Sambåndet

Tirsdag 21. august 2018
RSS
I denne salen i en anonym bygning i Tel Aviv ble Israel erklært som selvstendig stat 14. mai 1948. ALLE FOTO: PETTER OLSEN

Her ble Israel født

En fire år gammel gutt skulle komme til å avgjøre stedet hvor staten Israel ble til 39 år senere.

Av Petter Olsen. Publisert 18. januar 2015.

Ikke veldig mye varsler folk om at det var her staten Israel så dagens lys.

Byen Tel Aviv blir styrt av kommunen Tel Aviv-Yafo.

TEL AVIV, ISRAEL: – Dette vil det være ulike meninger om, men nå skal vi uansett lytte til denne historien slik som den blir fortalt.

Lederen for en gruppe ungdommer fra Maryland, USA fraskriver seg litt av ansvaret for det som nå skal komme. Sambåndet har blandet seg med gruppen i Independence Hall, i nr. 16 Rothschild Blvd., Tel Aviv, og får nyte godt av guidens kunnskaper.

66 familier

Det er 11. april, 1909. 66 familier er samlet på stedet der Independence Hall nå ligger. På det som da bare er sand, skal de trekke lodd om hvilket område hver familie skal ha av den tomtegrunnen de har kjøpt nord for havnebyen Jaffa. De ønsker å bygge en ny jødisk by, og navnet skal være Ahuzat Bayit. Ved hjelp av 66 grå og like mange hvite skjell skal fordelingen foretas. En fire år gammel gutt står for loddtrekningen.

Meir og Zina Dizengoff trekker tomt nummer 48 og bygger hjemmet sitt der. Meir blir leder av naborådet. I 1910 endrer byen navn til Tel Aviv. Innbyggerne spiller på en boktittel av Theodorr Herzl – Altneuland (gammelt nytt land), og Meir Dizengoff (1861-1936) blir den første ordføreren. Kona, Zina, blir lærer på skolen som byen bygger, der undervisningen foregår bare på hebraisk.

Zina dør i 1930, og Meir bestemmer seg for å donere huset til byen. Det blir renovert og utvidet, og fra 1936 ble det et kunstgalleri etter Meir Dizengoffs ønske.

Mai, 1948

Vi skrur tiden fram til 14. mai 1948. 36 timer tidligere starter dramaet som, ifølge guiden, endret verden.

– Dette er et av de viktigste stedene i landet, erklærer guiden når vi har tatt plass i en delvis underjordisk sal. Veggene er tykke og vinduene små og plassert langt oppe på veggen. Ikke et tilfeldig valg av lokale for det som nå skulle skje, ifølge guiden.

– Møblene i rommet ble lånt for anledningen og levert tilbake igjen etterpå, sier guiden og fortsetter på historien:

I FN denne maidagen i 1948 blir delingsplanen for det britiske palestinamandatet lagt fram. Jødene aksepterer, araberne sier nei. Planen om å erklære en jødisk stat tar form, til tross for advarsler. Det må skje i Tel Aviv, for Jerusalem er allerede beleiret av arabere.

32 minutter

I Tel Aviv blir invitasjoner til 350 personer sendt ut. De blir bedt om å møte, i hemmelighet, i det som altså da er et kunstgalleri, kl. 15.30 om ettermiddag 14. mai. Kl. 16 skal seremonien starte. En stat skal fødes. En million overlevende fra Holocaust skal få et land. Ordlyden i erklæringen som leder for den provisoriske regjeringen, David Ben-Gurion, skal lese opp, er klar først en time før.

Det blir likevel ikke hemmeligholdt. Radiokanalen Voice of Israel dekker begivenheten. Det er varmt inne i salen, og folk er i finklærne. Like før den småvokste David Ben-Gurion skal reise seg og starte opplesingen, stemmer noen i salen i «Hatikvah» (Håpet), som blir statens nasjonalsang. Så kommer erklæringen (originalopptak her) og signeringen av den.

Det hele må være over før sabbaten begynner, og seremonien varer bare i 32 minutter. Det er da knappe sju og en halv time igjen av det britiske styret. Mandatområdet skal overlates til FN.

Krig

Om natten, i det britene trekker seg ut, angriper fem araberstater den nye jødiske staten. 600.000 jøder mot 1,3 millioner arabere. Ifølge historiebøkene, som guiden sier, varer krigen i ett år, tre måneder og ti dager før det blir våpenhvile i 1949.

– Men krigen har aldri sluttet. Vi lever ikke i en bok. Det er ikke fred her. Men dere skal vite hvor mye vi ønsker fred. Vi har ikke blitt vant til situasjonen. Vi føler, og vi bryr oss. Vi ønsker å leve i fred, men vi ønsker å leve, å eksistere, å overleve. Og det vil vi fortsette med, sier hun og fortsetter:

– Det vil være ting som trenger å korrigeres, vi er ikke perfekte, men vi vil aldri be om unnskyldning for retten vår til å leve.

Men livet er ikke lett. Hun har tre barn, forteller hun, på 20, 24 og 27 år. For gutter er det tre års militærtjeneste, for jenter to år.

– Det er ikke så lett for meg som mor å sende barna i hæren, men uten den vil vi ikke overleve.

Tonene fra nasjonalsangen lyder fra høyttaleranlegget. Folk reiser seg – i salen der Israel ble født.

 

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Gospelsongaren Lynda Randle fylte Nordhordland folkehøgskole i takknemlighetskonsert for leirstaden Raknestunet.

Kari Berg (70) synest det er skremmande å sjå at barnearbeidet forsvinn i mange kyrkjelydar. – Det er det viktigaste arbeidet ein kyrkjelyd gjer, seier ho.

– Det er ei stor utfordring at vi mistar studentar frå fellesskapet, seier Karl Johan Kjøde i Laget.

BAKGRUNN En talsmann for Hamas hevder at det å kaste stein mot israelere og sende branndrager fra Gaza til Israel «blir ansett som fredelige måter å demonstrere på». Hvordan skal vi forholde oss til en slik påstand?

Både festivalsjefen og kultursjefen i kommunen trur ein ny kristen festival òg kan trekkja folk som vanlegvis ikkje er aktive i kristne samanhengar.

Copyright © Sambåndet 2018