Svekket hovedstyre i Misjonssambandet

I et leserinnlegg som ble offentliggjort av Dagen og Vårt Land fredag, gjør tre av sju hovedstyremedlemmer, samt 1. varamedlem, det klart at de «ikke kunne stille oss bak» vedtaket om at Åsland måtte gå 15. mai. «Avtalen med en fratredelse 15. mai er en løsning som etter vår mening ikke er god», skriver nestleder Håvard Moseide, styremedlemmene Robert Mulelid og Knut Espeland og fast møtende første varamedlem Enok Thorsen. Sistnevnte har ikke stemmerett i styret.

Det betyr i praksis at styremedlemmene Thor Fremmegård, Lars Stensland (til daglig pastor i ImF-tilknyttede Vea bedehusforsamling) og Reidar Bøe, samt styreleder Raymond Bjuland, utgjorde flertallet som ville ha Åsland ut av stillingen nærmest på dagen.

«Planlagt»

«Slik vi ser det, ville det vært i organisasjonens og alle parters interesse at et planlagt lederskifte kunne skje i etterkant av generalforsamlingen i tråd med det som Åsland tidligere har meddelt hovedstyret, ref. hans uttalelse til nlm.no den 10. mai», utdyper Moseide, Mulelid, Espeland og Thorsen.

De sier altså ikke nødvendigvis at de ønsket at Åsland skulle ha fortsatt på ubestemt tid som om ingenting hadde hendt, men at avgangen burde ha skjedd i ordnede former. De viser til følgende uttalelse fra Åsland til nlm.no:  «… senest i april sa jeg til hovedstyret at jeg var motivert for å fortsette i hvert fall til høsten. Det var, slik jeg så det da, også i organisasjonens interesse. Men i løpet av de siste ukene innså jeg at hovedstyret og jeg vurderte situasjonen ulikt.»

12 år

Dette viser altså at det har vært samtaler for flere uker siden mellom Åsland og hovedstyret om at Åsland, i forholdsvis nær framtid, kunne komme til å slutte som generalsekretær.  Senest i fredagens jubileumsepisode (!) av podkasten «Ottosen og generalen» viser Åsland til at han har sittet som toppleder for Misjonssambandet i 12 år, og at han hadde tenkt på om det ikke var på tide å slutte «lenge før det begynte å skrante dette samarbeidsforholdet med hovedstyret».

Dette tidsperspektivet er han også inne på i pressemeldingen om avgangen. Her er det den avtroppende generalsekretæren selv som trekker inn samarbeidsforholdet mellom ham selv og hovedstyret: «… det (har) hatt betydning for min vurdering at jeg har opplevd et krevende samarbeidsforhold med hovedstyret i den senere tid». I den nevnte podkast-episoden understreker Åsland at disse problemene spilte «en veldig viktig rolle», i alle fall for ham selv. Hovedstyreformann Raymond Bjuland har i pressemeldingen skrevet under på at avgangen ikke skyldes varslingssakene eller «noen spesifikke hendelser».

Ulik vurdering

Nå har det altså kommet fram at vedtaket i hovedstyret om at Åsland måtte gå på den måten det nå skjer, har blitt gjort under betydelig dissens. Det er nærliggende å tolke dissensen slik at for disse styremedlemmene var ikke situasjonen så alvorlig at de mente Åsland måtte gå på få dagers varsel. I stedet mente de altså at et lederskifte kunne ha skjedd «planlagt» og «i etterkant av generalforsamlingen» i starten av juli.

Hovedstyrets flertall har et forklaringsproblem som det vil være underlig om går upåaktet hen på den forestående generalforsamlingen.

I podkasten sier Åsland at han «inntil nylig hadde tenkt at han skulle være med på generalforsamlingen og få en avslutning i løpet av en måned eller to etter den. Og så ble det ikke sånn, og det kom veldig brått på alle». Til tross for at det er han som i pressemeldingen setter ord på samarbeidsproblemene, og forsterker det inntrykket i podkasten, vurderte Åsland det altså ikke slik at det var nødvendig å gå av på den måten som nå skjer. Enda viktigere er at det kan heller ikke styremedlemmene som skrev leserinnlegget, ha gjort.

Uavklart

Spørsmålet er dermed hvilken «totalsituasjon», for å bruke Bjulands ord (se første lenke), de fire andre med stemmerett i styret, mente var så alvorlig at det foranlediget den plutselige avgangen som nå skjer». I podkasten sier Øyvind Åsland at han og styret er «enige om at arbeidsforholdet avsluttes og betingelsene for det». Det er nærliggende, og også rimelig, å anta at hovedstyrets flertallsvedtak har hatt en økonomisk kostnad for Misjonssambandet. I tillegg har det skapt mye omtale som jeg vil tro mange oppfatter som uønsket.

Hadde hovedstyrets flertall gitt Øyvind Åsland mer tid, kunne de etter alt å dømme fått et planlagt og frivillig lederskifte uten hemmelighetenes uroskapende skjær over seg. Slik bildet framstår nå, har hovedstyres flertall et forklaringsproblem som det vil være underlig om går upåaktet hen på den forestående generalforsamlingen.