Innlegg

− Vil vi ha vekkelse?

Slik spør kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon i lederen i forrige nummer av kretsbladet Indremisjonsnytt.

− Det var et spissformulert innlegg, det håper jeg folk forstår. Jeg er opptatt av og er bekymret for at mange bedehusfolk ønsker og ber om vekkelse, men de snakker ikke om troen til andre. Med naboen blir det heller til at man snakker om været enn om troen, sier Halås til Sambåndet.

Kretslederen har fått reaksjoner på innlegget.

− Jeg har fått mange positive reaksjoner og noen som er helt uenig med meg. I alle fall har jeg fått folk til å tenke over temaet. Hensikten med innlegget er å få folk til å tenke.

Ikke for pågående
− Det at bedehusfolk ikke snakker så mye om troen til andre, er det fordi man er redd for å bli for pågående og skremme folk vekk?

− Jeg tenker at vi ikke har så stort problem med at bedehusfolk er for pågående. Det store problemet er heller at vi ikke snakker med andre om troen. Jeg tror ikke at problemet er at folk blir overfalt av overivrige bedehusfolk.

En terskel
− Hva er ditt inntrykk – ønsker vi vekkelse?

− Når vi skal ha en møteaksjon, for eksempel, er det ikke noe problem å få folk til å være med som bønnevakt. Men spør du noen om de kan stå på stand i forbindelse med samme møteaksjon, er det verre å få tak i folk. Det kan selvfølgelig ha forskjellige årsaker, svarer Halås og skynder seg å legge til:

− Jeg har ikke sagt at det ikke nytter å be. Vi skal be om vekkelse. Det er ikke lett å få folk til å stå på stand eller å samtale om tro med andre. Det er en terskel, og den terskelen vil jeg at vi skal utfordre.

Ønsker vekkelse
Halås tror indremisjonsfolk ønsker vekkelse og at folk skal komme på bedehuset.

− Men det enkleste er å få folk inn på bedehuset som er ferdig frelste. Skal vi få nye med i våre bedehus og forsamlinger, må vi våge å snakke med folk om det vi tror på. Vi må invitere folk. Og det er ikke nok å invitere på et møte på bedehuset. Vi må heller spørre folk om vi skal gå sammen på bedehuset og hjem til oss på en kopp kaffe etterpå. Det koster litt mer og krever mer arbeid av oss.

Ta imot nye
Med innlegget ønsker Halås også å få folk til å tenke over hvordan man tar imot de nye som kommer som følge av vekkelse.

− Da må vi ta imot de nye og åpne opp slik at de kan finne en plass i fellesskapet. Det er en utfordring til for eksempel bibelgrupper. Mange bibelgrupper inviterer ikke inn nye, for de har det greit som de har det. Det er mindre kostnader med å be for folk enn å bruke tid sammen med dem. Vi må være villige til å investere tid og krefter for å få nye med.

Dele troen
− Hva mer krever vekkelse av oss?

− Det er veldig viktig at dersom det kommer inn nye, må fellesskapet være villig til å ta dem inn. Jeg har tro på bedehusets fremtid, men vi kan ikke bare sitte på bedehuset. Vi må ut for å treffe folk og dele troen der det er naturlig. Jeg mener ikke at alle skal stå på stand, men det er en høy terskel for utenforstående å komme inn på bedehuset. Derfor må vi invitere ved at vi er sammen med dem, sier Arild Ove Halås.

Hva slags vekkelse vil vi ha?

Når kristne ledere i en videre sammenheng i dag snakker om behovet og ønsket om vekkelse, vekker det gjenklang og støtte i vårt misjonsfolk, men snakker vi alltid om det samme?

Som kristne tror vi at Bibelen er Guds åpenbaringsord til oss mennesker. Her presenterer Gud seg som kjærlighet, hellighet og rettferdighet. Vi møter sannheten om oss mennesker, om syndefall, om vårt behov for frelse, og vårt eneste håp er at vi blir ikledd Kristi rettferdighet. Vi lærer også nødvendigheten av at mennesker kommer inn under Ordets forkynnelse, for det er ved Ordets og Åndens gjerning at Gud drar syndige mennesker til seg. Ved forkynnelsen kommer troen, og sann gjenfødelse kan skje.

Da Peter forkynte budskapet om Jesus og hans død og oppstandelse, står det: “Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?”. Dermed kunne Peter gi dem invitasjonen til omvendelse og dåp. Dette var den første store vekkelse i menighetens tid, og vekkelse oppstår som følge av at mennesket innser sin fortapte stilling og behov for frelse og tilgivelse.

Norge har vært velsignet med mye vekkelse, og denne historien utgjør en viktig del av indremisjonen og Bedehusets identitet. Når kristne ledere i en videre sammenheng i dag snakker om behovet og ønsket om vekkelse, vekker det derfor gjenklang og støtte i vårt misjonsfolk, men snakker vi alltid om det samme?

Jeg har tenkt mye på dette siden jeg så de TV-overførte stormøtene med den amerikanske forkynneren Guillermo Maldonado i Vestfold i slutten av april. Det ble annonsert både gjennom ulike medier og fra scenen at hensikten er at vekkelsen skal komme over landet, og hvem av oss vil vel ikke at det skal skje? Spørsmålet er hva begrepet fylles med.

Tro var det sentrale ordet i budskapet, og jeg spisset ørene da Maldonado kom med sin definisjon: «Tro er et åpent vindu inn i det overnaturlige der du kan hente ut det som er ditt». Troen er nå, og dette betyr at det er i dag du kan få ditt mirakel, enten det er snakk om helbredelse, dine finanser, eller andre behov.

En må spørre seg selv hva som er agendaen med å lage sin egen definisjon av tro når Bibelen har sin egen. Den lyder slik: “Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser” (Heb 11:1). Når vi leser videre i kapittelet, ser vi hva dette betyr, og da er jo hovedpoenget at troen strekker seg ut over “her og nå”. Vers 39 oppsummerer kapittelet slik: “Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt”. Jo da, beretningene i Det gamle testamente forteller oss at noen opplevde tegn og under (særlig under ørkenvandringen og Elias og Elisa), men det gjaldt de færreste. Likevel gav Gud dem her vitnesbyrd om deres tro!

Lever vi ikke så i den nye pakts tid? Jo visst, men innholdet i bibelsk tro er like fullt det samme. Og jeg kan ikke med min beste vilje se at budskapet til Guds menighet i NT sine brev har det fokus som vi ser i amerikanske/vestlige mirakelmøter. Vi hører sjelden at Paulus’ enkle levesett bør være et alternativ: “Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det” (1.Tim 6:8). I stedet blir det hovedvekt på helse og velstand, noe som passer godt inn vår vestlige kultur der forbruk og bekymringsløshet er idealet.

La oss understreke for hverandre at når vi bekjenner oss til Bibelens Gud, så tror vi på en Gud som gjør under. Bibelen sier at Han kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber og forstår. Uansett hvilke tanker vi har om Gud, så er han bare større. Til denne Gud inviteres vi til å komme med alle våre bønneemner i påkallelse og bønn med takk. Gud er den rette far for alt som kalles barn i Himmelen og på jorden, og skulle ikke den rette far gi sine barn det som er til barnets beste? Det er jo derfor Jesus har lært oss å be “Vår Far – skje din vilje”.

En gang hørte jeg en erfaren forkynner tale om bønn, og jeg visste at vedkommende hadde fått stå i en rik tjeneste, ikke minst når det gjaldt å be for syke. Jeg spurte han om det går an å kommandere Gud. Han svarte: “Å ja, det har jeg vært vitne til mange ganger, og det har uten unntak båret dårlige frukter”. Jeg tenker ofte på dette når det tillyses mirakelmøter og en kommanderer i Jesu navn, for jeg kjenner et direkte ubehag når jeg hører og ser slikt. Vet en alltid hva som er Guds vilje midt i alt dette? Jeg kan ikke fri meg fra at det ligger noe infantilt – noe barnslig – i en slik måte å nærme seg Faderen på. I stedet for å akseptere at en kan være i Guds vilje selv om han tier i sin kjærlighet (Sef 3:17), roper og skriker barnet om å få gaven/svaret – her og nå.

Er det denne type tro vi ønsker skal prege Guds folk? Er det denne vekkelsen vi ber om skal komme? Vi vil gjerne stå sammen med andre kristne i arbeidet med å utbre Guds rike i vårt folk, men vekkelsen må ha et bibelsk innhold, ellers er det bare menneskers verk. Jeg avslutter med Martin De Haans kloke ord: ”Måtte vi ikke være en generasjon som får et tegn og ikke tror det, eller en generasjon som ønsker et tegn og ikke trenger det.”

Les også: Leder: Vrang eller usunn lære?

Erik Furnes er generalsekretær i Indremisjonsforbundet

 

Storsamling for å danne nye menigheter

Nærmere 800 personer fra hele landet samles torsdag til lørdag i Oslo kongressenter til en nasjonal konferanse der temaet er menighetsplanting og evangelisering. ImF er representert med over 100.

Konferansen Sendt for noe større, i regi av nettverket Dawn Norge, er en del av en større mobiliseringsplan for planting av nye menigheter og fellesskap i Norge.

Kontaktperson for Dawn Norge, Øivind Augland, forteller at det legges opp til mange oppfølgingsaktiviteter i etterkant av konferansen. Det kan skje både innad og på tvers av kirkesamfunn, organisasjoner og nettverk, samt på regionalt nivå.

– MANGFOLD VITALISERER

– Noen vil kanskje spørre om det ikke er nok menigheter i Norge allerede?

– Realiteten er at det er mange steder og bydeler som ikke har noe levende menighetsliv. Også en del steder i Midt-Norge og i industribygder på Vestlandet er levende menighetsfellesskap i ferd med å dø ut, sier Augland.

Han viser også til undersøkelser gjort av professor Pål Repstad ved Universitetet i Agder som klart tyder på at religiøst mangfold virker religiøst vitaliserende. Det vil si at hvis det etableres en ny menighet i et område der det allerede er en eller flere menigheter, vil antallet aktive kristne øke.

Augland sier at de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som deltar skal ha egne samlinger underveis i konferansen, der det er meningen at hver enkelt organisasjon skal spørre seg selv om hva det som kommer fram på konferansen bør få av konsekvenser for arbeidet i deres organisasjon.

VIKTIGE MÅL
Augland peker på tre viktige mål for konferansen.

  • Det ene er å gi større momentum for de ulike kirkesamfunn, organisasjoner og nettverk til å nå ut til nye mennesker og plante nye fellesskap.
  • Det andre er å gi hjelp til å forstå de ulike kulturer man møter i planting av nye fellesskap i Norge.
  • Endelig ønsker man å overføre erfaring fra de som arbeider med menighetsplanting til en ung generasjon som er representert på konferansen.

Arrangørene har hatt som mål at halvparten av deltakerne på konferansen skulle være under 35 år. Det målet har de nesten nådd. I skrivende stund er cirka 45 prosent av de påmeldte under 35 år.

OPPROP
Ved avslutningen av konferansen er det planen at alle deltakerne skal undertegne et opprop.

– Oppropet sier noe om hvor vi står som kirke nå, og noe om veien videre, og jeg tror det vil bli symbolsk viktig for det som skal skje framover, sier Øivind Augland.

KPK

 

Marit og Irene

Klart for uke 4 i Uskedalen

Møteaksjonen med Marit og Irene forlenget igjen.

– Songevangelistane Marit og Irene avslutta i kveld møteveke nummer 3 i Uskedalen, men dei stoppar ikkje no. Dei vil ha minst ei veke til fordi
oppslutnaden er så stor. Med eit snittbesøk på minst 70 også den siste veka er det grunn til å tru at samla besøk har passert 1400. Ikveld var
det meir enn 90 i kyrkja, skriver nettstedet uskedalen.no

Møteaksjonen var i utganspunktet planlagt til to uker. Nå starter de altså på uke 4. Da Sambåndet pratet med sangevangelistene i forrige uke, var det svært positive i sin omtale av aksjonen.

– Det har vært veldig bra med folk og vi opplever en god og positiv åndsatmosfære, forteller Marit Stokken.

Den to uker lange møteaksjonen i Uskedalen med henne og Irene Krokeide Alnæs var i utgangspunktet ferdig søndag. Da ble det bestemt å fortsette i alle fall en uke til.

Sikkert på fortsettelse.
Det er alltid mange moment som må vurderes før en slik beslutning blir tatt, særlig forholdet til andre steder som venter møtebesøk. Denne gang var det liten tvil om at fortsettelse var rett – og responsen på oppstartsmøtet onsdag kveld, bekreftet dette.

– Vi hadde en veldig god start. Det var mye folk og et flott løft i møtet i går kveld, sier Marit.

Slik har det vært siden starten. Det er drag i folket og de søker til Uskedalen fra hele Kvinnherad. Forbønnsnøden er stor, mange opplever fornyelse og det har vært ufrelste innom på alle møtene – også i går.

Bønneringen.
Både Marit og Irene tror noen av årsaken til de gode møteukene skyldes bønnearbeidet som er gjort. I lang tid har bygden vært dekket av en bønnering.

– Dagen deles opp i halvtimer, og så kan folk melde seg på til å be i en tid som passer dem. Da ber en konkret for bygdefolket, for møtene og talere, pluss egne bønneemner, forteller Irene.

Nærmere to hundre og femti mennesker har deltatt i bønneringen for Uskedalen. Marit og Irene er ikke i tvil om at det har gjort noe både med bygdefolket, men også med kristenfolket.

– Vi har opplevd møtet med folket her som veldig positivt og vi møter en sterkt sammensveiset komité som samarbeider godt. Misjonsfolket drar lasset i fellesskap på en svært positiv måte, sier Marit.

Forventinger.
Foreløpig er møtene forlenget fram til søndag. Leder i lokalkomiteen, Tormod Myklebust, håper det kan bli enda lenger.

– Vi har forventninger og håper det kan virkelig kan bryte igjennom. Vi må ikke bare slå oss til ro med at Guds ord blir sådd. Det gjelder også å høste og redde inn avlingen, sier han.

Så langt har det vært spennende uker også for ham. Mye folk på møtene, også ufrelste, gir grunn til optimisme.

– Det er en sterk åndsmakt i møtene. Vi opplever en hunger etter Guds ord og det kommer folk fra alle bygder, sier han, og oppfordrer folk til fortsatt å be for bygda.

Den oppfordringen deler han med Marit og Irene.

– Vi er veldig optimistiske med tanke på uken som venter. Det er godt å være her, men vi her helt avhengig av forbønn og svært glade for alle som ber for oss.

Det spirer i bedehusland

– Det gjør godt å se at mange fortsatt har troen på bedehusarbeidet, sier Erik Furnes.

Søndag 26. august var han festtaler da det nye Moster bedehus ble åpnet. Et bygg på 1000 kvadratmeter til over tjue millioner.

– Det var veldig flott å se et fullsatt bedehus der folk måtte sitte langt uti gangen for å få plass. Ikke minst gjorde det godt å se tilslutningen fra andre frimenigheter i området som hadde møtt opp og snakket godt om arbeidet på bedehuset, sier Erik Furnes.

Det nye bedehuset på Bømlo er eid av Moster indremisjon, men er i praksis et fellesbedehus for alle lag og foreninger i bygda. Slik også det gamle huset var.

Vekst
To årsaker ligger til grunn for at det nå ble nybygg. Det gamle bedehuset på Moster lå dårlig til rent trafikkmessig. I tillegg hadde behovene for restaurering og renovering meldt seg med en kostnad beregnet til flere millioner.

– Da vi fikk prislappen på dette, kom tanken: kanskje skal vi skal sette strek og like godt bygge nytt på en annen tomt, sier styreleder i Moster Indremisjon, Toralf Steinsland.

Den andre og viktigste årsaken er vekst i arbeidet.

– Vi opplever en voksende forsamling, særlig fra mange unge barnefamilier. Det talte også for å bygge nytt, sier han.

Lite protester
Planene om nybygg ble godt mottatt fra første stund og møtte få motforestillinger i forsamlingen. Mulighetene som ble presentert for det nye arbeidet, overskygget følelsene ved å forlate det gamle huset. Arbeidet med bygget har også gått raskt. Fra de første tak med gravemaskin ble tatt og fram til åpning nå i høst, har det gått 1,5 år.

Totalverdien av nybygget er beregnet til 22 millioner. Dugnadsarbeid og egeninnsats er verdsatt til ca 5 millioner, innsamlede midler er på 7 millioner og kommunen og kraftlaget har også gitt store beløp. Tilbake står et lån på ca 7,5 millioner, men det er før gamlehuset er solgt.

Fullt hus
Styreleder Steinsland er svært optimistisk med tanke på framtiden for det nye huset.

– Vi hadde en åpningsuke med et allsidig og bredt program og opplevde fullt hus hver eneste dag. Det var en festuke, sier han.

Særlig onsdagen der det nye barnearbeidet samlet fullt hus med 120 unger pluss foreldre, vekker stor begeistring.

– Gledelig trend
Trenden med barnefamilier som søker til bedehuset gleder også Erik Furnes.

– Både på Moster og andre steder der arbeidet blomstrer opp, ser vi 30-40åringer som vil noe. Det vokser fram noe nedenfra. Det gir en basis og et grunnlag for å satse, sier han. Flere steder og da særlig i befolkningstette områder, registrerer han også en tendens til sentralisering av arbeidet.

– Jeg er av den oppfatning at mest mulig av barnearbeidet bør foregå lokalt, men når det gjelder ungdomsarbeidet og det fellesskapsbyggende forsamlingsarbeidet, kan det være strategisk å tenke større og mer sentralisering. Vi har en helt annen infrastruktur og kommunikasjon i landet vårt enn da mange av dagens bedehus ble bygget for 50-100 år siden, sier Erik Furnes.

Uten mål – men full av mening

– Det var som å sette en tiger i bur, sier Marit Stokken og ler godt. For det er ikke spøk når en sangevangelist mister stemmen.

Det begynte på nyåret som en vanlig influensa. Av den sorten med verk i kroppen, feber og hosting og harking både dag og natt. Så røk stemmen og eneste medisin var å bli helt taus.

– Og det er jo ikke særlig lett for en emissær, sier Marit.

For andre gang på sine 37 år som sangevangelist var hun satt på sidelinjen på denne måten. For da hun startet sin «karriere» sammen med Irene 1. oktober 1974, fem måneder etter debuten som forkynner, så var også stemmen på vent. Den gang var det pga operasjon i mandlene.
– Jeg fikk ikke lov til å synge, så Irene måtte synge alene den uken. Men si litt om Jesus, kunne jeg.

Lengtet tilbake
Men i vinter fikk hun verken tale eller synge. Det var rett og slett ingen lyd å hente ut, og selv etter at lyden var tilbake, måtte hun ta pause. Med stemmen som hovedverktøy i jobben, så trengte hun noe ekstra tid på å samle krefter, mente legen.

Men det var krevende å bli satt på sidelinjen. Det gikk ikke mange dagene før lengten etter å reise meldte seg.
– Jeg trives jo best ute i felten. Jeg lengtet til møtene, til folket, til forsamlingene og fellesskapet, sier Marit, som kjenner drivet etter å forkynne Guds ord like sterkt som i starten. Ordet «lei» er et fremmedord.

– Det har blitt kallet og livet mitt. Jeg kjenner det like sterkt som da jeg startet. Så lenge Gud vil og åpner stadig nye veger, vil jeg reise for Ham.

Bønnearbeid
Men hun har brukt dagene fornuftig mens hun har vært sykt. For store deler av tiden har hun sittet med hendene i fanget – foldet i bønn.
– Bønnen er et fantastisk redskap og privilegium. Det har vært veldig sterkt å kunne bruke så mye tid denne vinteren i bønn, sier hun og minner om at mange av de mest trofaste forbederne er mennesker som av ulike årsaker er satt på sidelinjen slik hun selv ble.

– Man blir ikke arbeidsledig som kristen. Det er uendelig mye å be for og takke for. Det er godt å få gladmeldinger fra felten om at ting skjer. Det er stort å følge med der Gud arbeider. For man kan reise ganske langt i bønnens verden, sier Marit.

Bønnetakk
Men i midten av april kunne hun endelig gi lyd fra seg og ble med på andre del av møteuken på Fræna.
– Vi mistet den første uken på grunn av forlengelsen av møtene i Bergen, men hadde en fantastisk andreuke på Fræna. Det var en positiv uke og det var gjort et kjempefint forarbeid i bønn, sier Marit, som nå er tilbake bak mikrofonen.

– Jeg har lyst å takke alle som ber for oss og som har bedt for meg denne vinteren. Dere er gull verdt for oss i tjenesten. Vi løfter ofte behovet for forbønn fram både i samtaler og fra talerstolen og vi får mye respons tilbake. Vi er avhengig av alle de som ber for oss og er veldig takknemlige for den innsatsen de gjør. Det har jeg kjent konkret mange ganger, også denne vinteren på sidelinjen.

møteuke på Seim Bedehus

Sterke møter på Seim

Folk søker frelse i Nordhordland

– Jo det har vært veldig spesielle møter, flere ungdommer har søkt frelse og vi voksne opplever å bli sammensveiset på en ny måte, sier Maria Rosnes.
Hun og mannen er aktive i ungdomsarbeidet i Nordhordlandsbygda. På det gamle bedehuset i Seim har det ikke vært regelmessig møtevirksomhet på mange år. Ikke før nå. Og nå har det vært bortimot fullt i salen.
Det hele startet med at ImF-forkynner Tor Ingvald Lauvrak skulle ha møter på Vollom bedehus 5-6 kilometer unna. På grunn av at der er få unge, ble møtene flyttet til Seim og det som skulle være én møteuke, ble arrangert i samarbeid mellom de to bedehusene. Og én uke ble til to, og to ble til tre. Fornyelsen har satt sitt preg på de kristne i området.

Lang historie
– Men egentlig startet dette for lenge siden, sier Maria, og fortsetter:
– Her har vært gjort et stort bønnearbeid i mange år. Slik sett er møteukene grundig forberedt, og det er dette arbeidet som nå bærer frukt. Dessuten har mange av de unge også vært på leir på Raknestunet, og fått med seg en del forkynnelse der. Og nå ser vi dette flotte resultatet, 30-50 mennesker har besøkt bedehuset hver kveld, unge og voksne i fin blanding.

De unge har stått for den praktiske gjennomføringen, og bidradd med både band og styring av lyd.

Maria og mannen Erling tok for et års tid siden initiativ til å starte bibelgruppe og fredagskafe for ungdommer på Seim. Og unge fra et stort område i Nordhordland har benyttet seg av tilbudet. Interessen har vokst, og møteukene den siste tiden har bidradd til at det nå startes enda en bibelgruppe for tenåringer.
– Det er mange som har sagt de har lyst til å følge Jesus, også i det ordinære arbeidet, forteller Maria.

Null showfaktor
Også forkynner Tor Ingvald Lauvrak har opplevd ukene på Seim som spesielle:
– Jo, det har vært veldig spennende, det er vekkelsesdrag i møtene. Flere har søkt frelse og mennesker har kommet tilbake til Jesus. Samtidig virker det som om de som har levd med Jesus en stund får en ny giv. Det er sterkt å være i lag, sier Tor Ingvald.

Han kan fortelle at folk nesten ikke vil gå hjem etter møtene. Fordi det er godt å være sammen der i bedehuset.
– Møtene virker på meg også. Jeg opplever et veldig sterkt åndsnævær i samlingene, og får åpnet øynene for ting i Bibelen som jeg ikke har sett før, sier Tor Ingvald.

Han legger til at det er fantastisk når mennesker som ikke har det i orden med Gud kommer på møte.
– Egentlig er det utrolig at så mange ungdommer kommer. Vi kjører et helt simpelt opplegg med sanger og tale, og null showfaktor. På enkelte kvelder har sangene kun følge av kassegitar, og apparatet rundt møtene er lite. Likevel blir huset bortimot fullt av ungdommer, smiler forkynneren.

Erik Furnes

– Møkkavær og god forkynnelse

– Mine forventninger til Sommerstevnet er innfridd, selv om stranden ikke fristet spesielt mye, sier generalsekretær i ImF, Erik Furnes.

– Godt møtevær, er ikke det hva slik gråsommer heter?
Erik Furnes lener seg tilbake i kafeteriaen i møtehallen etter at han har klatret ned fra talerstolen og stormøtet søndag er over.
Over er også Sommerstevnet 2010. I løpet av en kort time vil den store hallen som nettopp var fylt med lovsang, flott dekor og liv og røre, bli forvandlet tilbake til en steril og tom idrettshall. De fleste stevnedeltakerne er raske med å pakke bilen når festivalen er over. Turen hjem er for mange lang og krever dagen.

Generalsekretæren siger godt ned – temmelig langt ned, faktisk – på kafestolen og puster ut:
– Jo, dette var bra. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger. Folk har sagt de setter pris på forkynnelsen, barneopplegget og det omfattende ungdomsprogrammet. Jeg tror også at vi har fått til en god balanse når det gjelder sangen og musikken, med en fin miks av egne krefter og innleide band og grupper.

Nye forkynnerkanoner
KVS-hallen som tar rundt 1300 mennesker har ikke vært sprengfull. De best besøkte møtene som var fredag og lørdag kveld, har trukket rundt 1000 sjeler. Dette er noe mindre enn tidligere da Sommerstevnet ble arrangert i Lyngdalshallen ved europavegen. Terskelen er muligens noe høyere for å oppsøke KVS-hallen inne på området til skolen den har navnet fra; KVS-Lyngdal. Dette er andre gang Sommerstevnet blir arrangert i KVS-hallen.
– Det er mulig vi når litt færre folk, men for dem som er her, er stevnet langt, langt bedre enn vi kunne få til tidligere, sier Furnes.

Generalen er glad og lettet etter Sommerstevnet og mener han ser mange positive signaler for indremisjonsarbeidet i fremtiden. Både ved at det er mange barnefamilier tilstede, men også ved at ImF under årets stevne har fått ta i bruk og vist fram flere unge, ferske forkynnere under stormøtene.
– Både Edvard Thormodsæter og Andreas Evensen er bra mannfolk som står for klassisk vekkelsesforkynnelse. De leverer veldig solid og det gir fremtidshåp, sier Furnes fra kafestolen og nevner også Stine Mari Brynestad, som nå starter som ungdomsforkynner i ImF-UNG.
– For ikke å glemme Johnn Hardang som holdt tre fantastiske bibeltimer, legger Furnes til.

Takknemlig mann
Flere mennesker kommer bortom generalen for å takke for årets stevne. Furnes er ikke spesielt busy av seg, selv ikke i samtale med Sambåndets journalist, og dermed blir terskelen relativt lav for å bryte av. En av de forbipasserende er Frank Rott, tidligere leder for Lyngdal Bibelcamp og nå lærer på KVS-skolen:
– Tusen takk, Erik. Disse dagene gjorde godt. Jeg har fått ny himmel over livet mitt. Ja, slik har det opplevdes for en mann som livet har fart litt hardt med de siste årene. Forkynnelsen har gitt meg nye perspektiv og gitt mot til ny tjeneste. Det gjør godt å kjenne at dette er mitt folk, og at vi løfter i flokk, sier Frank.

På Bildøy, neste år
Selv en general blir varmet når han hører slikt. Furnes bruker et par sekunder på å vende tilbake til det mer trivielle, selv om det er viktig nok:
– Neste år, ja! – Jo, neste år blir det ikke Sommerstevne i ImF. Derimot blir det generalforsamling. Og den blir på Bibelskolen Bildøy. Jeg håper flest mulig krysser av siste uken i juli – uke 30 som i år.
– Men glem ikke at Lyngdal Bibelcamp går som normalt. Hver eneste sommer. Vi får satse på bedre vær da, sier Erik Furnes før han reiser seg fra kaféstolen i nå regntunge Lyngdal.

Marit og Irene til Hitra

Til daglig er huset fylt av misjonsarbeid, kafédrift og frivillighetssentral. Snart strømmer det også vekkelsestoner ut fra det nye Misjons- og nærmiljøsenteret på Hitra.

– Dette blir første lengre møteaksjonen i det nye bygget, så vi gleder oss veldig, sier Nils Johannes Vang, lokal kontaktperson for møteserien som starter torsdag 26. august. Fram til og med søndag 5. september blir det vekkelsesmøter hver kveld, med unntak av mandagen.

Talere på møtene blir sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes. Duoen er ansatt i Indremisjonsforbundet og gleder seg til møteuken på Hitra.
– Jeg hadde ett møte her i fjor under en sang- og musikkturné i Trøndelag. Det var en nydelig plass, så det var veldig kjekt å se Hitra på reiseruten, sier Marit Stokken.

Lang tradisjon
Men selv om dette er den første evangeliske aksjonen i nybygget, har misjonsfolket på Hitra lang og god erfaring med slike aksjoner fra tidligere år.
– I 1998 hadde vi den første møteserien her på Hitra. Da opplevde vi at det brøt ut vekkelse og møteserien varte i 44 sammenhengende dager. Etter dette har vi hatt nye aksjoner med to- til treårs mellomrom. Vi har stor tro på denne møteformen her hos oss og har forhåpning om at det kan skje store ting igjen, sier Vang.

Forventning
Også Marit Stokken kjenner på forventning til dagene på Hitra.
– Det var godt å være her i fjor, og vi opplevde en kristenflokk som brant for Jesus. Det er alltid et godt utgangspunkt, sier hun. Nå har hun begynt å forberede møteuken på sin spesielle måte.
– Jeg pleier å be om å få møte Jesus sammen med folket på stedet jeg skal til – og med folket mener jeg både kristenfolket og nye vi kan nå med evangeliet, sier hun.

For alle
Nå håper de på god oppslutning rundt møtene, både fra folket på Hitra, men også fra naboøya Frøya og Snillfjord på fastlandet.
– Og dette blir møter for alle. Både store og små, unge og gamle, sier Marit Stokken.
– Når hele familien og alle generasjoner er samlet, trives vi best.
Den formelle arrangøren av møteserien er Hitra musikklag, som også blir sentrale på sang- og musikksiden. I tillegg blir det sang av Marit og Irene selv og andre lokale sangkrefter vil også delta. Møteserien vil også bli kringkastet på Budstikka radio som opptak påfølgende kveld.