Innlegg

SAMTALE: På generalforsamlingen i 2019 var det gruppesamtaler om organisasjonsstrukturen. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

ImF-struktur får egen generalforsamling

Det blir generalforsamling i ImF både i 2022 og i jubileumsåret 2023. Årsaken er at organisasjonsprosessen har mistet mye tid på grunn av koronapandemien.

Som kjent vedtok generalforsamlingen (GF) i november 2019 å sette i gang en prosess med sikte på å finne fram til en organisasjonsstruktur for hele indremisjonsfamilien som gir mest mulig misjon for pengene. Meningen var å drøfte resultatet av arbeidet – og gjøre vedtak – på påfølgende GF i 2022.

Utsette

16.januar i år ble ImF-styret orientert om at det var kommet forslag fra noen av kretslederne om å utsette GF og vedtaket i struktur-saken til 2023. Alternativet var å ha en ordinær GF i 2022 og så en ekstraordinær året etter med bare organisasjonsstrukturen til behandling. Dette ble også drøftet på et «mini-misjonsråd» med kretslederne 3. februar, og til møtet i ImF-styret 13. mars ble det lagt fram en formell sak til behandling.

– Organisasjonsprosessen har mistet et arbeidsår som følge av pandemien, konstaterer generalsekretær Erik Furnes.

Føring

Styret var enig og vedtok å kalle inn til ordinær GF en ettermiddag i forbindelse med Lederkonferansen i november 2022. Da skal de formelle sakene, som treårsmelding, regnskap og styrevalg, behandles. Videre heter det i vedtaket at styret av i dag «legger føring for» at styret som velges i 2022, skal kalle inn til ekstraordinær GF i forbindelse med Lederkonferansen i 2023.

– Måten vi kombinerer generalforsamling med Lederkonferansen på, gjør dette lite ressurskrevende. Kretslederne er enig i at denne saken er så viktig at vi trenger god tid til den, og en er redd for at behandlingen vil «lide av» at en også skal gjennom formalia i samme generalforsamling, sier Erik Furnes.

Fordelen med å ha ordinær GF i 2022 er også at en kan forholde seg til vanlige valgperioder med tanke på styrevalg. På styremøtet i mars ble følgelig også valgkomiteen bedt om å starte arbeidet sitt.

«Trøkk»

Når det så gjelder arbeidet med organisasjonsstrukturen, rapporterte assisterende generalsekretær Andreas Evensen både til styremøtet i januar og mars. En opprinnelig planlagt fellessamling på Straume i mars i år, er utsatt til høsten. De kretsvise arbeidsgruppene skal bruke våren til å se på hva en vil ta med seg fra historien, og til å se på styrker og svakheter i kretsenes nåværende arbeid. Det blir en digital fellessamling 4. mai, hvor pastor og forsamlingskonsulent Runar Landro skal bidra med undervisning fra ImF-historien. Hva som er indremisjonsbevegelsens egenart og om det finnes fellesnevnere fra ulike kretser, er eksempler på spørsmål som vil komme opp.

– Jeg opplever at vi har klart å holde «trøkket» oppe, og at både ansatte og frivillige medlemmer av gruppene tar arbeidet og situasjonen på alvor, meldte Andreas Evensen til ImF-styret i mars.    

Kretsårsmøtene i 2021 vil bli involvert på en måte som en kommer nærmere tilbake til.    

Kretser mangler leder – lufter regiontanke

Fire kretser i Indremisjonsforbundet (ImF) leter etter ny leder. En løsning kan være sammenslåing av kretser til regioner, sier formann i ImF-styret, Odd Asbjørn Nybø.

I Finnmark Indremisjon sluttet Bjørn Kjartan Solheimslid som daglig leder den 31. mars. Der har de funnet en midlertidig ordning.

− Fra 1. april blir jeg midlertidig daglig leder. Vi arbeider med å omorganisere innholdet i stillingen, sier Paul Tore Garvo til sambåndet.no.

Prøveordning

Han er for tiden daglig leder ved Vestre Jakobselv Camping og Misjonssenter hvor også kretskontoret ligger.

− Egentlig er det en full stilling, men fra 1. april blir jeg 50 prosent daglig leder for senteret og 50 prosent daglig leder for Finnmark Indremisjon. Vi vil prøve det ut og se hvordan det fungerer. Vi kommer ikke til å utlyse stillingen før til høsten, forteller Garvo.

Midlertidig løsning

Også Sogn og Fjordane Indremisjon står uten leder. Der har kretsrådgiver Trond Johansen sagt opp stillingen. Han har hatt permisjon siden november i fjor og sluttet offisielt i løpet av mars.

− Formelt sett er det kretsstyret som har ansvaret for kretskontoret. Nå blir kontoret opprettholdt ved at jeg som styreleder tar de praktiske administrative oppgavene, sier Kai Lille-Homb.

På sist kretsstyremøte ble det vedtatt at styret jobber videre med saken.

− Vi har ikke funnet noen løsning ennå. Vi har hatt utlysning, men det førte ikke til noe. Det var tre søkere, men ingen som var i nærheten av å ha de kvalifikasjonene vi er ute etter. Nå jobber vi med nettverket, sier Kai Lille-Homb.

Lyser ut

I ImF Sør jakter de også ny kretsleder. Der sluttet Ommund Tveit ved årsskiftet. Tidligere styreleder John Fidjeland gikk inn som kretsleder i 20 prosent stilling fra 1. januar 2017, mens varamann til kretsstyret, Ragnar Ringvoll, er blitt ny styreleder fram til kretsårsmøtet 29. april.

− Vi har jobber med stillingsinnholdet og har nå lyst ut stillingen i samråd og forståelse med ImF sentralt, sier Ringvoll.

Fortsetter

Nordhordland Indremisjon er en annen krets som leter etter ny kretsleder. Siden 1. september i fjor har kretsen hatt midlertidig hjelp fra teolog og tidligere sjefredaktør i Dagen, Odd Sverre Hove, som har gått inn som konstituert kretsleder.

− Odd Sverre Hove fortsetter inntil videre, til vi har funnet en permanent løsning, sier styreleder Jostein Dale og legger til:

− Vi har kontaktet cirka tjue personer uten å ha fått noe positivt svar. Men vi har tro på at vi vil finne en løsning.

Kombinasjon

Odd Sverre Hove er konstituert kretsleder i Nordhordland Indremisjon. Foto: Steinar M. Heggen

Odd Sverre Hove har en teori om hvorfor det er vanskelig å rekruttere folk til kretslederstillingene.

− Ligger noe av problemet i at det er en stilling hvor en kombinerer administrative oppgaver og forkynneroppgaver, spør han og utdyper: − Det finnes noen som klarer den krevende administrative biten utmerket, og vi har de som er gode forkynnere. Men å finne noen som klarer begge deler like godt, er mer utfordrende. Selv skulle jeg gjerne blitt avlastet når jeg drukner i den administrative biten.

Rekruttering

Daglig leder Odd Arild Sævik i Human, konsulentselskapet som blant annet har vært engasjert i rekruttering av en rekke ledere til ImF og andre kristne organisasjoner, tror det er sammensatte årsaker til at det er vanskelig å rekruttere folk til kretslederstillingene i ImF.

− Generelt dreier det seg blant annet om utfordringen med å rekruttere yngre personer. Den yngre generasjonen har andre ønsker og behov når det gjelder å skille mellom arbeidstid og fritid. Der er mange typer antagelser om slike lederjobber i kristne organisasjoner, som at en må jobbe 24 timer i døgnet. Så spørs det om den typer stillinger har for stor bredde. Du skal ha ansvar for daglig drift, økonomi, administrative oppgaver og personalansvar. I tillegg skal du være en inspirator og visjonær og en god forkynner. Å finne en kandidat som både trives med, og er god på, alt dette, kan være vanskelig. 

− Hva kan kristne organisasjoner som ImF gjøre for å rekruttere folk til lederstillinger?

− Jeg tror på kort sikt at de må velge å se på hvordan man organiserer arbeidet – om det er andre måter å dele opp arbeidsoppgavene på. På lengre sikt må de tenke langsiktig, planlegge med tanke arvtakere til stillingene, satse på kompetanseheving og strategisk drive kompetanseutvikling for de som er aktuelle kandidater, sier Sævik.

ImF-styret

I Lov for Indremisjonsforbundet står det i Paragraf 3b, siste ledd: «Skal kretsene kalle en person til lederstilling eller sette i verk større økonomiske tiltak, skal en rådføre seg med ImF-styret.» Formann i ImF-styret, Odd Asbjørn Nybø, som har vært med i organisasjonens hovedstyre siden 2009, tolker paragrafen slik at ImF-styret blir informert når kretsene ansetter nye ledere.

− Jeg kan ikke huske at ImF-styret har kommet med forslag til navn eller vært inne i kretsenes rekrutteringsarbeid på annen måte, mens jeg har vært med. Men styret får en orientering fra kretsene når noe er på gang, og vi kan komme med en uttalelse i saken, sier Nybø.

Kall

− Dere har ikke fått noen henvendelse om hjelp fra kretsene som mangler ledere?

− Nei, men vi er informert om at det er en vanskelig situasjon når fire kretser strever med å rekruttere ny leder.

− Hvorfor mener du det er vanskelig å få tak i folk til disse stillingene?

− Det er en krevende jobb å være kretsleder. Man må ha et kall tror jeg, rett og slett. Og kanskje er vi ikke flinke nok til å rekruttere unge. Vi må også se etter unge folk, sier Nybø.

Sammenslåing

I likhet med Odd Sverre Hove tror Nybø at noe av problemet kan ligge i kombinasjonen av administrative oppgaver og forkynneroppgaver som ligger til kretslederstillingen.

− Kretsene kan vurdere stillingsinstruksene for lederstillingene og kanskje dele det opp i flere stillinger. Men det er økonomisk utfordrende å dele opp i flere stillinger, sier Nybø og legger til:

− Utfordringen i disse fire kretsene kan være et signal til ImF-styret om at det bør arbeides for sammenslåing av kretser til regioner på samme måten som NLM har gjort på en vellykket måte.

Har prøvd

Tidligere kretsleder i Nordhordland Indremisjon, Asle Hetlebakke, er usikker på om løsningen ligger i sammenslåing til regioner.

− I vårt distrikt har vi prøvd det. Vi har flere ganger hatt forslag om å slå sammen Nordhordland Indremisjon, ImF Midthordland og Bergens Indremisjon, men det har stoppet opp. Mange synes det blir for stort, og i Bergens Indremisjon er tanken blant flere at det er en forsamling. Forslagene kom aldri så langt som til kretsenes årsmøter, men det har vært oppe på kretsstyremøtene. Det er kretsene selv som må ta initiativ til sammenslåing, det kan ikke ImF sentralt gjøre, sier Hetlebakke.

Men Asle Hetlebakke utelukker ikke at det kan bli sammenslåing en gang i fremtiden.

− Om det er lettere å rekruttere regionleder enn kretsleder, vil vise seg, men det vil antagelig bli flere ansatte på et regionkontor som kan avlaste en regionleder.

Ny tid krever ny tenkning

Vi må ikke la struktur eller et kunstig skille mellom indre- og ytremisjon splitte oss når det «egentlig» er evangeliet som knytter oss sammen, skriver Andreas Evensen og Torgeir Skrunes.

I Sambåndets oktoberutgave hadde leder-artikkelen søkelys våre utspill i Utsyn om fusjon med NLM, og det følgende er en respons på lederen. Vi vil ta for oss noe av innholdet i lederen, og det Sambåndet ikke tar med fra Utsyn, men først av alt: Vi har liten tro på at det noen gang kommer til å bli fusjon. Til det er nok ImF og NLM altfor bundet til struktur og historie. Kanskje vinner vi heller ikke så mye på en fusjon, men vil miste mye på veien. Vi vil likevel holde samarbeidstanken høyt, og vi argumenterer like mye for økt samarbeid som fusjon.

Vi har liten tro på at det noen gang kommer til å bli fusjon

Bakgrunnen for våre utspill i Utsyn om fusjon, og som Sambåndet for øvrig ikke fokuserer på, er situasjonen i Den norske kirke (Dnk). Dnk har vedtatt å utarbeide en liturgi for likekjønnede par og vil med det endre kirkens lære. Dette er bare toppen av isfjellet, og det ser ut for at utviklingen bare vil fortsette. Det er med andre ord en ny tid, og dette krever i neste omgang ny tenkning. Både ImF og NLM ble startet «i kirken, men ikke under kirken» og har i større eller mindre grad vært avhengig av den. Dette har endret seg de siste årene, og etter vår mening må vi nå i enda større grad bryte med Dnk og fullt og helt «stå på egne ben». Bør vi ikke da nærme oss hverandre på en sånn måte at vi bygger noe sammen, eller er vi rustet til dette hver for oss?

Les også: Giften vil spre seg

Etter vår mening må vi nå i enda større grad bryte med Dnk og fullt og helt «stå på egne ben»

Sambåndet peker med rette på at ImF er avhengig av bred tilslutning fra krets- og lokalplan for å gå i gang med en fusjonsprosess, men samtidig er ikke organisasjonsmodellen vår skrevet i Bibelen. Å kalle ImFs bunnstyrte modell for «kongregasjonalistisk» er etter vår mening like underlig som å kalle NLMs toppstyrte modell for «episkopal». Dette er kirkestyrebegreper, men ImF og NLM er fremdeles organisasjoner bygd opp etter foreningsmodellen. Det var historiske og pragmatiske, ikke teologiske, årsaker som gjorde at de ulike modellene ble valgt. ImF startet opp som en sammenslutning av allerede eksisterende foreninger, men i NLMs tilfelle ble sentralorganisasjonen startet først. Når modellene i så stor grad er knyttet til historiske forhold, bør vi kunne tenke nytt i vår tid og ikke la historie og tradisjon være det som styrer. Om en ikke fusjonerer, kan likevel felles trossamfunn være en start på noe som kan bli et felles kirkesamfunn.

Om en ikke fusjonerer, kan likevel felles trossamfunn være en start på noe som kan bli et felles kirkesamfunn

Les også: – Ikkje på agendaen no

Vi er opptatt av lokale forhold og at vi må bygge noe sammen istedenfor å splitte oss opp. Sambåndet viser til modellene for samarbeid som NLM og ImF har utredet sammen med Normisjon, og mener at dette arbeidet tar tak i denne utfordringen. Vi synes at de har gjort en god jobb med denne utredningen, men mener samtidig at det må noe mer til. På bedehusene har en sine «hjertebarn» som en «støtter», og det er gjerne organisasjonen «som samler oss i dag». Det er flott at en er opptatt av ulike virkegreiner – så lenge ikke «hjertebarna» blir så viktige at en glemmer at «det egentlige hjertebarnet» er Jesus Kristus, og at han kommer til oss i Ord og sakrament. Her trengs det nok mer enn en utredning til, men en holdningsendring som vi tror at ledere på flere plan i organisasjonene kan tilskynde ved å snakke varmere om samarbeid på lokalplanet.

Her kommer også argumentet om samme læregrunnlag inn. For oss handler dette i stor grad om å løfte blikket på hva vi «egentlig» driver med. Læregrunnlaget sier at det er evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning som er «enhetsbåndet», og ikke misjon (verken heime eller ute). Vi må ikke la struktur eller et kunstig skille mellom indre- og ytremisjon splitte oss når det «egentlig» er evangeliet som knytter oss sammen. Vi er jo tross alt sammen om det samme, og dette som vi er sammen om, bærer frukt i form av engasjement for ufrelste mennesker både «heime og ute».

Læregrunnlaget sier at det er evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning som er «enhetsbåndet», og ikke misjon.

Når det er sagt, er vi selvsagt ikke blinde for at det har vært ulik betoning av teologiske spørsmål, slik som lederen er inne på. Men vi mener at lederen kan stå i fare for å åpne opp for mye ved å ordlegge seg som den gjør. Vi vil gjerne utfordre Sambåndet på hvor stort rom bladet mener at ImF har og bør ha i en del læremessige spørsmål, og om dette rommet er så stort at det etter hvert kan fylles med flere spørsmål enn dåp og nattverd. Den offisielle ImF-linjen har vært en ganske sterk lojalitetstenkning der en har fulgt i fotsporene til Andreas Lavik. Han tillot den gjendøpte Albert Lunde å tale i Betlehem i 1902-03 fordi han var et utvalgt redskap som ikke gjorde noe ut av sitt syn verken offentlig eller privat. Med denne linjen bør vi etter vår mening kunne samarbeide med andre likesinnede organisasjoner.

Andreas Evensen er barne- og ungdomsleder i ImF Midthordland

Torgeir Skrunes er student og forkynner i ImF

– Dramatisk forandring

Sentralisering og fraflytting er viktige årsaker til reduksjon i antall bedehus, mener kretsledere.

− Noen vil se denne nedgangen kun som et bevis på at Norge avkristnes. Det er da også en dramatisk forandring i de kristne miljøene på bygdene, og det har vært dramatisk tilbakegang i kristent arbeid. Bedehusbevegelsen står ikke så sterkt på bygdene lenger, jeg tror vi må være så ærlige å innrømme det. Men også annet organisasjonsarbeid har gått kraftig tilbake, sier kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) til Sambåndet.

Også andre faktorer er ifølge Halås med på å forklare utviklingen:

− Kommunikasjon har gjort noen bedehus «overflødig». Med bil kan man lett kjøre 10 km for å komme til bedehuset. De fleste «yngre» kristne flytter til byene eller de store bygdene, og befolkningsstrukturen har endret seg med fraflytting fra mindre steder.

Blir overflødige
Kretslederne Torgeir Lauvås og Johan Halsne kommer inn på de samme faktorene for å forklare nedgangen i antall bedehus.

– Ut fra våre vurderinger vil nok en del hus bli overflødige i et tiårsperspektiv. Det har å gjøre med endring i infrastruktur, urbanisering og at det noen steder ikke er nok tilvekst til å føre arbeidet i eksisterende hus videre. Hvor mange hus vi her snakker om, er umulig å anslå, sier Halsne.

– Det satses på de fleste av bedehusene rundt om i kretsen, men det er noen som blir liggende litt i «skyggeland» siden lokalbutikk, skole og andre lokalinstitusjoner er nedlagt, og det sentraliseres. Da er det ikke helt unaturlig at det sentraliseres i bedehusland også, sier Lauvås.

Fraflytting
Halås har eksempler på slik fraflytting fra eget fylke. Fiskeværet Bjørnsund i Fræna hadde 700 fastboende i 1945 og ingen i dag, Ona i Sandøy hadde 600 og bare 20 i dag, mens Verma i Romsdalen hadde 700 og 65 i dag. Der samles likevel 10–15 på et møte på bedehuset.

− Denne utviklingen får konsekvenser for hvordan vi driver. Vår utfordring i fremtiden er å samle arbeidet på strategisk valgte bedehus og få folk fra flere bygdelag til å ha en felles forsamling. Slik sett har vi hatt en nødvendig «opprydding» i bedehusstrukturen hos oss, sier Arild Ove Halås.

Johan Halsne i Sunnmøre Indremisjon er enig.

– Ut fra min vurdering vil nok bedehustradisjonen stå bedre rustet for framtiden med færre hus og flere folk i hvert hus, sier han.

Sammenslåing
Også Marit Hårklau Ådnanes i IMS tror at små forsamlinger i flere bedehuskretser trenger å slå seg sammen for å overleve og vokse.

– Det kan være krevende prosesser å gå inn, også følelsesmessig. Dette må springe ut fra et ønske fra de lokale foreningene, og i flere kommuner ser vi da også økt samarbeid. I flere bygder fungerer bedehuset som samlingssted en eller to ganger i året. Dette er viktige samlingspunkt, men jeg har fortsatt tro på at de kristne i bygda trenger et fellesskap av flere troende for å bli oppmuntret, styrket og gjerne også utfordret i troen, sier Ådnanes.

Les også: Endringer i bedehusland 

Endringer i bedehusland

De siste 15 årene har cirka 70 bedehus blitt solgt eller avviklet rundt om i kretsene i Indremisjonsforbundet. Flest er blitt solgt i Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI).

Arild Ove Halås har vært kretsleder i NRI i ti år. På de årene har han vært med på å avvikle 28 bedehus.

− I tillegg har vi fremdeles fem-seks bedehus som jeg mener burde vært solgt eller avhendet, fordi de står for nært andre bedehus og slik tapper misjonsarbeidet både for penger og menneskelige ressurser, sier Halås.

Økonomisk tap

To av de 28 nevnte bedehusene, Kvanne bedehus og Sande bedehus, er nylig blitt solgt.

− Sande bedehus har stått tomt i seks-sju år, og de som drev arbeidet, er døde. Vi ga det til bygdelaget slik at det ikke skulle stå til nedfalls. Kvanne bedehus har hatt liten aktivitet. Det har vært ett møte i året, forklarer Halås.

I de 28 bedehusene er også inkludert to bedehus som han holder han på å selge.

− Det ene er Ålvundfjord bedehus. Det er trist, for det er ikke noe annet bedehus i nærheten. Solhøgda leirsted som ikke ligger så langt unna, vil ha et rom som fungerer som bedehus. På den måten sparer man penger.

Nedgang

Til Sambåndet kommer Halås også med andre tall som viser utviklingen når det gjelder bedehus. Rundt andre verdenskrig var det 150 bedehus innenfor NRIs område. Disse lå tett. I dag er det arbeid i 35-40 bedehus. I bygda hvor Halås vokste opp, var det sju bedehus innenfor en radius av 10 kilometer (km).

− Sju bedehus på 10 km er helt meningsløst. Vi ville aldri gjort det i dag. Men den gangen var det langt å gå 5 km, sier Halås.

Les også: – Vi må samle glørne! (lenken åpner seg i eget vindu)

Andre kretser

Det er ikke bare i NRI at det har blitt solgt eller avviklet bedehus. På oppfordring fra Sambåndet har også de andre kretslederne undersøkt hvor mange bedehus som har blitt solgt eller avviklet i deres krets de siste 15 årene. I Indremisjonssamskipnaden (IMS) gjelder dette 12-13 bedehus.

– Vi har litt over 100 bedehus i distriktet vårt. Noen av disse er uten aktivitet, og det er utgifter med dem i påvente av avvikling. Flere steder er det en naturlig utvikling at bedehus i små bygder blir lagt ned, da det ikke lenger er arbeid der, og ingen til å ta seg av vedlikehold, sier daglig leder Marit Hårklau Ådnanes i IMS.

Sør og Vest

Kretsleder Torgeir Lauvås i ImF Rogaland vet om fem bedehus som er solgt og et som er revet, og kretsleder Johan Halsne i Sunnmøre Indremisjon vet om tre bedehus som er solgt.

– To av disse er solgt til andre kristne organisasjoner, mens det tredje ikke lenger er i funksjon som gudshus, opplyser Halsne.

I ImF Sør har de solgt fire bedehus de siste 15 årene, mens det i Sogn og Fjordane Indremisjon er solgt fire-fem bedehus.

– Jeg synes det er helt greit at gamle bedehus som ikke er i bruk, blir solgt. Regner med at det blir flere i årene som kommer. Vi trenger ikke like mange bedehus som de gjorde tidligere, sier kretsleder Ommund Tveit i ImF Sør.

Hordaland

Siden 2000 har seks bedehus blitt solgt i Nordhordland Indremisjon.

– Så og si alle ble solgt i perioden 2000-2005, så de siste ti årene har det skjedd lite på denne fronten. Pr i dag har vi ingen planer om å legge ned bedehus, men dette kan selvsagt endre seg. Men situasjonen er svært ulik, alt fra de bedehusene som er i bruk hver dag, til de som bare har noen få møter i semesteret. Samarbeid mellom bedehus har også økt mye de siste tiårene, sier kretsleder Asle Hetlebakke i Nordhordland Indremisjon.

– Situasjonen er vanskelig for mange bedehus, særlig ute i distriktet, der en ikke har klart å få med nye generasjoner. En del bedehus er begynt å samarbeide, og det er positivt, sier kretsleder Hans Kåre Algrøy i Midthordland Indremisjon. Der har de solgt cirka åtte bedehus.

Nord

For Finnmark Indremisjons del er ingen bedehus avhendet de siste 15 årene.

– Per dato er vi imidlertid inne i en prosess der bedehuset Betel i Bjørnevatn ute for salg. Virksomheten blir da konsentrert om relativt nyoppussede Betania Kirkenes, forteller finnmarkskonsulent Roald Evensen i ImF.

Les i morgen: – Dramatisk forandring

– Trenger forsamlingene fortsatt kretsen?

Er forsamlingene seg selv nok? Er det behov for kretsen? Det er spørsmål som blir stilt av Inge Ree, tidligere formann i Midthordland Indremisjon.

I Vegen Fram 2/2015 skriver Inge Ree: «Min bekymring for Midthordland Indremisjon er at forsamlingene blir seg selv nok og ikke lenger har bruk for kretsen sin hjelp, da kommer kretsen til å sitte igjen med Fjell-ly og drive leirer, noen felles samlinger i året og utleie».

Ree vil overfor Sambåndet ikke utdype synspunktet. Den nye formannen i Midthordland Indremisjon (MI), Willy Landro, er imidlertid villig til å kommentere det.

God relasjon

− Vi har tre større forsamlinger i MI; Brattholmen Indremisjon, Blomsterdalen Indremisjon og Nesttun Indremisjon. I Brattholmen Indremisjon, hvor jeg er engasjert, har vi lagt stor vekt på at vi skal ha nær tilknytning til kretsen, sier Landro.

Han  kommer med konkrete eksempler på at hans forsamling er opptatt av å ha en god og tett relasjon til kretsen:

− Vi kutter ut egne samlinger for å delta på kretssamlinger. Så er vi opptatt av å bidra økonomisk til kretsen, og vi har inngått avtale om å leie en kretsansatt i 30 prosent ungdomsarbeiderstilling i Brattholmen Indremisjon. Hos oss er det et ønske om at de større forsamlingene har ansvar for kretsen, men det lokale arbeidet er det viktigste. Har vi ikke lokalt arbeid, har vi ikke krets.

Legge ned kretsen?

Formann i den nye indremisjonsforsamlingen på Storebø på Austevoll, Lars Ove Stenevik, mener man må våge å stille spørsmål om kretsens rolle.

− Kretsen må søke å fornye seg, for til en hver tid å kunne formidle evangeliet effektivt.  Guds ord står fast, men måten vi skal få det ut til folket på, forandrer seg. En del av de oppgavene som kretsen gjør nå, kan legges inn under leirstedet. Vi må vurdere hvordan vi kan få en enklere og billigere drift. Det viktige er å få livskraftige forsamlinger i bygdene, og så kan vi besøke hverandre etter behov, mener Stenevik.

Samtidig er han fornøyd med kretsen og kontakten forsamlingen på Storebø har med MI.

− Vi har ikke eget eldsteråd, men bruker kretsens eldsteråd. Ellers får vi talerhjelp, hjelp i barnearbeidet og inspirasjonssamlinger. Og så er leirstedet Fjell-ly tilgjengelig for barneleir og arrangementet for voksne.

En del av kretsen

Styremedlem i Indremisjonsforeningen på Askøy, Aslak Lauvrak, har et positivt forhold til kretsen.

− Vi har alltid talere fra MI og har et bevisst forhold til at vi er en del av kretsen. Så passer vi alltid på å bidra med forsamlingsgaver til kretsen. I tillegg er vi med på årsmøtet og er representert i kretsstyret, og vi er med på listen for bønnevakt for Fjell-ly. Jeg synes at vi har et greit forhold til kretsen. Vi føler vi er en del av kretsen, og at vi trenger kretsen og kretsen trenger oss, sier Lauvrak.

Grunnsteinen

p-runar-landroImF Rogaland er annen krets med større og selvstendige forsamlinger. Hovedpastor Runar Landro (bildet) i Fredheim Arena, som også er forsamlingskonsulent i sentralleddet ImF, er ikke bekymret for at forsamlingene skal bli seg selv nok.

− Alle former for organisering må vurderes utfra hensikt og mål og må måles utfra resultat, det vil si om man lykkes i forhold til hensikt og mål. Den lokale forsamlingen og foreningen er grunnsteinen i misjonsarbeidet og den viktigste møteplassen. Så er det ting det lokale fellesskapet ikke klarer, og da trenger vi et organ som kan bidra med hjelp og støtte. Det kan handle om misjonsarbeid, diakonalt arbeid, skoler og leirsteder, sier Landro.

Han ser ikke noe konkurranseforhold mellom krets og forsamling.

− Det er en fordel for kretsen at forsamlingen klarer seg selv. Da kan den bruke tid og ressurser på andre ting. På den andre siden trenger forsamlingen å se at vi står i en større sammenheng. Spørsmålet som må stilles til både krets, forsamling og forening, er om vi fremmer misjonsarbeidet, påpeker Landro.

Hva tjener misjonsarbeidet?

Thomas Rake er pastor i Bedehuskirken på Bryne, en stor forsamling som er ganske selvstendig i forhold til kretsen. Han er opptatt av hva som tjener misjonsarbeidet.

− Hvordan gjøre ting bedre og hvordan tjene små forsamlinger på små steder, spør han og fortsetter: − På lokalt plan har det skjedd enorme endringer. På kretsplan har det gått senere. Nå opplever vi god kontakt med kretsen, men vi bruker ikke kretsen noe særlig. Vi har medlemmer i kretsstyret og deltar på inspirasjonssamlinger.

Tankekors

Også Runar Landro ser utfordringer ved dagens organisasjonsstruktur i ImF.

− Det er et tankekors at mye av misjonsarbeidet er organisert ut fra gammelt befolkningsmønster. Vi må spørre om vi driver for dyrt når vi er organisert ut fra en annen tid med et annet befolknings- og transportmønster. Vi har ikke råd til å overadministrere. Vi må alltid spørre oss om vi er organisert på beste og mest effektive måte, både hva økonomi og personell angår. Ingen organisasjonsform har livets rett bare utfra historien.

Les også:Kretsens tid er forbi

Fredheim Arena opplever ifølge Landro samarbeidet med kretsen som godt.

− Vi har godt samarbeid med kretsen. Vi klarer oss bra selv, men vi driver for eksempel ikke egne leirer. Det gjør kretsen. Og i ImF Rogaland er der små forsamlinger som må ha hjelp fra kretsen. Selv kan vi både motta talerhjelp og inspirasjon fra kretsen, samtidig som vi med våre erfaringer kan gi kretsen noe tilbake. Vi har ikke inntrykk av at kretsen ser negativt på at vi i stor grad klarer oss selv, forteller Runar Landro.

Les også: Foreningen som byttet krets

ImF er til for deg

Vi i ImF-leiinga vil vere tilbakehaldande med å legge føringar for omstrukturering, men vi vil legge til rette for den opne samtalen i våre fora.

Punkt nummer ein i vår langsiktige strategiplan lyder slik: «Vi vil gjere medarbeidarar i indremisjonen bevisst på at vi alle skal vere misjonærar i Norge». Det er ikkje utan grunn at dette er punkt nummer ein. Når eg kvart år møter studentane ved Bibelskulen for å presentere ImF, vert vår kalls- og forsamlingsrett understreka, og Peters 1.brev 2:9 er grunngjevinga: «Men de er ei utvald ætt, eit kongeleg presteskap, eit heilagt folk, eit folk som Gud har vunne så de skal forkynna hans storverk, han som kalla dykk frå mørkret og inn i sitt underfulle lys». Du som er ein kristen, er eit sendebod for Kristus. Du er ein del av Guds kongelege presteskap. Du er ein misjonær, med alt det medfører av privilegium og ansvar. Når vi diskuterer strukturer og organisasjonsformer, vil alt stå og falle med ditt og mitt personlege gudsliv og misjonsengasjement i det lokale arbeidet. Alle leiarar, uansett kva organisasjon vi tilhøyrer, vil vere enige om det.

Då eg gjekk på Bibelskulen, fekk vi høyre at Pinserørsla si organisasjonsform låg tettast opp til det vi finn i Apostelgjerningane, fordi alt misjonsengasjement (både indre- og ytremisjon) då gjekk ut frå den lokale forsamlinga. Dei som vart sendt ut, hadde mandat, og oppfølging, frå det lokale fellesskapet. Kor bevisste ein var om dette prinsippet då indremisjonsrørsla vart forma for 100-150 år sidan, er det vel ikkje noko eintydig svar på, men den lokale styringsretten har i alle fall vore sterk og grunnleggjande. Likevel såg ein behov for å samle seg i eit større organisasjonsfellesskap, både på krins og forbundsplan. Leirstader, skular og andre fellestiltak har vore frukta av dette.

Bakgrunnen for strategiarbeidet vi gjorde fram mot GF i 2013, var å ta på alvor den måten vår organisasjon er oppbygd på: ImF sentralt ville lytte til kva forbund krinsane vil ha, og krinsane måtte lytte til kva krinsar dei lokale einingane ville ha. Prosessen førte ikkje til nokon endringar, verken med tanke på struktur eller fusjonstankar. Med avgrensa innflytelse over krinsar og forsamlingar, har det då vore viktig for oss å styrke relasjonar mellom leiarar, slik at vi byggjer ei lagånd – uavhengig av struktur og organisering. Det vi gjer, det gjer vi i lag.

Når nokre no målber andre tankar om organisasjonsstruktur, kan det tyde på at strategiarbeidet ikkje var grundig nok, men vi må i alle fall ta på alvor det resultatet som ligg føre. Vi i ImF-leiinga vil vere tilbakehaldande med å legge føringar for omstrukturering, men vi vil legge til rette for den opne samtalen i våre fora. Det er du, og det lokale indremisjonsfelleskapet, som må la røysta lyde i krinsårsmøte og generalforsamling. Vi er til for deg, og vi ønskjer å opptre på vegne av deg. Slik er det i ImF.