Sambåndet

Søndag 23. september 2018
RSS

Selvstendig og allmenn

Nærhet til Ordet er fortsatt det som gir nærhet til mennesket, påpeker Sambåndet på lederplass.

Av Sambåndet LEDER . Publisert 22. april 2018.

Bladet «vil hævde indremissionens selvstændige stilling, grundet paa det almindelige prestedømme», heter det i programerklæringen for Sambåndet. I temaseksjonen i aprilnummeret spør vi om Indremisjonsforbundet har en egen teologisk profil. Det vi ser, er at ordlyden i erklæringen sier noe om både historie og profil, og at de to henger tett sammen.

Da tankene om en egen indremisjonsorganisasjon for Vestlandet vokste fram, ble de møtt med et sterkt engasjement østfra om landssamling. Ikke minst på grunn av en sterk sunnmørsrøst endte det likevel med at Det Vestlandske Indremisjonsforbund (ImF fra år 2000) ble stiftet i 1898.

Et halvt år før 120-årsdagen er det fortsatt grunn til takknemlighet. I bunn for Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap i øst – nå en del av Normisjon – lå nemlig det såkalte nødprinsippet: Bare når embetskirken var i en nødssituasjon, skulle man ta i bruk lekmannsforkynnere. Fotfolket i vest så derimot klart at lekmannsforkynnelsen måtte og kunne hevde sin fulle rett, helt fri fra presteembetet. Da som nå har dette sitt nytestamentlige ankerfeste i Peters ord om at alle troende er prester som skal forkynne evangeliet.

Fotfolket i vest så klart at lekmannsforkynnelsen måtte og kunne hevde sin fulle rett, helt fri fra presteembetet

Med den teologiske utviklingen vi har sett i Den norske kirke de siste årene, kunne vi kanskje spøkefullt si at kirken i høy grad er i nød, og at man etter det østlandske nødprinsippet dermed uansett ville ha vendt seg til lekfolket. Men i alle fall kirkens rådsstruktur, som DVI for øvrig framsynt advarte imot – mener tvert imot at kirken først nå har nådd sitt fulle mål, dominert som denne strukturen er av en interesseorganisasjon med klare samfunnsrevolusjonære trekk.

Vi skal derfor være glad for at DVI/ImF gjennom hele sin historie har oppfattet vennesamfunnet på bedehuset som sitt åndelige hjem og misjonsstasjon. Dagens strategi med enda mer selvstendige bedehusforsamlinger som også vier, konfirmerer og begraver, har Den norske kirke i stor grad selv tvunget fram med sitt farvel til Bibelen som den høyeste autoritet. Valget ImF-Ung har tatt om å bygge sin kontaktflate uavhengig av et nytt samarbeidsinitiativ med Den norske kirke, er dypt historisk forankret, mens vi ikke ser dette tydelig i valget fra NLM Ung.

Når alt dette er sagt, skal vi være svært oppmerksom på «nødprinsippet» som i høy grad også gjelder for ImF. Som en av forkynnerne uttrykker det i temaseksjonen, har vi alle «eit enormt behov for nåde og frimot, så me ikkje sviktar verken Han som sender, eller dei me vert sende til.» Nærhet til Ordet er fortsatt det som gir nærhet til mennesket.      

1 kommentar »

  • 1

    Harald Myklebust

    6. mai, 2018, kl. 14:36

    «… dominert som denne strukturen er av en interesseorganisasjon med klare samfunnsrevolusjonære trekk». Så sant så sant. Men korleis og kvifor har dette skjedd – at ein organisasjon (Åpen folkekirke) med berre nokre få hundre medlemar,har fått den posisjonen?

    Her er det mange årsaker, men ein vil eg trekke fram: Lekfolket i bedehusland har «trekt seg tilbake», og ÅK har «besatt» plassane!

    ImF må erkjenne sin endra strategi, frå å vere ei kraft i gudstjenestelivet og i mange sokneråd, i nært samarbeid med prestar ein teologisk har hatt tillit til (NB: Då DVI i si tid organiserte seg, var det ei samhandling mellom prester og lekfolk!).

    Kallet ein hadde, var å vere ei vekkjarrøyst (jfr. Haugianismen, for ikkje å snakke om rosenianismen vi fekk impulser frå) i folket vårt. I møte med det breie lag av folket ved ulike kyrkjelege handlingar, inviterte ein til arbeid og engasjement for indre- og ytremisjon, barne- og ungdomsarbeid, song og musikkliv. Kvifor er dette kallet no endra til: Vi skal bygge forsamling, bryte med kyrkja, ta vare på oss sjølve?

    Kvifor er dette kallet no endra til: Vi skal bygge forsamling, bryte med kyrkja, ta vare på oss sjølve?

    Jau, eg skjønar og kjenner på smertene av at det første kyrkja gjer etter frisleppet frå statsstyre, er å åpne for ein liturgi som svekker Bibelens syn på ekteskap og samliv. Det kan gjerast noko med, med å «vende tilbake» til kallet om å ta ansvar for gudstjenestelivet, med sin rike liturgi, song og musikk, i brei «allianse» med byggende krefter i folket vårt som vil ta vare på dei «oppstandelseskreftene» Jesus gav oss til disposisjon då han velsigna læresveinane med orda:»…. fortel, døyp og lær dei…»

    Svar

Skriv en kommentar

En møtehelg på Frikstad bedehus ble plutselig til seks, snart syv møtehelger.

Det smalt i helgen, ikke av skudd eller fyrverkeri, men av påmeldinger til ImFs Lederkonferanse.

Rolv Egelandsdal har et engasjement for det gode lydbildet, og det vil han dele på ImFs lederkonferanse.

Paul Otto Brunstads første møte med NLA var et sjokk. I dag er han professor der og ser på skolens fortid og fremtid i anledning at den fyller 50 år.

Lørdag åpner dørene til jubileumsfeiring på Nesttun bedehus.

Copyright © Sambåndet 2018