Lanserer bibelmagasin

Bibelleseringen erstatter bibelleseplanen Siesta med bibelmagasinet Connect.

Bibelmagasinet skal hjelpe ungdom til å utvikle et mer helhetlig og gjennomtenkt verdensbilde, heter det i en pressemelding.

– Skal vi fostre frem en ny generasjon bibellesere, kan vi ikke lese Bibelen med «skylapper». Vi er nødt til å ta spørsmål og innvendinger mot kristen tro på alvor og heie frem en kultur der det er lov å stille spørsmål og undersøke våre trosstandpunkt nærmere, sier redaktør Finn Olav Felipe Jøssang.

Bibelsk verdensbilde

Målet med Connect er å skape et ekte bibelengasjement blant yngre generasjoner og hjelpe leserne til å utvikle et gjennomtenkt, integrert og troverdig bibelsk verdensbilde. Første nyttårsdag deles Connect ut til over 500 deltakere på seks ulike nyttårsfestivaler. I tillegg har alle tidligere abonnenter på bibelleseplanen «Siesta» fått det nye magasinet i posten. Framover skal det erstatte de tidligere leseplanene.

Legge fundament

Ifølge redaktøren er magasinet utviklet spesielt med tanke på å inspirere en ny ungdomsgenerasjon til å lese Bibelen «for alt den er verdt».

– Dersom vi ønsker at oppvoksende generasjoner skal komme til tro og lære Gud å kjenne, trenger vi å legge et fundament som først og fremst baserer seg på Bibelen i stedet for skiftende trender og stadig nye konsepter innen barne- og ungdomsarbeid, sier Jøssang.

Utvidet tilbud

I tillegg til bibelleseplanen inneholder Connect også artikler, bibelkommentarer, videointervjuer og bibelkommentarer til hver lesetekst. Disse skal hjelpe leserne med å oppdage Bibelens aktualitet og samtidig stimulere til refleksjon rundt spørsmål som dukker opp i møte med tekstene.

Hvert nummer av Connect er bygget rundt et hovedtema som er hentet fra tekstene man leser. Det er lagt opp rundt en fem års leseplan der man leser gjennom GT en gang og NT to ganger. Den første utgaven har «I begynnelsen» som tema. Her legges det opp til å lese fra 1. Mosebok og Johannesevangeliet parallelt.

– Drømmen min er at vi skal se en generasjon bibellesere som ikke bare har en «personlig tro», men som har en helhjertet og gjennomtenkt kristen livsstil – som enten de blir filmskapere, forfattere, artister, politikere, nyhetsredaktører, jurister, leger, lærere eller pastorer, er i stand til å påvirke sine omgivelser og ta med seg troen sin i alt de gjør, sier Finn Olav Jøssang. KPK

Her er årets mest delte saker

ARTIKKELEN ER OPPDATERT Et intervju som ble publisert digitalt etter at den intervjuede var død, og en prisvinnende evangelist ble de mest delte artiklene på sambåndet.no i 2015.

Inkludert artikkelen du leser nå, har Sambåndet-redaksjonen publisert 270 saker på nyhetsnettstedet sambåndet.no i år. Det er 0,7 per dag i året, og vi er dermed ikke så langt fra målet om å kunne oppdatere nettstedet hver eneste dag. 221 av artiklene står redaksjonen for selv, mens 49 artiklene er hentet fra det som har utviklet seg til å bli «kristenfolkets NTB» – Kristelig Pressekontor.

1. plass: 2. juni publiserte journalist Vilhelm Viksøy nyheten om at evangelist i Indremisjonssamskipnaden, Marit Andresen Røen – og familien hennes – hadde fått Samnanger kommunes kulturpris (alle lenker vil åpne seg i eget vindu).  Da vi lenket til den på Facebook, spredte saken seg lynraskt. 1092 personer var inne på nettstedet denne dagen (nest best besøkte dag siden vi begynte å måle i januar 2013). Minst 606 personer delte (eller responderte på annet vis) artikkelen på Facebook. Tallet kan faktisk være enda høyere ettersom vi fikk tekniske problemer som gjorde at statistikken for saken forsvant. Så stor aktivitet ble belønnet av algoritmene til Facebook, og saken ble vist fram for over 7000 personer.

2. plass: 26. april døde Oddvar Aadland. Siden han var 16 år hadde han vært aktiv i ungdomsarbeid, ikke minst på bedehuset i Blomsterdalen i Bergen. Vilhelm Viksøy intervjuet ham for Sambåndet i 2009. For at flere skulle få innblikk i det Oddvar Aadland fikk bety for mange – og etter avtale med familien – publiserte vi intervjuet digitalt for første gang på begravelsesdagen 6. mai. Leserne våre ble virkelig oppmerksom på dette dagen etter, da 1058 personer var innom sambåndet.no. De samme tekniske problemene gjorde at vi mistet totalstatistikken også for denne saken (!), men fordi jeg skrev denne bloggposten, vet vi at minimum 461 personer delte (eller responderte på annet vis) saken på Facebook. Artikkelen ble vist fram for over 10.000 personer på nettsamfunnet, noe som er rekord for vår del.

3. plass: Noe som er verdt å merke seg også i år, er at leserne ikke tar ferie – heller ikke brukerne av sambåndet.no. Derfor satser vi på å være merkbart til stede også i påske-, sommer- og juleferien. Tredje mest delte sak i år er fra 16. juli. Da publiserte journalist Brit Rønningen et intervju med Erlend Nilsen fra Karmøy, som nylig var ansatt som daglig leder for hotellet og leirstedet Helgatun i Myrkdalen. Midt i fellesferien tok 227 stk. seg tid til å trykke på dele-knappen på denne artikkelen.

4. plass: Langlesingsintervjuet med Ståle Halsne ble publisert av undertegnede så seint som 1. juledag, og det innebærer erfaringsmessig at denne saken fremdeles kan klatre på lista. (Oppdatert 3. januar 2016: Artikkelen er nå oppe på 3. plass.) 2256 personer var inne på sambåndet.no døgnet fra 1. til 2. juledag (rekorden er 2928, fra 2013), og i skrivende stund har 223 delt saken på Facebook. Nettsamfunnets algoritmer har så langt sørget for at drøyt 2700 personer har fått saken inn i nyhetsstrømmen sin.

5. plass: Prosessen med å gi Bergen en ny kristen bokhandel har Sambåndet fulgt lenge. Om kvelden 4. september kunne vi, som første nyhetsmedium, gå ut med at butikken ble en realitet. Delingstallet for denne artikkelen steg til 214. Reportasjen fra åpningsdagen fikk også bein å gå på. Men 168 delinger var ikke nok til å plassere seg på lista i et år der mange saker ble delt flere enn 100 ganger.

6. plass: På senhøsten kunne Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes gledesstrålende melde at møteaksjonen de sto i på Valderøy, var blitt forlenget. 188 av de som leste saken, viste sin glede over fornyelsen i bedehusflokken på Sunnmøre ved å dele artikkelen på Facebook – slik at enda flere fikk de gode nyhetene.

7. plass: Arna mottakssenter i Ytre Arna i Bergen huser nærmere 200 asylsøkere. Journalist Brit Rønningen ble oppmerksom på at bedehus og kirkemeninghet i bydelen inviterte beboerne på mottaket til møte på bedehuset i adventstiden. Reportasjen ble både livfull og bilderik, og 179 av leserne valgte å respondere på artikkelen på Facebook.

8. plass: Lite skiller mellom de siste plassene på den ærerike lista over de ti mest delte sakene. I vår markerte KVS-Lyngdal at den videregående skolen har vært gjenstand for en betydelig om- og påbygging. 178 lesere delte oppsummeringsartikkelen 4. mai. Dagen etter la vi for øvrig også ut en telefonreportasje fra åpningsfesten.

9. plass: I sommer platedebuterte Nancy Karine Sangolt med cd-en «Hjertelig». Omtalen av cd-en med kjente bedehussanger som Sangolt hadde satt egne melodier til, engasjerte 176 personer på Facebook.

10. plass: Så skulle det altså vise seg at 171 delinger måtte til for å plassere seg på lista i 2015. Det tallet oppnådde intervjuet i sommer med Silje Elin Minde, som nylig var ansatt som barnekonsulent i Nordhordland Indremisjon.

Les også: De mest delte sakene i 2014 og De mest delte i 2013 

Les også: Kommentar av Kjetil Fyllingen om betydningen av å dele gode artikler

Les 6. januar: Slik gikk det med sambåndet.no i 2015 (brukere og sidevisninger)

Nytt barneopplegg i ImF

Fredheim forsamling skal fra høsten 2016 teste ut et nytt undervisningsopplegg for barn og unge.

− Vi skal bearbeide et undervisningsopplegg fra Awana ministries for aldersgruppen 2 til 18 år. Det er en stor og spennende jobb. Først må vi se på hvilke bøker og opplegg vi skal tilrettelegge for eget bruk. I Fredheim forsamling er vi cirka 20 stykker som er med på prosjektet frivillig, forteller Anne Lene Otterøen, som er ansvarlig for å legge til rette for at materiale fra Awana ministries kan brukes i ImF.

I september var Otterøen sammen med en gruppe fra Fredheim forsamling på besøk til Awana ministires  (se faktaboks) i Streamwood utenfor Chicago. Det er en internasjonal kristen organisasjon som utvikler opplegg til barne- og ungdomsklubber, og opplegg som når barn og unge fra alle samfunnslag med evangeliet.

Les også: ImF-ledere besøkte Awana

En Awana-samling består av tre elementer; organisert lek, undervisning og smågrupper. I hver gruppe det to ledere – en holder samtalen i gang, og en tar ut et og et barn og prater med det og ser det.

Bibelfundert
Ifølge Otterøen skal de oversette for aldersgruppen 2-18 år innen neste sommer. På ImFs generalforsamling i juli 2016 vil Otterøen ha et seminar hvor hun vil presentere inntrykkene og erfaringer med Awanas materiale så langt. Målet er å ha klart et pilotprosjekt som 2016/2017 kun blir brukt i Fredheim forsamling.

− I løpet av det året vil vi sannsynligvis se ting som kan justeres. Deretter håper vi det er klart til bruk for ImF og alle som ønsker det, sier Otterøen.

− Hva er ditt inntrykk av materialet fra Awana?

− Så langt vi kan se, er det bibelfundert og grundig gjennomarbeidet. Hvis du følger det hele tiden, så har du gått gjennom hele Bibelen når du er ferdig. Det som er bra, er at man memorerer bibelvers og får bibelkunnskap. Så skjer det i samarbeid med foreldrene. Barna får en bok hver som de kan jobbe med både i menigheten og hjemme.

Awana klarer ifølge Otterøen noe man ikke har sett fra andre; 92% av barna som deltar i seks år eller mer i dette opplegget, bevarer troen etter at de er ferdige med videregående.

Foreldre
− Hva er det med opplegget til Awana som gjør at så mange fortsatt er kristne flere år etter å ha gått igjennom det?

− Jeg tror det handler mye om at man får foreldrene på banen. Dette er et konkret redskap som kan hjelpe foreldrene med tanke på tro i hjemmet. Det undervises fra en bok som barna tar med seg hjem, og man kan følge opplegget hjemme slik at foreldrene blir kjent med det. Så handler det videre om sterke relasjoner mellom barn og unge og gruppelederne. De er opptatt av at opplegget skal være relevant for hverdagen, og at barna skal gjøre egne erfaringer i møte med Jesus, sier Otterøen.

− Hvordan er opplegget relevant for hverdagen?

− Det handler om hva slags verdier som er viktige å lære barn. Jeg tror at vi er ganske flinke på å fortelle barna hvordan de bør oppføre seg og hva som forventes, men barna ser mer på hva vi gjør enn hva vi forteller dem. Karakteren vår dannes av summen av valg og vaner. De valgene barna ser at vi gjør, vil de ofte ta etter. Mine vaner blir mine barns verdier – for de tror at det jeg gjør, er det som er viktig for meg. En verdi er ikke en verdi før den løftes opp og leves ut. Awana er opptatt av barn og unge skal kjenne, elske og tjene Kristus.
Verdier

Når hun først er kommet inn på verdier, er det naturlig for Otterøen å ta opp individualismen i samfunnet.

− I dag snakker man om å finne seg selv og gjøre det som er bra for en selv. Jeg tror det handler om noe mye større og bedre; det handler om å finne Jesus. Vi er ikke skapt til individualisme og uavhengighet, vi er skapt til fellesskap med Ham og med hverandre. Dette er noe Awana er opptatt av i opplæringen av barn, sier Anne Lene Otterøen.

Integrering på bedehuset

David Macharia fra Kenya går ikke på Ytre Arna bedehus bare for å høre Guds ord og be, men også for å lære seg norsk.

BERGEN: Det er fredag formiddag og kafé på Ytre Arna bedehus. Denne dagen er det ikke så mange som kommer, men en av dem er David Macharia. Han trosser regnværet. Turid Gjone tar imot. Hun er, som David, en av dem som går ganske fast på kafeen på fredagene. I dag har hun ordnet med kaffe og vaffelrøre. Kaffen kommer først på bordet, før vaflene er ferdigstekt.

Norsk på bedehuset
– Jeg liker bedehuset og går på møter og bønnemøter. Her har jeg mulighet til å be, synge og høre Guds ord, og jeg blir kjent med nye venner, sier David som bor på Arna mottakssenter.

Saken hans er ferdigbehandlet, og han har fått politisk asyl. Nå venter han på leilighet og familiegjenforening.

En annen grunn til at han går på bedehuset, er at han kan lære norsk der. Han går på norskkurs på Nygård skole, men det er ikke så mange timene det er snakk om.

– Jeg bor alene og har ingen å snakke norsk med. Jeg bruker å lete etter muligheter for å snakke norsk. Derfor kommer jeg på bedehuset. Mange er snille og vennlige. Noen har invitert meg på middag i deres hjem. Jeg har fått mye hjelp fra dem som går på bedehuset. Mange har blitt som en bror og søster. Jeg føler jeg har fått en familie, forteller han.

Bråk i Kenya
Han kommer fra Kenya, er gift og har tre barn. Av utdanning er han økonom og har jobbet for organisasjonen Kenyan Society for the Mental Handicapped.

– Selv har jeg to funksjonshemninger. Jeg har polio og er svaksynt, opplyser David.

For å klare å komme til bedehuset, bruker han elektrisk rullestol og krykker. Krykkene ligger på gulvet ved siden av stolen.

– Nå er vaflene klare, sier Turid. Men hun er ikke helt fornøyd med dem. – De er for sprø, klager hun. David er imidlertid fornøyd.

– Ja, hvor var vi, spør han Sambåndets utsendte.

Han er kommet til rapporten han skrev, og som ga ham problemer, en rapport om hvordan pengene som skal gå til organisasjoner for funksjonshemmede, blir brukt. Senere laget han også en dokumentar basert på rapporten som ble vist på fjernsyn. Ifølge Macharia gikk det meste av disse pengene ikke til organisasjonene. De forsvant et sted på veien. Han opplyser at han avdekket korrupsjon på ministernivå. I Kenya betyr det det samme som å be om bråk.

Les mer: Avisartikkel på engelsk som ga treff på Macharia og korrupsjon (krever innlogging for å lese alt)

– De forsøkte å drepe meg. En gang skulle jeg ta en kopp te på en kafé med en venn. Jeg var så opptatt med å snakke at jeg glemte å drikke den. Plutselig ser jeg at teen er blitt rød. Noen har hatt gift i den. En annen gang mens jeg var ute og kjørte, var det en bil som blokkerte veien, og ut av bilen kom det to bevæpnede menn. Jeg klarte å snu og kjøre derfra og ringe til en venn som hjalp meg med å bytte bil, forteller David.

Les mer: FN tok opp det Macharia beskriver (lenke med engelsk tekst åpnes i eget vindu) 

IMG_1559

Ytre Arna bedehus Foto: Brit Rønningen

Kaffe og vafler
En dame stikker som snarest innom.

– Hei, Birgit, hilser David.

– Hei, David, returnerer Birgit, før hun går bak i lokalet for å snakke litt med Turid. På vei ut av lokalet stopper Birgit og gir David en klem. De kjenner hverandre og er glade for å se hverandre igjen.

Turid sørger for at det kommer en ny kopp kaffe og et nytt vaffelhjerte på bordet, og David går videre i sin historie. I oktober 2013 kom han til Norge. Først var han to måneder i Oslo, før han kom til Bergen og mottaket i Ytre Arna. Da hadde han vært i Norge tre ganger før, to ganger for å delta på internasjonale konferanser, og en gang søkte han asyl og beskyttelse.

– Da reiste jeg etter en stund tilbake til Nairobi. Der var det mange demonstrasjoner. Jeg var bare en dag i Nairobi. Det var for farlig, så jeg reiste til Kampala i Uganda. Der var jeg i seks uker, før jeg reiste tilbake til Kenya. Det var valg. Myndighetene var derfor ikke opptatt av oss. Etter valget var det mye vold. Det var vanskelig å bo i Nairobi, fortsetter David.

Han er ikke den eneste flyktningen i Ytre Arna. I juni i år hadde stedet 50 flyktninger. I dag er det nesten 200 flyktninger der. Det er behov for flere leiligheter.

Diskusjon
Anne Grethe Mc Aulen kommer innom.

– Det er veldig fint og positivt at han går her. Det er litt av en historie. Det er dramatisk. Det er ikke riktig at det skal være sånn. Hvis du blir kjent med flyktningene, får du et annet syn på forskjellige ting. Det er lett for å stigmatisere flyktninger og asylsøkere og si at de kommer her for å ødelegge for oss. Det er helt feil å tenke sånn, sier Anne Grethe.

Men hun synes også det er forferdelig å se foreldre som tar med unger om bord i dårlige båter for å komme til Europa.

IMG_1554

Anne Grete Mc Aulen og David bak disken. Foto: Brit Rønningen

– Det er ikke riktig å ta ungene sine med seg om bord i farlige båter. Det skulle vært ulovlig, men de kan ikke velge. Man må tenke at de må være desperate når de tar ungene med seg, mener hun.

Turid har også fulgt med på nyhetene og fått med seg at det er spent i Israel.

– Israel er Guds utvalgte folk. De blir hele tiden angrepet, sier hun.

Dermed blir det en diskusjon om Israel og Palestina rundt bordet. Anne Grethe skjønner palestinerne:

– Israelske bosettinger stjeler land fra palestinerne, mener hun.

– Palestinerne er etterkommer etter Ismael, som var Abrahams sønn. De har også en tilknytning til landet, sier David.

Tenker på fremtiden
De tre blir ikke enige – og er enige om å være uenige. Turid går over til å si noe om David i stedet:

– Det er veldig koselig at han kommer. Han kommer ofte. Det er synd at han ikke får arbeid. Han er ikke den eneste flyktningen som kommer. Vi har en fra Tyrkia, en fra Libanon og en fra Kosovo som også har vært innom bedehuset, men David er den mest aktive.

Davids mobiltelefon ringer. Han må videre. En avtale på mottakskontoret venter. Men han rekker å fortelle hvordan han opplever å være i Norge.

– Det er vanskelig å tenke at jeg ikke kan bo i Kenya og sammen med familien. Men nå vil jeg tenke på hva kan jeg gjøre i Norge, og hvordan jeg kan leve her. Jeg vil tenke på hva jeg skal gjøre i fremtiden. Det er to ting jeg vil. Jeg skal bli flink i norsk, og jeg skal ta mer utdanning. Jeg har lyst til å ta en master i økonomi, sier han før han drar videre.

– I strid med seg selv

De mest kjente setningene fra Ole Hallesbys helvetestale i 1953 er i strid med Hallesbys egen troslære, mener tidligere biskop Per Lønning.

Som student på Menighetsfakultetet (MF) etter andre verdenskrig satt Lønning under indremisjonshøvdingens kateter. Ole Hallesby (1879-1961) var professor i systematisk teologi fra 1909-51 og formann i Indremisjonsselskapet fra 1923-56. I 1912 skrev han en artikkelserie der han skisserte en strategi for indremisjonsarbeidet framover, og ifølge historieverket «Ordets folk» ble han en fører i kristenfolket i «halvannan mannsalder».

På radio
Ole Hallesby holdt den radiooverførte talen fra Storsalen i Oslo 25. januar 1953. 3. oktober i år ble den aktualisert ved at Svein Tindberg framførte den på Litteraturhuset i Oslo i serien «Som sagt».

«Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til sengs om kvelden, du som ikke vet om du i morgen vil våkne i din seng eller i helvede? (…) Du vet at hvis du stupte død om på gulvet nå, så stupte du rett ned i helvede!»

Talen vakte bestyrtelse hos mange av dem som lyttet til radioen, og den utløste også en teologisk strid.

Per Lønning
I 1971 utga Per Lønning en selvbiografi, «Fra Borg til Bergen», forut for bispevigselen i 1969. I boken omtaler Lønning den berømte talen. I denne artikkelen tar ikke Sambåndet opp en teologisk debatt eller skifter rett eller galt, men Lønnings bok framstår på dette punktet med ny aktualitet. Den tidligere biskopen innleder med at han ble skuffet over talen:

«Ikke fordi forkynnelsen skal fortie alvoret: et menneske som velger å stille seg utenfor Guds sammenheng, har intet annet enn et evig «utenfor» å se frem til. Det ville være ille om kirken gav seg ut på popularitetsjakt så den avsvekket dette», understreker Lønning – og fortsetter:

«Talen var imidlertid gal på to måter: For det første aktiviserte den middelalderlige forestillinger om en gloende underverden mennesker dumper ned i, på en måte som strider ikke bare med Bibelen, men med Hallesbys egen troslære», skriver Per Lønningen i erindringsboken sin fra 1971.

Troslære
Ole Hallesby ga ut «Den kristelige troslære» i 1921 (annen utgave i 1938). Som Hallesbys tidligere student utlegger Per Lønning Hallesbys troslære slik: «I denne plasseres jo fortapelsen etter dommedag, ikke i dødsøyeblikket, og det gjøres helt klart at det ikke er en romslig underetasje det dreier seg om, men et eksistensielt «utenfor». For det annet var det en bruk av skremslemotivet i forkynnelsen som aldri kan lede mennesker til sann anger og omvendelse. Frykt for å få det vondt er én ting, sorg fordi man er vond – en helt annen.»

Blant teologer var det særlig Hamar-biskop Kristian Schjelderup som reagerte på talen, ifølge avisen Vårt Land på en måte som også kunne vært uttrykt i dag: «for meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion». I erindringsboken sin omtaler Per Lønning dette blant annet slik: «At biskop Schjelderups reaksjon lot seg misoppfatte til dithen at han hevdet Gud var ettergiven så enhver blir salig uansett – kom til å gjøre hele kontroversen mellom de to til en tragedie.»

Tilbake til røttene

Knut Hogstad Nilsen har gått på Bibelskolen i C.Sundts gate, og han har vært med i styret for skolen. Nå skal han bli skolens nye økonomi- og administrasjonsleder.

BERGEN: Nilsen, som er fra Hauge i Dalane i Sør-Rogaland, har både en arv og dype røtter i Indremisjonsforbundet. Så han har helt rett når han sier at det blir som å vende tilbake til røttene når han 1. mars neste år begynner som økonomi- og administrasjonsleder på Bildøy Bibelskole. Arven går i hvert fall tilbake til morfaren, Knut Hogstad, som var forkynner, redaksjonssekretær i Sambåndet og en periode lærer og husfar på Bibelskolen. Foruten å ha gått på Bibelskolen og vært med i styret der, har Nilsen i flere år jobbet i Indremisjonsforbundet (ImF) den gangen det het Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI).

Sogn og Finnmark.
− Jeg hadde tatt kristendom mellomfag på NLA da jeg fikk spørsmål om å komme til Sogn Indremisjon. Jeg bodde i vakre Hafslo i Indre Sogn og jobbet som ungdomsarbeider i to år. Det var en prøveperiode hvor Indremisjonsselskapet og DVI drev kretsen i fellesskap. Jeg reiste rundt i kretsen og hadde også mye med Lyngmo Ungdomssenter å gjøre. Det var en veldig fin tid, minnes Nilsen. Det var vel knapt et eneste sted i Sogn som ikke fikk besøk av ham.

Etter to år begynte Nilsen på Lærerskolen i Sogndal. Der traff han sin kone, Lillian.

− Eller vi hadde egentlig truffet hverandre før. Hun var husmor på Lyngmo i ferier og på leirer mens hun gikk på Lærerskolen. Jeg måtte jo av og til innom kjøkkenet på Lyngmo for å se hvordan det gikk med maten. Vi giftet oss mens vi var i Sogndal, forteller Nilsen.

Etter Lærerskolen fikk Nilsen på nytt et spørsmål. Det viser seg at han i hele sitt yrkesliv har fått spørsmål om å komme eller å søke. Denne gangen ble han spurt om å dra til Finnmark, til Hammerfest i den gang Vest-Finnmark krets: − Kona mi og jeg dro til Finnmark, og vi hadde med vår eldste datter Solveig som var et halvt år. Vi var der i sju år. Først var jeg ungdomssekretær og siden kretssekretær. Vår yngste datter ble født i Hammerfest. En fin tid i denne flotte landsdelen.

NLA.
Så fikk han et nytt spørsmål. Nå gjaldt det om han kunne ta over som Finnmarkssekretær.

− Da måtte vi flytte til Sotra, og vi har bodd der siden 1994. Jeg fulgte opp støtteforeninger for Finnmarksarbeidet i Sør-Norge og arbeidet i Finnmark. I fem år var jeg Finnmarkskonsulent. Jeg fungerte samtidig også som skolesekretær i DVI en periode. Når jeg tenker tilbake, har jeg vært heldig som har fått besøke så mye flott misjonsfolk over hele landet og samtidig fått oppleve så mye av Norge, sier Nilsen.

I 1999 fikk han igjen et spørsmål. NLA på Breistein var i sterk vekst og hadde behov for folk i administrasjonen. Kunne Nilsen begynne der? Det kunne han, og det gjorde han.

− De siste fire årene har jeg hatt ansvar for studieadministrasjonen på alle fire studiestedene til NLA og hatt hovedkontor i Sandviken.

Da det ble klart at økonomi- og administrasjonsleder Willy Landro på Bildøy Bibelskole skal gå av med pensjon 1. mars neste år, ble Nilsen spurt om å søke på den ledige stillingen. Han søkte og fikk den.

Guds ledelse.
− Jeg har tro på Guds ledelse, og at Gud har en plan for oss alle. I de forskjellige tingene jeg har vært borti, som i Sogn og Finnmark, ser jeg Guds ledelse. Når jeg ble spurt om å søke på stillingen på Bildøy Bibelskole, var det som om jeg fikk et bilde av en båt som gled forbi, og jeg fikk spørsmålet: Vil du være med?

Nilsen ville.

− Nå er jeg med i den sammenhengen som jeg var med i tidligere. Jeg ser på ImF som et av arbeidslagene i Guds virke. Der er mange arbeidslag som jobber for samme mål. Jeg er takknemlig for ImF-familien.

p-knut-hogstad-nilsen-3-fotoBR

Utenom jobben på NLA er Nilsen allerede med i den sammenhengen. Han er engasjert i Brattholmen Indremisjon, hvor han blant annet er med i hyrderådet. Dessuten er han leder i styret for Framnes kvgs.

Bibelskolen.
− Du ble spurt om å søke på stillingen på Bibelskolen, du søkte og fikk jobben. Hvorfor sa du ja?

− Det er en helhetsvurdering som ligger bak. Jeg har vært på NLA i 17 år, så hvis jeg skulle gjøre noe annet, var det kanskje tid for det nå. Av og til er det sunt å gjøre noe nytt, og det skal bli spennende med nye utfordringer. Siden jeg bor på Sotra, vil jeg nå også slippe køkjøring til og fra jobb. Problemet med det er at jeg nå kanskje kommer hjem så tidlig at det blir jeg som må lage middag. Jeg har ikke sett skriften på veggen, men fått ro for at dette er riktig, svarer Nilsen og forsikrer samtidig at han ikke er lei av NLA.

− Jeg ser veldig verdien av NLA Høgskolen – den har en stor og viktig funksjon. Så det er ikke slik at jeg absolutt vil bort fra NLA.

Knut Hogstad Nilsen ser også verdien av Bibelskolen.

− Jeg ser at Bibelskolen har en viktig funksjon i arbeidet for Guds rike og ImF. For den enkelte student har det også stor betydning å få et sånt år. Det er kanskje enda viktigere i dag enn da jeg gikk der, at ungdommer får mulighet til å ta et år på bibelskole, når det er så mange inntrykk som vil ha deres oppmerksomhet. På Bibelskolen kan de fordype seg i Bibelen og bli kjent med Guds store plan for seg selv og for vår verden.  Jeg ser veldig stort på det å få være med i en slik sammenheng.

− Hvis du skal sammenligne NLA og Bibelskolen; hva er likt, og hva er forskjellig?

−  På Bibelskolen vil jeg få ansvar for et bredere arbeidsområde. Jeg skal blant annet ha ansvaret for økonomien og HMS-arbeidet.  Bibelskolen er en mindre skole, det er færre studenter og et litt annet lovverk, den er ikke en høyskole og har ikke noen eksamen. Så har NLA flere eiere, mens Bibelskolen har bare en. Men begge steder er det unge mennesker og deres liv som er i søkelyset.

− Hva tror du vil være de største utfordringene i den nye jobben?

− Jeg har forstått det sånn at kvalitetssikringsarbeidet er viktig å styrke. Arbeidet for å ha en sunn og god økonomi vil nok være en stadig utfordring. Det avhenger også av giverne og hvordan det blir med studenttilstrømmingen.

Når det gjelder fremtiden til Bibelskolen, er Knut Hogstad Nilsen optimistisk.

− Bibelskolen har et godt studietilbud og et godt personale. Vi har god studenttilstrømming, og vi har hatt et oppussingsprosjekt hvor misjonsfolket har vist at de står bak skolen. Jeg vil oppfordre til fortsatt bønn og givertjeneste for Bibelskolen, til å tale vel om den og tilskynde unge til å søke på skolen.

Fortsatte som frivillig

Ståle Halsne ble i 2006 en del av komiteen for ImFs sang- og musikkfest på Furutangen. At han skulle få fornyet tillit i komiteen selv etter tiltale og dom, var ikke Johan Halsne i tvil om.

– Jeg satt i bilen på vei til Forus og hørte på nyhetene og skjønte fort det måtte være Ståle dette handlet om, forteller kretsleder i Sunnmøre indremisjon, Johan Halsne. To minutter etterpå fikk han bekreftet mistanken for da var Ståle Halsne på tråden for selv å fortelle nyheten til Johan Halsne som på den tiden var prosjektansatt i ImF med ansvar for Ryfylke og Karmøy.

Vennekrets.

At de to Halsne’ne bærer samme etternavn, skyldes geografi, ikke slekt. De vokste opp på nabogardene til hverandre og har vært kjent med hverandre fra barndom av.

– Men jeg vil ikke definere oss så tett som omgangsvenner, sier Johan Halsne. Båndene var likevel så tette at han kjente på en sorgreaksjon da nyheten kom.

Jeg kjente Ståle som en svært begava og dyktig bankmann, og husker jeg tenkte, «uff – ka’ e’ det nå han kan ha rota seg borti». I tillegg har han kone og barn, og bor i et lite lokalsamfunn. Jeg visste dette ville bli tøft.

Johan Halsne regnet også med at spørsmålet om videre engasjement i komiteen, ville dukke opp. Han var aldri i tvil om at svaret skulle bli ja.

Flere spørsmål.

– Dersom dette hadde vært en krenkelsessak der noen hadde brutt seg inn i et annet menneskes liv eller misbrukt relasjoner, vil det være ganske naturlig og nødvendig å tre til side. Det er helt annerledes enn å bli tiltalt som «utro tener» i en bank, sier Johan Halsne.

­– Den andre grunnen var, og nå er jeg på et litt farlig område, men jeg fikk ikke dette til å stemme. Jeg kjente Ståle som en svært ærgjerrig og ivrig ansatt som ikke ville banken sin noe vondt. Han var jo gift med den jobben, sier Johan Halsne og ler.

– Og i denne saken opplevde jeg også en mann som var åpen med hva han mistenkt for fra dag en. Han gjorde aldri noe forsøk på å bortforklare eller gjemme seg bort. Hans beskrivelse av sakens innhold og faktiske forholdt viste at Ståle sin historie ble bekreftet dag for dag. Det gav tillit. Jeg fulgte rettsaken både i rettsalen og utenfra , og Ståle stod fram som den som fortalte «sannheten».

Uskyldig inntil …

Den tredje årsaken Johan Halsne la til grunn for sin beslutning, er prinsippet om rettsikkerhet; alle er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

– Men her må vi skille mellom frivillige og ansatte. Dersom jeg som kretsleder, eller andre ansatte i misjonen, skulle blitt tiltalt i en lignende sak, vil det være naturlig at vi trer til side. Det handler om ansvar og posisjon. Å sitte som medlem i en komite, er annerledes.

Kristen med god grunn

Ståle Halsne hilste «god helg og snakkes på mandag» som vanlig da han gikk ut døra på Hjelmeland Sparebank novemberfredagen i 2008. Men han visste at slik skulle det ikke bli.

HJELMELAND: På Espeland, høyt hevet over kommunesenteret Hjelmelandsvågen, er adventspynten hentet fram. Anne Espeland Halsne og Ståle Halsne har tatt plass i hjørnesofaen innerst i stua. Dagen før, 30. november, fikk Anne opp som et minne på nettsamfunnet Facebook at dette var datoen for tre år siden da de fikk vite at Ståle skulle få komme hjem til kone og fire barn til jul. Hjem fra Sandeid fengsel.

Dømt
I mai 2012 ble Ståle Halsne av Gulating lagmannsrett idømt to år og tre måneders fengsel for økonomisk utroskap overfor arbeidsgiveren Hjelmeland Sparebank. Bakgrunnen var lån som Halsne hadde gitt til næringsvirksomhet. Retten fastslår i dommen at Halsne selv ikke hadde noen økonomisk vinning. Ett år og tre måneder av straffen ble gjort betinget med en prøvetid på to år. Høyesterett avviste å behandle anken fra Halsne. Et forsøk på å få saken opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg førte heller ikke fram. Sambåndet har lest dommen, men går ikke videre inn i enkelthetene i det Halsne var tiltalt for. Ståle Halsne har sonet straffen og gjort opp sin sak med det norske samfunnet.

Han tenker ikke så mye på dommen lenger. Men den gjør at han ikke kan ha stillinger som krever vandelsattest, og han har måttet innse at jobber innen finans ikke er aktuelt lenger.

– Betrakter du deg selv som uskyldig dømt?

Ståle Halsne smiler litt.

– Det er nesten irrelevant hva jeg mener om det. Jeg er nødt til å ta inn over meg at jeg ble felt av loven. Men jeg mener jo bestemt at jeg ikke skulle ha vært felt, at konklusjonen i dommen er feil. Og det begrunner jeg med at loven krever at jeg har gjort noe på tross av at jeg visste at det var feil. Og det har jeg ikke gjort. Så det med forsett mener jeg er feil, men jeg kan ikke heve meg over loven og må forholde meg til dommen.

«Utro tjener»
Han sa selv opp jobben i banken. Før den tid hadde han ikke sagt noe hjemme om vanskelighetene som hadde oppstått.

– Han tenkte at han skulle klare å ordne opp. Men da han mistet jobben, forklarte han med en gang hvordan det var, sier Anne.

Anne Espeland Halsne og Ståle Halsne. Alle foto: Petter Olsen

Anne Espeland Halsne og Ståle Halsne. Foto: Petter Olsen

Ved lunsjtider en dag tidlig i desember 2008, 14 dager etter at Ståle Halsne hadde sluttet i banken, sendte hans arbeidsgiver gjennom ti år ut pressemelding. Det gikk om lag en halvtime før den første av svært mange medier, Dagens Næringsliv, tok kontakt. Alle hengte seg opp i uttrykket «utro tjener» i pressemeldingen. Den rosa næringslivsavisen hadde ganske enkelt registrert at et ansattnavn var blitt fjernet fra bankens nettside, og nå ringte telefonen på Espeland.

Anne Espeland Halsne er særlig glad for én ting da nyheten kom ut. Minstejenta var bare to år gammel, yngstegutten fem. De to eldste guttene åtte og ti år gamle.

– Før alle andre visste det, hadde vi sagt til ungene at far hadde mistet jobben og hvorfor han hadde mistet den. For det kom brutalt ut i mediene. Vi fikk telefoner fra folk som visste det, uten at jeg var klar over at nyheten var ute. Ståle hadde jo ikke tid til å gi beskjed til meg, for han var i telefonen, forteller Anne – og klarer å smile litt av situasjonen.

Slik Ståle Halsne husker det, var det VG som først offentliggjorde navnet hans. Dermed var det på alles lepper. Lokalsamfunnet reagerte med vennlige telefonoppringninger, meldinger og blomster. De første dagene satt han i telefonen hele tiden.

– Til mediene prøvde jeg å forklare at jeg hadde en god intensjon med det jeg hadde gjort, sier han.

Åpen
Mange stusset over at Halsne snakket med mediene og mente han bare måtte tie stille. Men ettersom han mente han ikke hadde noe å skjule, kunne han ikke se noen grunn til ikke å svare journalistene.

– Jeg har hele tiden ment og stått for at det jeg gjorde, ikke sto til “S i boka”. Men det er ikke straffbart å gjøre en dårlig jobb. Jeg har hele tiden prøvd å forklare min side av saken. Det har vært vanskelig, men jeg har ikke sett noe annet alternativ enn at når jeg blir beskyldt for noe, må jeg svare for det.

Til tider har han likevel fundert på om det har vært lurt å være så åpen.

– I andre saker snakker de om «den tiltalte» eller «den dømte», men her er det «Ståle Halsne». «Mon tro hva som skjer dersom jeg googler navnet mitt?», tenkte jeg da det sto på som verst. Da jeg etter en stund tok mot til meg og skrev «Ståle» i søkefeltet, foreslo Google etternavnet «Solbakken» først, «Halsne» som nummer to og «Kyllingstad» som nummer tre. Da ante det meg at dette var heftige greier, og jeg vet jo at folk googler navn. Men om du må stå i det der og da, er det tross alt litt bedre enn at folk skal finne ut ting i ettertid.

Han har opplevd å hilse på fremmede, som sier: «Ståle Halsne, ja, hvor har jeg nå det navnet fra?».

– «Hvor langt skal jeg telle til før det synker inn?», tenker jeg da. Og så ser du at det detter inn, og at folk får et litt rart drag over ansiktet. Men hva kan jeg gjøre med hva folk tenker?

– Vår gjeng
Familien Halsne går på bedehuset i Hjelmeland. I tillegg er de med i en familiegruppe som treffes i nabobygda Årdal, og en bibelgruppe. Slik de husker det, var julebasaren på Halsnøy i Finnøy kommune i 2008 første samling i kristen regi de var på etter at saken ble kjent. Noen der hadde behov for gi dem et håndtrykk og en klem. Den første jula har de egentlig ikke så mange minner fra.

– De som er på bedehuset, har blitt litt mer våre folk, vår gjeng. Vi har fått se at disse folkene står der når det ikke er så greit også, sier Ståle.

Da Anne Espeland Halsne var på et kurs i Frøyland/Orstad menighet, kom folk hun ikke hadde sett på mange år, bort og sa at de bad for henne og mannen.

– De troende vennene våre viste at de sto på vår side. De snakket med oss, bakte julekaker og sendte blomster og tok med ungene. I bibelgruppa var det mye oss det handlet om en periode, forteller Anne og legger til:

– For meg har det aldri vært noe problem å møte folk verken i kristen sammenheng eller andre plasser. Jeg vet at Ståle har vært ærlig, og da betyr det ingenting. Jeg stoler på ham fullt og helt.

Ståle Halsne husker best første gangen han skulle på butikken i sentrum:

– Det var en som sa til meg at «du skal ned i dag og kjøpe avisene, som om ingenting har hendt». «Men det er jo ikke slik», protesterte jeg. «Nei, men hvis du ikke gjør det i dag, gjør du det ikke i morgen heller», svarte han. Så da gjorde jeg det. Det var sytesamt, men det gikk greit.

Nye jobber
Bortsett fra finansbransjen har ikke Halsne hatt noen problemer på arbeidsmarkedet etter at han sluttet i banken. Allerede etter er par måneder var han i ny jobb, i et regnskapsfirma. Etter noen år der, og mens saken var under politietterforskning, ble han ansatt som økonomisjef i Hjelmeland kommune.

– Det følte jeg var litt greit. Jeg sa til rådmannen at «du kjenner historien, og jeg regner med at du har klarert dette med dem du må klarere det med». «Ja, det er klarert på høyeste hold politisk», sa han. Jeg tok det litt som en stjerne i boka.

Også etter at det sommeren 2010 ble tatt ut tiltale ble Halsne værende i jobben på rådhuset. Daværende ordfører rykket ut i lokalavisen Strandbuen og sa at også om Halsne måtte sone, hadde han jobb. Likevel ble det til at han sluttet, men det hadde med andre ting å gjøre.

Rettssak
I februar 2011 kom saken opp for Stavanger tingrett. Ståle Halsne hadde selv erfaring som meddommer.

– Da jeg var meddommer, følte jeg av og til på en litt for stor makt. Du ser en person, og det slo meg mange ganger at «det er mye i livet ditt jeg ikke vet om, men jeg skal være med og felle en dom over noe som du var uheldig å gjøre». Nå satt jeg i tiltaleboksen selv. Du kjenner på en avmaktsfølelse. Av og til kom det også litt angst sigende.

Mange av familie og venner ønsket å være til stede i retten for å støtte ham. Dette var ikke bare enkelt.

– På den ene siden var det veldig godt at folk kom, men på den andre siden var det vanskelig å vite at de skulle sitte og høre på hva aktoratet og vitner sa om meg. Spesielt vanskelig ble det da aktor skulle holde sitt sluttforedrag. Det var den dagen min far var til stede. Han fikk med seg den tøffeste dagen av dem alle da aktor i sterke ordelag argumenterte for at jeg burde straffes. Hardt. Jeg tenkte hele tiden på at min far måtte sitte og ha det vondt.

Etter avsluttet rettssak ble den innledende lettelsen avløst av å grue seg til dommen.

– Det var en tid der vi smilte nokså lite.  Det var ikke så mye latter. Det var dystre dager.

3. mars 2011 kom dommen. Ståle Halsne dømmes skyldig i økonomisk utroskap.

– Jeg så det var advokaten min som ringte, og jeg visste at nå kommer svaret. Jeg var på jobb i kommunen og husker jeg kjørte ned til ferjekaien i Hjelmeland og gikk ut på Sande. Satt og kikket utover sjøen og lurte på hva jeg nå skulle gjøre. «Hvem skal jeg si det til først? Skal jeg ringe Anne på jobb eller vente til hun kommer hjem?» Jeg var langt nede, da.  Så visste jeg at det ikke ville gå lang tid før det var ute i mediene, og da ville kolleger og venner og alle vite det. Så jeg ringte de nærmeste – Anne og mamma og pappa, og så tror jeg jeg ringte onkel Olav, som også var en bauta i dette. Det var han som ga beskjed om at nå måtte det mobiliseres.

I veggen
For Ståle Halsne kom det noen dager da han satt og så inn i veggen. Han husker han ofte tok seg i å tenke at det hadde vært greit om han var alene nå, at det bare var ham selv det gikk utover.

– Men jeg visste at jeg egentlig ikke ville det slik. Hadde det ikke vært for Anne og barna, tror jeg det hadde vært veldig vanskelig å komme gjennom dette, sier han.

Det var tøft for ham ikke å ha blitt trodd – tøft å måtte innse at han på en måte hadde tapt og banken vunnet.

– Det føltes som at nå kom ingen til å tro på det jeg hadde sagt. Jeg følte ikke at folk krevde en forklaring av meg, men jeg ville gjerne forklare hva som hadde gått galt – at jeg ble dømt. Men det var vanskelig.  Jeg brukte mye energi på det.

p-staale-halsne-2-fotoPOStøttespillere
På dette tidspunktet engasjerer lærer Kjell Skartveit og økonom Njål Kolbeinstveit seg sterkt i saken. Dette får stor betydning for Halsne fram mot ankebehandlingen.

– De avdekket en rekke ting som ikke var dokumentert tidligere, og som gjorde at det var mye enklere å forklare hva som hadde gått galt da jeg ble dømt, og det var mye enklere å dokumentere at jeg hadde snakket sant. Nå ble det ikke lagt så mye vekt på av lagmannsretten, og det var skuffelsen i den dommen. Men vi visste at vi kunne dokumentere at det er feil at jeg handlet med forsett.

Den delen av straffen som måtte sones i fengsel, ble av lagmannsretten redusert med ett år. Et halvt års tid etter at dommen ble avsagt, kom innkallingsbrevet fra Kriminalomsorgen.

– Det var et lite sjokk at det kom så tidlig, men likevel var det en lettelse. For nå fikk jeg en sluttdato å forholde meg til.

 

I fengsel
19. november 2012 satte Halsne seg i den ene av familiens to biler og kjørte til Sandeid i Vindafjord. De første timene i fengselet var også sjokkartede.

– Å bli strippet til skinnet var en ny opplevelse, men det må du gjennom. Så inn på et firemannsrom.

Etter endelig å ha falt i søvn i overkøyen den første natten, våkner han av brannalarmen. Når han hopper ned på gulvet om morgenen, skjer det som han var blitt advart om – «å brålande», å «gå på nasen i grusen».

– Det gjorde jeg da. Da var det sånn at jeg tenkte at «dette kommer ikke til å gå». Men du kommer deg gjennom dagene.

Det viser seg at alle i fengselet vet hvem han er, på grunn av et intervju som hadde stått på trykk i Aftenbladet bare dager i forveien.

– Jeg ble respektert på alle måter, og de jeg var på rom med, var greie. De forsto at jeg ikke hørte til der. De hadde vært inn og ut siden de var ungdommer, for småting, og kjente systemet. De forklarte litt om hvordan ting skulle være og hva man måtte gjøre og huske på.

Savn
Ståle Halsne får beskjed om at han skal begynne å jobbe på kjøkkenet.

– Det var mye oppvask i starten, men etter hvert fikk jeg bli med på de skiftene som lager maten. Da var det jeg og en til som jobbet i lag med kokkene. Det var fantastisk å være der, og jeg kan ta meg i å savne det – samholdet som var på kjøkkenet, og måten kokkene behandlet oss på. Vi laget all maten – skikkelig mat på et skikkelig kjøkken. Fikk ansvar for ting og fikk skryt for at vi gjorde det bra.

Det nærmet seg jul, og karene på rommet lurte på om han skulle hjem. Halsne visste at han etter reglene måtte sone tre måneder før han kunne få permisjon, men ble oppfordret til å søke om velferdspermisjon. Han fikk komme hjem på julaften, med retur på 1. juledag.

– Det var kjempeviktig. Jeg var ganske høyt oppe, da. Men på nyttårsaften la jeg meg kl. 20. Det var kjempeflott festmat, men jeg orket ikke mer etter det.

Også for Anne ble dette en av de aller tøffeste dagene.

Nederlag
Før Ståle Halsne møtte til soning, hadde en del folk kommet til ham og sagt at «det er nok en mening med at du skal til Sandeid. For det er nok noen der som har behov for at det kommer en kristen inn. Han (Gud, red.anm.) har valgt deg».

– Det var velment, men ble belastende da jeg satt der. På en slik plass er det nok av muligheter til å snakke med både den ene og den andre om dette. Men samtidig er det veldig vanskelig å snakke om det. For mange av dem er ikke interessert i å la masken falle eller si hvem de egentlig er. Så jeg følte det slik at jeg bommet totalt og fikk det til slutt for meg at «du (Gud, red.anm.) skulle nok valgt en annen til det oppdraget, for dette ble mislykket». Det følte jeg som et nederlag.

Det som skremte ham med fengselsoppholdet, var at mange av de unge innsatte syntes det var greit å være der. De fikk mat hver dag, rutiner å forholde seg til og generelt et bekymringsløst liv.

– Når mange av de som var der, fortalte historien sin, tenkte jeg at jeg har vært heldig. Det var folk som hadde blitt mishandlet av foreldre eller fosterforeldre, folk som hadde bodd på gata i mange år. Jeg forsto ikke hvordan de hadde klart seg så godt som de hadde.

Besøk
Skyssbåt-eier Jon Arne Helgøy har vært en viktig støttespiller for ekteparet Halsne. Han hørte om ordningen i Sandeid som gir innsatte lov til å motta besøk i fem timer utenfor fengselet. Bakgrunnen er dårlige besøksfasiliteter

– Jon Arne sa til meg at han skulle ta den største skyssbåten han hadde, fylle den med folk og komme på besøk, forteller Halsne lattermildt.

Og dagen kom. Broren hentet ham i fengselet og kjørte ham til kaien, og han fikk besøk av over 50 mann på en gang. Senere ble det enda et anløp av Helgøys skyssbåt, da med familiemedlemmer og noen til om bord.

Den siste tredelen av en ubetinget straff kan man søke om prøveløslatelse for. For Halsnes del ble det fem måneder i fengselet og tre måneder med fotlenke.

Kronerulling
– Det gikk greit, vi var på en måte forberedt på det. Jeg var ikke utskjemt med at han var mye hjemme. Jeg var vant med å ta de fleste avgjørelser selv og kjøre på ungene. I ettertid er det nesten litt rart å tenke på at det kunne gå så greit, forteller Anne Espeland Halsne.

Men spesielt var det, likevel, husker hun.

– Å stå utenfor fengselet og si at vi skal besøke ham. Vi var der annenhver helg, så det er klart det var travelt også. Og når vi hadde vært ute i fem timer, gjaldt det å se på klokka for ikke å være for sein tilbake.

Annes mor og far bor rett ved siden av dem på Espeland og laget middag til ungene hver dag. Ståles eldste bror startet en kronerulling.

– De samlet inn 20.000 i måneden. Jeg er ikke selv så veldig til å bekymre meg, men det var det andre som gjorde. Pengene kom inn så lenge Ståle var borte, og de dekket alle regningene, forteller Anne.

Ståle Halsne innser at banken nok tapte flere titall millioner kroner på de lånene saken dreier seg om. I pressen har det versert tall på at banken kunne komme til å kreve ham for inntil 180 millioner kroner i erstatning. Først i desember 2012 ble det klart at banken ikke ville reise erstatningskrav. Styrelederen uttalte til Aftenbladet at de hadde opprettholdt denne muligheten av hensyn til bankens forsikringsselskap.

– For oss var dette høyst reelt, og et slikt krav hadde knekket oss, sier Ståle Halsne.

p-anne-og-staale-halsne-fotoPO

EKTEPAR: – Vi har kommet nærmere hverandre. Vi har vært nødt til det, sier Anne Espeland Halsne.

– Kommet nærmere
– Hvordan har denne saken påvirket ekteskapet?

– Vi har kommet nærmere hverandre. Vi har vært nødt til det. Og Ståle har vært nødt til å snakke mer om ting. Det var han ikke så god til før, men nå hadde han ikke noe valg, sier Anne Espeland Halsne.

Ekteparet benyttet seg også av familievernkontoret, «for å være i forkant», som Anne sier.

– Det var til veldig god hjelp. Jeg er en slik som skal snakke om alt, og han skulle ikke snakke om noen ting, og da var det veldig greit at vi fikk høre hva som var lurt og ikke.

Ståle selv sier han til tider var langt nede. Han gikk til samtaler for å bearbeide de tankene som bygger ned.

– Hvordan har barna taklet det som skjedde?

– Jo eldre de blir, desto mer sier de. Noen har snakket med andre og noen med oss. Da minstejenta gikk i 1. klasse, sa hun i elevsamtalen at hun var mest bekymret for mor, som hadde så mye ansvar alene. Så de tenker mye mer enn det vi kommer på, og de legger på seg mye mer enn det vi vil eller tenker at de skal. Men vi har ikke vært redd for å snakke om ting, sier Anne.

– Jeg er vel blitt mer redd for familien enn det jeg var før. Har brydd meg på en annen måte. Hvis noe står på spill her, er det viktigere enn andre ting. Før kunne jeg gjerne sette det til side og prioritere jobben. Det har nok snudd litt, men jeg vet ikke om det er så merkbart, supplerer ektemannen.

– Ståle tar seg mer tid nå enn han gjorde før. Ikke tvil om det, bekrefter Anne.

– Avhengig
– Hva betød gudstroen da saken begynte å utvikle seg?

Igjen er Anne først ute: – Det har alltid vært viktig for meg, men ikke mindre viktig nå. Jeg var fullstendig avhengig av det da det sto på som verst. Jeg trodde vel aldri det skulle komme så langt at han kom i fengsel. Men selv om det skjedde, var Gud like mye med. Ikke minst da, kanskje.

Begge avviser at de noen gang var sinte på Gud: – Jeg tror det handlet om all støtten vi har fått. Da Ståle var i fengsel, ringte Jon Arne (Helgøy, red.anm.) til meg hver uke. Bare for å snakke. Familien, både min og Ståles, er med og støtter uansett, og alle i familien er kristne. Det var kanskje verre for de som sto på siden. De visste ikke hva de kunne gjøre.

– For oss har det alltid vært klart at Gud aldri har lovet at vi skal gå gjennom dette livet uten å gå i veggen av og til. Vi har opplevd noe tøft sånn sett, men det er jo de som står i mye tøffere kamper enn dette. Folk som er syke, og folk som mister sine. Det er noe helt annet. Det at vi hadde våre rundt oss hele tiden, gjorde at vi aldri sto alene. Og da er det utrolig hva man klarer, sier Ståle.

Kristent arbeid
Vi kommer inn på Ståles engasjement i kristent arbeid. Siden før han ble tiltalt har han hatt en organisatorisk rolle i forbindelse med sang- og musikkhelgen  på Furutangen Misjonssenter på Randøy i Hjelmeland. Nåværende kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, står i spissen for det.

– En episode med noe som egentlig ikke angikk meg, gjorde at jeg spurte Johan om han følte det var problematisk å ha en straffedømt med i komiteen. Da lo han bare, slik jeg husker det, og jeg fikk klar beskjed om at det ikke var problematisk. Så det ble ikke snakket mer om det. Jeg har vært med i komiteen både før og etter dommen, forteller Ståle (se egen sak).

– Hvorfor tok du det opp?

– Der og da kom jeg i tanker om at noen kanskje ville reagere på at jeg sto i bresjen for dette. Og hvis det ble problematisk, ville jeg ikke det. Også da jeg ble spurt om å være med i misjonslaget her, sa jeg at «det er greit, men da vil jeg at dere skal vurdere hva som har skjedd med meg». Jeg fikk da til svar at det kunne jeg ta med ro, for det var ikke noe problem for dem. Jeg har ikke opplevd at noen har stilt spørsmål med hva jeg har vært med på i kristen regi, eller at noen har trukket tilbake noe på grunn av saken. Men det kan godt hende noen avstår fra å spørre meg.

Forut for høstens lokalvalg ble han spurt om å stille på lista til KrF lokalt. Også da ba han dem vurdere «bagasjen» hans, som han sier. Han ble valgt inn i kommunestyret som nummer to for KrF. Partiet fikk inn ytterligere to kandidater.

– Jeg visste med meg selv at dersom jeg ikke kom inn, ville jeg bli skuffet. Vi hadde bare kumulert én kandidat, og det var Håkon Helgøy. Alle andre sto alfabetisk, og her i kommunen «krysser de en del».

– Ikke ekskluderende
– Hva vil du tenke dersom noen sier at du ikke kan være med på noe på grunn av «bagasjen» din?

– I og med at jeg ikke har opplevd det, vet jeg ikke helt. Men jeg måtte jo selvsagt ha respektert det. Det kommer litt an på situasjonen, og det er vanskelig å generalisere. Men dersom det var jeg som skulle spørre en person om vedkommende ville være med og gjøre en jobb, ville jeg sett på det som litt rart å skulle ekskludere folk på grunn av at de var tiltalt eller straffedømt. I Guds øyne er vi jo dømt alle. Når du blir dømt av norsk lov, er det en annen ting. Men det betyr ikke, i mine øyne, at du er mindre skikket til å gjøre en innsats i Guds rike.

– Du sa i et avisintervju i 2012 at du håpet det ville komme en dag der du ikke tenkte på denne saken. Har den dagen kommet?

– Da jeg sa dette til journalisten, var saken i tankene hele tiden – som en gledesdemper. Etter at jeg var ferdig i Sandeid gikk det relativt fort over. Da var det forbi, det kunne ikke komme mer.

Refleksjon
Likevel tenker han på saken ennå, men da som noe han har opplevd, som er forbi.

– Da går det an å tenke og reflektere over det uten at det demper livslysten.

Han tenker på to ting. Det første er forholdet til tidligere kolleger.

– Det er litt sørgelig at en gang i november i 2008 gikk jeg ut døra i banken en fredag og kom ikke tilbake på mandag. Jeg sa «god helg og snakkes på mandag», men visste at det kom vi ikke til å gjøre. Og siden den fredagen har jeg ikke vekslet et ord med veldig mange av dem, bare dem jeg naturlig treffer på. Og det synes jeg er dumt. For jeg kunne hatt lyst til å få sagt at jeg ikke bærer nag, at det ikke er noe vondt imellom oss. Jeg føler ikke at jeg bare kan troppe opp og si det, men det er en ting jeg kan ta meg i av og til – at jeg skulle ønske vi kunne fått snakket ut.

Det andre er at han lurer på hvor han hadde vært i dag dersom det som skjedde, ikke hadde skjedd.

– Tror du at du hadde vært i banken, da?

– Jeg hadde i alle fall vært i den bransjen. Jeg hadde sikkert hatt det veldig greit karrieremessig og pengemessig, men jeg hadde ikke hatt det så godt ellers, tror jeg. Og jeg hadde nok neppe vært en kristen slik som jeg er nå.

Han forteller om en jobb i banken som var altoppslukende for ham.

– Jeg kunne ta meg i å tenke at «dette er i ferd med å bli det viktigste for deg». Og jeg spurte meg selv: «Hvis du får spørsmålet nå om du er en kristen, og du svarer «ja» på det, er det rett?» Og da kunne jeg tenke at «nei, det er jo ikke det». Jeg var kristen i navnet, men hadde ikke åpnet Bibelen på jeg vet ikke hvor lenge. Og det ble veldig falskt også, for jeg gikk jo på bedehuset likevel. Men jeg laget bare en maske som passet, slik at ingen så.

Han husker han sa det noenlunde slik til Johan Halsne en gang: «Det kan godt være at da Han (Gud, red.anm.) prøvde å pikke meg på ryggen og stille det spørsmålet der, og ikke fikk svar – ikke klarte å vekke meg – måtte Han riste meg skikkelig.»

– Kom tilbake
– Jeg har ingen skjebnetro, så jeg tror nok ikke det var slik. Men det jeg i alle fall kan si, er at jeg på et vis kom tilbake. Også det var en prosess. For jeg følte det litt slik overfor Gud at «nå passer det å be til deg», «nå passer det å ha deg med, men det var ikke så om å gjøre for litt siden». Så jeg tenkte at «Han sier sikkert sitt, Han også». Jeg brukte litt tid på det.

– Så det som skjedde, førte til en endring når det gjelder troen din?

– Ja. Nå er det slik at jeg ikke kan være uten. Det er litt vanskelig å sette ord på det, men jeg har vel fått øynene opp for hva som virkelig er viktig. Og jeg føler også at jeg har fått mer innsikt i troen, i hva det er og hvorfor.

I fengselet leste han veldig mye. Bibelen, C.S. Lewis, og Stefan Gustavssons «Kristen med god grunn», for eksempel.

– Bøker om hvorfor det er intellektuelt rett å tro på Gud. Det var litt viktig for meg å finne ut av om dette var noe å satse på. Om det var noe mer enn bare en form for trøst når livet var tungt. Jeg hadde behov for å finne ut om det var sant.

p-anne-og-staale-halsne-2-fotoPO

MATLAGING: I fengselet tilbrakte Ståle Halsne mye tid på kjøkkenet. Ifølge kona blir det ikke like mye hjemme.

Gudsbildet
Presten og den psykiatriske sykepleieren i fengselet ble viktige for Ståle Halsne. Gjennom dem forsto han at han så på Gud som den strenge og farlige. Om du kom i klypa på ham, hadde du et problem. Jesus, derimot, han var den greie, den som tar seg av oss og ordner opp slik at det ikke blir trøbbel med Gud.

– Dette problematiserte både presten og sykepleieren – «du må gjøre noe med gudsbildet ditt», sa de. Da begynte jeg å lese noen bøker om det og fikk et helt annet bilde. Og det var viktig. Mitt bilde av Gud er nå slik at Han skapte meg, med en helt bestemt mening, og det var at Han ville være i lag med meg. Ikke noe mer eller mindre enn det. Og det er ingen som er overflødige der, det er ingen å miste og ingen som er til overs. Hver enkelt av oss er skapt med den hensikten. Og da det gikk i vasken fordi vi tullet det til, måtte Han rette det opp igjen. Men det var Han villig til. Og det visste Han om, det var en del av planen. Da ble Gud mer en farsfigur. Så det gikk fra den strenge typen som står der med pekefingeren, til at hele meningen var at vi skulle være i lag, mennesker og Gud.

– Så livet nå, da?

– Nei, livet er greit, det. Ennå kan det komme etterdønninger, det kan være perioder der det ikke er fullt så lyst og lett. Men jeg er veldig klar over at jeg har det godt.

Et smil brer seg over ansiktet på Ståle Halsne. Han velger
de samme ordene på nytt.

– Livet er greit.

Les også: Fortsatte som frivillig (intervju med Johan Halsne)

Overraskande julegåve

Gjensidigestiftelsen har gitt 136.450 kroner til Lyngmo Ungdomssenter som skal nyttast til aktivitetsutstyr i den nye aktivitetshallen på Lyngmo.

Det var under den tradisjonelle julemiddagen på Lyngmo at Gjensidigestiftelsen sin representant, Morten Røyrvik, tok ordet og overrekte julegåva til leirstaden. Dagleg leiar for Lyngmo, Kjetil Stautland, mottok gåvesjekken framfor eit overraska publikum.

Ifølgje styreleiar for Lyngmo Ungdomssenter, Per Hilleren, er julegåva ei fantastisk støtte i samband med utbygginga som skjer på Lyngmo, og kvelden fekk ein ekstra verdi både for gjestar og for barne- og ungdomsarbeidet på Lyngmo.

– Kanskje dette kan oppmuntre fleire til å søke om pengar frå Gjensidigestiftelsen, seier Stautland

Den nye aktivitetshallen, som er ein del av ei større utbygging ved leirstaden, skal ferdigstillast og takast i bruk til sommarsesongen 2016. I mai/juni skal den nye aktivitetshallen (160 m2 og 3,5 m takhøgd) fyllast med variert utstyr, sponsa av Gjensidigestiftinga. Leirstaden ynskjer å leggje til rette for fysiske aktivitetar i samband med leirar og weekendar.

Stautland peikar på at fysisk aktivitet på arrangementa har fleire positive ting med seg; trivselen aukar når ein lærer og meistrar aktivitetar i fellesskap, samstundes som det førebyggjer konfliktar mellom deltakarane.

– Me ynskjer å gje born og ungdom positive opplevingar, knytt til det å vera fysisk aktive, uavhengig av krav om prestasjon. Aktivitetane på Lyngmo er breiddetiltak og eit variert utval av born og ungdom deltek på arrangementa våre, seier dagleg leiar Kjetil Stautland.

Les òg: Utbygging på Lyngmo 

 

p-ungdomskoret-royst

Nashville-miks på nynorsk

Terje Nordstrand har spilt inn CD i countrymusikkens hovedstad - med kristne tekster på nynorsk.

Terje Nordstrands store glede er å synge og spille rundt om på bedehus og andre steder hvor han får mulighet til det. Nå har han spilt inn CD i Nashville.

– Det som er morsomt for meg, er at CD-en er innspilt i Nashville, selv om det ikke er country, og tekstene ikke er på engelsk. Der er en blanding mellom mine norske musikktradisjoner og Southern Gospel, en Nashville-miks, og tekstene er på nynorsk, sier Nordstrand til sambåndet.no.

Forklaringen på hvordan han fikk det til, er kontakter.

– Jeg kjenner den amerikanske musikeren, sangeren, produsenten og arrangøren Jason Clark og familiegruppen Nelons, forklarer Nordstrand.

Guds grøne enger
Clark og Nelons har besøkt Austevoll to ganger. I påskehelgen i år var det Nordstrand sin tur å besøke dem i Nashville, Tennessee, for å spille inn CD-en «Guds grøne enger». Innspillingen tok tre dager.

– Jeg synes det er veldig kjekt å vite at CD-en ble spilt inn i TBN Studio i Nashville sammen med et orkester av topp musikere. Det var litt av en opplevelse! Etter at jeg reiste hjem var det fortsatt masse å gjøre med innspillingen. Jason Clark tok CD-en med til Gaither Studioes for å mixe og ferdigstille den der.

Datteren Hanna var også med til Nashville og innspillingen.

– Hun synger på den ene sangen og proklamerer teksten på en annen av sangene. Og det setter en ekstra spiss på innspillingen at Nelons-gruppa er med og korer.

Brødrene Nordstrand
Nordstrand er 60 år og har sunget hele livet med sine to brødre. De siste femten årene har brødrene Nordstrand, pluss fjerde mann, sunget sammen i Focus Quartet. Før det var det Brødrene Nordstrand. I dag er det ikke mer Focus Quartet, men Brødrene Nordstrand igjen. De synger og spiller på bedehus og mange andre steder rundt omkring. I tillegg har de sine egne konserter rundt om på Vestlandet og ellers i landet der de blir invitert.

– Men «Guds grøne enger» er en sologreie. Jeg har laget tekstene og melodiene til sangene. For meg er det veldig personlig og fra min dypeste tro. Bibelen har ligget mye fremme når jeg har laget disse sangene. Min bønn er at dette kan nå frem og bli til frelse og hjelp for mennesker! Jeg har ikke laget sangene for å lage CD. Den ble laget på grunn av at jeg hadde en del sanger.

Bedehuset
Både bedehus og musikk betyr mye for Nordstrand.

– Huftarøy bedehus har vært mitt bedehus, og jeg er med i styret der. Jeg er nærmest oppvokst på bedehuset. Det har formet meg. Jeg synes det er veldig bra å komme rundt og bidra med sangene. Det gjør jeg med den største glede. Det er veldig kjekt å bli spurt.

Han har sunget i over 40 år og har mange sterke opplevelser i møte med mennesker. Mange har kommet til han og sagt at sangene har vært til hjelp på veien.

– En mor til en gutt som hadde kreft, hørte på en sang om igjen og om igjen, for det hjalp henne. Det var sangen «Gjennom alt». Da blir jeg ytterligere takknemlig, forteller Nordstrand.

Må ha musikk
Han er ikke bare oppvokst på bedehuset. Han har også fått sang og musikk inn med morsmelken.

– Jeg hadde en mor som var sangfugl. Hun hadde en fantastisk sangstemme. Hver gang hun gikk gravid med oss brødre, ba hun om at vi måtte få sangens gave. Hun ble bønnhørt! Vi synger så lenge vi kan.

Brødrene har foruten å synge og spille på bedehus og andre steder, også laget fem innspillinger sammen, 2 kassetter og 3 CD-er, for det meste med coverlåter. I tillegg er «Guds grøne enger» Nordstrands andre solo-CD.

– Musikk er akkurat som mat. Hvis jeg ikke får en daglig dose, er det noe som mangler. Jeg blir veldig sulten. Jeg vil ikke fungere uten sang og musikk. Det er fortsatt en stor glede å få spre evangeliet på den måten, konkluderer Terje Nordstrand.

Midt i en urettferdig verden

Hvis vi ikke kan leve i fred og forsoning uten at vi opplever rettferdighet, har vi dypest sett ikke forstått hva det vil si å leve i Evangeliet.

I større eller mindre skala opplever vi alle urettferdighet i denne verden. Hvordan håndterer vi det, og hvordan lever vi med det? I november fikk jeg et studieopphold i Israel og områdene rundt, og der møtte vår gruppe blant annet palestina-arabiske kristne som lever i en svært utfordrende hverdag. Selv om vi forstår og støtter Israels rett til å forsvare sine grenser og innbyggere mot terror, og at landet av den grunn må innføre sikkerhetspolitiske tiltak, er det ikke tvil om at mange mennesker utenfor disse grensene opplever at livet blir uforholdsmessig vanskelig og urettferdig. Vi kan holde fram sterke forklaringsmodeller, men mange opplever trakassering og overgrep mot sine rettigheter.

I denne situasjonen er det mange kristne som samler seg under parolen «No peace without justice!» Det kan ikke bli fred i regionen, og det kan ikke bli fred med Israel, uten at det blir rettferdighet for alle. Da vi møtte en annen palestina-arabisk kristen i et annet område, fortalte jeg om denne holdningen vi hadde møtt, og spurte hva han tenkte om det. Han svarte omtrent slik: «I Kristi blod har vi fått fred, og Kristus er blitt vår rettferdighet. Ja, vi opplever store utfordringer i våre liv som følge av den betente politiske situasjonen, og vi gjør det vi kan for at flest mulig mennesker skal vokse opp i verdighet og frihet, men som kristne må vi leve i sannheten om at alt handler om nåden, ikke rettferdigheten».

En messiansk jøde fortalte at han forstod sitt folk som den bortkomne sønnen som Jesus forteller om i Lukas 15. «Vi har hatt privilegier som ingen andre. Vi mottok løftene, Loven, gudstjenesten, Tempelet, ja, Messias kom fra vårt folk. Men vi forkastet det, og vi dro til landet langt borte. Det er ingen historie å være stolt over, men vi har opplevd å få komme hjem. Som messiansk jøde ser jeg på mine kristne arabiske brødre som den hjemmeværende bror. Jeg skulle så gjerne se at de ble med i festen, men de fastholder det urettferdige i situasjonen, og vi kommer ikke videre. Gud sier at «alt mitt er ditt», og det handler om nåde, ikke rettferdighet.

Kan dette være til hjelp for oss? Det er alltid en fare å åndeliggjøre det som er menneskelig smerte. Enten det er snakk om storpolitikk eller vanskelige relasjoner i våre liv, skal vi ikke godta å bli tråkket på. Jo, vi skal kjempe for rettigheter, både våre egne og andres. Men hvis vi ikke kan leve i fred og forsoning uten at vi opplever rettferdighet, har vi dypest sett ikke forstått hva det vil si å leve i Evangeliet. Romerbrevet 3 sier at vi blir «rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus». Uforskyldt! Livet kan aldri bli rettferdig på alle plan, og det at Gud tar imot oss for Kristi skyld, er den største av alle gåter.