Innlegg

Den arrogante kirke

Den katolske kirke sliter ikke akkurat med selvbildet sitt.

Et tilbakeblikk: Vi hadde kommet et godt stykke i lesningen av trosbekjennelsen i engelskkyrkja St. Olafs i Balestrand da ordet «catholic» plutselig lyste mot meg fra liturgiheftet til Den anglikanske kirke. Forfjamset lukket jeg munnen. For å erklære at jeg trodde på “the holy catholic Church” ville jeg ikke være med på.

Den norskspråklige teksten lyder «jeg tror på (…) en hellig, allmenn kirke». Og med «allmenn» sikter protestanter til kirke i betydningen «alle kristne», ikke til et bestemt kirkesamfunn.

På seminaret «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus» på Fjellhaug 6. februar kom det tydelig fram at slik tenker ikke Den katolske kirke. Den bruker ordet som om det skulle være et egennavn. Ragnhild Helena Aadland Høen, som konverterte til katolisismen for sju år siden, var en av innlederne. Hun påpekte at ekklesiologien (læren om kirken) er det som først og fremst skiller mellom katolikker og protestanter.

Ifølge Høen opererer katolikkene med «den ene kirken» – den katolske – og «kommunion» (anerkjennende fellesskap) med denne ene kirken er det som gir enhet.

Denne ene kirken består, ifølge Høen, av det folk som Gud samler i hele verden. Og det var denne «synlige enheten» som fikk henne til å konvertere: – Den teologiske oppløsningen i Den norske kirke (Dnk) var så sterk at jeg ikke turte å overlate mine barn til den. Hvor skulle jeg da gå? Til noe enda mindre? Det ga ikke helt mening. Jeg begynte å tro at den katolske kirke er det som Jesus startet i år 33, sa Høen.

«Enhet og mangfold» var stikkord for Høens innlegg. Mangfold i betydningen at alle får det de trenger internt i kirken, er ifølge Høen av det gode (paragraf 814 i Den katolske kirkes katekisme). Men den nytilsatte kommunikasjonsrådgiveren for KrFs stortingsgruppe viste til at det i dag er flere enn 30.000 protestantiske kirkesamfunn i verden. Disse representerer splittelse, slik katolikkene ser det. – Der hvor synden er, er det splittelse. Der hvor dyden er, er det enhet, siterte Høen fra paragraf 817.

Den overbeviste katolikken så to bevegelser i vår tid. En retning som går «bort fra sannheten og ut i periferien og splittelsen og i ytterste konsekvens frafallet». Den andre går «mot sannhet og fordypning og den felles kristne tro». – Da går det mot den katolske tro og kirke, slik jeg ser det. Gå i rett retning, fra alene til sammen. For de som står utenfor den katolske kirke, vil det til enhver tid være nødvendig med splittelse. Men for meg er det nødvendig med enhet, og det er en guddommelig befaling. Splittelse skyldes synd og er djevelens verk, avsluttet Ragnhild Helena Aadland Høen hovedinnlegget sitt.

I debatten som fulgte, spurte Rolf Ekenes i lederskapet for medarrangørene Evangelisk luthersk nettverk om hvorfor Høen var så opptatt av at det er så mange innen Den katolske kirke, når Jesus sier at det er få som finner veien.

– Det finnes partier innenfor Den katolske kirke også, og vranglærere avvises. Idealet er å lese Ordet sammen med kirken. Leser en alene, kan en fare vill. Vi er avhengig av det apostoliske læreembetet, Peters embete, for å bli beskyttet mot splittelse. Den ene kristne tro er gitt til hele verden, ikke til noen få i Norge, svarte Høen.

I panelsamtalen i siste del av seminaret, fikk Høen spørsmål om hvorvidt Den katolske kirke tenker at de som ikke er katolikker, er annenrangs kristne. – Alle som er døpt i vann i den treenige Guds navn, er døpt inn i den katolske kirke. Vi ser på protestantisk tro som den kristne tro i en redusert, avkortet versjon, svarte Høen.

Hun ble også foreholdt et sitat fra kirkefaderen Cyprians brevsamling (Epistolae). Cyprian var biskop i Kartago (i dagens Tunisia) på 200-tallet og skrev at «utenfor kirken er det ingen frelse».

– Troen og dåpen betyr kirken. De som vet det, og likevel ikke vil være i kommunion med kirken, har et problem, valgte Høen å uttrykke seg.

Paragraf 846 i katekismen sier det slik (uthevelsene er mine): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus, red.anm.) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den». Jeg som skriver dette, og du som har lest helt ned hit, er altså ikke frelst dersom vi ikke «trer inn» i denne kirken!

En større arroganse skal det letes lenge etter. Den katolske kirke, som i middelalderen drev med gudsbespottelig avlatshandel og bygde den nye Peterskirken i Roma med inntekter fra dette, betrakter seg som Jesu legeme (par. 846) og den eneste sanne kristne kirken.

– Den katolske kirkes syn på nødvendigheten av å underkaste seg paven i Roma, er det mest provoserende, repliserte MF-professor og paneldeltaker Harald Hegstad.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og ser ikke noe bibelsk grunnlag for å skulle bøye meg for den kjortelkledte mannen med røde sko i Roma.

 

 

 

– Livsførsel kan splitte kirken

Dersom et lærespørsmål skal anses som kirkesplittende, må også forhold som handler om liv, regnes med. Det mener Tove Rustan Skaar ved NLA Høgskolen.

OSLO: Førstelektoren i praktisk teologi ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate var en av innlederne på seminar i regi av Forum for tro & samliv og Evangelisk luthersk nettverk (ELN) 6. februar. Temaet var «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus». Seminaret samlet et nær fullsatt auditorium på Fjellhaug internasjonale høgskole.

Les også: – Kirken er allerede splittet

Jesu bønn
Skaar understreket at kirken, forstått som alle kristne, per definisjon er en i Gud. – Det er bekreftet i skrift og bekjennelse. I denne salen sitter det mange som gjør rommet for uenighet i lære veldig smalt. Dette fører til mye splittelse. Er det bra, spurte Skaar.

Hovedanliggendet til førstelektoren var følgende spørsmål: «Hvor viktig er Jesu bønn om enhet i forhold til det vi kan mene er gode grunner for splittelse?» I pausen spurte Sambåndet om hvordan hun selv vekter mellom disse to.

– Jeg er underveis i det spørsmålet. Vi må jobbe grundig med å avsløre det som er menneskelig frykt og kulturforskjeller. Så må vi i neste omgang spørre om det en måtte mene er vranglære hos den andre, fører folk bort fra Jesus. Dersom svaret er ja på det, mener jeg at en bør overveie å forlate det aktuelle kirkesamfunnet eller forsamlingen, sier Skaar.

Etikk og lære
I innledningen sin stilte førstelektoren også spørsmålet om hvorvidt etisk-moralske spørsmål, som eksempelvis ekteskap og moderne slaveri, er bekjennelsesspørsmål.

– Jeg er uenig med dem som mener at etikk ikke er et spørsmål om lære. De ti bud er en del av bekjennelsesskriftene i Den norske kirke (Dnk), og budene er lære om livet. Liv og lære skilles i det hele tatt ikke ad i Bibelen. Tro er liv, og livsførsel er ikke unntatt fra det kristne livet, sier Skaar.

Sambåndet spør hvordan førstelektoren stiller seg til holdningen fra både flertalls- og mindretallsbiskopene om at et ja til vigsel av samkjønnede par ikke «rokker ved deres felles forståelse av evangeliet» – altså at dette spørsmålet ikke anses som kirkesplittende. Tove Rustan Skaar svarer slik:

– Jeg tror tilnærmingen er feil. Hovedspørsmålet her er om det rett å gi evangeliet som tilgivelse for synder som en ikke vil erkjenne eller ta oppgjør med. Hvis noe skal være kirkesplittende – dersom et lærespørsmål skal være det – må også spørsmål om liv tas med. Tro praktiseres i liv.

Førstelektoren viser til at det også er luthersk tradisjon for dette. I Sør-Afrika ble det argumentert for at Apartheid-politikken var kirkesplittende.

Modernisering
Et tredje spørsmål Skaar stilte i innlegget sitt, var om bekjennelsesskriftet Confessio Augustana (CA) fra 1530 er et godt nok hjelpemiddel i spørsmålet om kirkens enhet. I artikkel 7 heter det at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.»

– Er det god nok hjelp? Jeg er i tvil om det, bekjente hun.

Overfor Sambåndet utdyper førstelektoren at hun mener CA 7 trenger en modernisering:

– CA ble til i en kontekst og er i dag gjenstand for mye fortolkning. Jeg spør meg om det å overføre det til vår tid blir for vanskelig; en litt lang omvei, sier hun.
På bispemøtet i oktober 2013 stilte alle biskopene seg bak at uenigheten i homofilispørsmålet «ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.»

– Biskopenes tolkning av Confessio Augustana er problematisk, og denne artikkelen i bekjennelsesskriftet kan derfor ikke stå alene, mener førstelektor Tove Rustan Skaar.