Slik kan ImF bli

ØYGARDEN: Da krets- og forsamlingsledere møttes til Misjonsråd før sommerferien, var en av oppgavene å diskutere ulike måter å organisere ImF på. Bakgrunnen er vedtaket på generalforsamlingen (GF) i 2019. Her henstilte GF til «alle krinsar i ImF om å gå inn i ein forpliktande prosess saman med ImF sentralt». Hensikten er å finne fram til en mest mulig tjenlig organisasjon og struktur, og målet er klart – «å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag».

Lederne som møtte i Misjonsrådet, ble delt i grupper og fikk i oppdrag å drøfte tre bestemte organisasjonsmodeller:

• Som i dag – med selvstendige forsamlinger/foreninger og kretser.
• Regioner, kanskje tre–fire, i motsetning til dagens ti kretser.
• Nettverk, der enhetene fortsatt er selvstendige, men sterkere knyttet sammen enn i dag, og der man hjelper hverandre.

Assisterende generalsekretær i ImF, Andreas Evensen, leder denne prosessen fram mot en ekstraordinær GF i 2023. I Misjonsrådet ba han gruppene reflektere over hvilke krefter som kan tenkes å påvirke de tre ovenfornevnte modellene. At akkurat disse tre var utvalgt til å jobbe med, gir også en pekepinn på hvilke modeller de kretsvise gruppene som er satt ned i den formelle GF-prosessen, har på sitt bord.

Sambåndet var til stede i Misjonsrådet, men gjengir ikke enkeltuttalelser fra deltakerne.

Som i dag.

De to gruppene som så på nåværende struktur, mente at følgende krefter kunne tale for å fortsette med denne organiseringen: At den oppfattes å være tett på misjonsfolket, at det er den modellen folk kjenner best, og at den har stor grad av selvstendighet. Eierskapet til leirplassene ble også trukket fram. At noen kretser har bedre økonomi enn andre ble også nevnt som en kraft som kan motvirke endring.

Når det gjelder krefter som kan tale for endring, ble det påpekt at kretsmodellen er kostbar. Dette fordi alle kretser «må være gode på alt», noe som også kan hindre utvikling av fellesskapsløsninger. At det har skjedd endringer i eksempelvis befolkningssammensetning siden kretsene ble etablert, og at behovene blant misjonsfolket er endret, ble også nevnt.

Region.

Den første av de to modellene som innebærer endring, er organisering i regioner. Gruppene mente at grundige utredninger som kunne skape forståelse for et endringsbehov – etterfulgt av en god endringsprosess, ville være positive krefter her. Det samme kan erfaring med tidligere sammenslåinger og vissheten om at også andre misjonsorganisasjoner er i endring, være. At det ville bli flere til å ta ansvar for leirplasser, og at regioner ville løse opp i gamle grenser, ble også nevnt. Et mer pragmatisk punkt var at denne modellen innebærer mindre endring enn nettverksmodellen, og at den kanskje dermed ville være lettere å få gjennomslag for.

Krefter som kan motvirke endring til regioner, kan være lokalt eierskap og trofasthet til dagens modell og frykt for lavere grad av selvstendighet. Ulikheter i teologi, former og tradisjoner mellom dagens kretser mente man også kunne motvirke endring, samt ulik kretsøkonomi. Videre ble det trukket fram at sterke forsamlinger og mange unge vil kunne ønske å gå lengre i endring enn regionmodellen byr på. Ansatte og årsmøteutsendinger kan på sin side oppleve at dagens modell er tryggere og dermed ikke ønske endring til regioner. Sterkt lokalt eierskap til leirsteder kan også være en konserverende kraft.

Nettverk.

Modellen som innebærer størst endring, er organisering i nettverk. Her kan det være aktuelt å danne kompetansesentre utfra hvor man i dag er best på hva. Dette vil føre til nye måter å organisere fellestiltak på, som leirer, arrangement og virksomheter som eksempelvis skoler og barnehager.

De mest ressurssterke forsamlingene ble trukket fram som en kraft som vil ønske en slik endring. Man mente også at det ville gi en mer effektiv økonomi og skape begeistring og tro på ImF. Tiltak som Lederkonferansen, Futurum og allerede eksisterende forsamlingsnettverk kan også peke i retning av en slik modell. Det samme vil en erkjennelse av hva dagens situasjon krever, og et blikk på hvordan samfunnet rundt oss blir organisert.

Gruppene nevnte historie og tradisjoner som mulige motkrefter. Kretser kan oppleve at ting «forsvinner» fra deres ansvarsområde, så som leirsteder, noe som igjen kan føre til større avstand til det lokale misjonsfolket. De ansatte kan tenkes å føle på usikkerhet med en slik løsning, og ulik økonomi mellom dagens kretser mener man også kan være en motkraft her.

Dette arbeidet fortsetter nå i de kretsvise GF-gruppene.