16. februar publiserer forfatter Tore Renberg et langt innlegg på Facebook-profilen sin, som har 24.000 følgere. Det handler om at flertallet i Stavanger bispedømmeråd i en høringsuttalelse har gått inn for at det fortsatt skal være mulig å vektlegge samlivsform ved utlysning av stillinger. Det er helt i tråd med likestillings- og diskrimineringsloven å gjøre det, men de fleste bispedømmer har valgt det bort. Innlegget får stort oppslag i Stavanger Aftenblad samme dag.

Renberg er voldsomt uenig med bispedømmerådets flertall, noe han selvsagt er i sin fulle rett til. Det interessante er forfatterens analyse av hva som ligger bak flertallets stemmegivning. Renberg mener årsaken er å finne i reformasjonens fem s-er, og da særlig «Sola Scriptura» – «Skriften alene». Dette prinsippet har ledet til at 68 stater kriminaliserer homofili, og at åtte anvender dødsstraff, resonnerer forfatteren (uten å nevne at de færreste kristne vil støtte noe slikt, og at mange av disse nasjonene er ikke-kristne). 

«Uten belegg i en kirkeautorisert tekst, med Gud som direkte avsender, ville ingenting av dette være mulig», fastslår Renberg. «Skriften alene»-prinsippet har ifølge forfatteren ledet til en tenkning om at «Bibelen er Guds eget ord til oss. Det er den autoritative standard for den kristne lære» og «Guds lovverk». Og han fortsetter: «Dette er ikke det pietistiske uvesenet (…) dette er grunnsteinen i vår lutheranisme, vår religion. Det tar bare litt tid å få øye på det.»

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet 

Slik mener altså Tore Renberg at de som utgjør flertallet i Stavanger bispedømmeråd, er motivert i sin tenkning rundt samlevende homofile (Renberg nevner ikke heterofile samboere, som ville vært like relevant å trekke inn). Fordi flertallet tenker slik, kan ikke Renberg «sette beina mine» i Stavanger domkirke, som han skriver. Og forfatteren varsler at han vil bryte et planlagt samarbeid om et påkostet musikkverk knyttet til domkirkens 900-årsjubileum.  

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet. Selv om karakteristikken «bokstavtro bibelryttere» er negativt ment, indikerer Renberg at de fem tar Bibelen på alvor. I neste omgang karakteriserer forfatteren dem imidlertid for «kjærlighetsforakterne». Dersom Bibelens ord taler imot homofilt seksuelt samliv, som er saken her, bør de fem forkaste det reformatoriske prinsippet, slik vi må forstå Renberg.  

18. februar kommer nyheten om at det britiske forlaget Puppin har gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls barnebøker. Eksempelvis skal «tjukk» erstattes med «enorm» og «stygg» byttes ut med «ekkel». Det var såkalte «sensitivitetslesere» i forlaget som hadde anbefalt endringene, og begrunnelsen var at bøkene «fortsatt kan bli satt pris på av alle».

Utfra det Renberg hadde skrevet to dager tidligere, skulle man tro at han hadde forståelse for dette. Dersom bispedømmeflertallet hadde lagt samme tanke til grunn som «sensitivitetsleserne», ville de jo ikke ha ønsket å kunne legge vekt på søkernes samliv, kunne man tenke. 

Men nei. 21. februar rykker Renberg på ny ut på Facebook. «Jeg er ikke alene om å synes at den nye bølgen av sensur-iver er historieløs og en fiende av det frie ordet. Fra ubehagelig mange kanter (…) kommer det en nyvunnet moralisme som blant annet får utslag i et ønske om rense historien for dens, sett med våre øyne, klanderverdige språkbruk og holdninger. Hvordan lære om, og av, historien hvis den er blankpolert etter våre renhetsideal», spør Renberg – og han spør godt!

Inspirert av forfatterkollega Ingvar Ambjørnsen har Renberg skrevet til Forlaget Oktober med ønske om å få kontraktfestet «en full reservasjon mot slik praksis i kommende og tidligere utgaver av mine bøker». Og forlagsredaktør Geir Gulliksen er ikke sen med å forsikre at «den slags holder vi slett ikke på med!», og at e-posten fra Renberg skal henges i glass og ramme på veggen. 

Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen

På den ene siden henger altså Tore Renberg ut «de bokstavtro bibelrytterne» fordi de ikke vil forandre Bibelens ord for seg til behag for samlevende homofile jobbsøkere. På den andre siden beskriver han det å gjøre endringer i skjønnlitterære verk begrunnet i at alle skal kunne sette pris på dem, som moralisme og et ønske om å fjerne det som samtiden ser på som klanderverdige holdninger. Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen, og det selv om tidsrommet bare er på fem dager. 

I Facebook-gruppen Religionskritisk debattforum, med 6000 medlemmer, ble det for få år siden gitt uttrykk for et ønske om å «gå til søksmål mot forlagene som har gitt ut Bibelen og Koranen, på grunnlag av brudd på lovene om diskriminering og hatefulle ytringer». Det er godt at vi som konservativt kristenfolk nå har bokstavtro forfattere på vår side dersom slike forsøk på «nyvunnet moralisme» (og misforstått juss) skulle bli satt på spissen. 

Først publisert i Sambåndets marsutgave, som kom ut 29. mars.   

Les også: I vinden (leder om Fosen-sakens betydning for foreldreretten)