Beredskapsmoren

På Indremisjonsforbundets generalforsamling i 2013 hadde Wenche Slimestad et innlegg hvor hun oppfordret kristne familier til å bli fosterhjem. Dette tok Lisbeth Hjortland til seg.

− Det er noe vi har tenkt på i mange år. Men nå følte vi at vi var klare. Jeg har alltid vært engasjert i barne- og ungdomsarbeid. Omtrent samtidig med oppfordringen på generalforsamlingen begynte min søster å jobbe i stiftelsen Fyrlykta som rekrutterer fosterhjem og beredskapshjem. Da kom dette tettere inn på livet, forteller hun.

For tiden har hun et års permisjon fra jobben som barne- og familieleder i Bergens Indremisjon. Den 20. februar i år tok familien imot det første barnet, en 10 år gammel gutt. Selv har Lisbeth og mannen, Kenneth, fem barn. De to eldste er flyttet hjemmefra, mens de tre yngste, tre gutter på 17, 19 og 20 år, bor hjemme.

− De tre guttene våre er en kjemperessurs. Gutten fikk noen å se opp til. Hvis ikke de hadde vært positive til at vi ble et beredskapshjem, kunne vi ikke ha gjort dette, sier Hjortland.

Utfordrende og givende.
− Hva slags erfaringer har dere gjort dere som beredskapsfamilie?

− Det har vært utfordrende. Barna har jo med seg en tøff bagasje. De som kommer i beredskapshjem, tenker gjerne annerledes og har en annerledes væremåte. Det er også veldig dramatisk for et barn å bli tatt ut av hjemmet og plassert akutt i et ukjent hjem. Det er en 24 timer i døgnet-jobb. Å være forelder er også en 24 timers jobb. Men det er også veldig givende. Vi så at gutten som bodde hos oss, hadde positiv utvikling på flere områder, at han hadde det bra hos oss, og at vi får være med på å gi ham trygge rammer og positive verdier. Det er kjempeinspirerende, selv om det er tunge dager innimellom. Vi var forberedt på oppturer og nedturer. Det ble vi tydelig gjort oppmerksom på gjennom en godkjenningsprosess som vi måtte gjennom før vi kunne starte som beredskapshjem. Når man går inn i dette, må man stå sammen som familie. Alle i familien må være positive, ellers går det ikke. Det er også en fordel å ha et godt sosialt nettverk, for å ha noe å gi barna. Barna trenger å bli sosialisert sammen med andre barn.

− Hvem kan bli fosterforeldre/beredskapsforeldre?

− De aller fleste kan bli det. Forutsetningen er at en kan vise omsorg og skape gode og trygge relasjoner. Der er ingen aldersbegrensning. Jeg har hørt om et ektepar på 70 år som ble fosterforeldre. Enslige kan også bli beredskapshjem. Det er ikke så vanlig, men jeg vet at der er enslige som er beredskapshjem. Har en egne barn, bør en ikke ta inn barn som er på samme alder som disse. Det er ingen forutsetning at en har egne barn. For par som ikke kan få egne barn, kan det være et alternativ å være foster- eller beredskapsforeldre.

God oppfølging.
For å kunne bli beredskapshjem, må man gjennom en godkjenningsprosess.

− Godkjenningsprosessen tok litt tid. Vi hadde 4-5 samtaler med en konsulent fra Fyrlykta. Han hadde også samtaler med barna våre. Han var opptatt av å få vite om vår bakgrunn, barndom, oppdragelse, holdninger og verdier. Han skrev en rapport om oss som ble godkjent av Bufetat.

−Hva synes du om oppfølgingen fra Barnevernet og Bufetat?

− Vi er veldig godt fornøyd med oppfølgingen vi har fått. Det er viktig med oppfølging underveis. Barnevernet har ansvaret for barnet, mens Fyrlykta, på oppdrag fra Bufetat, har ansvar for oss som fosterforeldre. Jeg har veiledning med en konsulent fra Fyrlykta annen hver uke. I starten var det mer veiledning før det gikk seg til. Jeg har også jevnlige møter med barnevernet.

Oppfordrer kristne.
Hjortland opplever at det er stort behov for fosterhjem og beredskapshjem. Det gikk ganske raskt fra familien var godkjent til gutten kom; tre-fire uker.

− Det er flere som venter og tenker på om de skal bli beredskapshjem og som har fått telefon før kontrakten er undertegnet og fått spørsmålet: «Kan dere starte allerede nå?», sier Hjortland.

Hjortland vil gjerne oppfordre kristne til å bli fosterhjem og beredskapshjem:

− Når Jesus møtte mennesker, så møtte han ofte enkeltmennesker. Som kristne i dette arbeidet har vi en mulighet til å gi noe og bety noe for enkeltmennesker.