Misjonsprosjekter i ImF til bruk for skolene våre

Men siden noen får kaffen i halsen når de leser referat fra dette, og bruker ord som ”Uverdig utsagn av formannen i ImF”, og at ”Slike sammenligninger burde han spart misjonsfolket for”, er det naturlig at jeg kommenterer dette. Det dreier seg ikke om at Ytremisjon har det greiere eller lettere når det gjelder å samle inn penger til sitt arbeid enn ImF, eller om Ytremisjon er viktigere enn Indremisjon.

Utgangspunktet for det hele, er en påstand jeg hørte i forkant av vårt Arbeidermøte i januar: «ImF har ikke misjonsprosjekter som appellerer til folk flest». Sitatet var hentet fra en som arbeider for en ytremisjonsorganisasjon.  Det er altså ikke mine ord, men en påstand jeg ønsket å imøtegå i mitt innlegg.

Ifølge opptak av talen sa jeg på bakgrunn av dette at når våre skoler skal velge misjonsprosjekt, blir det argumentert med at ImF ikke har noen misjonsprosjekter å tilby som appellerer til menigmann når ungdommene skal samle inn penger. Derfor velges det prosjekter blant ytremisjoner.

Så tenkte jeg– har vi ikke det? Og det var da jeg sa at det oppleves som en utfordring at vi ikke har det som appellerer til mannen i gata, slikt som å vise fram sultne og halvnakne barn i Afrika. Jeg sa videre at det er bra at folk flest gir til disse flotte misjonsprosjektene, og at vi trenger råd og tips fra våre misjonsvenner om alternativer slik at ImF også kan tilby aktuelle misjonsprosjekter.

Så må jeg bare beklage at gjennom kommunikasjonen med Sambåndet har dette budskapet blitt noe utydelig fra min side. Jeg utfordret altså ImF-ere, ansatte, kretssekretærer og forkynnere til å komme opp med flere prosjekter som kunne appellere til elever i videregående skole når de skal velge slike innsamlingsprosjekter.

Vi har for fåslike prosjekter i dag. I intervjuet med Sambåndet kom jeg inn på eksempler som Vyborghjelpen (ImF er inne via SI-Reiser), byggprosjektet på Bygland, der elever hvert år reiser over til Latvia for å bygge hus – her snakker vi om ca. en halv million kr. pr år.

Det som skrives om prosjektet på Framnes dette året, at Evangelisten vant frem med sitt prosjekt i India, støtter mitt standpunkt. Jeg er overhode ikke overrasket over at dette prosjekt vant frem. Jeg holder selv Evangelisten og har fulgt deres fantastiske arbeid i India. Jeg har sett bilder av barn som ikke har stoler å sitte på når de spiser eller undervises, de lever i en fattigdom som vi er spart for. Appellerer ikke dette til den menige elev/mann? Jo, både kristne og ikke kristne reagerer på slikt.

Jeg snakket altså ikke om givertjeneste for kristne, jeg snakket om hva som appellerer til den jevne kvinne og mann i Norge når de blir spurt om å støtte noe. Det er en kjent sak at bilder fra jordskjelvskatastrofer, ras, vulkanutbrudd og tsunamier gir penger i kassa til Røde kors, Redd barna og tilsvarende organisasjoner. Det synes jeg er flott.

En av mine kritikere i Dagen (26. mars, red.anm.) og på Facebook skriver: ”Det er da en gang slik at vi gir mest der vi får noe synlig tilbake”, Ja, nettopp, helt enig. Men vi kristne vil også støtte viktig evangelisk arbeid, fordi vi har nød for de ufrelste. Dette er en nød bare Jesus kan gi oss i hjertet.

Om noen skulle være i tvil etter dette: Jeg misunner ingen andre organisasjoners penger. Jeg er vokst opp i Misjonssambandet, og mine foreldre var 10 år i Kina under forhold de fleste ikke kan forestille seg. Naturligvis gir jeg fast til ytremisjon. Jeg unner alle misjonsorganisasjoner alle de pengene de måtte få tak i, og jeg ber for dette arbeidet.

Kjære misjonsvenn, stå på, på den plassen du er satt. Takk til alle dere som støtter kristent arbeid både i Norge og andre land. Gud elsker en glad giver, gi der han minner deg.