRK. Og det man altså skal få lov til også i offentligheten, er å «gi uttrykk for» sin tro «gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Det er en ganske god beskrivelse av hva som skjer blant annet på kristne møtesamlinger.  

Det NRKs ansvarlige redaktør, Vibeke Fürst Haugen, bør merke seg, er at Christian Lomsdalen videre langt på vei reduserer Norges største redaksjon til kun å være en fellesinstitusjon, på linje med kommuner, fylker og staten. Hef-lederen beskriver rett og slett NRK som «statens TV-kanal» (gjentatt med litt andre ord i nytt innlegg i Vårt Land 25.08.22: «… NRK som en offentlig, statlig aktør»). Slik vi ellers kjenner statlige fjernsynskanaler, gir det ikke mye rom for ansvarlig redaktør i utførelsen av samfunnsoppdraget med å «informere om det som skjer i samfunnet» (Vær varsom-plakaten 1.4.). Her er kanalsjef i NRK, Bjørn Tore Grøtte, imidlertid klar i Dagen 5. august: «NRK skal speile samfunnet historien og kulturen i Norge, også den religiøse arven.» 

Og nettopp om den religiøse arven har også Grunnloven noe å si, som Christian Lomsdalen naturlig nok heller ikke trekker inn i sitt innlegg. «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», heter det i paragraf 2. «Forblir» betyr «fortsette å være» og dekker både fortid, nåtid og overskuelig fremtid. Det ville da være både underlig – og i strid med menneskerettighetene – om ikke kristen tro skulle kunne komme til uttrykk også i Christian Lomsdalens høyst diskuterbare definisjon av «det offentlige».