– Kunstig skille mellom forkynnelse og bistand

– Det er ikke de fattige som har satt skille mellom evangelisering og diakoni, det er det vi som har gjort i vår vestlige tradisjon. Vi har begrunnet det både teologisk og organisatorisk, sier Kjell Nordstokke, professor emeritus i diakoni ved Diakonhjemmet som nå er en del av VID vitenskapelige høgskole.

Han er en av bidragsyterne til boken Evangelism and Diakonia in Context. Stefanusalliansen (se faktaboks) lanserte nylig denne boken som er det 32. bindet i den store misjonsserien Regnum Edinburgh Centenary Series, en serie på 35 bind om misjon i det 21. århundre. Stefanusalliansen har bidratt med økonomisk støtte til boken.

Ikke første gang

Dette er ikke første gang sammenhengen mellom evangelisering og diakoni settes på dagsorden.

– Denne boken er ikke viktig fordi den annonserer et nytt tema, men fordi den reflekterer over et tema som har fulgt kirken så lenge kirken har vært til, og som bekrefter den sammenhengen mellom forkynnelse og diakoni som utfolder seg i kirken, fortalte Nordstokke under lanseringen.

Knud Jørgensen, førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet og en av redaktørene til boken, forteller at det som fikk ham til å skifte mening var et brev fra den etiopiske Mekane Yesus-kirken til det lutherske verdensforbund på begynnelsen av 70-tallet. Brevet satte søkelyset på skillet mellom misjonsarbeid og utviklingshjelp og hevdet dette var vestlig og et resultat av opplysningstiden.

– Inntil 1971 hadde jeg holdt meg til en teologi om to ulike mandater, et åndelig og et sosialt mandat der evangeliseringen var førsteprioritet, forteller Jørgensen.

Brevet ba kirkens nødhjelp i vesten om å opphøre med den kunstige delingen og i stedet legge til rette for en integrert utvikling for på den måten å sette mennesker i stand til å tjene hele mennesket.

– Mekane Yesus-kirkens brev forandret mitt verdenbilde og har fulgt meg siden. Misjonsbefalingen skal forstås slik at den omfatter sosialt så vel som evangeliserende ansvar. Det er ikke noen troverdig evangelisering uten et levende vitnesbyrd i handling om evangeliets forvandlende kraft, sier Jørgensen.

Mekane Yesus-kirkens brev forandret mitt verdenbilde og har fulgt meg siden

Hjelp fra kirken i sør

Jørgensen forteller at det etiopiske brevet skapte stor uro og debatt i den lutherske kirke og deres hjelpeorganisasjoner verden over.

– Mange var den gang, slik de også er i dag, underlagt regler og regulativer for offentlig bistand om at pengene ikke kunne brukes til evangeliske formål. Dersom man forfekter at misjon består av to adskilte mandater, har man i grunn innrømmet at hvert av disse lever sitt eget liv, sier Jørgensen.

Han tror vestens kirker og organisasjoner fortsatt har mye å lære på dette området.

– Våre etiopiske brødre og søstre lærte oss dette da de reagerte sterkt på den måten vestlig teologi hadde delt de to via adskilte mandater. Jeg tror kirken i sør fortsatt kan hjelpe oss til å bryte med tendenser til «compartmentalisation» i vår tjeneste, sier han.

Voksende forståelse

Boken Evangelism and Diakonia in Context forsøker ifølge Jørgensen å behandle emnene på en bred og økumenisk måte.

– Vi manglet et bind om evangelisering, og jeg så også at vi ikke hadde behandlet diakoni ordentlig. Vi koblet dem dermed sammen, også utfra en voksende forståelse av det som Lausanne-bevegelsen og andre kaller «integral mission» eller «holistic mission», forklarer Jørgensen, som også har vært redaktør for flere av de andre bindene i serien.

– Vi har en seksjon som bygger bro mellom evangelisering og diakoni, en som behandler evangelisering og en seksjon som behandler diakoni. Ikke adskilt, men slik at en får et søkelys på de to hver for seg.

– Må holdes adskilt

Marianne Skjortnes, professor i sosialantropologi ved Misjonshøgskolen, som også er en del av VID, ønsker å nyansere det holistiske synet på evangelisering og diakoni.

– Jeg er enig i at evangelisering og diakoni hører sammen, men de må likevel skilles. En må passe på at en ikke bruker det ene oppdraget for å fremme et annet oppdrag, sier hun.

Skjortnes frykter at det holistiske perspektivet kan bidra til å gjøre organisasjoners motiver tilslørte. Det diakonale arbeidet skal være betingelsesløst og for alle. Det er ingen tvil om at diakonalt arbeid kan føre til frelse, men det skal ikke være målet i seg selv.

Det diakonale arbeidet skal være betingelsesløst og for alle. Det er ingen tvil om at diakonalt arbeid kan føre til frelse, men det skal ikke være målet i seg selv.

Bistandspenger

Jørn Lemvik, generalsekretær i Digni (tidligere kalt Bistandsnemnda), forteller at delingen ofte blir påvirket av at diakonale prosjekter støttes med bistandspenger som ikke skal brukes til evangelisering.

– Denne delingen gjelder veldig klart i utviklingsarbeid i andre deler av verden, fordi der er det penger involvert i delingen mellom evangelisering og diakoni, forteller han

Også han ble påvirket av budskapet fra den etiopiske kirken etter å ha vært misjonær i Etiopia.

– Da jeg kom tilbake til Norge, gikk jeg til Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) og ba om å få vekk det skillet og heller lage en sirkel, for livet er helt. Jeg ba dem teste oss på fotspor og se hva som gror der i stedet for å lage et skille som er kunstig, forteller han.

Norad var med på Lemviks tankegang.

– Norad aksepterte at kirkene må få lov å være kirker. Det er det som gir dem legitimitet, og de må få lov å stå for det de står for. Vi skal ikke bruke bistandspenger i evangeliseringskampanjer, men alle som jobber i prosjektene, må få lov å være kristne mennesker i sin hverdag, sier Lemvik.

Dimensjonale aspekter

I panelsamtalen under lanseringen deltok, foruten Lemvik og Skjortnes, doktorgradsstudent Dawit Olika Terfessa som har sin bakgrunn nettopp frå Mekane Yesus-kirken i Etiopia.

– Mekane Yesus-kirken er en aktør som har klart å holde denne balansen, uten å svinge til en ende. De legger vekt på at evangelisering og diakoni er to uatskillelige ting. Vi kan ikke prioritere den ene over den andre. Guds frelseshandling, som vi er kalt til å forkynne, er ikke begrenset til bare sjelen, men gjelder hele mennesket.

Guds frelseshandling, som vi er kalt til å forkynne, er ikke begrenset til bare sjelen, men gjelder hele mennesket

Han er likevel enig med Skjortnes at det må være et visst skille.

– Det er viktig å skille mellom de intensjonelle og dimensjonale aspektene av denne misjonen. Det er ofte presentert som et problem, men i vår kontekst er diakonien ofte et utrykk for Guds kjærlighet, sier Terfessa.

Han mener at når vi er fylt av Guds kjærlighet, bryr vi oss om folk, og folk som får hjelp, blir nysgjerrige på hvorfor vi hjelper dem

– Dette er et dimensjonalt aspekt av evangelisering og ikke ment for å utnytte folks sårbarhet for å konvertere dem til tro, sier han.

Også skille i Etiopia

Terfessa kunne likevel fortelle at også der har de to mandatene blitt mer adskilt de siste årene.

– Før var Mekane Yesus-kirken én organisasjon som drev evangelisering og diakoni som en integrert del av én hel kirkelig identitet. Men ideologien om å skille de to har ført til at det nå er to ulike deler som nesten ikke henger sammen lenger, forteller han.

En av grunnene er at etiopisk lov krever at utviklingsarbeidet skilles fra forkynnelsen for å bli registrert som en uavhengig NGO (ikke-statlig organisasjon).

– Utviklingsdelen får mye støtte og har sine egne partnere og blir isolert fra den forkynnende delen av kirken. Dette ser jeg som en stor fare, og jeg vil kjempe mot denne seperasjonen. Den er farlig for både evangeliseringen og diakonien, sier Terfessa. KPK