– Menighetsplanting viktig for kristendommen i Europa

Religionshistoriker Philip Jenkins tror kristendommen fortsatt har en fremtid i Europa, men kun takket være kristne immigranter.

Les også: Hvordan er det i Norge?

– Fire av Londons fire største kirker ledes av afrikanske pastorer. Går du til Paris eller Amsterdam og andre europeiske hovedsteder, vil du finne samme mønster, sier Philip Jenkins under en temadag på Menighetsfakultet nylig om kristendommens fremtid.

Jenkins er professor i historie og religionsstudier ved Baylor University i Pennsylvania i USA og har skrevet en rekke bøker der han forsøker å skissere kristendommens utvikling i Europa og på verdensbasis.

Nigeriansk-ukrainsk megakirke

Han var en av de første til å påpeke at tyngdepunktet for kristen tro har forflyttet seg til «det globale sør». Likevel tror religionshistorikeren at kristendommen fortsatt vil spille en nøkkelrolle i Europa, men kanskje ikke slik man hadde trodd.

– Pinsekarismatiske menigheter som ledes av afrikanere, er kirkene som er størst og vokser mest. Europas største menighet med over 25 000 medlemmer ligger i Kiev og har en jevn tilstrømming av ukrainske «hvite europeere» såvel som innvandrere, sier Jenkins.

Han referer til den noe kontroversielle «Embassy of God» -menigheten som ble startet av Sunday Adelaja, en nigeriansk immigrant som ble værende igjen i landet etter å ha fått studentvisum på slutten av kommunisttiden i Ukraina.

Holder liv i presteseminarene

Lignende menigheter har blitt oppretter over hele Europa, men ifølge Jenkins vil kristne med ikke-europeisk bakgrunn i nær framtid også inneha sentrale roller i de mer tradisjonelle kirkesamfunnene.

– Katolske seminarer i Europa består i dag nesten utelukkende av vietnamesere, kongolesere, nigerianere og andre teologistudenter fra det globale Sør, forteller Jenkins.

Se til Amerika

Religionshistorikeren tror mange av kirkene i Europa vil følge samme mønster som immigrantmenighetene i USA for 100-200 år siden. Flere av kirkesamfunnene her ble dannet av utbrytere fra de etablerte kirkene i Europa og var i starten ofte kun sentrert rundt dem som snakket samme språk. For eksempel ble det etablert flere svenske menigheter i nordstatene der gudstjenestene kun foregikk på svensk de første årene.

– Vi ser at disse menighetene utviklet seg fra å kun være sentrert rundt sin egen etniske gruppe til å bli fullstendig integrert i samfunnet for øvrig, og mange utgjør nå noen av de mest innflytelsesrike menighetene i nordstatene. Innvandrermenighetene i Europa ser ut til å følge samme mønster, sier Jenkins.

Menighetsplanting blant «innfødte»

Ruth Skree, fellesskapsutvikler i Normisjon, var en av respondentene til Jenkins’ foredrag. Hun deler hans observasjoner rundt innvandrermenighetene, men påpeker at det samtidig foregår en betydelig satsning på menighetsplanting blant etniske europeere i flere land:

– Jeg ville likt at du snakket mer menighetsutviklingen blant etniske europeere, fortalte hun Jenkins.

– Det er kanskje for tidlig til at dette er en bemerkelsesverdig bevegelse, men vi ser at flere og flere kristne etniske europeere ser sin rolle som misjonærer i eget land og satser offensivt på å plante nye menigheter blant «innfødte europeere», sa Skree.

Også Indremisjonsforbundet vil nå satse på planting av menigheter. Det ble understreket på en samling av blant andre krets- og forsamlingsledere i forrige uke.

Les også: Leder: Kvifor plante nytt?

– Aldri enhetlig «kristent»

Jan Olav Henriksen, forskningsdekan og professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet responderte også på foredraget og trakk frem at Europa aldri har vært enhetlig «kristent» og heller ikke er fullstendigs sekulært i dag.

– Selv under kirkens «gullalder» på kontinentet fantes det betydningsfulle religiøse minoriteter som jøder, muslimer og andre livssynsgrupper, sa Henriksen og la til:

– At religion er fjernet fra det offentlige, som man hører i visse kretser, er ikke lenger tilfelle. Vi må lære oss å skjelne mellom sekularisering og modernisering, påpekte Henriksen.

Reformasjonens 500-årsjubiluem

Jenkins avsluttet innlegget sitt med å vise til fremveksten av interessen for personlige åndelige opplevelser og oppblomstringen av pilgrimsvandringer til flere av Europas kjente «kristne monumenter», som indikasjoner på at «kulturell kristendom» lever i beste velgående.

– Utfordringen for kristne i Europa blir å omsette dette til noe mer enn en kulturell interesse. Det blir spennende å se hva kirkene og kristenheten i Europa klarer å skape rundt 500-årsjubileet til reformasjonen man nå står ovenfor om to år, sier Jenkins. KPK

I mainummeret av Sambåndet som kommer ut i neste uke, setter vi søkelys på en undersøkelse som viser at det nå er like mange som svarer nei som ja på spørsmålet om de tror på Gud, og på hva Indremisjonsforbundet vil gjøre med det.