Det mest sårbare

/3 Kommentarer/i /av

Hva er tillit, hva skjer når tillit brytes og mistes, og går det an å gjenvinne tillit?

Dette er utgangspunktet for temaseksjonen i dette nummeret(februarnummeret av papir-/e-bladutgaven, red.anm.). Det er et både krevende og viktig tema, for tillit er grunnlaget for gode og ansvarsfulle relasjoner mennesker imellom.

Vi har valgt å gi ansikt til dette temaet gjennom to enkelthistorier. Sangeren Gunnstein Draugedalen forteller om natten da hans tillit ble brutt, og om hva det gjorde med ham. En annen – som vi lar være anonym – brøt en annen persons tillit. Spørsmålet hans er om erkjennelse kan skape et rom for en fortsatt plass i den troende forsamling.

Dette lodder dypt og er sårbart, både hos de som forteller, og – tror vi også – hos de som leser. Derfor bærer vi et betydelig ansvar for ikke å la disse historiene stå alene.

To ordpar vi er opptatt av i Sambåndet-redaksjonen, er å «tale vel» og å «tale sant». Av og til kan dette framstå som motsetninger. Vi er overbevist om at det er behov for å tale sant, da i betydningen også å ta opp saker som på ulike måter kan være krevende. I dette tilfellet har vi tatt mål av oss til å tale sant om et av livets mest sårbare områder. Det er både et privilegium og, som nevnt, et betydelig ansvar. Vi er ydmyke med tanke på både de som forteller fra egne liv, og de som bidrar til helheten.

I Apgj 27 leser vi om at skipet som skal føre Paulus til Roma, legger til i Sidon. Soldaten Julius (v. 3) «som behandlet Paulus med menneskekjærlighet, gav ham lov til å gå til venner og nyte godt av deres omsorg». Forfatter Hans Weichbrodt («Gjennom stormen») mener dette trolig er de som ble drevet på flukt i forbindelse med steiningen av Stefanus, som Paulus den gang «samtykte» i (Apgj 8,1). Uavhengig av om dette er tilfelle, handler hele vår historie om mennesker som har gått inn i dype prosesser for å bearbeide krevende opplevelser.

Generalsekretær og personalleder i ImF kommer med sin respons på utfordringer rettet til den troende forsamling. Det skal ikke herske tvil om, heller ikke fra Sambåndets side, at hovedhensynet ligger hos den som opplever at tillit brytes.

Les også: Sambåndet før og nå

Mener kirkevalget har liten betydning

/0 Kommentarer/i /av

Svein Granerud i Normisjon tror ikke fjorårets kikrevalg vil føre til masseutmeldelser fra Den norske kirke.

Lederen for Normisjon i Norge kom med denne vurderingen på et seminar denne uken der temaet var menighetsutvikling etter kirkevalget. Etter det på mange måter historiske kirkevalget i 2015 stiller «Menighetsutvikling i folkekirken» ved Menighetsfakultetet (MF), i samarbeid med Kirkerådet og Kirkelig Arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA), spørsmålet om hva de ulike visjonene og idealene som kom til utrykk under kirkevalget, har å si for menighetene lokalt.

Spår ikke medlemsras

Svein Granerud i Normisjon får mange henvendelser fra medlemmer som er usikre på om de lengre kan ha en tilknytning til Den norske kirke (Dnk). Men leder for Normisjon i Norge tror likevel ikke at kirkevalget vil føre til masseutmeldelser.

– Kirkehistorien forteller om stor treghet når det gjelder å skifte kirkemedlemskap. Jeg tror ikke vi vil få noe ras av utmeldinger nå selv om retorikken er mer preget av uro enn før.

Valgmenigheter

Granerud ønsker ikke en situasjon der det opprettes mange små kirkesamfunn for å tilfredsstille ulike syn, men slår et slag for danskenes system med valgmenigheter. Han har ikke stor tro på at det kommer til å innføres i Dnk.

– Jeg tenker at Dnk må våge å leve med at også de som betegnes som konservative, trenger toleranse og forståelse. Valgmenigheter kunne være en måte å møte et slikt mangfold på som gjorde at det kunne få rom innenfor en totalstruktur i større grad enn å finne det utenfor, sier han.

Større likheter

Professor i kirkehistorie og rektor ved MF, Vidar Haanes, tror ikke at forrige års kirkevalg vil utgjøre store endringer i lokalt menighetsliv.

– I utgangspunktet tror jeg ikke forskjellene vil være veldig store, sier han.

Tidligere biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl, mener at visjonene til de ulike grupperingene i kirkevalget ikke er så forskjellige.

– Alle bruker ordet folkekirke og ønsker at kirken skal være der for hele folket. Uenigheten teologisk i ekteskapsspørsmålet kan gjøre at noen av de aktive forsvinner, men min erfaring er at det er helt marginalt, sier Riksaasen Dahl.

– Jeg aner noen konturer når det gjelder endringer i lokalmenighetene, men det skyldes i vesentlig grad andre forhold enn kirkevalget. Det handler om presterollen og om forholdet mellom stab og medlemmer, sier hun.

Mister «folk flest»

Finn Folke Thorp, kommunikasjonsrådgiver i Oslo Kirkelige Fellesråd, synes det er bra at spørsmålet om likekjønnede ekteskap mobiliserte og engasjerte ved valget, men frykter at det satte andre spørsmål i skyggen.

– Det kan fort bli en oppskrift for polarisering i stedet for enhet og mangfold og bekrefte et bilde folk kan ha av kirken som lukket og lite inkluderende, sier han.

Folke Thorp tror kirken er i ferd med å miste gruppen han kaller «folk flest».

– Folk har et bilde av at kirken kun er for spesielt interesserte. De opplever kirken som lite relevant for deres liv. Det er den største utfordringen for fremtidens kirke slik jeg ser det.

Blanke ark

Folke Thorp ser også andre ting enn kirkevalget som mer utslagsgivende for den lokale menighetens utvikling og viser blant annet til høringsdokumentet Veivalg for fremtidig kirkeordning.

– Det viser viktige veivalg og gir oss fantastiske muligheter. Vi skal bli herre i eget hus og starter på mange måter med blanke ark. Det er en historisk mulighet og det er nå vi har den og skal gjøre kloke valg for kirkens fremtid.

Satse på frivillige

Både Haanes, Granerud og Folke Torp fremhever viktigheten av de frivillige i kirken.

– Med den usikre økonomiske situasjonen vi står i, er vi helt avhengige av de frivillige, sier Haanes.

Folke Thorp mener byråkratiseringen her er en stor utfordring for menighetene.

– Skal vi opprettholde vårt tilbud til befolkningen, blir vi nødt å satse mer på frivillige. Når alle oppgaver blir profesjonalisert, kan de frivillige plutselig kun brukes til å bære stoler og koke kaffe. Skal vi få frivillige, må de ha innflytelse. Det er ikke morsomt å sitte i et råd der det man er satt til å bestemme, allerede er bestemt, sier han. KPK

Skrev kontrakt for å bevare kristentroen

/0 Kommentarer/i /av

Fem kristne venninner har forpliktet seg til å beholde verdiene sine i møte med voksenlivet.

Da de var i begynnelsen av tyveårene, inngikk fem kristne venninner en kontrakt for å sørge for at de beholdt verdiene sine livet ut.

Nå er det over seks år siden May-Linn Helland Bakke, Ellen Buestad, Gunhild Grande Stærk, Mai-Linn Strand og Målfrid Hansesætre underskrev vennskapskontrakten som de forteller om på Jesuskvinners konferanse JK Nordisk 11.-12. mars.

Venninnene fra Halden opplevde allerede før de var ferdig med videregående at verdier hos enkelte ledere som var eldre enn dem selv, endret seg.

– Når man flytter hjemmefra, blir man mer inkludert i voksenverdenen og møter nye utfordringer og kanskje skuffelser. Da begynner man å reflektere over livet på en annen måte, sier Mai-Linn Strand.

Forpliktelser
Skulle de la seg rive med eller stå fast på det de hadde bestemt seg å leve etter? Etter hvert forstod de at de måtte forplikte seg for hverandre for å klare utfordringene. Venninnene kommer fra ulike menigheter og kirkesamfunn, og det ble en lang prosess før de kunne sette noe på papiret.

– Med én fra frikirken, én fra pinsebevegelsen, én som er vokst opp på bedehuset, én fra Den Norske Kirke og én uten noe særlig menighetsliv i oppveksten, er det kanskje ikke rart at både studiebibelen og argumentene stadig måtte på bordet, ler Strand.

Gjør dem sterkere
Livskontrakten, som venninnene kaller den, ble endelig signert i 2009. I møte med utfordrende dager har de kjent at forpliktelsene i kontrakten gjør dem sterkere.­

–  Mange ting kan skje som vi ikke har oversikt over i dag. Derfor har vi forpliktet oss til noen leveregler. Dersom noen av oss viker fra disse, har vi en kontrakt som minner oss om at vi både har rett og plikt til å si ifra « … for eksempel ved å lytte, be, gi råd, gjøre tjenester eller hjelpe med å ta gode valg», leser Grande Stærk fra Livskontrakten.

– Det handler rett og slett om å ta fellesskapet og livet på alvor, sier Stærk.

Lov å bry seg
Målfrid Hansesætre nikker. For henne er livskontrakten et redskap der det står svart på hvitt at hun har lov å bry seg.

– Jeg skal slippe å bare stå og se på at mine nærmeste venner velger bort det gode. Gjennom å underskrive kontrakten har de selv bedt meg om å bry meg. I perioder av livet der fristelsene og utfordringene står i kø, er det ubeskrivelig verdifullt å ha et team i ryggen, et team som ser til at du ikke gjør for mange avstikkere eller havner i grøfta, påpeker hun.

Viktig fellesskap
– Vi trenger det kristne fellesskapet. Samtalene våre har gjort meg mer frimodig fordi jeg forstår Bibelen bedre. Det er altfor ofte at denne blir lest og tolket ut fra det som passer best inn i en gitt livssituasjon, sier Grande Stærk og legger til:

– Hvis jeg skulle se bort fra Guds Ord om rammene for livet mitt, er jeg stolt over å tilhøre en gjeng som vil ha frimodighet og myndighet til å ta det opp med meg – og jeg med dem.

Venninnegjengen er enige om at livskontrakten har en viktig tilleggseffekt. Mellom linjene kan man nemlig lese at livet ikke alltid kommer til å være en dans på roser.

– Vi trenger ikke å spille et spill for hverandre, forteller Buestad, som er glad for at fasaden kan falle når det trengs.

Ekstra forbønn
De fem venninnene, som nå er spredt i fire byer fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør, uttrykker alle en enorm takknemlighet over å kunne stå sammen i livet på denne måten.

En del av kontrakten sier at om et par trenger hvile, skal de andre stille opp både økonomisk og praktisk. Blant annet kom en av dem og fortalte at hun og mannen hadde hatt sitt ekteskaps desidert tøffeste helg.

– Slike kamper kan gjøre ekteskapet sterkere når venner også stiller med ekstra forbønn, mener venninnene. KPK

P7 med ny fjernsynsproduksjon

/0 Kommentarer/i /av

Boken «Stor er din trofasthet» av Johnn Hardang blir bakgrunnsmateriale for P7 sin nye programserie for fjernsyn, «Sanger til glede».

– Det er en halv times program med vekt på sang og musikk, et samtaleprogram som forteller om bakgrunnen for sangene som blir spilt. Det er 12 sendinger og 24 sanger som skal spilles, to sanger per program. Vi lager nye opptak av alle sangene. Sangene er stort sett ferdig innspilt, forteller daglig leder i P7, Johnn Hardang, til sambåndet.no.

En flott arena
Opptakene av sangene er gjort i Bergens Indremisjon. Alle sangene som blir presentert, er hentet fra Johnn Hardangs siste bok «Stor er din trofasthet» (Sambåndet Forlag, 2015). Programmene blir tatt opp i P7s eget TV-studio på Bildøy Bibelskole. Programserien skal på lufta i april. Fra før produserer P7 fjernsynsprogrammet «God søndag», som er opptak av møter.

– Hvis det går greit, har vi råstoff til tre sesonger til, basert på stoff fra mine andre bøker og radioprogram. Det er en spennende sak og et krevende prosjekt, men det er viktig å være på banen med gode ting. TV er en flott arena for å nå mange mennesker med evangeliet. Derfor gjør vi dette, sier Hardang.

Programleder
Arne Edvard Meling er produksjonsansvarlig og blir programleder og Hardangs samtalepartner i «Sanger til glede».

– Jeg var på en bibeltime med Johnn i september og spurte om vi ikke skulle lage en TV-serie om bøkene hans. Det var han med på, og vi ble enige om å treffes igjen. Det har lagt seg til rette. Alle som ble spurt om være med å spille inn sangene, har sagt ja. Seerne kan være med og synge sangene, forteller han.

– Hvordan blir det å være programleder for «Sanger til glede»?

– Johnn og jeg har en god tone. Det går nok en del tid til å gå gjennom hvordan vi skal vinkle sangene. Historien bak en sang kan gå på hvem som har skrevet den eller laget melodien, eller hva som har skjedd i forløpet, eller det er kanskje andre ting. Så må jeg passe på tiden og vite hvor lang tid sangene tar og hvor lang tid vi har til samtalen, sier Meling.

Når det gjelder det økonomiske, regner Hardang med at prosjektet vil ha et totalt budsjett på cirka 200 000 kroner. P7 har et årsbudsjett på 5,8 millioner kroner.

Historien bak
– Hvorfor er du så opptatt av historien bak sangene?

– Jeg synger og spiller selv, og når jeg formidler med sang, så har jeg opplevd at om jeg har med en historie knyttet til sangen, blir budskapet forsterket. Når vi i radioprogrammet «Vindu mot livet» fortalte om bakgrunnen til sangene, fikk vi mye respons. Da tenkte jeg; la meg lage et eget radioprogram. Hvis det er en historie som engasjerer, når vi lenger ut. Teksten blir mer levende når vi kjenner historien bak, erfarer Hardang.

Det er flere som bidrar på de nye innspillingene av sangene, som Marianne Juvik Sæbø, Ole Abel Sveen, Rune Ludvigsen, Katrine og Per Tveten, Edgar Paulsen, Håkon C. Hartvedt og Marit Hauge og Johnn Hardang. Og en sang kan Hardang røpe blir presentert i «Sanger til glede»:

– «Stor er din trofast» er med. Det er godt kjente sanger og sanger som ikke er så godt kjent. Og man får høre mange historier som er ukjente, sier han.

Framnes byggjer ny idrettshall

/0 Kommentarer/i /av

– Dette trur eg blir veldig bra. Vi får ein god og tenleg hall, seier rektor Harald Voster ved Framnes KVGS.

Styret for Framnes kristne vidaregåande skule har vedtatt å byggja ny idrettshall. Byggesøknad og finansiering er på plass, og styret gjorde sitt vedtak måndag. Totalentreprenøren, Brødrene Ulveseth AS, skal etter planen starta arbeidet 4. april. Målet er å gjera hallen ferdig til mai 2017. Hallen kostar om lag 40 millionar kroner (eks. mva.), går det fram av ei pressemelding frå skulen. Sambåndet har fulgt saka sidan juni 2013. Då antok ein at hallen ville kome på 25-35 millionar kr.

Finansiering

– Vi hadde ikkje henta inn anbod, men nemnte det vi antok det kom til å koste. Eigentleg blir det billig. Vi er fornøyd med tilbodet vi har fått. Eit anbod var på 60 millionar kr. Vi har forhandla ned prisen, seier Voster.

– Korleis skal de klare å finansiere hallen?

– Vi har funne dekning gjennom Framnes Eiendom, ei avdeling av Indremisjonssamskipnaden (IMS). Utan dei, hadde vi ikkje klart det.

Styrkjer skulen

«Framnes arena» får standard handballbane med parkett og fotballbane på 27×36 meter – med krøllgras som dekke. I tillegg vert det m.a. nytt styrkerom og truleg ny klatrevegg.

Vidare skal det vera fire garderobar, i tillegg til lærargarderobe og handikapgarderobe. I andre etasje vert det styrketreningsrom på 170 kvadratmeter. Det vert òg eit disponibelt rom på 60 kvadratmeter som kan brukast til klasserom, spinning eller liknande. Det vert om lag 220 sitteplassar på tribunen. I handballhallen vert det automatisk uttrekstribune med plass til 306 stolar

I det kommunale området ved hallen skal det lagast park, fotballbane og ny sandvolleyballbane.

Det nye anlegget vil verta eit betydeleg løft for både idrettsutdanninga ved skulen – og for resten av elevmassen. Skuleleiinga er overtydd om at satsinga vil bety mykje for skulen si framtid.

Enklare løysingar

– Blir hallen som de hadde tenkt?

– Utsjåandemesseg blir det som tenkt. Men det blir enklare løysingar. Vi har kutta ut alt av fliser og vil ha golvbelegg i hallen og baderomspanel i dusjane, og i fotballhallen vil vi ha lag med grus over betongen og gras over der igjen. Det er fleire tekniske ting vi har gjort for å spare pengar. Eg trur vi har funne ei god løysing, svarar Voster.

Grunn til å feira

Det har vore ei rekkje utfordringar på vegen mot målet, men no er det grunn til å feira at bygginga endeleg kan starta. Etter styrevedtaket måndag var det feiring med kaker og kaffi og ein liten teiknedugnad med tanke på bruken av lokala som vert ledige når hallen kjem.

Skuleleiinga er allereie i gang med å planleggja ombygginga av den gamle gymnastikksalen. Her planlegg skulen til dømes ekstra klasserom, bibliotek, lesesal osv. fordelt på to plan.

Skulen er eigd av Indremisjonsforbundet (ImF) og Indremisjonssamskipnaden (IMS).

– Vi gler oss når dei begynner å jobbe, men gler oss endå meir til dei blir ferdig, seier Harald Voster.

Dette er versting-landet i forfølging av kristne

/0 Kommentarer/i /av

- Det finst ingen andre land kor vi registrerer så mange drap relaterte til ei kristen vedkjenning, seier Stig Magne Heitmann i Åpne Dører.

Tal frå Open Doors «World Watch List» viser at talet på drap på kristne i det nordlege Nigeria har auka med 62 prosent på berre eitt år.

Forfølging frå fleire hald

I desse dagar set organisasjonen i gong ein kampanje for å rette søkjelyset på situasjonen i landa. «World Watch List» er ei oversikt som Open Doors International utarbeider årleg for å gi eit bilete av situasjonen for kristne i ulike land verda over.

– Ein auke på heile 62 prosent er ganske unikt, også i ein større, historisk samanheng. Det finst ingen andre land kor vi registrerer så mange drap relaterte til ei kristen vedkjenning, seier Heitmann til KPK.

I områda sør for Sahara har islamsk ekstremisme slått rot. På WWL si oversikt over land der flest kristne blei drepne i løpet av rapportperioden, ligg dei seks øvste alle sør for Sahara: Nigeria, Den sørafrikanske republikk, Tsjad, Kongo, Kenya og Kamerun.

Les òg: Nyaste oversikt frå Åpne Dører 

I det nordlege Nigeria opplever truande å bli forfølgd frå fleire hald. Både islamistgruppen Boko Haram, gjetarane frå Fulani-stamma og delstatsstyresmakter med sharia-lovgivning slår ned på kristne.

– Desse forfølgingsgruppene seier noko om kompleksiteten i landet sin situasjon, seier Heitmann.

Kyrkjelydar står saman

Derfor har Open Doors International valt å fokusere på situasjonen i landet.

Christian Association of Nigeria (CAN) lanserte nyleg rapporten «Crushed but not defeated» (Knust, men ikkje nedkjempa), som klargjer tydinga av vedvarande valdshandlingar mot kyrkja i det nordlege Nigeria.

Les òg: Drivkraften i religionen 

For fyrste gong har kyrkjelydar i Nigeria gått saman for å rette søkjelyset mot forfølginga.

– Verdssamfunnet har ikkje gløymt Nigeria, veldig mange engasjerte seg for eksempel då desse 200 jentene blei bortførte av Boko Haram, men det som er litt gammalt blir fort gløymt, og vi håper det internasjonalen auget igjen kan sjå situasjonen i Nigeria og hjelpe landet ut av krisa islamsk forfølging skaper, seier Heitmann.

– Oppfordringa frå trussyskena våre er tydeleg: be for oss om at vi skal bli ståande sterke gjennom forfølginga. Det er også oppfordringa vår til den kristne kyrkja, be for landet, avsluttar han. KPK

Exit Berglund, retur Myklebust

/0 Kommentarer/i /av

Anders Berglund slutter, mens Jostein Myklebust kommer tilbake som dirigent for divisi.

– Det var Josteins far, Harald Myklebust, som startet koret i 1983. Jostein har hatt koret lengst, og nå kommer han tilbake. Det er nesten hans kor. Mange forbinder divisi med Jostein Myklebust, og det er kjempegøy at han får koret igjen. Jeg føler at jeg har lånt koret i fem år. Ringen er sluttet, sier avtroppende dirigent Anders Berglund til sambåndet.no.

Berglund vil ha sin siste opptreden som dirigent for divisi på Indremisjonsforbundets Generalforsamling i sommer.

Som å komme hjem
– Jeg har fått barnet mitt tilbake og tar med glede imot det. Det har vær et savn disse årene. Jeg er stolt over at de har spurt meg. Det er alltid spennende å gå hvor Gud har lagt til rette for ting, og denne vandringen med Gud sammen med divisi vil jeg gjerne være med på sier påtroppende dirigent Jostein Myklebust.

– Hvordan tror du det blir å komme tilbake til divisi?

– Det oppleves som å komme hjem igjen. Jeg har fått et kall til å jobbe med kristen sang og musikk. I divisi har jeg opplevd å få arbeide med det som for meg er det viktigste i livet med tanke på hvorfor jeg skapt. Bibelen er full av sang og musikk, og sang og musikk har alltid fulgt det kristne fellesskapet. Når jeg kommer tilbake, har jeg en forventing om hvordan kristen sang og musikk kan brukes for å bygge fellesskapene våre, og jeg har en forventing om at den sammenhengen som koret står, er interessert i å bruke divisi-miljøet.

Tid for å slutte
For Anders Berglund er tiden inne for å slutte som dirigent for divisi.

– Da jeg begynte, sa jeg at jeg trodde at Gud har ledet meg inn i divisi. Nå kan vi si at Gud leder meg ut av divisi. I høst fikk jeg ikke de svarene jeg ventet, når jeg ba for divisi. Jeg fikk en god del bekreftelse på at det nå er sluttstrek. Det har vært en prosess for å bli mer sikker på om jeg skal fortsette eller ikke. Nå kjenner jeg at Gud har ledet meg til andre ting, forteller han og legger til:

– En bør være hundre prosent engasjert og motivert når man har et kor som divisi. Det er ikke bare en stor jobb, men også en tjeneste. Divisi vil alltid være i hjertet mitt, og det litt vemodig å slutte.

Fantastiske år
Når sambåndet.no ringer ham, holder han på med det han skal gjøre mer av når han slutter.

– Nå er jeg hjemme og skriver sangmateriale. Og jeg har laget nyskrevne sanger til Sandnes Soul Children. Jeg ønsker å gjøre mer av soloting. Så har jeg et prosjektkor som jeg kommer til å fortsette å jobbe med.

– Hvordan har det vært å jobbe med divisi?

– Jeg har hatt fem fantastiske år hvor jeg og divisi har fått reist til mange forskjellige steder, som Finnmark og Chicago. Vi har spilt inne en CD, og vi har jobbet med flotte musikere. Både divisi og jeg har opplevd at vi har en tjeneste der Gud kan bruke oss. Det har ikke betydd så mye hvor vi har vært eller hvor mange som har hørt på oss, men det viktige er at Gud bruker oss i sin tjeneste.

Rekruttering
– Og hva med fremtiden for divisi?

– Jeg er full av optimisme og tro med tanke på fremtiden. Men rekruttering er en utfordring. Det er vanskelig både å rekruttere nye og samtidig ta vare på de gamle medlemmene. Det har skjedd et generasjonsskifte. Vi trenger både bass, tenor, alt og sopran. Det hadde vært flott å få ti nye medlemmer uten at noen av de gamle slutter. Vi er rundt 20 stykker og skulle helst ha vært 30. Med ca 20 eller mindre sangere blir det flere oppgaver på færre medlemmer mot hver konserthelg. Hvis det dukker opp sykdom og/eller permisjoner før en helg, så blir det sårbart, sier Berglund.

Myklebust er ikke enig i at det trengs så mange flere sangere i divisi.

– Vi trenger noen flere gutter for å få balansert koret stemmemessig. Så ønsker jeg at koret skal være et inspirasjonsfellesskap for mennesker som står i en sang- og musikktjeneste og trenger faglig fellesskap. Det hadde vært spennende om tidligere divisorer også kom tilbake, sier han.

Krav til nye sangere
Det stilles visse krav til nye sangere i divisi.

– De må prøvesynge, og de får spørsmål om de er motivert. De må ha litt notekunnskap, slik at de kan øve hjemme, siden vi bare har fire øvelser i løpet av året. Det er fysisk oppmøte til prøvesyning når vi er i Bergen og øver. Man kan også sende inn demo, forteller Anders Berglund.

Fredheim for hjem, by, land og nasjoner

/0 Kommentarer/i /av

Forsamlingen på Fredheim i Sandnes skal møte de ti neste årene ved å både kalles for og bli en arena.

SANDNES: Juridisk heter forsamlingen i Årsvollveien «Indremisjonsforbundet, Sandnes». «Men vi er kjent i byen som Fredheim Arena, og vi vil at dette navnet skal være det vi bruker i vår daglige omtale av forsamlingen», heter det i Fredheims strategiplan for 2016-25.

Sambåndet var til stede da hovedlinjene i planen ble lansert onsdag kveld. Arrangementet var alt annet enn et strategiseminar, snarere en synliggjøring av hva forsamlingsledelsen tenker via en mobilisering av ressurser i form av sang, intervjuer, innlegg, panelsamtale, opptrinn og videoandakt. Det gjorde det til en flott kveld for alle aldersgrupper – samtidig som det skapte behov sett fra en observatørs synspunkt, for underlagsmateriale for å få oversikt over tankene bak hovedlinjene.

Arena

Ordet «arena» står altså sentralt i planen. Språklig sett stammer det fra latinske «harena», som betegnet den finkornede sanden som hadde til oppgave å samle opp blodet fra kampene som foregikk på tidligere tiders stridsplasser, som Colosseum i Roma. Også i dag bruker vi ordet for å betegne en strids- eller skueplass, men da i overført betydning. Det er på fire slike arenaer Fredheim vil satse de neste ti årene:

  • Hjemmet
  • Byen
  • Landet
  • Nasjonene

Visjon og misjon

Satsingsområdene strekker seg altså fra det helt nære til det helt fjerne. «Disse områdene opplever vi et ekstra kall til å fokusere på», står det i den kortfattede strategiplanen. Planen innevarsler også en endring av visjonen: «Å gjøre Jesus synlig» skifter status til forsamlingens misjon. «Misjon» stammer fra latinsk «missio» og betyr utsendelse og oppdrag. Fredheims overordnede oppdrag er altså å være utsendt for å gjøre Jesus synlig.

Den nye visjonen er formulert med tanke på at den i større grad skal være målbar, og den lyder slik: «Vi vil være en arena hvor hjem og kirke former Jesu etterfølgere».  «Visjon» betyr egentlig syn og kan betegne et framtidig ønsket tilstand – et framtidssyn. At hjemmene til forsamlingens medlemmer og forsamlingen som sådan, skal forme Jesu disipler, er altså en situasjonsbeskrivelse som skal kunne oppleves som virkelig i løpet av en udefinert tidsperiode.

Handlingsplan

Fredheim panel 1

Spørsmålet om ikke dette fort kan bli lite mer enn fagre ord er nærliggende. Ordene til paneldeltaker og tidligere leder for Fredheim Arena (utleiedelen), Edmund Rossland, om «opp og stå, folkens, ut og gå!» (bildet til høyre) kan lyde slagordpreget og forenklet. Men sammen med tanken om å være utsendt for å gjøre Jesus synlig – og understrekningen av «ikke uten deg» – altså at visjon og misjon ikke kan virkeliggjøres uten at alle forsamlingens medlemmer tar aktivt del, fylles Rosslands oppfordring med mening.

For i større grad å sikre at satsingen blir virkeliggjort, er da også strategiplanen supplert av en handlingsplan. Her skal det settes mål for to år om gangen, noe som skal skje i samarbeid med tjenestegrupper i forsamlingen.

Hjem

Hjem-arenaen er definert som både hjem og kirke. Målet er at hjemmet skal forme frimodige etterfølgere av Jesus, og forsamlingen skal samtidig være et storfellesskap av mennesker i alle aldre og av ulike nasjonaliteter, slik at den gjenspeiler byens befolkning med over 12000 innvandrere. Innen ti år er målet at forsamlingen har tilrettelagt materiell som brukes av 70 prosent av familiene i forsamlingen, og at opplegget fra Awana – som Sambåndet har skrevet om flere ganger tidligere – er tatt i bruk i barne- og ungdomsarbeidet. Forsamlingen skal sørge for at alle nye skal ha fått venner og blitt inkludert i huskirke eller tjenestegruppe i løpet av det første året i forsamlingen. Innen 2025 er målet at 80 prosent av forsamlingens medlemmer er med i en huskirke eller et livsnært tjenestefellesskap, og at hjemmet skaper nære relasjoner.

Innen 2025 er målet videre at oppmøtet på storsamlingene øker med 100 prosent – henholdsvis fra 230 til 460 på hovedgudstjenesten G1 hver søndag formiddag og 100 til 200 på mer ungdommelige G2. Det skal avholdes jevnlige Alpha-kurs.

Byen

Byen som satsingsområde er kanskje det som ytre sett framstår aller mest ambisiøst. Forsamlingens eiendom skal utvikles og brukes til å etablere et «ressurssenter som gir hjelp til livsmestring for mennesker i byen». Senteret skal innen ti år kunne tilby tjenester for ulike personlige og sosiale behov, inkludert ulike botilbud.

– Vi ønsker å bli et ressurssenter for familier som sliter, og vi må knytte til oss kompetanse. La oss bli den forsamlingen der familiene har flest fosterbarn eller beredskapshjem, sa familiepastor Anne Lene Otterøen i panelsamtalen.

Fredheim skal være med på å bekjempe fattigdom. Bygget skal fungere som møteplass og brukes til ulike arrangement for kunst, kultur og politikk. Hjertebanken, som Sambåndet har skrevet om tidligere, skal videreutvikles og innen ti år regelmessig berøre hundrevis av mennesker i Sandnes. Forsamlingen skal også være aktiv i det felleskristne arbeidet i bykommunen og ta inntiativ til et felles møtepunkt både mellom kristne i byen og mellom byen og de kristne fellesskapene som holder til der.

– På 50 år er antall innbyggere i Sandnes tredoblet, mens befolkningsveksten i landet for øvrig har vært 40 prosent, opplyste Otterøen.

Landet

Fredheim skal bli kjent som en ressursforsamling for Indremisjonsforbundet (ImF) og andre kirker og organisasjoner, ikke minst gjennom arbeidet forsamlingen legger ned for å ta Awanas opplegg til Norge. Innen ti år skal forsamlingen være i stand til regelmessig å arrangere konferanse med søkelys på trosformidling i hjem, familie og forsamling og ha vært med på å plante eller replante to forsamlinger og være i gang med en tredje.

Nasjonene

Internasjonalt skal forsamlingen sende både penger og mennesker ut «til folkeslagene» og være aktiv i arbeidet med å bekjempe fattigdom både nasjonalt og internasjonalt. Innen ti år er målet at Fredheim årlig skal støtte tre hovedprosjekt i andre land og hvert år sende ut korttidsteam både i Norge og utlandet. Også flere andre prosjekt skal støttes, og all kollekt skal gå til misjon og hjelpearbeid blant fattige.

PANEL: Magny Tekse, til venstre, Lars Magne Ådnanes, Runar Landro, Sigve Øksendal og Esther Ane Hodnefjell Vagle.

PANEL: Magny Tekse, til venstre, Lars Magne Ådnanes, Runar Landro, Sigve Øksendal og Esther Ane Hodnefjell Vagle.

Dette gledet misjonshjertene til paneldeltakerne Magny Tekse og Esther Ane Hodnefjell Vagle:

– Da jeg var ung, lærte vi på bedehuset å støtte både indre- og ytremisjon. Nå får vi begge deler på ett sted, konstaterte Tekse, mens Vagle erklærte seg klar for å være blant dem som skal reise ut.

Jesus på sykkel

«Hvis du ikke vet hvor du skal, vil du sannsynligvis ende et annet sted», lød et av sitatene – dette hentet fra den canadiske pedagogen og forfatteren Laurence J. Peter – som ble vist fram på storskjermen i minuttene før møtet startet. En innvending mot strategier og visjonsformuleringer kan være at de forblir på papiret. Noen vil også kunne si at vår oppgave vel er å forkynne Ordet, og så vil Den hellige ånd gjøre sin virkning med oss og iblant oss. At Jesus, i skikkelse av en kjortel- og sandakledt syklist – gjorde en uanmeldt inntreden på scenen midt i programmet, var kanskje et forsøk på å komme en slikt åndeliggjort innvending i møte. Her ble det tydeliggjort at strategier nytter lite uten at Jesus er midtpunktet også i dette, og Jesus ble da også sitert på storskjermen før møtetstart: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12). I et slikt lys – bokstavelig talt – kan strategiplanen tolkes som et verktøy til hvordan Fredheim forsamling skal følge Jesus.

Avspark

Formann da forsamlingen flyttet fra Sandnes snetrum, Eivind Rossland, holdt andakt på videolink.

Formann da forsamlingen flyttet fra Sandnes snetrum, Eivind Rossland, holdt andakt på videolink.

Dette var da også kveldens andaktsholder, tidligere forsamlingsformann Eivind Rossland, opptatt av i sin appell mot slutten av møtet: – Er du klar for avspark? Gud har bestemt deg til å bli med, sa Rossland mens hans naturligpatriarkalske blikk søkte kontakt med tilhørerne via storskjemen.

Rossland brukte, til en viss munterhet i salen, bilder fra fotballspråket og oppfordret forsamlingen til å støtte opp om «lagledelsen» i det spillersystemet den hadde valgt.

Større nedslagsfelt

– Verktøykassen vår er større, nedslagsfeltet vårt er større, og vi betyr mer for byen enn før, påpekte Edmund Rossland i panelsamtalen tidligere på kvelden. At forsamlingen allerede i dag har satt preg på Sandnes ble da også bekreftet at videosnutten med ordfører Stanley Wirak, som også erklærte at han likte Fredheim bedre enn det noe mørke bildet han hadde fra oppveksten av Det vestlandske indremisjonsforbund.

Ansvar

Dermed kan det være på sin plass å trekke inn et sitat fra Reidar Røyland, forsamlingsmedlem og barnekirkearbeider – og forbundsstyremedlem – i beskrivelsen av hans arbeid og engasjement i forsamlingen: – Dette er livet, folkens, akkurat her og nå.

Fredheim Ikke uten degFredheim forsamling – eller arena, som den nå altså ønsker å bli omtalt som, har lagt fram sin strategi. Basert på de ressurser forsamlingen har og det engasjement som ble lagt for dagen onsdag kveld, skal det bli spennende å følge dem videre. Og på vei ut ble ansvaret lagt inn over den enkelte gjennom en utdelt brosjyre der mottakerne så sitt eget ansikt i et speil: «Ikke uten deg».

Ny leder i guttogjente.no

/0 Kommentarer/i /av

Pornografi er et av problemområdene det blir viktig å sette søkelys på for den nye daglige lederen av nettstedet guttogjente.no.

Kristin Rudstaden (33) begynte i midten av januar i 40 prosent stilling som daglig leder i veiledningsnettstedet guttogjente.no. Hun er gift, har fire barn og bor på Ekeberg i Oslo og har jobbet for Ungdom i Oppdrag og gått på deres disippeltreningsskole. Fra Menighetsfakultetet har hun en bachelor i kultur, religion og samfunn.

Det passer henne godt å bli leder i guttogjente.no, for hun er engasjert i tematikken.

Engasjert
– Tematikken som guttogjente tar opp, engasjerer meg veldig. Jeg synes det er spennende og viktig. Vi møter vårt eget forhold til kropp, utseende, utvikling, forhold, sex, pornografi, onani når vi går fra barn til ungdom og til voksen. Hvordan forholder vi oss til vår egen kropp og seksualitet, hvem er jeg? Hva tenker jeg om meg, og hva tenker du om meg? Det er ikke riktig å lene seg tilbake og la samfunnet definere oss, men myndiggjøre oss selv og være bevisst på hvordan verden henger sammen, hvorfor vi tenker som vi gjør, hvorfor vi mener det vi mener, sier Rudstaden til sambåndet.no.

Porno og kroppshysteri
Hun tror det er viktig å få en oversikt og et bilde av den økende pornobruken og kroppshysteriet som hun kaller det, ikke bare blant barn og ungdom, men også blant kristne gifte par.

– Hvorfor er det slik, og hva kan vi gjøre? Vi må prøve å finne sammenhenger og vite hva som påvirker oss og hvordan det påvirker oss. En undersøkelse fra Medietilsynet viser at det er et økende problem at barn helt ned i 10-årsalderen ser på porno. Så denne tematikken er viktig å ta opp, mener Rudstaden.

Undersøkelsen hun henviser til, er fra 2014. Den viste at 53 prosent av guttene i aldersgruppen 9-16 år ser på porno, mens det blant jentene i samme aldersgruppe er 12 prosent som ser på porno. Fra 16 år og oppover er det enda flere både gutter og jenter som ser på porno.

– Det er rimelig å anta at kristne ungdommer ligger tett oppunder, mer eller mindre. Det viser at dette er ekstremt viktig å ta tak i, også blant kristne.

Prioriteringer
– Hva ønsker du å prioritere som daglig leder av guttogjente.no?

– Jeg vil at vi skal være synlig så vi kan få være en ressurs for alle de som har spørsmål og tanker rundt dette. Og ikke minst å være en ressurs for foreldre, kristne organisasjoner og menigheter som skal undervise, snakke om og møter denne tematikken daglig. For å få det til, vil jeg prioritere å få et tettere samarbeid og et nært forhold til våre eierorganisasjoner, og det å være en del av samfunnsdebatten for å sette tema på dagsorden.

Upopulære synspunkt
– Hva tenker du om å fronte en nettside som står for synspunkter som ikke er så populære?

– Akkurat å fronte den kristne seksualmoralen, som går på å vente med sex til etter ekteskapet, har jeg ikke noe problem med. Det er gode begrunnelser for den kristne seksualmoralen. Det er ikke bare «nei, nei til alt som er kjekt» i Bibelen, vi i guttogjente.no står for et positivt verdibasert syn syn på sex og samliv. Det er viktig å ta vare på ekteskapet, være glad i hverandre, respektere hverandre, ville den andre vel. Det er viktig å møte hverandres behov for nærhet og sex, det er viktig å ha det deilig og fint sammen. Våre forhold påvirker oss mer enn vi er klar over.

Men ikke alt som guttogjente.no står for, synes Rudstaden er like lett å fremme.

– Det er ikke like lett å fronte det kristne synet på homofili. Homofili går ikke bare på seksualitet, men på identitet. Derfor blir det og et eksistensielt spørsmål.

Viktige ting
– Hva er den største utfordringen som daglig leder for guttogjente.no?

– Det må være å fremme vårt syn med tanke på pornografi, fordi dette er så utbredt også blant kristne.

Rudstaden ønsker i midlertid å fremheve det positive med å jobbe som daglig leder for guttogjente.

– Det er utrolig spennende og gøy å få jobbe med dette, potensialet er så stort. Og jeg tror guttogjente.no vil være en utrolig viktig ressurs i kristen-Norge.

Mellom fridom og folkeskikk

/5 Kommentarer/i /av

Eg vil våga den påstand at ingen av oss i vårt daglegliv praktiserer total ytringsfridom. Folkeskikken gjer at me ofte legg band på oss, skriv Tom Hetland.

Striden om Muhammed-karikaturane i 2006 var ei av dei viktigaste og vanskelegaste sakene eg måtte handtera i mi tid som sjefredaktør i Stavanger Aftenblad. Og ennå er me ikkje ferdige med dei problemstillingar og dilemma striden reiste. Dei er snarare blitt uhyggeleg meir aktuelle.

Derfor las eg med interesse Vebjørn Selbekks bok «Fryktens makt», og nettmøtet med Selbekk og Øyvind Aadland på sambåndet.no 20. januar.

Eg har stor respekt for dei påkjenningane Selbekk opplevde etter publiseringa av Muhammed-karikaturane i januar 2006. Me andre, som hadde trykt karikaturane utan reaksjonar nokre månader tidlegare, burde i den mest intense fasen gjort meir for at han ikkje skulle bli ståande så aleine, sjølv om i alle fall nokre av oss var tydelege på at han var i sin fulle rett til å publisera dei.

Eg følgjer også Selbekk i hans vide fortolking av ytringsfridommen i dag, inkludert Holocaust-fornekting. Då snakkar me vel å merka om ytringsfridom i juridisk forstand. Terskelen for at rettsvesenet skal gripa inn mot ytringar må vera svært høg. Og samfunnet må gripa resolutt inn mot alle som prøver å stansa ytringar med vald. Om dette opplever eg at det er stor semje.

Men så kjem neste spørsmål: Kva vil me faktisk bruka ytringsfridommen vår til?

Eg kjenner meg trygg på at verken Vebjørn Selbekk eller eg har noko ønske om å kolportera Holocaust-fornekting. Me vil gjerne at dei ytringane me står som avsendar for, skal reflektera eit verdisyn og ha ei form me kan stå inne for, og me ønskjer at dei skal bli oppfatta slik av mottakaren.

Eg vil våga den påstand at ingen av oss i vårt daglegliv praktiserer total ytringsfridom. Då ville me gått rundt som ekstremvariantar av Saga Norén i «Broen» alle saman. Folkeskikken gjer at me ofte legg band på oss. Eg kan meina at naboen er ein dritsekk, men eg går ikkje nødvendigvis bort til han og fortel det. Eg kan meina at forbodet mot å eta svinekjøt i jødedommen og islam er noko tull, men eg serverer ikkje svinekotelettar når eg har jødar og muslimar på besøk. Eg går heller ikkje i badebukse frå stranda og rett inn i ei gresk kyrkje. Det har ingen ting med feigskap å gjera, det handlar om respekt mellom menneske med ulik kultur.

Det betyr ikkje at me alltid skal føya oss. Nokre verdiar er så viktige at det er nødvendig å krenka andre for å stå fast ved dei. Dersom maktpersonar misbruker religion og kultur for eigne føremål, er det særleg grunn til å vera uærbødig.

Men når slår me oppover, og når slår me nedover? Forsvararane av ein grenselaus rett til religiøs satire synest å meina at me kan trekkja ei klar grense mellom krenking av religion og krenking av enkeltmenneske. Eg trur ikkje det er så enkelt. For ein muslim i ein europeisk storby som kvar dag opplever å bli krenka og avvist, for eksempel når han søkjer arbeid eller hybel, berre fordi han heiter Muhammed eller Ali, er det neppe lett å forstå at muslimkritiske karikaturar berre gjeld religionen, og ikkje har noko med han å gjera. Den typen tenking fell meir naturleg for oss i Vesten, der fellesskapsidentitetane gradvis er blitt svakare.

Øyvind Aadland legg vekt på korleis ytringar blir oppfatta. Han har eit poeng. I det grenselause, globaliserte informasjonssamfunnet kan ytringar spreiast verda over på brøkdelen av eit sekund. Kulturane endrar seg derimot ikkje så raskt. Ytringane kan derfor oppfattast og fortolkast innanfor ein heilt annan kontekst enn den avsendaren er i. Og me har små sjansar til å føra ein dialog. Under Muhammed-striden opplevde mange av oss det som eit stort dilemma. Me kunne snakka fornuftig med lokale muslimar, men ikkje med opphissa flaggbrennarar i Teheran og Damaskus.

Den som vil overtyda eit anna menneske, må møta det der det er, seier Søren Kierkegaard. Store delar av den muslimske verda er i dag eit katastrofelandskap der diktatur og fundamentalisme produserer nye flyktningar kvar dag. For å koma ut av stagnasjonen krevst reformer og ei mindre dominerande rolle for religionen. Men endringane må vera muslimars eige verk. Press og respektlaus hån frå Vesten hjelper dessverre ikkje dei moderate, reformvennlege kreftene.

Tom Hetland, politisk kommentator og tidlegare sjefredaktør i Stavanger Aftenblad

KVS-Bygland søker idrettselever

/0 Kommentarer/i /av

KVS-Bygland håper å kunne starte opp en ny idrettslinje til høsten. Godkjenningen er klar, det er antall elever det står på.

– Vi satser på oppstart til høsten. Jeg ser lyst på det og er veldig positiv til at vi kan få det til. Vi ligger bedre an med tanke på søkertall, og har flere søkere enn i fjor, sier markedsføringsansvarlig Jon Gunnar Kjetså til sambåndet.no.

Miljøarbeidere og elever
En annen grunn til at han er optimistisk med tanke på oppstart av den nye linjen, er skolens to miljøarbeidere og elevene.

– Våre to miljøarbeidere har gjort en kjempejobb med skolebesøk for å rekruttere elever, og elevene er gode ambassadører for skolen.

KVS-Bygland har tilbud om byggfag og naturfag og fikk godkjenning til å starte opp en ny idrettslinje høsten 2015. Men på grunn av få søkere er ikke skolen kommet i gang med den nye linjen.

Naturen – en nøkkel
– Vi er veldig god på byggfag og naturbruk. Naturen er nøkkelen – det vi finner igjen både i byggfag og naturbruk. Det som er unikt med KVS-Bygland, er at vi har 40 000 mål utmark som elevene kan disponere til jakt, fiske og friluftsliv. Det er en veldig viktig bit av skolen. Bruk av naturen i idrett vil være viktig på idrettslinjen når den starter opp. Vi vil vektlegge friluftsliv og uteaktiviteter, forteller Kjetså og kommer med et eksempel på hvor sentral naturen er for skolen:

– Skolen eier tre hytter. En gjeng elever som reiste på tur sist helg, overnattet i en av de tre hyttene fra søndag til mandag og kom tilbake til frokost før skolen begynte.

– Hvorfor vil dere starte idrettslinje?

– Det er fordi vi må tenke nytt for å utvikle skolen og tilbudet og for å få flere elever, sier Jon Gunnar Kjetså.