Ny tid krever ny tenkning
Vi må ikke la struktur eller et kunstig skille mellom indre- og ytremisjon splitte oss når det «egentlig» er evangeliet som knytter oss sammen, skriver Andreas Evensen og Torgeir Skrunes.
I Sambåndets oktoberutgave hadde leder-artikkelen søkelys på våre utspill i Utsyn om fusjon med NLM, og det følgende er en respons på lederen. Vi vil ta for oss noe av innholdet i lederen, og det Sambåndet ikke tar med fra Utsyn, men først av alt: Vi har liten tro på at det noen gang kommer til å bli fusjon. Til det er nok ImF og NLM altfor bundet til struktur og historie. Kanskje vinner vi heller ikke så mye på en fusjon, men vil miste mye på veien. Vi vil likevel holde samarbeidstanken høyt, og vi argumenterer like mye for økt samarbeid som fusjon.
Vi har liten tro på at det noen gang kommer til å bli fusjon
Bakgrunnen for våre utspill i Utsyn om fusjon, og som Sambåndet for øvrig ikke fokuserer på, er situasjonen i Den norske kirke (Dnk). Dnk har vedtatt å utarbeide en liturgi for likekjønnede par og vil med det endre kirkens lære. Dette er bare toppen av isfjellet, og det ser ut for at utviklingen bare vil fortsette. Det er med andre ord en ny tid, og dette krever i neste omgang ny tenkning. Både ImF og NLM ble startet «i kirken, men ikke under kirken» og har i større eller mindre grad vært avhengig av den. Dette har endret seg de siste årene, og etter vår mening må vi nå i enda større grad bryte med Dnk og fullt og helt «stå på egne ben». Bør vi ikke da nærme oss hverandre på en sånn måte at vi bygger noe sammen, eller er vi rustet til dette hver for oss?
Les også: Giften vil spre seg
Etter vår mening må vi nå i enda større grad bryte med Dnk og fullt og helt «stå på egne ben»
Sambåndet peker med rette på at ImF er avhengig av bred tilslutning fra krets- og lokalplan for å gå i gang med en fusjonsprosess, men samtidig er ikke organisasjonsmodellen vår skrevet i Bibelen. Å kalle ImFs bunnstyrte modell for «kongregasjonalistisk» er etter vår mening like underlig som å kalle NLMs toppstyrte modell for «episkopal». Dette er kirkestyrebegreper, men ImF og NLM er fremdeles organisasjoner bygd opp etter foreningsmodellen. Det var historiske og pragmatiske, ikke teologiske, årsaker som gjorde at de ulike modellene ble valgt. ImF startet opp som en sammenslutning av allerede eksisterende foreninger, men i NLMs tilfelle ble sentralorganisasjonen startet først. Når modellene i så stor grad er knyttet til historiske forhold, bør vi kunne tenke nytt i vår tid og ikke la historie og tradisjon være det som styrer. Om en ikke fusjonerer, kan likevel felles trossamfunn være en start på noe som kan bli et felles kirkesamfunn.
Om en ikke fusjonerer, kan likevel felles trossamfunn være en start på noe som kan bli et felles kirkesamfunn
Les også: – Ikkje på agendaen no
Vi er opptatt av lokale forhold og at vi må bygge noe sammen istedenfor å splitte oss opp. Sambåndet viser til modellene for samarbeid som NLM og ImF har utredet sammen med Normisjon, og mener at dette arbeidet tar tak i denne utfordringen. Vi synes at de har gjort en god jobb med denne utredningen, men mener samtidig at det må noe mer til. På bedehusene har en sine «hjertebarn» som en «støtter», og det er gjerne organisasjonen «som samler oss i dag». Det er flott at en er opptatt av ulike virkegreiner – så lenge ikke «hjertebarna» blir så viktige at en glemmer at «det egentlige hjertebarnet» er Jesus Kristus, og at han kommer til oss i Ord og sakrament. Her trengs det nok mer enn en utredning til, men en holdningsendring som vi tror at ledere på flere plan i organisasjonene kan tilskynde ved å snakke varmere om samarbeid på lokalplanet.
Her kommer også argumentet om samme læregrunnlag inn. For oss handler dette i stor grad om å løfte blikket på hva vi «egentlig» driver med. Læregrunnlaget sier at det er evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning som er «enhetsbåndet», og ikke misjon (verken heime eller ute). Vi må ikke la struktur eller et kunstig skille mellom indre- og ytremisjon splitte oss når det «egentlig» er evangeliet som knytter oss sammen. Vi er jo tross alt sammen om det samme, og dette som vi er sammen om, bærer frukt i form av engasjement for ufrelste mennesker både «heime og ute».
Læregrunnlaget sier at det er evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning som er «enhetsbåndet», og ikke misjon.
Når det er sagt, er vi selvsagt ikke blinde for at det har vært ulik betoning av teologiske spørsmål, slik som lederen er inne på. Men vi mener at lederen kan stå i fare for å åpne opp for mye ved å ordlegge seg som den gjør. Vi vil gjerne utfordre Sambåndet på hvor stort rom bladet mener at ImF har og bør ha i en del læremessige spørsmål, og om dette rommet er så stort at det etter hvert kan fylles med flere spørsmål enn dåp og nattverd. Den offisielle ImF-linjen har vært en ganske sterk lojalitetstenkning der en har fulgt i fotsporene til Andreas Lavik. Han tillot den gjendøpte Albert Lunde å tale i Betlehem i 1902-03 fordi han var et utvalgt redskap som ikke gjorde noe ut av sitt syn verken offentlig eller privat. Med denne linjen bør vi etter vår mening kunne samarbeide med andre likesinnede organisasjoner.
Andreas Evensen er barne- og ungdomsleder i ImF Midthordland
Torgeir Skrunes er student og forkynner i ImF
I lederartikkelen i oktober hevdet Sambåndet at det i ImF er «større rom for ulike syn i en del læremessige spørsmål enn det er i NLM». Da undertegnede ble spurt av avisen Dagen (22. oktober) om hvilke læremessige spørsmål Sambåndet hadde i tanken, svarte jeg dåp og nattverd. På Synspunkt-plass i november (artikkelen over) spør Andreas Evensen og Torgeir Skrunes om «hvor stort rom bladet mener at ImF har og bør ha», og om dette kan gjelde «flere spørsmål enn dåp og nattverd». Her er mitt svar på det spørsmålet – slik jeg har oppfattet det.
Jeg velger å svare på kommentarplass fordi dette binder bladet i mindre grad enn en lederartikkel. Evensen og Skrunes skriver at «den offisielle ImF-linjen har vært en ganske sterk lojalitetstenkning». De viser til Lunde-saken i Bergen tidlig på 1900-tallet. Den viser samtidig at dette er et krevende tema. Både forbundsstyremedlem og formann i Bergens Indremisjon, Tor Frønsdal, DVI-sekretær og Sambåndet-redaktør Andreas Lavik og DVI-formann og sokneprest O.K. Grimnes stilte vervene sine til disposisjon. Dit har ikke jeg tenkt å komme.
Lunde-saken handlet om hvorvidt vekkelsespredikanten Albert Lunde kunne brukes i daværende DVI selv om han var gjendøpt. Ifølge 100-årsskriftet «Ordets folk» var det interessant nok et tredelt syn på dette. Noen ønsket en romslig holdning i lærespørsmål, særlig i forbindelse med vekkelse (Frønsdal). Noen ville si klart nei til folk med ikke-lutherske synspunkt (Grimnes). En gruppe i midten ville ha rom for unntak for en person med åpenbare gaver og som verken offentlig eller privat agiterte for et syn som avvek fra den evangelisk lutherske bekjennelse (Lavik). Kort sagt var det Lavik som vant og Grimnes som tapte. DVI gjorde unntaket til et prinsipp.
Det er reformerte trekk som først og fremst har skapt diskusjon internt i DVI/ImF. «Syn og retningslinjer for Det Vestlandske Indremisjonsforbund» ble vedtatt i 1953 og gjelder ennå. Her ble unntaksprinsippet fra Lunde-saken slått fast. Ifølge «Ordets folk» (note 68 s. 388) var det også da medarbeidere med et mer reformert dåpssyn. Forbundsstyremedlem Nils Lavik gjorde det klart at han ikke kunne være med på «barnefortaping utan dåp» og konstaterte at dåpsspørsmålet aldri ble en «prestisjesak». Ifølge «Ordets folk» finnes det flere eksempler på at gjendøpte ble kalt som arbeidere i DVI (s. 227). Det gjaldt altså ikke bare for Albert Lunde. Forutsetningen var at de offentlig og privat var lojale mot DVIs evangelisk lutherske bekjennelse. «Du vet – noget luthersk må en være», skrev DVI-sekretær Gustav Ballestad i 1937 til en voksendøpt arbeider som ikke hadde døpt barna sine.
Selv om det reformerte synet ikke skal ha hatt sterk støtte i DVIs ledende organer, hadde det nokså bred oppslutning blant arbeiderne etter andre verdenskrig. Dette kom fram i det som har blitt kalt for striden på Sunnmøre fra sent i 1940-årene. Adolf Bjerkreim ble her et sentralt navn. Problemstillingen var om arbeidere som godtok å være lojale mot bekjennelsen offentlig, kunne svare avvikende fra bekjennelsen om de ble spurt privat. En av konsekvensene av striden var at det «frie» bibelkurset oppsto ved siden av det som ble holdt i regi av Sunnmøre Indremisjon (SI). Noen arbeidere var også ute av reiseruta i en periode. I et forlik fra 1958 som førte til at Bjerkreim igjen ble brukt av styret for SI, het det blant annet at ingen av predikantene «må arbeida for noko sersyn».
I Bergens Indremisjon (BI) på 1980-tallet ble reformert teologi aktualisert, og det kom opp spørsmål om folk med et avvikende dåpssyn kunne ha stillinger eller styreverv. Ifølge jubileumsboken «Bergens Indremisjon 150 år» (s. 99) svarte BI-styret i praksis ja, på samme betingelse som i Lunde-saken. I henhold til «Ordets folk» (s. 338) var også spørsmålet om luthersk eller reformert teologi et tema i debatten om den såkalte rektorsaken i 1996.
Særlig fra mellomkrigstiden tok norsk bedehusliv opp i seg impulser fra engelsk og amerikansk evangelisk kristenliv («Ordets folk», s. 225ff), og det var i hovedsak en rikdom for indremisjonsarbeidet. Det sto fram dyktige og folkekjære forkynnere, men teologien var «utan luthersk profilering». Eksempler på reformerte trekk nevnes på s. 235-236: Ikke frelse i dåpen – barnet ble døpt etter Jesu bud fordi det var et Guds barn i kraft av forsoningen, nattverden er et minne- og samfunnsmåltid som ikke gir syndsforlatelse, Bibelen tolkes utfra en tidshusholdningslære, lovens funksjon opphørte da Jesus kom, annerledes endetidssyn der Jesus henter den hedningekristne menighet til seg før den store trengsel, og der Gud handler særlig med jødefolket. «Ordets folk» slår fast (s. 236) at de som hadde dette synet, deler «den lutherske kyrkja sin fundamentale artikkel: Rettferdiggjering ved tru åleine». Adolf Bjerkreim definerte seg selv som «lutheraner» med det syn han hadde (note 77, s. 389).
Evensen og Skrunes spør om rommet for ulike syn innen ImF gjelder flere spørsmål enn dåp og nattverd. På bakgrunn av avsnittet ovenfor svarer jeg «ja» på det. Et syn preget av disse tankene er fortsatt tydelig til stede i indremisjonsfamilien. Som redaktør for Sambåndet mener jeg det ville medført en alvorlig svekkelse av arbeidet – og å trekke Lunde-saken historieløst langt – dersom ImF skulle støte forkynnere med denne indre overbevisningen fra seg. Om noen skulle ønske det, må det nedstemte forslaget til O.K. Grimnes fra 1905 (s. 94) om å tilføye «på den apostoliske tros grunn» til basisparagrafen, snarest hentes fram igjen.
Denne kommentaren ble først publisert under vignetten Synspunkt i Sambåndet nr. 12/16
Hvis tettere bånd skal knyttes, må vi skape arenaer der vi får komme sammen og høre Guds ord. Dvs vi må vokse sammen. Det er vel ikke uten grunn at røstene for dette kommer fra de unge som har vært sammen om UL. Jeg synes vi skal arbeide for utvidet samarbeid.