Tid for en pause

De siste dagene virker det som om alt annet har blitt skjøvet til side av viruset korona.

Da jeg skulle i butikken fredag, dagen etter at Norge stengte, var det flere tomme hyller. Sist lørdag ble det ingen reportasjetur til lederkonferansen Levande på Nordhordland folkehøgskole, fordi den var avlyst. Når jeg går ute, merker jeg at folk passer på å holde avstand til hverandre.

På den andre siden kjennes lufta bedre ut. Flytrafikken har blitt lammet, og veitrafikken har blitt redusert siden mange nå har hjemmekontor, fabrikker har stengt, og med det har utslippene gått ned. Alt dette på grunn av et virus.

Jesaja

Det har fått meg til å tenke på Jes 30,15: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Å vende om eller endre handlingsmønstre som ikke er bra verken for oss selv, samfunnet eller naturen, er ikke lett. Å holde seg i ro i et samfunn hvor man får mer status av å ha en full kalender og av prestere mye, er heller ikke lett. Å være stille i et samfunn som flommer over av informasjon og inntrykk, er vanskelig.

Det kan være lettere å ha tillit til seg selv eller andre mennesker enn til Gud, selv for de som tror på Gud

Tilliten som det her er snakk om, er tilliten til Gud. Det kan være lettere å ha tillit til seg selv eller andre mennesker enn til Gud, selv for de som tror på Gud.

Jesaja levde på en tid hvor Assyria utgjorde en militær trussel mot israelittenes områder. Profeten advarer israelittene mot å kontakte Egypt for hjelp. I stedet oppfordrer han dem heller til å vende om, holde seg i ro, være stille og søke hjelp hos Gud.

Vekst

Vår tid kan man si er preget av at vi stoler på at stadig økonomisk vekst skal redde oss. Jo mere, jo større og høyere, jo bedre, selv om veksten er ekstremt skjevt fordelt. Noen tror til og med at fortsatt vekst i forbruket ikke står i motsetning til å løse de store miljø- og klimaproblemene vi står overfor. Grønn vekst kalles det. Vi lever som om vi tror at verden og naturen og vi selv er uten grenser.

Men jorden vi lever på, har begrenset med areal, vann og mineraler og andre ressurser. Det begynner vi kanskje å forstå mer av i disse dager da mange får kjenne litt på den bekymringen, usikkerheten og utryggheten som verdens fattigste og flyktninger daglig kjenner på med tanke på hvordan de skal klare å overleve.

Redd

Kommentarer på nettet tyder på at mange ikke tar miljø- og klimakrisen alvorlig. Egentlig burde den krisen gjøre oss redde og få oss til å endre kurs. Men vi er redde for koronaviruset. Det sprer seg raskt blant annet fordi mange flere av oss enn tidligere i historien reiser stadig mer og krysser landegrenser og kontinenter. Så redde er vi at de fleste av oss følger myndighetenes råd og holder seg mest mulig hjemme og unngår kontakt med mange mennesker.

Det er også noe vi kanskje skal være litt redd for nå – at vi vil rope på den sterke mann i stedet for Gud

Det er interessant at vi gjør det i et demokrati som det norske, som setter individets frihet høyt. Vi opplever at myndighetene begrenser vår bevegelsesfrihet, noe som vi forbinder med diktaturer. I en kronikk på aftenposten.no påpeker professor i filosofi Einar Øverenget faren i at vi kan bli så vant til denne nye situasjonen at vi normalisere og tilpasser oss den permanent og dermed venner oss av med friheten. Det er også noe vi kanskje skal være litt redd for nå, at vi vil rope på den sterke mann i stedet for Gud.

Vi kan holde oss i ro, være stille og søke Gud og vende om og endre kurs

Jeg vet ikke om Gud har sendt koronaviruset og om han i så fall har gjort det for å få oss til å stanse opp. Nå er vi alle fall tvunget til å redusere vår aktivitet og produksjon, og det er antagelig bra for miljøet og klimaet. Med bedre tid har vi mulighet til å følge rådet som Jesaja ga til israelittene. Vi kan holde oss i ro, være stille og søke Gud og vende om og endre kurs.

Publisert lørdag 21. mars: Utanfor den mørke koronaskuggen (Kommentar skrevet av Johannes Morken i Stefanusalliansen)