Innlegg

FORENING: Bedehuskirkens styrerepresentant, Thomas Rake, t.v., og styreleder Trygve Netland orienterer om etableringen av Blå Kors Bryne (forsidebildet). På bildet over taler leder for Blå Kors Kristiansand, Arvid Solheim. BEGGE FOTO: PETTER OLSEN

‘- Jesus var diakonal

En fellesgudstjeneste på Saron markerte etableringen av Blå Kors Bryne.

BRYNE: – Vi tror det er viktig å bygge noe i denne byen for de som strever og trenger hjelp. Det sa Thomas Rake, styremedlem i Blå Kors Bryne og pastor i Bedehuskirken, ved åpningen av gudstjenesten på Saron, Bryne søndag formiddag.

Samlingen var felles for Misjonskirken Bryne og Bedehuskirken. Bakgrunnen er at etableringen av Blå Kors Bryne skjer i et samarbeid mellom disse to forsamlingene.

Initiativ fra Stavanger

Det hele startet da den etablerte foreningen Blå Kors Stavanger og omegn tok kontakt med Misjonskirken Bryne. Bedehuskirken ble raskt koblet på, og i januar 2018 startet en prosjektgruppe arbeidet med å etablere en ny selvstendig forening, tilsluttet Blå Kors Norge. Prosjektgruppen har hatt flere møter med Time kommune for å kartlegge hvilke behov som finnes. Mer om det senere.

Blå Kors Bryne ble registrert i Enhetsregisteret i Brønnøysund i juni i år. Trygve Netland fra Lye er styreformann, og ellers består styret av Thomas Rake, Inger Motland Urstad, Thorleif Bruseland og Alfred Maudal Paulsen. Foreningen har foreløpig 21 medlemmer. I Brønnøysundregistrene er virksomheten definert til å være «forebyggende arbeid blant barn og ungdom i Time kommune». Indremisjonsforbundet er organisasjonsmedlem i Blå Kors Norge.

– Ingen konflikt

Leder for Blå Kors Kristiansand, Arvid Solheim (ja, han er sønn av nå avdøde Egil Solheim i duoen Egil og Arne), var taler på fellesgudstjenesten.

– Vi støter av og til på en tanke om at det skulle utgjøre en konflikt at en kristen menighet også driver med diakonalt arbeid. Det mener ikke vi, sa Solheim

Blå Kors-lederen viste til verset i Apg 10,38, hvor det heter at Jesus «gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen».

– Jesus var diakonal, fastslo Solheim, som også viste til Jesu ord i Matt 25,35-40, hvor Jesus sier at «alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg».

– Hjelpe de rundt oss

Blå Kors-lederen fra Kristiansand ga forsamlingen et innblikk i et omfattende og fruktbart arbeid som Blå Kors driver i Sørlandets hovedstad.

– Bryne er veldig heldig som nå blir en del av Blå Kors Norge. Og dere trenger ikke å finne opp kruttet selv. Det er bare å kopiere, sa Solheim og fortsatte:

– Det er fint å være i Afrika med et arbeid, og det er Blå Kors også, men det er fantastisk å kunne hjelpe de som er rundt oss.

Dialog med kommunen

Sambåndet skrev i april i år om det diakonale arbeidet i Bedehuskirken, et arbeid som nå altså skal drives innenfor rammene av Blå Kors Bryne. Foreløpig handler det om en utstyrssentral og en natteravnordning.

– Mye handler om at vi er i dialog med Time kommune. Vi må vite at det er behov for de tiltakene vi starter opp, sier Thomas Rake til sambåndet.no.

Rake kan fortelle at fire representanter for kommunen var med på et besøk hos Blå Kors i Kristiansand, og at de var imponert over det omfattende arbeidet.

Forening fra før

I mange år har det som i Brønnøysund er registrert som Blå Kors Kameratklubben, drevet møtevirksomhet på Saron på Bryne – og ofte samlet fullt hus. Virksomheten er definert som å «yte hjelp til alkoholmisbrukere», og kontaktperson er Torleif Pedersen.

– Organisatorisk er det ingen kobling mellom Blå Kors Bryne og Blå Kors Kameratklubben, og vi ser ingenting i veien for at begge kan drive, svarer Thomas Rake på spørsmål fra sambåndet.no.  

På gudstjenesten ble det samlet inn 25.800 kroner i kollekt til Blå Kors Bryne. I tillegg ble det gitt gaver på til sammen 65.000 kroner.  

Den beste staden å ha det vondt

Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna, skriv Sambåndet på leiarplass.

«Vi vassar i naud, men nauden har eit anna uttrykk enn på 1800-talet», sa Runar Landro på Leiarkonferansen til ImF i november i fjor. Fredheim-pastoren snakka om å byggja sunne bibelske forsamlingar på bibelske prinsipp.

I temaseksjonen i årets første nummer set Sambåndet søkelys på diakoni gjennom det som vart delt på nettverket «Håp gjennom godhet» på leiarkonferansen. Ikkje minst får den svenske presten Carl-Erik Sahlberg god plass. Forsamlinga i Santa Clara-kyrkja sentralt i Stockholm mangedobla seg etter at Sahlberg kom dit, ein vekst som i stor grad var grunna i den aktive diakonale rolla som kyrkja kom til å spela i den svenske hovudstaden.

Det bibelske grunnlaget for diakoni finn vi mellom anna i Apg 6. Her står det at dei gresktalande jødane i den første kristne forsamlinga tok til å «klaga på dei hebraisktalande fordi deira eigne enkjer vart sette til sides ved den daglege hjelpetenesta». Dei tolv apostlane bestemte difor at forsamlinga skulle velja ut sju menn «som har godt ord på seg og er fylte av Ande og visdom». Desse skulle setjast inn i hjelpetenesta slik at apostlane kunne halda fram med «bøna og tenesta med Ordet». Begge deler høyrde med, men det vart ei arbeidsdeling.

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det

Diakonirørsla i Norge sprang ut frå lekmannsrørsla, og ikkje minst historia til Bergens Indremisjon er eit døme på det. «Bedehuset», sa Runar Landro, «må vera den beste staden å ha det vondt». Då ImF i 2013 gjorde vedtak om strategiplan fram mot 2020, såg ein føre seg mellom anna dette: «Ei rørsle av unge og eldre som saman veks og modnast som Jesu disiplar og misjonerer i Norge ved å dele evangeliet i ord og praktisk kvardagsdiakoni.» Ordet og ei hjelpande hand – hand i hand.

Det er talande å lesa fortsetjinga i Apg 6. Etter at Stefanus og seks andre menn var valde ut, står det at apostlane bad og la hendene på dei. «Guds ord breidde seg ut, og talet på læresveinar i Jerusalem auka sterkt», fortel Lukas. Same erfaring gjer altså kristne seg òg i dag.

«Dette er ein del av vårt andelege DNA som styrer utviklinga av kva vi skal bli», sa Runar Landro på leiarkonferansen – med basis i historia. «Dei fattige har de alltid hos dykk», sa Jesus. Vi må læra fattigdomen i vår tid å kjenna.  

– Kunstig skille mellom forkynnelse og bistand

Professor Kjell Nordstokke mener diakoni og forkynnelse ikke bør settes i to ulike båser. En ny bok setter temaet på dagsorden.

– Det er ikke de fattige som har satt skille mellom evangelisering og diakoni, det er det vi som har gjort i vår vestlige tradisjon. Vi har begrunnet det både teologisk og organisatorisk, sier Kjell Nordstokke, professor emeritus i diakoni ved Diakonhjemmet som nå er en del av VID vitenskapelige høgskole.

Han er en av bidragsyterne til boken Evangelism and Diakonia in Context. Stefanusalliansen (se faktaboks) lanserte nylig denne boken som er det 32. bindet i den store misjonsserien Regnum Edinburgh Centenary Series, en serie på 35 bind om misjon i det 21. århundre. Stefanusalliansen har bidratt med økonomisk støtte til boken.

Ikke første gang

Dette er ikke første gang sammenhengen mellom evangelisering og diakoni settes på dagsorden.

– Denne boken er ikke viktig fordi den annonserer et nytt tema, men fordi den reflekterer over et tema som har fulgt kirken så lenge kirken har vært til, og som bekrefter den sammenhengen mellom forkynnelse og diakoni som utfolder seg i kirken, fortalte Nordstokke under lanseringen.

Knud Jørgensen, førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet og en av redaktørene til boken, forteller at det som fikk ham til å skifte mening var et brev fra den etiopiske Mekane Yesus-kirken til det lutherske verdensforbund på begynnelsen av 70-tallet. Brevet satte søkelyset på skillet mellom misjonsarbeid og utviklingshjelp og hevdet dette var vestlig og et resultat av opplysningstiden.

– Inntil 1971 hadde jeg holdt meg til en teologi om to ulike mandater, et åndelig og et sosialt mandat der evangeliseringen var førsteprioritet, forteller Jørgensen.

Brevet ba kirkens nødhjelp i vesten om å opphøre med den kunstige delingen og i stedet legge til rette for en integrert utvikling for på den måten å sette mennesker i stand til å tjene hele mennesket.

– Mekane Yesus-kirkens brev forandret mitt verdenbilde og har fulgt meg siden. Misjonsbefalingen skal forstås slik at den omfatter sosialt så vel som evangeliserende ansvar. Det er ikke noen troverdig evangelisering uten et levende vitnesbyrd i handling om evangeliets forvandlende kraft, sier Jørgensen.

Mekane Yesus-kirkens brev forandret mitt verdenbilde og har fulgt meg siden

Hjelp fra kirken i sør

Jørgensen forteller at det etiopiske brevet skapte stor uro og debatt i den lutherske kirke og deres hjelpeorganisasjoner verden over.

– Mange var den gang, slik de også er i dag, underlagt regler og regulativer for offentlig bistand om at pengene ikke kunne brukes til evangeliske formål. Dersom man forfekter at misjon består av to adskilte mandater, har man i grunn innrømmet at hvert av disse lever sitt eget liv, sier Jørgensen.

Han tror vestens kirker og organisasjoner fortsatt har mye å lære på dette området.

– Våre etiopiske brødre og søstre lærte oss dette da de reagerte sterkt på den måten vestlig teologi hadde delt de to via adskilte mandater. Jeg tror kirken i sør fortsatt kan hjelpe oss til å bryte med tendenser til «compartmentalisation» i vår tjeneste, sier han.

Voksende forståelse

Boken Evangelism and Diakonia in Context forsøker ifølge Jørgensen å behandle emnene på en bred og økumenisk måte.

– Vi manglet et bind om evangelisering, og jeg så også at vi ikke hadde behandlet diakoni ordentlig. Vi koblet dem dermed sammen, også utfra en voksende forståelse av det som Lausanne-bevegelsen og andre kaller «integral mission» eller «holistic mission», forklarer Jørgensen, som også har vært redaktør for flere av de andre bindene i serien.

– Vi har en seksjon som bygger bro mellom evangelisering og diakoni, en som behandler evangelisering og en seksjon som behandler diakoni. Ikke adskilt, men slik at en får et søkelys på de to hver for seg.

– Må holdes adskilt

Marianne Skjortnes, professor i sosialantropologi ved Misjonshøgskolen, som også er en del av VID, ønsker å nyansere det holistiske synet på evangelisering og diakoni.

– Jeg er enig i at evangelisering og diakoni hører sammen, men de må likevel skilles. En må passe på at en ikke bruker det ene oppdraget for å fremme et annet oppdrag, sier hun.

Skjortnes frykter at det holistiske perspektivet kan bidra til å gjøre organisasjoners motiver tilslørte. Det diakonale arbeidet skal være betingelsesløst og for alle. Det er ingen tvil om at diakonalt arbeid kan føre til frelse, men det skal ikke være målet i seg selv.

Det diakonale arbeidet skal være betingelsesløst og for alle. Det er ingen tvil om at diakonalt arbeid kan føre til frelse, men det skal ikke være målet i seg selv.

Bistandspenger

Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni (tidligere kalt Bistandsnemnda), forteller at delingen ofte blir påvirket av at diakonale prosjekter støttes med bistandspenger som ikke skal brukes til evangelisering.

– Denne delingen gjelder veldig klart i utviklingsarbeid i andre deler av verden, fordi der er det penger involvert i delingen mellom evangelisering og diakoni, forteller han

Også han ble påvirket av budskapet fra den etiopiske kirken etter å ha vært misjonær i Etiopia.

– Da jeg kom tilbake til Norge, gikk jeg til Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) og ba om å få vekk det skillet og heller lage en sirkel, for livet er helt. Jeg ba dem teste oss på fotspor og se hva som gror der i stedet for å lage et skille som er kunstig, forteller han.

Norad var med på Lemviks tankegang.

– Norad aksepterte at kirkene må få lov å være kirker. Det er det som gir dem legitimitet, og de må få lov å stå for det de står for. Vi skal ikke bruke bistandspenger i evangeliseringskampanjer, men alle som jobber i prosjektene, må få lov å være kristne mennesker i sin hverdag, sier Lemvik.

Dimensjonale aspekter

I panelsamtalen under lanseringen deltok, foruten Lemvik og Skjortnes, doktorgradsstudent Dawit Olika Terfessa som har sin bakgrunn nettopp frå Mekane Yesus-kirken i Etiopia.

– Mekane Yesus-kirken er en aktør som har klart å holde denne balansen, uten å svinge til en ende. De legger vekt på at evangelisering og diakoni er to uatskillelige ting. Vi kan ikke prioritere den ene over den andre. Guds frelseshandling, som vi er kalt til å forkynne, er ikke begrenset til bare sjelen, men gjelder hele mennesket.

Guds frelseshandling, som vi er kalt til å forkynne, er ikke begrenset til bare sjelen, men gjelder hele mennesket

Han er likevel enig med Skjortnes at det må være et visst skille.

– Det er viktig å skille mellom de intensjonelle og dimensjonale aspektene av denne misjonen. Det er ofte presentert som et problem, men i vår kontekst er diakonien ofte et utrykk for Guds kjærlighet, sier Terfessa.

Han mener at når vi er fylt av Guds kjærlighet, bryr vi oss om folk, og folk som får hjelp, blir nysgjerrige på hvorfor vi hjelper dem

– Dette er et dimensjonalt aspekt av evangelisering og ikke ment for å utnytte folks sårbarhet for å konvertere dem til tro, sier han.

Også skille i Etiopia

Terfessa kunne likevel fortelle at også der har de to mandatene blitt mer adskilt de siste årene.

– Før var Mekane Yesus-kirken én organisasjon som drev evangelisering og diakoni som en integrert del av én hel kirkelig identitet. Men ideologien om å skille de to har ført til at det nå er to ulike deler som nesten ikke henger sammen lenger, forteller han.

En av grunnene er at etiopisk lov krever at utviklingsarbeidet skilles fra forkynnelsen for å bli registrert som en uavhengig NGO (ikke-statlig organisasjon).

– Utviklingsdelen får mye støtte og har sine egne partnere og blir isolert fra den forkynnende delen av kirken. Dette ser jeg som en stor fare, og jeg vil kjempe mot denne seperasjonen. Den er farlig for både evangeliseringen og diakonien, sier Terfessa. KPK

ImF Rogaland ønsker seg diakon

ImF Rogaland jobber for å kunne opprette en diakonstilling i kretsen.

ImF Rogaland har et spesielt søkelys på diakoni. Det er et eget punkt i kretsens strategiplan for 2013-20.

− Vi opplever at det er mange som er ensomme. Vi må bety noe for disse, sier kretsformann Gabriel Pollestad til sambåndet.no.

Planer om diakonistilling
For å møte den utfordringen jobber kretsstyret med planer om å opprette en diakonistilling i indremisjonsarbeidet.

− Vi jobber med dette i forbindelse med budsjettarbeidet i kretsstyret. Vi har et ønske om tilstrekkelig økonomi til å ansette en diakon. Det blir ikke dette året eller til neste år, men kanskje i 2017. Hvis misjonsfolket og Gud vil, blir det diakon i 2017, sier Pollestad.

Utfordring til misjonsfolket
− Hva ser dere for dere at diakonen skal gjøre?

− På årsmøtet 18. april hørte vi historier fra folk som besøker ensomme og gamle på sykehjem, og vår historie (se faktaboks) forteller at diakonene gjorde et viktig arbeid for å nå ut med evangeliet til syke, gamle og ensomme. Vi ser for oss at det er slike oppgaver denne stillingen vil bli tillagt.

På årsmøtet ble det referert fra rapporten til sykepleierske og «bibelkvinne» Kirsten Lende i 1914: «hjelp til 36 syke. Av disse er 9 døde. Forpleining: 18 hjem med til sammen 355 dogn, og av dette 33 vågnetter og avlagt 88 sykebesøk».

Pollestad har en utfordring til misjonsfolket:

− De som besøker syke, ensomme og gamle er i grunnen diakoner, men uten lønnet stilling. Ensomhet er et stort samfunnsproblem som vi som misjonsfolk må ta vårt ansvar for å bidra til å gjøre noe med. Vi i kretsstyret vil utfordre folk og ønsker at misjonsfolket opplever seg som diakoner.

Diakoni og forkynnelse hånd i hånd

For Audun Myksvoll er diakoni og forkynnelse hovedsaken i kristent arbeid.

– Diakoni og forkynnelse går hånd i hånd skal vi vinne mennesker for Gud, sier Audun Myksvoll, diakoniarbeider i Bergens Indremisjon, som har tatt imot Sambåndet for å snakke om sine erfaringer som diakoniarbeider.

I førti år har han jobbet for misjonen. Han begynte i Nordhordland Indremisjon. Tre år jobbet han i Misjonssambandets lokalradio Radio Gnisten. Han har også vært ansatt som miljøarbeider i Frelsesarmeen i deres arbeid blant rusmisbrukere. De siste tretten årene har han vært diakoniarbeider i Bergens Indremisjon.

Lang tradisjon.
– Bergens Indremisjon har en lang tradisjon med diakoni. Vi hadde diakoner og bibelkvinner som delte Guds ord og hjalp og stelte syke og gamle. Dette arbeidet lå nede noen år. Så ville man ansette en diakoniarbeider. De spurte meg om jeg kunne tenke meg å gå inn i en slik tjeneste. Sånn kom jeg inn i det. Jeg hadde dette med diakoni i meg. Har lenge levd nært mennesker som trenger hjelp, sjelesorg, forkynnelse og omsorg, forteller Myksvoll.

– Hva gjør du som diakoniarbeider?

– Tjenesten består av besøkstjeneste, andaktstjeneste, forkynnelse og kontorarbeid. Det blir ofte sjelesorgssamtaler som i forbindelse med sykdom, begravelser og anfektelser i troslivet. Jeg bruker en del tid på besøkstjeneste blant eldre, syke, ensomme mennesker med utgangspunkt i forsamlingen. Jeg blir også kontaktet av folk som spør om jeg kan gå til den og den, og jeg får på den måten kontakt med andre som ikke går i våre sammenhenger. Så går jeg en del på sykehusbesøk og på besøk på sykehjem og aldershjem. Bergens Indremisjon har et eget aldershjem, og der har jeg ansvar for andaktstjenesten. Vi har andakt der to ganger i uken.

Samtaler.
Som diakoniarbeider er han opptatt av at mennesker skal føle seg trygge og inkludert og at de har noen å snakke med.

– Mange kan være ensomme selv om de er med i en sammenheng og er sammen med mye folk.

I samtale med mennesker prøver Myksvoll på en forsiktig måte å komme inn på det som har med Gud og evigheten å gjøre, uten å være pågående. Han har opplevd at folk som ikke var så interessert i åndelige ting, har blitt kristne og nevner et eksempel for Sambåndet:

– En eldre kvinne sa: ”Du kan komme inn hvis du ikke snakker om han der oppe.” I løpet av samtalen kom jeg til å sitere noe som Jesus hadde sagt. Hun ville at jeg skulle lese det. Etterpå sa hun: ”Men det er jo dette jeg trenger!” ”Vil du ha det?” spurte jeg. ”Ja”, sa hun, og vi fikk be sammen. Ikke mange ukene etter døde hun.

Noen dager og perioder er tyngre for diakoniarbeideren.

– Jeg har ofte samtaler med folk som lever på det siste og møter folk som livet er veldig vanskelig for, og som har veldig vanskelig for å takle livet. Da kan jeg være der som et medmenneske og vise at de er verdifulle. Noen anklager Gud; hvorfor skjer dette med meg? Under samtalen kan jeg peke på at Gud er med i alle forhold. En som prøvde å ta livet av seg flere ganger, måtte jeg hente hjelp til og få på sykehus. Det var tungt.

En rik tjeneste.
–Hvordan tar du vare på deg selv når du selv trenger hjelp?

– Det sies at alle bør ha sin mentor eller sjelesørger som du kan gå til jevnlig. Jeg har min kone, og så har jeg mine gode venner, og det er jeg glad for.

– Det er visst lettere å gi hjelp enn å ta imot hjelp?

– Jeg føler at folk vegrer seg for å selv be om hjelp. De vegrer seg for å vise den siden av livet. De vil klare seg selv.
Myksvoll synes han har en veldig rik tjeneste.

– Det er veldig berikende å få møte mennesker med livserfaring, og det er helst eldre mennesker jeg besøker. Samtaler og forbønn er noe av det rikeste jeg gjør. Hele min diakonale tjeneste har et åndelig siktemål. Jeg skal hjelpe folk til tro og til å ha det godt med Gud. Det er mange som er ensomme, som grubler og er redde. Jeg får dele Guds ord og evangeliet med dem, ofte til frigjørelse og glede. Der er også tyngre, belastende dager. Det som ligger meg på hjerte er at vi kan komme til Jesus uansett hvordan livet har vært, og få hvile i evangeliet. Jeg kan få fortelle mennesker at de betyr noe og er uendelig verdifulle, og at det beste ligger foran dem som har sin hvile i Jesus.

Beredskapsmoren

Lisbeth Hjortland har i mange år tenkt på å bli beredskapsmor. Nå har hun hatt det første beredskapsbarnet boende hjemme hos seg.

På Indremisjonsforbundets generalforsamling i 2013 hadde Wenche Slimestad et innlegg hvor hun oppfordret kristne familier til å bli fosterhjem. Dette tok Lisbeth Hjortland til seg.

− Det er noe vi har tenkt på i mange år. Men nå følte vi at vi var klare. Jeg har alltid vært engasjert i barne- og ungdomsarbeid. Omtrent samtidig med oppfordringen på generalforsamlingen begynte min søster å jobbe i stiftelsen Fyrlykta som rekrutterer fosterhjem og beredskapshjem. Da kom dette tettere inn på livet, forteller hun.

For tiden har hun et års permisjon fra jobben som barne- og familieleder i Bergens Indremisjon. Den 20. februar i år tok familien imot det første barnet, en 10 år gammel gutt. Selv har Lisbeth og mannen, Kenneth, fem barn. De to eldste er flyttet hjemmefra, mens de tre yngste, tre gutter på 17, 19 og 20 år, bor hjemme.

− De tre guttene våre er en kjemperessurs. Gutten fikk noen å se opp til. Hvis ikke de hadde vært positive til at vi ble et beredskapshjem, kunne vi ikke ha gjort dette, sier Hjortland.

Utfordrende og givende.
− Hva slags erfaringer har dere gjort dere som beredskapsfamilie?

− Det har vært utfordrende. Barna har jo med seg en tøff bagasje. De som kommer i beredskapshjem, tenker gjerne annerledes og har en annerledes væremåte. Det er også veldig dramatisk for et barn å bli tatt ut av hjemmet og plassert akutt i et ukjent hjem. Det er en 24 timer i døgnet-jobb. Å være forelder er også en 24 timers jobb. Men det er også veldig givende. Vi så at gutten som bodde hos oss, hadde positiv utvikling på flere områder, at han hadde det bra hos oss, og at vi får være med på å gi ham trygge rammer og positive verdier. Det er kjempeinspirerende, selv om det er tunge dager innimellom. Vi var forberedt på oppturer og nedturer. Det ble vi tydelig gjort oppmerksom på gjennom en godkjenningsprosess som vi måtte gjennom før vi kunne starte som beredskapshjem. Når man går inn i dette, må man stå sammen som familie. Alle i familien må være positive, ellers går det ikke. Det er også en fordel å ha et godt sosialt nettverk, for å ha noe å gi barna. Barna trenger å bli sosialisert sammen med andre barn.

− Hvem kan bli fosterforeldre/beredskapsforeldre?

− De aller fleste kan bli det. Forutsetningen er at en kan vise omsorg og skape gode og trygge relasjoner. Der er ingen aldersbegrensning. Jeg har hørt om et ektepar på 70 år som ble fosterforeldre. Enslige kan også bli beredskapshjem. Det er ikke så vanlig, men jeg vet at der er enslige som er beredskapshjem. Har en egne barn, bør en ikke ta inn barn som er på samme alder som disse. Det er ingen forutsetning at en har egne barn. For par som ikke kan få egne barn, kan det være et alternativ å være foster- eller beredskapsforeldre.

God oppfølging.
For å kunne bli beredskapshjem, må man gjennom en godkjenningsprosess.

− Godkjenningsprosessen tok litt tid. Vi hadde 4-5 samtaler med en konsulent fra Fyrlykta. Han hadde også samtaler med barna våre. Han var opptatt av å få vite om vår bakgrunn, barndom, oppdragelse, holdninger og verdier. Han skrev en rapport om oss som ble godkjent av Bufetat.

−Hva synes du om oppfølgingen fra Barnevernet og Bufetat?

− Vi er veldig godt fornøyd med oppfølgingen vi har fått. Det er viktig med oppfølging underveis. Barnevernet har ansvaret for barnet, mens Fyrlykta, på oppdrag fra Bufetat, har ansvar for oss som fosterforeldre. Jeg har veiledning med en konsulent fra Fyrlykta annen hver uke. I starten var det mer veiledning før det gikk seg til. Jeg har også jevnlige møter med barnevernet.

Oppfordrer kristne.
Hjortland opplever at det er stort behov for fosterhjem og beredskapshjem. Det gikk ganske raskt fra familien var godkjent til gutten kom; tre-fire uker.

− Det er flere som venter og tenker på om de skal bli beredskapshjem og som har fått telefon før kontrakten er undertegnet og fått spørsmålet: «Kan dere starte allerede nå?», sier Hjortland.

Hjortland vil gjerne oppfordre kristne til å bli fosterhjem og beredskapshjem:

− Når Jesus møtte mennesker, så møtte han ofte enkeltmennesker. Som kristne i dette arbeidet har vi en mulighet til å gi noe og bety noe for enkeltmennesker.

Diakoni frå teori til praksis

I mange år har Annbjørg Barane undervist i diakonale fag. Det siste året har ho opplevd diakoni i praksis frå andre.

Diakoni er eit av Annbjørg Barane sine hjartebarn. I mange år har ho jobba som lærar, blant anna på Bibelskulen på Bildøy.

− Eg har undervist i diakonale fag, og eg vil leggje til at det er lettare å snakke om diakoni enn å praktisere. Eg har lettare for å preike, andre har lettare for å praktisere, begynner ho.

Diakoni i praksis
I november 2013 hadde ho eit uhell som i første omgang lamma høgrearmen. Då vart ho avhengig av hjelp.

− Eg har før hatt teorien om diakoni. No har eg sett det i praksis hos andre, seier ho og nemner døme i fleng.

− Eg har møtt diakoni frå mange ulike menneske. Eg har møtt hjelpa frå hjelpeapparatet og hjelpa frå frivillige. Det er alt frå besøk, oppmuntrande ord, blomehelsingar, nysteikte bollar, nokon som ringjer på døra og vil gje meg ein klem, eller nokon som spør: «Kan eg hjelpe deg med noko?». Og ein lærar frå Bibelskulen tok med seg ein gjeng studentar og rydda heile hagen min.

Å gjere noko for Jesus
− Kva er diakoni?

− Diakoni er teneste for andre menneske, og det er å gjere noko for Jesus. Å gjere noko for Jesus, er å gjere noko for medmenneske. I løpet av livet treng alle menneske noko frå andre. Ikkje like mykje til ei kvar tid. Tenkjer ein på eit langt liv, så er gjerne barn og eldre ytterpunkta då vi ikkje er produktive og effektive, men vi treng merksemd og at nokon bryr seg. Vi treng noko i ulike situasjonar og ulike samanhengar. På forskjellige punkt er vi hjelpelause. Under oppveksten kan det vera viktig bare å bli sett, gitt merksemd og at nokon bryr seg om oss. Det treng ikkje alltid vere dei store tinga.

Då ho jobba på Bibelskulen, var ho oppteken av at studentane hennar skulle sjå andre menneske og deira behov, og dei skulle bli tent og oppmuntra til teneste.

− Så må ein kvar finne ut kva som er deira teneste. Alle skal ikkje gjere det same. Hovudsaka i diakoni er å vise veg til Gud. Kjærleiken vi sjølv har motteke frå Jesus, vil vi formidle til andre. Tenesta har eigenverdi sjølv om ein ikkje preikar om Jesus. Det er kristen formidling gjennom teneste. Gud har omsorg for oss, og vi kan vere tenarar for denne omsorga.

Sprer Guds velduft

Lisbeth Solsvik Hjortland ønsker å vise frem Gud for andre gjennom roser, mat og klær.

Det begynte i 2011. Lisbeth Solsvik Hjortland opplevde plutselig lammelse i venstre siden av kroppen. Hun mistet også språket og forståelse og hadde problemer med å puste.

− Jeg visste ikke om jeg ville overleve. Jeg ba Gud om å vise meg noe annet enn død og fordervelse. Etterpå så jeg rosa roser, den ene etter den andre. Da sa jeg til Gud: «Hvis jeg kan røre meg igjen, vil jeg male dem til din ære».

Lisbeth fikk diagnosen MS, men Gud hørte henne. På en konferanse i World outreach mission i Tønsberg ba hun om forbønn, og hun opplevde at Jesus helbredet henne. Hun holdt sitt løfte. Hun begynte å male rosa roser, akrylmalerier og akvarell. Men ikke bare det.

− Jeg fikk en ny sjanse. Jeg hadde så mange drømmer, så mye jeg ville gjøre.

Middag og cafe.
Foruten å male rosa roser ordner hun blant annet en gang i måneden med mat til folk som bor i kommunale boliger i Ytre Arna.

− Det er en dame i soknerådet i Ytre Arna, Randi Kalsås, som tok initiativ til det. En dag kom jeg i snakk med henne. Hun fortalte om det hun drev med, og jeg fikk lyst til å være med på det. Vi lager middag og tar med til kommunale boliger, og vi låner lokaler og kjøkken av kommunen. Det er et samarbeid med Ytre Arna sokneråd. Det er mest rusmisbrukere og andre som bor i kommunale boliger, som kommer. Vi spiser sammen med dem. Det er veldig sosialt. I det siste er vi begynt å be for maten, og folk ber om forbønn, forteller Lisbeth.

Det er ikke bare der Lisbeth ordner med mat. Ytre Arna Indremisjon har cafe hver fredag fra 11-13.30, en cafe hun tok initiativ til for tre år siden.

− Vi serverer vafler og kaffe i kjelleren i Ytre Arna bedehus. To lørdager i året er det markedsdag, og da har vi også åpent. Da har vi også kunstutstilling og salg av brukskunst, forteller Lisbeth som har jobbet i mange år som kunst- og håndverkslærer.

B-Blessed.
Via sitt arbeid med cafeen og middagen møtte Lisbeth flere mennesker som hadde behov for klær, men som ikke hadde råd til å kjøpe. Det tok Lisbeth fatt i og åpnet like godt butikken B-Blessed, som er en frivillig organisasjon. Den har åpent hver mandag fra kl. 12-16 og kl. 18-19.

− Poenget er at det skal være gratis. Man gir ting og får ting. Folk kan levere inn klær, sko og leker de ikke lenger bruker. Andre som trenger det, kan få sko, klær og leker gratis. Jeg bruker facebook for å få tak i ting.

Både på kafeen og i butikken har hun fått hjelp av folk som bor på asylmottaket i Ytre Arna. I butikken er det en kurder fra Iran og et ektepar fra Afghanistan som hjelper henne.

− Mannen fra Afghanistan spurte om han kunne få jobbe i butikken. Jeg sa at jeg ikke kunne betale ham. Han sa at det spilte ingen rolle. Han måtte ha noe å gjøre, ellers ble han bare sittende på mottaket å tenke.

Guds kall.
− Hvorfor er du så engasjert i diakonalt arbeid?

− Jeg føler Gud har kalt meg til det og gitt meg hjerte for rusmisbrukere og de som ikke har så mye. Så har jeg en visjon om at Gud ser og møter hele mennesket med alle dets behov. Vi kan ikke bare si «Gud velsigne deg» og så ikke hjelpe. Mange spør «hvordan klarer du å gjøre alt dette?» Jeg bruker en-to timer hver dag i bibellesning, bønn og lovsang. Lovsang er viktig for meg. Jeg merker forskjell hvis jeg ikke bruker så mye på lovsang og bønn.

− Hva er det beste du har opplevd i det frivillige arbeidet du driver?

− Engasjementet har gitt meg et bredt nettverk. Jeg får et veldig godt fellesskap med dem jeg har kontakt med. Du ser at alle mennesker har verdi. Du blir nær folk som er i krise.

− Og det tøffeste?

− Jeg synes ikke det er så tøft, jeg synes det er givende. Og jeg har Jesus som jeg kan gå til.

Når hun selv kjenner at hun har behov for hjelp, går Lisbeth tur på fjellet.

− Jeg er blitt flinkere til å kjenne at nå trenger kroppen å hvile. Det er ingen ting vi kan gjøre for at Gud skal elske oss mer, og det er ingen ting vi kan gjøre for at Gud skal elske oss mindre. Gud må gjøre oss hele, for at vi skal kunne gjøre andre hele. Der er mange behov. På bedehuset er det for eksempel mange oppgaver vi trenger folk til, og man kan bli spurt om å bli med på det eller det. Da er det viktig å kjenne etter hva vil Gud at jeg skal gjøre. Vi skal ikke si ja til alt vi blir spurt om være med i, sier hun og oppsummerer drivkraften bak sitt frivillige engasjement: − Jeg ønsker å spre Guds velduft med livet mitt.

En bank fylt med godhet

Hjertebanken er ikke som andre banker. I stedet for å sette inn og ta ut penger, kan man gi og ta imot godhet og hjelp. Bankens utfordring er at det er lettere for folk å gi enn å ta imot.

Hjertebanken startet i ImF Sandnes på Fredheim i april 2012.

− Det ble startet ved at en ressursgruppe for den diakonale satsningen på Fredheim fant ut at Hjertebanken var et tjenlig verktøy til å administrere og formidle hjelpebehov og potensielle hjelpere til å utføre omsorg i Sandnes og i menigheten, og vi brukte trekvart år på å utarbeide konseptet, forteller pastor i Fredheim Arena, Andreas Bjørntvedt.

− Hvorfor startet dere med Hjertebanken?

− Fordi vi mener menigheter må ha Jesus som forbilde også gjennom å være der for de svake, utstøtte, fattige, de som kanskje ikke har noen andre rundt seg. Hvis vi overser behovene i samfunnet vi lever i, er jeg usikker på om Jesus selv ville ha trivdes i menighetene våre. Vi startet Hjertebanken fordi vi tror at veldig mange sitter inne med både lyst og iver etter å bidra inn i menneskers liv, vi tror dette er noe Gud skaper i oss når han forandrer oss på innsiden!

Utfordringer
− I strategiplanen til ImF står det at ImF ønsker å fornye hverdagsdiakonien ved blant annet å spre konseptet Hjertebanken videre i organisasjonen. Hvorfor tror du Hjertebanken blir nevnt som et eget punkt her?

− Jeg håper det er fordi vi som bevegelse tror at Jesus også blir gjort synlig gjennom det at vi faktisk er der for hverandre på et medmenneskelig plan også uten bruk av forkynnelse. Og at vi gjør dette ikke som en evangeliseringsstrategi, men fordi vi oppriktig bryr oss om mennesker! Så tror jeg de ønsker å bruke nettopp Hjertebanken fordi dette er en veldig enkel måte å få satt det diakonale hjerte som sannsynligvis lever i menigheten, ut i praksis, så det er veldig gjennomførbart, svarer Bjørntvedt.

Han legger til at der også er utfordringer med Hjertebanken.

− En av de største er nok at Hjertebanken virkelig skal få et rotfeste i majoriteten av forsamlingen, og ikke bare hos en liten del av den. Utfordringene hos hver enkelt forsamling i dette arbeidet vil nok gjenspeiles av utrustningen til de som primært arbeider med Hjertebanken, hvorvidt de brenner mest for å nå ut eller jobbe internt i menigheten, sier han.

En annen problemstilling er at selv om vi så gjerne vil, sliter de fleste av oss med å finne ut hvordan vi skal komme i kontakt med de behovene vi vet er der, så det blir ofte med tanken, sier han.

Godt verktøy
Foreløpig er det bare Bergens Indremisjon som har adoptert konseptet.

− Bergens Indremisjon har hatt det diakonale som en av grunnpilarene i 150 år. Det er et klart ønske om å hjelpe mennesker og ikke bare forkynne evangeliet. Det diakonale er viktig for Bergens Indremisjon. Vi har lært av Fredheim Arena. De tok initiativ til Hjertebanken, og vi har adoptert det. Vi begynte i august i fjor, forteller administrasjonsleder Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon.

− Hva slags erfaringer har dere gjort dere så langt?

− Hjertebanken er et godt verktøy for de som vil gi og ta imot hjelp. Det er et godt formidlings- og koblingsverktøy. Det er ikke så mye som skal til. Man må kontakte IT-avdelingen for å få opp en egen hjemmeside. Det ligger en ferdig mal, sier Hjortland.

Når Sambåndet snakker med ham, har Hjertebanken i Bergens Indremisjon løst cirka 25 enkeltoppdrag. Det er to uttak i Hjertebanken som ikke er løst. Samtidig er det 20 bidrag eller innskudd er meldt inn, men som ingen har vist noen interesse for å ta ut.

Vanskelig å ta imot hjelp
− Vi har to utfordringer: Den ene er at vi må ha mer ressurser til å promotere Hjertebanken. Den andre er å få folk til å melde sine behov. Det er mye lettere å gi hjelp enn å be om hjelp. Mange ser det som vanskelig ikke å gi noe igjen hvis de får hjelp. Derfor sliter vi med å finne oppdrag til alle som har lyst til å gjøre noe. Terskelen for å spørre om hjelp er for høy, sier Hjortland.

Det er også Bjørntvedts erfaring i arbeidet med Hjertebanken.

− Fortsatt er det slik at det største problemet ikke er å skaffe frivillige, men å få inn behovene. Det går nok på synet på selv. Vi vil klare oss selv og være sterke. Hvis vi gir uttrykk for at vi trenger hjelp, er vi blant de svake og hjelpetrengende. Vi har også erfart at det er lettere å gi hjelp en gang enn å følge og hjelpe folk over tid. I en travel hverdag kvir folk seg for å forplikte seg. Så krever arbeidet med Hjertebanken en innsats i nettopp det å komme i kontakt og relasjon med behovene og instansene i byen, sier han.

Derfor ønsker han å få frem at ingen behov er for små til å melde inn, og at folk ikke må være i en så og så vanskelig situasjon i livet for å be om hjelp fra Hjertebanken. I det store og hele synes han at Fredheim Arena har veldig bra erfaring med Hjertebanken gjennom å være til stede for mennesker som trenger hjelp på ulike områder.

− Noen av de tingene vi har formidlet, har vært helt fantastiske, som en blind gutt fra et annet land som ikke mestrer språket, som er uten noen sosial kontakt, som får en som ønsker å bruke tid med han, som tar han med på sosiale ting i hverdagen. Eller som det at vi hver tirsdag nå er til stede og lager lunsj på et hospitslignende sted for narkomane like i nabolaget vårt, eller som det at flere er med og gir hjelp og omsorg til narkomane, flyktninger og handikappede i byen. Så er det jo alle oppdragene som er av mindre størrelse som hekk- og gressklipping. Men for de som melder behovene, er dette sannsynligvis til større hjelp enn vi tror. Erfaringen er også at vi vet vi nå betyr mer for byen vår. Vi er i kontakt med både frivillighetssentral, flyktningeenhet, asylmottak og bo- og aktivitetssentre i byen vår, forteller Bjørntvedt.

Både Bjørntvedt og Hjortland synes det er en god ide å spre Hjertebanken videre.

− Jeg tror Hjertebanken har et langt større potensial enn det vi hittil har fått av gjennomslagskraft i Sandnes, og vi håper og tror andre vil ta dette enda lengre enn dit vi har tatt det til nå, sier Bjørntvedt.