BOK: Ytringers pris

Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har totalt sett skrevet en meget leseverdig bok om ytringsfrihet. Jeg stusser likevel over deler av argumentasjonen og savner særlig ett aspekt.

Fryktens makt av Vebjørn Selbekk

La oss gå rett på sak. I kapittelet «Tolv tegninger som forandret livet mitt» beskriver Selbekk levende hvordan han i januar 2006 vurderte fram og tilbake om den kristne tredagersavisen Magazinet skulle trykke 12 nå svært så berømte danske karikaturtegninger. Bakgrunnen var at avisen som Selbekk da var redaktør for, hadde skrevet en artikkel om disse tegningene. Selbekk redegjør for hvordan han for første gang veier volds- og trusselaspektet opp mot vanlige nyhets- og aktualitetskriterier og den «mest opplagte illustrasjon, nemlig en faksimile av de tolv tegningene». Han konkluderer med at han «kan ikke som redaktør la voldsmenn ha innflytelse på hvordan jeg redigerer den avisen jeg leder». Han siterer Vær varsom-plakaten på at mediene ikke skal «gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt og fri informasjonsformidling», og jeg følger min jevnaldrende yrkesbrors tankegang.

Når de, bokstavelig talt, voldsomme reaksjonene så kommer, ikke minst fra den muslimske verden, blir det for meg litt rart at Selbekk flere ganger (tydeligst side 81 og 85) argumenterer med at han kun hadde trykket en «faksimile (kopi, min anm.) av en side fra en dansk avis», i motsetning til «en selvstendig publisering av Muhammed-tegninger i Norge».

Det kan sikkert oppstilles juridiske forskjeller mellom disse to handlingene. Men Selbekk synes her å nedgradere det han tidligere i boken beskriver som sin vanskeligste redaktøravgjørelse på 15 år, nemlig om han skulle trykke faksimilen eller ikke.

For de opphissede, og villedede, muslimene som brente flagg og ambassader, tror jeg spørsmålet om faksimile eller selvstendig publisering var revnende likegyldig.

Om en slik argumentasjon hadde sunket inn, kunne konsekvensen lett ha blitt at enda mer raseri hadde samlet seg mot Jyllands-Posten, som først trykket tegningene. Det er ikke i Selbekks ånd å medvirke til noe slikt.

Det er imidlertid nok av elementer å kritisere den norske regjeringen, anført av daværende utenriksminister Støre, for i «håndteringen» av denne saken. Og jeg er da også udelt enig med Selbekk i hans øvrige kritikk av regjeringen i karikatursaken i 2006.

I likhet med Vebjørn Selbekk mener jeg det ikke kan være en menneskerett for noen ikke å bli krenket, heller ikke på det religiøse området. Det må vi alle tåle, og Gud klarer seg i alle fall utmerket. I stedet for «ytringsansvar» vil jeg framheve redaktøransvaret.

Men det Selbekk ikke går inn i, er situasjonen til de, eksempelvis kristne minoriteter i sør, som må lide for det deres islamistiske naboer blir provosert av at vi i Vesten publiserer.

Det skulle jeg svært gjerne ha sett at han gjorde i denne uansett meget interessante og anbefalelsesverdige boken.

Når man skal omtale et åndsverk, har man lett for å henge seg opp i der man mener det finnes forbedringspotensial. La meg utnytte nettes ubegrensede plass til også å konkretisere noe av det jeg mener er bra med boken:

  • Analysen av de 12 karikaturtegningene er meget interessant. Ifølge Selbekk framstår de fleste av dem ikke som islamkritiske i det hele tatt. «De to mest omstridte tegningene tolket jeg hovedsakelig som en kritikk mot dem som bruker Muhammes navn og den islamske religion som en unnskyldning for å bedrive vold og terror», skriver forfatteren.
  • Den utførlige framstillingen av regjeringens og andre norske representanters opptreden i 2006 er rystende, selv om vi her må ha i tanken at forfatteren ikke akkurat er nøytral når han skriver dette.
  • Selbekk er ganske nådeløs mot seg selv i kapittelet «Da jeg sviktet». Det er befriende ærlig å lese.
  • Redegjørelsen for «et tiår av radikalisering» er opplysende og urovekkende på samme tid.
  • Vi får et godt innblikk i ytringsfrihetens kår i Danmark og Norge.
  • Angrepet på Charlie Hebdo og synagogen i Paris i januar 2015 og på Krudttønden i København i februar samme år er med i boken, noe som gjør at den føles ganske oppdatert.
  • Selbekks redefinering av «islamofobi» som redselen for å kritisere islam, er meget treffende.

Vebjørn Selbekk binder boken sammen med en talende beskrivelse av hans bevoktede reise til to ulike ytringsfrihetsarrangement i fjor. Det er effektivt og talende, men hadde nok vært enda bedre som litterært grep om det var samme arrangement han beskrev.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.