Tag Archive for: trosundersøkelse

Forfatter med gråten i halsen

/0 Kommentarer/i , /av

Foreldrene er trosopplæringens missing link, mener Linda Andernach Johannesen. Nå har hun skrevet bok for å hjelpe både fortvilte menigheter og famlende foresatte.

Linda Andernach Johannesen gråt da hun begynte å jobbe med boka hun lanserte tirsdag i denne uka. Det gjorde hun også da hun for første gang ble mor og ikke var bråsikker på hvordan oppgaven med å ta vare på sin førstefødte skulle gripes an.

Boka hennes, Hver tid teller, handler om trosopplæring av barn og unge i ulike aldre, altså en annen, men like utfordrende side av foreldreskapet som det å ta seg av en nyfødt. Dessuten handler den om alle dem hun som barne- og familiepastor har prøvd å fostre, men som likevel ikke tok med seg troen inn i voksenlivet.

En av kildene i arbeidet med boken har vært undersøkelsen «Unges erfaringer med tro», som Rune Øystese ved NLA Høgskolen utarbeidet på oppdrag fra Indremisjonsforbundet i 2013. 

Les også: Hjemmets menighet.

Fra hjertet

Andernach Johannesen har fra første side en personlig tone i boka. Det var noe av det som fikk forlagssjef Tom Teien i Lunde til å ville gi ut Hver tid teller.

  – Hun er brennende, og vi er veldig opptatt av å formidle det som kommer fra hjertet. Lindas engasjement gjør at vi er veldig glad for å gi den ut. Den er viktig og høyaktuell, mener Teien om boka som utgis under merkenavnet Luther, en såkalt imprint i Lunde Forlag.

Mange forsvinner

Gjennom 13 år som barne- og familiepastor i Skien Misjonskirke opplevde Andernach Johannesen, slik som mange kolleger, at troende ungdommer ble borte etter noen år.

  – Kunne noe vært gjort for å holde troen deres levende og varm, spør hun.

  – Finnes det klare svar på hvorfor noen la igjen troen i kirka eller på barnerommet?

  – Vi kjenner ikke alle de eksakte årsakene. Det er mange forklaringsfaktorer. Vi vet mer om årsaken til at folk blir enn at de går, og vi finner noen fellestrekk hos dem som beholdt troen. De fikk erfare kristentroen i hverdagslivet og i hjemmene sine, sier Andernach Johannesen.

  Hun viser til undersøkelser blant 20-29-åringer som tyder på at noen opplevde det kristne fellesskapet som for trangt. De følte ikke at de passet inn eller kunne delta med hele seg. Slikt kan menigheter motvirke.

  – Vi kan skape større rom rundt unge og ikke bare servere ferdige svar. Vi må gi plass for undring og grubling uten å gjøre alt svart-hvitt. Vi må gi tid og rom til trosprosesser, sier Andernach Johannesen.

Hun påpeker at gode vennskap, både blant jevnaldrende og med eldre kristne, er viktige for dem som blir værende i troen og i menigheten.

  – Det som gjør at ungdom bytter identitet og faktisk finner sin plass i en kristen menighet, handler blant annet om vennskap. Dessuten er det viktig for ungdom å føle at de kan bidra med noe, at de får bruke seg selv.

Missing link

I løpet av et år tilbringer et barn 3000 våkne timer hjemme og bare rundt 42 timer i kirka, ifølge boka. Dette fikk Andernach Johannesen og medarbeidere rundt henne til å forstå at foreldre er vel så viktige for barns trosutvikling som alt hva hun og andre kunne utrette på kort tid i menigheten. Dette ble det tatt hensyn til da hun og fire andre utarbeidet trosopplegget Levende Tro i organisasjonen Misjonskirken Ung hvor hun nå jobber.

  Det ble også tydelig at foreldrene måtte aktiveres og gis muligheten til å videreføre gjennom uka alt det som barna fikk med seg i kirka. Foreldrene var trosopplæringens missing link, og de måtte får redskaper og bli aktivert.

  – Vi må koble hjem og kirke sammen og utruste hjemmene. Da blir både menigheten og foreldrene sterkere, sier Andernach Johannesen.

Ingen garanti

Hun har et par ord til trøst for foreldre som er skyldtynget fordi deres barn ikke har funnet fram til en avklart kristen tro.

  – Man kan gjør alt «rett», men man har ingen garanti for at ungdommen holder fast på barnetroen av den grunn. Det er heller ikke bare én grunn til at barn og unge forlater troen. Det kan være kriser og uforutsette ting, bevisste og ubevisste valg, tror hun og legger til:

  – Vi kan ikke fordele skyld når det ikke gikk som vi håpte på. Barna våre er Guds prosjekt, og han er ikke ferdig med noen av oss. Vi har ikke sett slutten av historien selv om noen barn går andre veien enn vi ville.

Flygeleder

Trebarnsmor Linda Andernach Johannesen beskriver rollen som kristen forelder som å skulle lære barna å føre et fly på egen hånd.

  – Vi må utruste dem til å tenke igjennom hvem de vil ha med i livet sitt. Hvilke verdier vil de bygge på? Hva er reisemålet deres? Hvem vil de ha som mannskap i flyet? Hva skal drivstoffet være? Hvem vil du ha som bakkemannskap? Hvem er flygelederne dine? Det handler om bevisstgjøring. Det vanskeligste for foreldre er å slippe taket, men det må vi.

  Som foreldre kan man gjøre sitt beste og likevel feile, også på trosfeltet, påpeker forfatteren.

  – Man feiler som foreldre hele tida. Jeg har selv vært både litt for streng, litt for slepphendt og litt for sur. Sånne feil gjør man, selv om man vil vel. Ikke alle får til flotte andakts- og bønnesamlinger rundt middagsbordet for barn i ulike aldre, men det er like mye andakt i å se på barnet med et vennlig blikk, som å lese i Bibelen, sier Linda Andernach Johannesen og slår et slag for hjerterelasjonen.

  – Uten den kan man glemme å ha noen innflytelse på sine barn, mener hun. KPK

– Foreldre har et gudgitt ansvar

/0 Kommentarer/i /av

– Gud designet mennesker til å vokse opp med voksne omsorgspersoner, sier prest Runar Liodden. Slik mener han og barneforkynner Jarle Waldemar foreldre kan lære barna om livet og troen.

Liodden skal snakke om tro på hjemmebane under Søndagsskolens Sprell Levende-konferanse i Vestfold i september. Han mener nettopp hjemmet er en sentral arena for barn og unges tro.

– Hjemmet er den viktigste trosopplæringsarenaen for barn og tenåringer. Hjemmet er stedet hvor de fleste unge senker skuldrene, slapper av og kan være seg selv fullt ut. Her har mange av dem voksne som er glad i dem. Som prest kommer jeg aldri i nærheten av den tryggheten, kjennskapen og fortroligheten som foreldrene har til sine barn. Hjemmet trenger storfellesskapet som menigheten er for å bli oppmuntret og utfordret, men i hjemmet har vi flere muligheter til å praktisere og reflektere det vi har hørt og lært, mener Liodden.

3000 timer med barna

Barneforkynner Jarle Waldemar sier seg enig i at hjemmet er et viktig trosopplæringssted.

– Man har lenge tenkt at det er søndagsskolen og kirkens oppgave å inspirere til tro, men Moses fikk befalingen av Gud i 5. Mosebok 6,6-7 at: du skal tale om Gud når du sitter hjemme, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Altså i hjemmet. En barneleder bruker omlag 40 timer sammen med et barn i kirken, mens foreldrene bruker 3000 timer! Vi som foreldre må komme på banen og gi Jesus videre til barna, sier Waldemar.

Liodden fremholder at ingen voksne kan velge eller tvinge barna sine til å tro, men at de kan legge til rette for at barna kan ta et eget valg selv.

– Ettersom ingen velger noe de ikke kjenner, så må foreldrene ta initiativ, skape gode vaner i hverdagen hvor de unge blir kjent med bibelfortellinger, erfarer hva bønn er og får ta del i et kristent fellesskap i en menighet. Da legges grunnlaget for et reelt valg. Altfor mange barn og tenåringer velger bort Jesus uten å vite hvem de velger bort.

Jarle WaldemarWaldemar (bildet) sier at troen ikke kan arves.

– Men det barna får med seg som barn, har betydning for resten av livet. Derfor tror jeg det er avgjørende at barna lærer om den kristne tro i barndommen. Foreldre har en særdeles viktig mulighet. De er barnas største forbilder og har stor påvirkningskraft. Det barna får med seg av trosformidling hjemme, vil de bære med seg inn i det voksne livet på en eller annen måte. Ordspråkene 22,6 understreker dette og sier: «Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel«.

Kveldsbønn og korsing

Liodden bruker å oppmuntre dåpsforeldrene til å synge en kveldsbønn for barnet sitt hver kveld – gjerne Kjære Gud, jeg har det godt.

– Da kan de samtidig gjenta det som ble gjort i dåpen, å tegne barnet med korsets tegn og si – «Navnet på barnet, hører Jesus til». Videre oppfordrer jeg dem til å kjøpe seg en barnebibel og lese for barna. Dette er jo også barnehagen og skolen opptatt av, sier Liodden.

Han bruker også å orientere dem om hvordan de kan feire dåpsdagen i årene som kommer.

– Slik kan barna få et positivt forhold til det å være døpt og ikke minst huske datoen for dåpen sin. En annen ting er å synge et bordvers og minne hverandre på at Gud sørger for oss. Tro på hjemmebane handler i hovedsak om å være bevisst på å leve livet som kristen i familien, i hjemmet.

Waldemars beste tips er å legge lista lavt.

– Foreldre i dag har det travelt, og det er mye bedre å få til noe enn å legge lista så høyt at det ikke er gjennomførbart. Bruk de små anledningene som dukker opp i hverdagen. Jeg har tro på gode samtaler der man skaper en naturlig arena for å dele tanker om tro. Ikke vær redd for å dele dine egne tanker og trosopplevelser. Be for og sammen med barna. Les i en barnebibel eller bibelandaktsbok for dem. Ta dem med til kirken.

Strekker ikke til

Liodden tror de aller fleste foreldre føler at de ikke strekker til når det gjelder trosopplæring hjemme.

– Derfor er det så viktig å etablere gode vaner. Å synge kveldsbønn og tegne korsets tegn på barnet sitt, tar under to minutter å gjøre. Det har alle tid til. Hvis man i tillegg leser for barna et par ganger i uka, så er det veldig fint.

– Et viktig prinsipp jeg er opptatt av er: Ikke tenk på alle tingene du skulle ha gjort, men tenk på alle mulighetene du har i dag og i tida framover. Å lytte til barnet sitt fortelle hva det har opplevd fra dagen sin er også å vise Guds kjærlighet i praksis. Å be barnet om tilgivelse når vi har reagert for strengt på noe eller ikke holdt et løfte vi ga, praktiserer vi troen vår. KPK

 

 

 

Forsvar av troen

/0 Kommentarer/i /av

Undersøkelsen ”Unges erfaringer med tro”, som Indremisjonsforbundet står bak, stilte blant annet spørsmålet om hva de som har vært med i kristent ungdomsarbeid i regi av organisasjonene, opplever som bra og mindre bra.

De som oppgir at de bare har ”vært med noen ganger”, var særlig enig i følgende to påstander: ”Kristne miljøer er redde for vitenskapelig kunnskap”, og ”Kristne har for enkelt syn på mange komplekse spørsmål”. Også den gruppen som hadde vært ”jevnlig med”, og de som også hadde hatt ansvar i det kristne ungdomsarbeidet, var mest enig i disse to påstandene. ”Dette kan tyde på at det kristne ungdomsarbeidet har mulighet til å forbedre seg på å forberede sine deltagere til å møte intellektuelle utfordringer”, påpeker førstelektor Rune Øystese ved NLA Høgskolen.

I essayet ”Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge”, som Sambåndet trykket i januarnummeret, forteller Bjørn Stærk om sin oppvekst i Frikirken. Han deltok på kristne barne- og ungdomsklubber og kristne leirer og var selv en kristen. Men etter hvert, skriver han, forlot han kristendommen. Bakgrunnen var at han møtte noen som forventet at han kunne begrunne troen, som ikke syntes det var åpenbart at Gud fantes. ”Mange kristne tar det ikke så nøye om troen deres kan begrunnes rasjonelt, men jeg gjør det. Og plutselig innser jeg at jeg ikke klarer det”, forteller Stærk. I diskusjonen rundt dokumentarfilmen ”Predikanten”, som portretterte evangelist Finn Kleppe, var det flere som mente at 87-åringen gav for enkle svar på den filmskapende datterens spørsmål. En amerikansk undersøkelse (Fixed Point Foundation) viste nylig at ungdommer hadde forlatt den kristne tro fordi kirken hadde gitt det de oppfattet som en overflatisk undervisning.

Forsvar av troen er altså nødvendig – og bibelsk. I 1. Peter 3, 15 står det slik: ”Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!” (Se også Salme 119,46 og Kol.4,6.) Et slikt forsvar krever fordypning i Skriften. Et godt råd når konkrete bibelvers angripes, er å la Bibelen forklare seg selv gjennom parallelle skriftsteder. Dersom den vi utfordres av, ikke aksepterer Bibelen som samtalegrunnlag, kan vi argumentere allment ut fra et kristent ståsted, slik som i artikkelen ”Fornuftig å tro at Gud fins” av Atle Ottesen Søvik.

Alle norske ungdommer har i dag krav på en treårig videregående utdanning, og svært mange går videre til høyere utdanning. Derfor tror vi at trosforsvar både er og forblir svært viktig, og Indremisjonsforbundet har som et tiltak i strategiplanen fram mot 2020 å styrke medarbeidernes kompetanse i apologetiske temaer. Undersøkelsen etterlater ingen tvil om at det også må gjelde for ledere i ungdomsarbeidet.

 

Oppmuntrende spark

/0 Kommentarer/i /av

– Dette kan få betydning for arbeidet vårt, mente flere i panelet.

– Det er veldig oppmuntrende å se at ungdom med sterk og tydelig bakgrunn dannes til å få en sterk og tydelig identitet. De har møtt integrert kristenliv i hjemmet og i lederne sine, og dette preger dem, sier generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon.

Han var en av fem deltakere i paneldebatten under Lev-livet konferansen. Debatten ble holdt like etter at tallene fra spørreundersøkelsen Unges erfaring med tro var presentert, og denne var utgangspunktet for samtalen.

SAMTALEN
Og selv om både Kjøde og flere av de andre fant en del godt å lese mellom tallene, fant de også ting de ikke likte. Det gjorde også Merete Åsebø Blindheim. Hun var svært overrasket over utsagnet om at 17 prosent sa at “hjemme hos oss snakket vi jevnlig om kristne spørsmål”.

– 17 prosent, folkens. Det er lite, er vi fornøyd med å få til «å du som metter» før maten?

– Nei, svarer Jan Sigve Hystad fra Kristent Nettverk kontant.

Heller ikke Rolf Kjøde likte akkurat dette tallet.

– Jeg synes ikke tallet er godt, men jeg er ikke forskrekket. Jeg lurer på om det reflekterer noe av den blygheten som ligger i oss. Troen er privat og skal ikke trykkes på andre.

– Men dette er jo inni husene våre?

–Ja, og foreldrene til de som har svart, er 68-generasjonen. Den generasjonen har abdisert i åndelige spørsmål og innehar en åndelig blyghet. Jeg ser ikke bort fra at det er noe av forklaringen her, sa Kjøde.

– DÅRLIG ORD
Han pekte også på at selve spørsmålet er krevende – for hva menes egentlig med «åndelige samtaler»

– Dersom barnet ditt bringer fram noe på sengekanten fra skolehverdagen, er ikke det en åndelig samtale? For meg som forelder er det i alle fall det, selv om det kanskje ikke var det da barnet spurte. «Åndelige samtaler» er et krevende ord. Hadde vi snakket oss litt mer inn i selve ordet, ville tallet vært høyere, tror jeg.

Grete Ystad Martinsen, barne- og familiekonsulent i NLM Ung, etterlyste hjelp som forelder i dag.

– Selv jeg som har vokst opp med gode foreldre, satt med spørsmål da jeg selv ble forelder. Når begynner vi for eksempel med et trosliv i hjemmet? Hos oss ble vi enige om å starte med en gang, men det kjentes litt rart å snakke om Jesus til det som lignet på en ildfast form på fødeavdelingen.

– Tenk om våre foreldre kunne sagt: «nå skal dere høre … » Vi hadde trengt noen adoptivfamilier som kunne vært der for oss unge, kristne familier, sier hun.

SPARK BAK
– Undersøkelsen viser at vi er gode på våre egne barn, men hva med de andre? Hvordan når vi de fra ikke-kristne hjem?

– Jeg kjenner på hvor enormt mange som lever på veg mot en fortapelse. Jeg håper vi kan lese dette som et profetisk spark til å endre vårt arbeid til å leve mer misjonalt. Vi er dønn avhengig av menigheten, men vi må tenke misjonalt i livene våre. Hvorfor bor vi der vi bor, sier Jarle Haugland fra Familie og Medier.

– Tidligere så tenkte jeg at kristenlivet er som en ballong som skal bli større og større. Men hallo, det handler jo om å slå hull på ballongen slik at vi skal la dette være integrert i alt vi gjør. Da blir vi misjonærer og lever som Jesus-vitner i hverdagen. Hvis barna lærer at vi skal leve utenfor oss selv, da har vi virkelig bruk for Gud. Blir han bare en livsforsikring, blir det kjedelig. Der er vi ikke gode nok, sa Haugland.

ENDRE TANKEN
Rune Øystese, førstelektor ved NLA Høgskolen og prosjektleder for undersøkelsen, har også tanker om foreldrenes rolle i den travle og sammensatte hverdag.

– Foreldrenes oppgave er å leve så nær Jesus som mulig for egen del og ta med seg barna i den prosessen. Så gjør vi det vi orker, så lar vi det vi ikke orker være – slik at vi kan leve. Vi må ikke glemme å glede oss over det vi får til, sier Rune Øystese og peker på en nøkkel i det videre arbeidet:

– Hvordan kan vi hjelpe de «litt kristne hjemmene» til å bli «litt mer kristelige», som jo faktisk er en lengsel de sier de har? Det er en lang og tung veg, men kan vi få mor og far til å si vi kristne, i stedet for de kristne, og kan vi få alle dem som ber aftenbønn med barna, og det er det mange som gjør, til å holde på et halvt år lenger, kan det bli en stor forskjell for de barna i framtiden, sier Øystese.

LES OGSÅ: Hjemmets menighet

 

Hjemmets menighet

/0 Kommentarer/i /av

Den viktigste årsaken til menneskers tro er det som skjer i hjemmet.

Konklusjonen er et av de sikreste svarene som kan leses ut av undersøkelsen «Unges møte med tro» som ble presentert under Lev-livet konferansen denne helga.

DE TAUSE SVAR
Men til tross for et klart svar om hjemmets betydning, så var prosjektleder for undersøkelsen, førstelektor Rune Øystese fra NLA Høgskolen, like nysgjerrig på alle svar han ikke hadde fått.

– Flertallet av dem som fikk invitasjon til å være med på undersøkelsen, har ikke svart. Der har jeg et problem, for hvem er de, spør han.

For 1726 tilfeldig valgte ungdommer som var en del av det kristne ungdomsarbeidet for 6-10 år siden, har fått spørsmålsarkene i posten. 483 av dem har svart, og det store flertallet av disse oppgir at de er kristne og definerer hjemmet de vokste opp i, som kristent.

90 prosent av deltakerne definerer seg som kristne, 2 prosent kaller seg åndelige, 4 prosent er sekulære, og 5 er usikre. 76 prosent sier de kommer fra kristne hjem, 17 fra litt kristne hjem, og 7 prosent sier de kommer fra «nøytrale» hjem.

– Hvis tallene er riktige, hvis det er sant at de som har svart, er representative, så når vi altså bare våre egne. Da når vi ikke utover oss selv, sier Rune Øystese – men han tror ikke dette er hele svaret.

– Disse som ikke har svart, hørte med i gruppen vi undersøkte. Hvilke svar har de som nå ikke kommer fram, spør han.

Noen er uproblematiske, det er sånne som ikke gidder åpne denne typen brev, eller de som glemmer det ut.

– Men hvis det er noen som er sure på organisasjonen, eller at de tenker dette er bare for de kristne, da er sammensetningen feil. Og det vet jeg rett og slett ikke. Det jeg vet, er at vi har svar fra 30 prosent, og det er disse vi kan si noe om, ikke de andre, sa Øystese da han la fram tallene.

HJEMMET VIKTIGST
Den typiske respondenten er en kvinne fra Vestlandet. Hun er 24 år, student og har vokst opp med to foreldre. Hun kommer fra en bygd og har ikke flyttet i barne- og ungdomstiden slik at hun har skiftet miljø. Hun har også gått på kristen skole, har hatt en god grunnskoletid og enda bedre tid på videregående som gjerne var en kristen skole. Hun er aktiv kristen og er fortsatt aktiv.

Den viktigste faktoren for at folk er kristne, er hjemmet.

–Ingen andre forhold kommer i nærheten, sier Øystese.

For de kristne hjemmene er det ganske lik fordeling mellom mor og far, men i de litt kristne hjemmene forsvinner far. Her svarer respondentene 37 prosent for far og 64 prosent for mor. Tilsvarende tall for de kristne familiene var henholdsvis 85 og 90.

– Dette må det forskes mere på, men det kan synes som om far abdiserer fortere fra troen og at dette får betydning.

RYTME ER ENKLEST
Tallene viser også at de kristne aktivitetene som innebærer en fast rytme, for eksempel bordbønn og kveldsbønn, er vanlige og lettere å få til enn sporadiske sanger og samtaler om åndelige spørsmål. Svært mange ber bordbønn, også fra litt kristne og sekulære familier, og 93 prosent av de spurte sier de selv ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse. Men bare 17 prosent sier de regelmessig hadde åndelige samtaler hjemme.

Begeistringen for det kristne arbeidet er også svært stor blant deltakerne. Dette skulle gi god grunn til begeistring også hos lederne, men ikke nødvendigvis.

– For jeg har lyst til å spørre, er det bare positivt – eller skulle vi ønske at de kristne ungdommene var litt mer spørrende og kritiske til det de er med på, undres Rune Øystese.

Begeistringen er noe mindre blant de fra ikke-kristne hjem. De er derimot svært glade for lederansvar. Det kan nemlig se ut som at det for denne gruppen er langt viktigere å bli engasjert i et arbeid og at de gis lederansvar.

– Det betyr ikke at det kristne arbeidet trenger de fra de ikke-kristne hjemmene, men de som kommer fra et ikke-kristent hjem, trenger et reelt ansvar.

LES MER: Utfordrende spark

LES OGSÅ Rune Øysteses analyse og studer flere tall fra undersøkelsen i Sambåndet nr 9 som kommer i postkassen i disse dager.