Innlegg

Tek fri frå lærarjobben for å dele songgleda i Israel

Sunnmøringen Anne-Marthe Lillebø (33) har bestemt seg for å ta eit halvt år fri frå lærarjobben ved Danielsen barneskole på Sotra utanfor Bergen for å vere volontør for Israelsmisjonen.

– I fjor vinter snakka eg med Israelsmisjonen om det å vere volontør i Israel eit halvt år. Eg hadde nok trudd at det kom til å bli med samtalen, for eg hadde litt for mange ting som måtte leggje seg til rette viss eg skulle reise, fortel ho til KPK.

Stortrivst med song

Sjølv om det var mange ting som skulle klaffe, brukte ho mykje tid i bøn.

– Eg sa til Gud at viss dette var hans vilje, så måtte ting ordne seg. Ein etter ein ting la seg til rette, og eg fekk verkelig merke at Gud hadde ein plan for meg i Israel, fortel Lillebø.

Ho starta utdanninga si for å bli lærar hausten 2004. Det inkluderte årsstudium i musikk og i kristendom. I 2008 tok ho årstudium i interkulturell forståing ved NLA i Bergen og fekk reise til Etiopia og Kenya.

I 2009 studerte ho kristne og muslimske relasjoner i Aust Afrika og reiste til Zanzibar for å drive feltarbeid. Ho vart uteksaminert i 2010, og det første året etter studiet jobba ho som barne- og familiepastor i Salem Bergen.

– Eg stortreivst med å jobbe med barn og unge, og derfor begynte eg å jobbe som lærar i 2011. I Bergen er eg aktiv i Salem Bergen. Der er eg med som lovsongsleiar og er også med i ei vokalgruppe som heiter Redeemed.

Lærerikt

Sjølv om ho saknar både elevane, medarbeidarane, forsamlinga, familie og venner, så kjenner ho at ho er på rett stad. Ho er spent på å sjå kva Herren har i vente for henne og korleis Han vil bruke henne dei seks månadene ho skal vere i Israel.

– Korleis har dette vore så langt?

Det har vore kjempespennande, lærerikt og utrulig kjekt. Eg stortrivst med å vere volontør i Immanuelkirken og kjenner meg heldig som får jobbe saman med ein fantastisk gjeng.

Som volontør er arbeidsopppgåvene varierte. Lillebø er med i lovsangsarbeidet i kyrkja, har ansvaret for barnekyrkja og skal vere frivillig ein dag i veka i den kristne bokhandelen i Tel Aviv.

I tillegg er det mye praktisk arbeid i samband med ting som skjer i forsamlingshuset og gudstenestene laurdag og søndag, seier ho.

Kyrkjeorgel

– Korleis ser det ut rundt kyrkja?

I gata vår ligg kyrkja, forsamlingshuset, Beit Immanuel og nokre andre hus. Ei fin og rolig gate i eit stilig og urbant nabolag.

I veka har dei open kyrkje der ein kan komme innom for å sjå den nydelige kyrkja deira. Der er det flotte glasmåleri og det største kyrkjeorgelet i området.

I Noreg er kyrkjeorgel heilt vanlig, men det er det ikkje her. I helgene er det gudsteneste laurdag klokka 11, på hebraisk og engelsk, og søndag klokka 10, på engelsk. I tillegg til dette har vi innimellom konsertar i kyrkja. Vi har aktivitetar andre dagar i veka også, bibelstudie både på hebraisk og engelsk, og Young Adults, men dette føregår i forsamlingshuset.

Gir Gud full kontroll

Fritida til Anne-Marthe har så langt gått med til å bli kjent i området, bli kjent med jentene ho bur med, og menneska i kyrkja.

– Korleis er det å leve i storbyen Tel Aviv?

Det er spennende og kjekt å bu i Tel Aviv. Mange nasjonalitetar, religionar og  kulturar er samla i ein by. Det har blitt veldig verkeleg for meg at det er viktig at vi gjev Gud full kontroll på liva våre. Vi vil så gjerne sitte i førarsetet og styre kursen sjølv. Men Gud veit kvar vi skal, seier Lillebø.

– Er det nokre nordmenn innom kyrkja?

Vi har norske grupper som er innom på besøk, men på gudstenestene er det ei god blanding av alle nasjonalitetar.

Det er ikkje fyrste gong ho har vore i Israel. Allereie i 1994 tok ho og systera hennar ned til Israel.

Sidan har eg vore i Israel mange gongar og har blitt veldig glad i landet og menneska, fortel Anne-Marthe Lillebø. KPK

Her ble Israel født

En fire år gammel gutt skulle komme til å avgjøre stedet hvor staten Israel ble til 39 år senere.

TEL AVIV, ISRAEL: – Dette vil det være ulike meninger om, men nå skal vi uansett lytte til denne historien slik som den blir fortalt.

Lederen for en gruppe ungdommer fra Maryland, USA fraskriver seg litt av ansvaret for det som nå skal komme. Sambåndet har blandet seg med gruppen i Independence Hall, i nr. 16 Rothschild Blvd., Tel Aviv, og får nyte godt av guidens kunnskaper.

66 familier

Det er 11. april, 1909. 66 familier er samlet på stedet der Independence Hall nå ligger. På det som da bare er sand, skal de trekke lodd om hvilket område hver familie skal ha av den tomtegrunnen de har kjøpt nord for havnebyen Jaffa. De ønsker å bygge en ny jødisk by, og navnet skal være Ahuzat Bayit. Ved hjelp av 66 grå og like mange hvite skjell skal fordelingen foretas. En fire år gammel gutt står for loddtrekningen.

Meir og Zina Dizengoff trekker tomt nummer 48 og bygger hjemmet sitt der. Meir blir leder av naborådet. I 1910 endrer byen navn til Tel Aviv. Innbyggerne spiller på en boktittel av Theodorr Herzl – Altneuland (gammelt nytt land), og Meir Dizengoff (1861-1936) blir den første ordføreren. Kona, Zina, blir lærer på skolen som byen bygger, der undervisningen foregår bare på hebraisk.

Zina dør i 1930, og Meir bestemmer seg for å donere huset til byen. Det blir renovert og utvidet, og fra 1936 ble det et kunstgalleri etter Meir Dizengoffs ønske.

Mai, 1948

Vi skrur tiden fram til 14. mai 1948. 36 timer tidligere starter dramaet som, ifølge guiden, endret verden.

– Dette er et av de viktigste stedene i landet, erklærer guiden når vi har tatt plass i en delvis underjordisk sal. Veggene er tykke og vinduene små og plassert langt oppe på veggen. Ikke et tilfeldig valg av lokale for det som nå skulle skje, ifølge guiden.

– Møblene i rommet ble lånt for anledningen og levert tilbake igjen etterpå, sier guiden og fortsetter på historien:

I FN denne maidagen i 1948 blir delingsplanen for det britiske palestinamandatet lagt fram. Jødene aksepterer, araberne sier nei. Planen om å erklære en jødisk stat tar form, til tross for advarsler. Det må skje i Tel Aviv, for Jerusalem er allerede beleiret av arabere.

32 minutter

I Tel Aviv blir invitasjoner til 350 personer sendt ut. De blir bedt om å møte, i hemmelighet, i det som altså da er et kunstgalleri, kl. 15.30 om ettermiddag 14. mai. Kl. 16 skal seremonien starte. En stat skal fødes. En million overlevende fra Holocaust skal få et land. Ordlyden i erklæringen som leder for den provisoriske regjeringen, David Ben-Gurion, skal lese opp, er klar først en time før.

Det blir likevel ikke hemmeligholdt. Radiokanalen Voice of Israel dekker begivenheten. Det er varmt inne i salen, og folk er i finklærne. Like før den småvokste David Ben-Gurion skal reise seg og starte opplesingen, stemmer noen i salen i «Hatikvah» (Håpet), som blir statens nasjonalsang. Så kommer erklæringen (originalopptak her) og signeringen av den.

Det hele må være over før sabbaten begynner, og seremonien varer bare i 32 minutter. Det er da knappe sju og en halv time igjen av det britiske styret. Mandatområdet skal overlates til FN.

Krig

Om natten, i det britene trekker seg ut, angriper fem araberstater den nye jødiske staten. 600.000 jøder mot 1,3 millioner arabere. Ifølge historiebøkene, som guiden sier, varer krigen i ett år, tre måneder og ti dager før det blir våpenhvile i 1949.

– Men krigen har aldri sluttet. Vi lever ikke i en bok. Det er ikke fred her. Men dere skal vite hvor mye vi ønsker fred. Vi har ikke blitt vant til situasjonen. Vi føler, og vi bryr oss. Vi ønsker å leve i fred, men vi ønsker å leve, å eksistere, å overleve. Og det vil vi fortsette med, sier hun og fortsetter:

– Det vil være ting som trenger å korrigeres, vi er ikke perfekte, men vi vil aldri be om unnskyldning for retten vår til å leve.

Men livet er ikke lett. Hun har tre barn, forteller hun, på 20, 24 og 27 år. For gutter er det tre års militærtjeneste, for jenter to år.

– Det er ikke så lett for meg som mor å sende barna i hæren, men uten den vil vi ikke overleve.

Tonene fra nasjonalsangen lyder fra høyttaleranlegget. Folk reiser seg – i salen der Israel ble født.

 

Kristen storbysatsing i Tel Aviv

Den Norske Israelsmisjon planlegger sammen med samarbeidspartnere en ny satsing på storbymisjon i Tel Aviv fra nyttår.

I første omgang innebærer det at Israelsmisjonen knytter til seg nye samarbeidspartnere og at det arbeidet de ulike organisasjonene driver, koordineres bedre.

I alt er seks organisasjoner med i det nye samarbeidet. Utenom Den Norske Israelsmisjon er misjonsorganisasjoner fra Danmark, Finland, Færøyene og Tyskland med i tillegg til organisasjonen Jews for Jesus.

Assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Jorunn Andestad Langmoen, sier at man er kommet langt i arbeidet med å utarbeide rammevilkår og retningslinjer for samarbeidet.

– I løpet av to-tre uker tror jeg dette skal være avklart slik at vi kan starte storbysatsingen fra januar av, sier hun.

Vil nå mange
– Hvorfor satses det nå spesielt på storbymisjon?

– Der har vi mulighet til å komme i kontakt med et stort antall mennesker. I storbyene er det mange ensomme som er på leting. Vi vil møte folk med kjærlighet og respekt. Vi er ikke ute etter å lure noen inn i noe, men vi ønsker å dele det beste vi har. Noen jøder oppfatter det slik at vi vil ta fra dem deres jødiske identitet. Men det vil vi ikke: Jesus og disiplene var jo jøder, sier hun.

Immanuelkirken
Israelsmisjonen har i en årrekke drevet arbeid ut fra Immanuelkirken i Tel Aviv. Det er trolig ingen andre steder i Israel så mange sekulære jøder får høre om den kristne tro.

Likevel når man ut til bare en brøkdel av befolkningen. Med den nye satsingen og samarbeidet er målet å få presentert det kristne budskapet for langt flere, og Immanuelkirken vil være et tilholdssted for de som blir invitert inn i det kristne fellesskapet.

Mange ideer
Det foreligger en rekke ideer til nye og utvidede aktiviteter og prosjekter. Langmoen Andestad nevner som eksempel at man ønsker å starte en kafé hvor folk kan inviteres inn. En annen idé er å være til stede på ulike byarrangementer hvor det samles mange mennesker.

På Israelsmisjonens nettside er også nevnt mulige satsingsområder som å utruste lokale troende, studentarbeid, arbeid blant barn, etablere husgrupper flere steder i byen, pro-life arbeid, krisehjelp og veiledning, musikk og kunst, og kamp mot menneskehandel. KPK