Hva slags vekkelse vil vi ha?

Som kristne tror vi at Bibelen er Guds åpenbaringsord til oss mennesker. Her presenterer Gud seg som kjærlighet, hellighet og rettferdighet. Vi møter sannheten om oss mennesker, om syndefall, om vårt behov for frelse, og vårt eneste håp er at vi blir ikledd Kristi rettferdighet. Vi lærer også nødvendigheten av at mennesker kommer inn under Ordets forkynnelse, for det er ved Ordets og Åndens gjerning at Gud drar syndige mennesker til seg. Ved forkynnelsen kommer troen, og sann gjenfødelse kan skje.

Da Peter forkynte budskapet om Jesus og hans død og oppstandelse, står det: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?”. Dermed kunne Peter gi dem invitasjonen til omvendelse og dåp. Dette var den første store vekkelse i menighetens tid, og vekkelse oppstår som følge av at mennesket innser sin fortapte stilling og behov for frelse og tilgivelse.

Norge har vært velsignet med mye vekkelse, og denne historien utgjør en viktig del av indremisjonen og Bedehusets identitet. Når kristne ledere i en videre sammenheng i dag snakker om behovet og ønsket om vekkelse, vekker det derfor gjenklang og støtte i vårt misjonsfolk, men snakker vi alltid om det samme?

Jeg har tenkt mye på dette siden jeg så de TV-overførte stormøtene med den amerikanske forkynneren Guillermo Maldonado i Vestfold i slutten av april. Det ble annonsert både gjennom ulike medier og fra scenen at hensikten er at vekkelsen skal komme over landet, og hvem av oss vil vel ikke at det skal skje? Spørsmålet er hva begrepet fylles med.

Tro var det sentrale ordet i budskapet, og jeg spisset ørene da Maldonado kom med sin definisjon: «Tro er et åpent vindu inn i det overnaturlige der du kan hente ut det som er ditt». Troen er nå, og dette betyr at det er i dag du kan få ditt mirakel, enten det er snakk om helbredelse, dine finanser, eller andre behov.

En må spørre seg selv hva som er agendaen med å lage sin egen definisjon av tro når Bibelen har sin egen. Den lyder slik: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser” (Heb 11:1). Når vi leser videre i kapittelet, ser vi hva dette betyr, og da er jo hovedpoenget at troen strekker seg ut over “her og nå”. Vers 39 oppsummerer kapittelet slik: “Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt”. Jo da, beretningene i Det gamle testamente forteller oss at noen opplevde tegn og under (særlig under ørkenvandringen og Elias og Elisa), men det gjaldt de færreste. Likevel gav Gud dem her vitnesbyrd om deres tro!

Lever vi ikke så i den nye pakts tid? Jo visst, men innholdet i bibelsk tro er like fullt det samme. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at budskapet til Guds menighet i NT sine brev har det fokus som vi ser i amerikanske/vestlige mirakelmøter. Vi hører sjelden at Paulus’ enkle levesett bør være et alternativ: “Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det” (1.Tim 6:8). I stedet blir det hovedvekt på helse og velstand, noe som passer godt inn vår vestlige kultur der forbruk og bekymringsløshet er idealet.

La oss understreke for hverandre at når vi bekjenner oss til Bibelens Gud, så tror vi på en Gud som gjør under. Bibelen sier at Han kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber og forstår. Uansett hvilke tanker vi har om Gud, så er han bare større. Til denne Gud inviteres vi til å komme med alle våre bønneemner i påkallelse og bønn med takk. Gud er den rette far for alt som kalles barn i Himmelen og på jorden, og skulle ikke den rette far gi sine barn det som er til barnets beste? Det er jo derfor Jesus har lært oss å be “Vår Far – skje din vilje”.

En gang hørte jeg en erfaren forkynner tale om bønn, og jeg visste at vedkommende hadde fått stå i en rik tjeneste, ikke minst når det gjaldt å be for syke. Jeg spurte han om det går an å kommandere Gud. Han svarte: “Å ja, det har jeg vært vitne til mange ganger, og det har uten unntak båret dårlige frukter”. Jeg tenker ofte på dette når det tillyses mirakelmøter og en kommanderer i Jesu navn, for jeg kjenner et direkte ubehag når jeg hører og ser slikt. Vet en alltid hva som er Guds vilje midt i alt dette? Jeg kan ikke fri meg fra at det ligger noe infantilt – noe barnslig – i en slik måte å nærme seg Faderen på. I stedet for å akseptere at en kan være i Guds vilje selv om han tier i sin kjærlighet (Sef 3:17), roper og skriker barnet om å få gaven/svaret – her og nå.

Er det denne type tro vi ønsker skal prege Guds folk? Er det denne vekkelsen vi ber om skal komme? Vi vil gjerne stå sammen med andre kristne i arbeidet med å utbre Guds rike i vårt folk, men vekkelsen må ha et bibelsk innhold, ellers er det bare menneskers verk. Jeg avslutter med Martin De Haans kloke ord: ”Måtte vi ikke være en generasjon som får et tegn og ikke tror det, eller en generasjon som ønsker et tegn og ikke trenger det.”

Les også: Leder: Vrang eller usunn lære?

Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet