Nettlig bibel-leseglede

/0 Kommentarer/i /av

Facebook-aksjonen «Bibelglede i mars» skal inspirere folk til å lese Bibelen.

Det begynte i fjor. Da laget Maria Birkedal og Marianne Thormodsæter en aksjon på Facebook de kalte for «Bibelleseglede i mars». De ønsket å få med noen av vennene sine på en innsats som skulle vare i 30 dager frem til påske. Deltakerne ble utfordret til å forplikte seg til å lese i Bibelen 30 minutter hver dag. Marianne laget en bibelleseplan de kunne følge. Det ble ikke bare vennene som ble med på aksjonen. Ganske snart var det 1100 mennesker som hadde meldt seg på.

Prøver igjen
I år gjentar de aksjonen.

− Vi gjør det fordi mange i fjor mente at vi burde holdt på lenger. Vi har lyst til å hjelpe folk til å få gode vaner. I år håper vi å få med enda flere, sier Marianne Thormodsæter.

Denne gangen er det opprettet en arrangementskomité med folk fra Fjellhaug, NLM-ung, ImF-Ung, Normisjon, Laget og UIO, og aksjonen har støtte fra Bibelselskapet. Det blir ikke bare daglig bibellesning. Aksjonen vil bli markert på Preik.TV og Superblink. På Preik.TV er det spilt inn noen snutter om bibelglede som kommer etter hvert.

Bibelleseglede 
− Vi går bredere ut i år. Så vi håper riktig mange blir med på aksjonen, sier lagskonsulent Otto Dyrkolbotn i ImF-Ung.

I hele mars blir det også lagt ut et «Ord for dagen». Hver ukedag har et eget tema, som GT, NT, favorittbibelvers, hva betyr Bibelen for meg, misjon. Fra ImF vil foruten Dykolbotn generalsekretær Erik Furnes, medieleder Petter Olsen, daglig leder Kenneth Foss i ImF-Ung og forkynner Roald Evensen bidra med «Ord for dagen».

− ImF-Ung er med på aksjonen fordi vi ønsker å være med å spre bibelleseglede, slik at folk får enda mer kjennskap til hva som står i Bibelen. Vi vil fokusere på det å lese og bli kjent med Bibelen. Den er trosgrunnlaget vårt, sier Dyrkolbotn.

Nye, gode vaner.
− Hva håper dere kommer ut av aksjonen?

− Det som er tanken, er at 30 minutter bibellesning i 30 dager skal hjelpe til å innarbeide nye, gode vaner for noen eller for mange. Hvis de som er med får bibelleseglede og gode rutiner for å lese Bibelen, er det veldig bra. Det gir trygghet på egen tro. Man er tydelig tryggere som formidler av troen jo mer kjennskap man har til hva som står i Bibelen.

Til aksjonen er det laget tre rekker med bibelleseplaner, en for de som vil ha grunnkunnskap og trossannheter, en annen er for de som leser mer i Bibelen enn gjennomsnittet og en plan for litt mer superbibellesere.

– De som ikke vil følge noen av disse planene, kan lage sin egen bibelleseplan, sier Dykolbotn.

Nettmøte om tjenestedeling

/i /av

Nå kan du stille spørsmål om menns og kvinners tjeneste i den kristne forsamlingen. Generalsekretær Erik Furnes og administrasjonsleder Anja Ulveseth Heggen i Indremisjonsforbundet svarer på sambåndet.no tirsdag 3. mars.

I februarnummeret presenterte Sambåndet dokumentet som Hyrderådet i Indremisjonsforbundet (ImF) har utarbeidet om dette temaet. Hyrderådet består av generalsekretæren, to styremedlemmer og rektor ved Bildøy bibelskole.

Hyrderådet påpeker i innledningen til veiledningsdokumentet at det finnes flere syn på dette i indremisjonsfamilien, både blant medlemmer og ledere. Sambåndet intervjuet for eksempel medlemmer i Fredheim forsamling i Sandnes. Der har spørsmålet om hvorvidt kvinner skal kunne velges inn i eldsterådet, flere ganger vært brakt fram til årsmøtet, uten at det har blitt flertall for å endre synet på at bare menn kan utøve det som beskrives som et særskilt lære- og tilsynsansvar.

Hva tenker du om en rollefordeling i den kristne forsamlingen som blant annet er basert på kjønn? Tirsdag 3. mars, fra kl. 21 til 22, stiller generalsekretær Erik Furnes og administrasjonsleder og stedfortredende generalsekretær Anja Ulvetseth Heggen i ImF på nettmøte på sambåndet.no og gir deg sine svar. Du kan sende inn spørsmål allerede nå, ved å fylle ut skjemaet nedenfor, og tirsdag kveld kan du følge med på spørsmål og svar.

Velkommen med dine spørsmål!

Her kan du lese spørsmål og svar fra tidligere nettmøter på sambåndet.no.

[nettmote id=»28440″ template=»questions»]

 

Ønsker flere kvinnelige forkynnere

/0 Kommentarer/i /av

− Jeg opplever at ImF er veldig takknemlig for de kvinnene som er ansatt i organisasjonen. Vi er opptatt av å ha kvinner i ulike oppgaver i organisasjonen. Vi har dyktige kvinner ansatt i ImF sentralt, og i kretser, ved skoler og i forsamlinger, sier personalleder Aud Karin Kjølvik Ringvoll i ImF. Frimodighet. − Hvordan […]

− Jeg opplever at ImF er veldig takknemlig for de kvinnene som er ansatt i organisasjonen. Vi er opptatt av å ha kvinner i ulike oppgaver i organisasjonen. Vi har dyktige kvinner ansatt i ImF sentralt, og i kretser, ved skoler og i forsamlinger, sier personalleder Aud Karin Kjølvik Ringvoll i ImF.

Frimodighet.
− Hvordan opplever du som personalleder og kvinne at kvinnene ansatt i ImF blir ivaretatt?

−Jeg har nok ikke forutsetning for å si noe om hvordan alle disse føler seg ivaretatt. Men som personalleder kan jeg i alle fall si at ønsket er at de skal oppleve det slik, framholder Ringvoll. Hun innrømmer imidlertid at det er en utfordring i personalarbeidet generelt at det ikke alltid er godt nok samsvar mellom gode ønsker og konkret prioritering.

− Her har vi nok mye å gå på. Det er en satsing i organisasjonen på at en ønsker å gi frimodighet og inspirasjon til de kvinnene vi har ansatt, og vi skulle gjerne hatt flere kvinnelige ansatte, ikke minst i forkynneroppgaver. Her ønsker vi å komme i kontakt med, og legge til rette for, kvinner med forkynnergave.

Kommunikasjon.
Når det gjelder ImFs syn på tjenestedeling, er Ringvoll innforstått med at det gir konkrete begrensninger for kvinners tjeneste.

− Samtidig opplever jeg at signalet fra organisasjonen er at deres hovedfokus vil være et ønske om å ha kvinner i forkynnertjeneste, lederoppgaver og som tillitsvalgte. Utfordringen i kommunikasjonen av begge disse sannhetene kan være krevende, både for de som vil kommunisere dette ut, og for de som skal høre det. Jeg tror det er viktig å kunne være i en åpen og ærlig prosess om dette, sier Ringvoll. 

Sidebytte

/0 Kommentarer/i /av

– Her er mykje godt og mange nye tonar, og heldigvis ikkje noko kampskrift. Men dokumentet er farleg nær å innføra ei embetstenking som er framand for bedehuset, seier Rolf Kjøde.

Den tidlegare Normisjons-generalen og Bildøy-læraren sit i kantina på sin nye arbeidsplass på NLA og blar seg ivrig nedover notata sine. På oppdrag frå Sambåndet skal han gi si tilbakemelding på dokumentet «Veiledning fra ImF om menn og kvinners tjeneste» frå ImFs hyrde- og læreråd.

Han kjenner både tematikken og landskapet godt. Sjølv har han vore på ei lengre studereise i Skrifta før han landa på ei anna forståing av bibelorda enn det ImFs praksis gjer.

– Så kva vil du ha fyrst, mine kommentarar eller helst vita korleis eg hamna i «villfaringa», seier han og ler.

Tydeleg rettleiing.
Me startar med dokumentet, og Kjøde har mykje godt å seia både om innhaldet og tonen det er forfatta i.

– Det er ein heilt anna måte å tilnærma seg tematikken på enn tidlegera skriv. Dokumentet er tydeleg i si rettleiing, men samtidig audmjukt i møte med den praktiske kvardagen. Det gir stor fridom når det gjeld den praktiske tilrettelegginga, seier Kjøde.

– Dokumentet er også svært tydeleg på at spørsmålet handlar om at mann og kvinne skal innordna seg kvarandre, ikkje at mannen skal overordna seg. Det har i staden eit sterkt ynskje om å ansvarleggjera mannen. Her er eg heilt på linje med ImF. Mann og kvinne er eit team, seier Kjøde, som også var direkte overraska over enkelte av punkta i dokumentet.

– Dokumentet set ingen grenser for kven som kan forretta nattverd. Det er nytt samanlikna med tidlegare dokument, men dette viser vel kor framand ImF er for den økumeniske debatten som nettopp handlar om embetet og sakramentsforvalting, seier han.

– Vil du gå så langt som å seia at det vert for romsleg?

– Nei. Det er tydeleg på kva organisasjonen si linje er. ImF har sin ståstad, men det vert likevel utøvd respekt for dei som måtte meine annleis. Det er ikkje lenger eit såkalla «vannskille-spørsmål», og det er lang veg til biskop Bo Giertz sine utsegn om at «kvinneprestspørsmålet er den store testfrågan», seier Rolf Kjøde og peikar på den klart viktigaste intensjonen i dokumentet:

– ImF  viser stor vilje til å lytta til Guds ord og eit ynskje om la seg binda av det. Ei slik haldning likar eg, seier Rolf Kjøde.

Nytt embete.
Men ikkje alle strekar han har sett i margen, er like positive. For dokumentet har to store hovudproblem, ifølge Rolf Kjøde. Det ber med seg ei tenking som er i konflikt med indremisjonen sin klassiske tanke om det såkalla «allmenne prestedømet». Dessutan meiner han at det fleire stader er gjort eit for dårleg tekstarbeid.

– Når det gjeld embetet; på side 4 står det at Jesus hadde «anledning til å velge ut 6 kvinner og 6 menn som apostler». Når han så ikkje gjorde dette, vert det i dokumentet tatt til inntekt for eit syn som seier at leiarane skal vera menn. «Men Jesus gjorde ikke det. Hvem kan si at Jesus ikke hadde mot nok til å gjøre det han mente var rett?», argumenteres det, men det var jo mange ting Jesus ikkje gjorde som han heilt klart hadde mot til å gjera? Han snakka for eksempel ikkje om at jorda sirkla rundt sola, men det var ikkje mangel på mot som hindra han, problematiserer Kjøde.

Han meiner difor at argumentet om «mot» er lite haldbart, for Jesus gjorde mange val basert på den tida han levde i.

– Denne måten å argumentera på, at Jesus valde menn, difor gjer me det óg, er farleg nær måten den katolske kyrkja lagar ei apostellinje for sine biskopar og pavar som går heilt tilbake til læresveinane. Då står me i fare for å innføra eit embete som lekmannsrørsla aldri har hatt behov for i si tenking om det «allmenne prestedøme», poengterer Kjøde.

Nådegåver.
Denne embetstenkinga vert forsterka nokre sider lengre ut i dokumentet der ImF  skriv at dei «vil tone ned debatten om det er spesifikke nådegaver som bare menn blir utrustet med (for eksempel hyrdegaven).» Dei ynskjer heller eit fokus på «at NT omtaler en funksjon/rolle som gis av den kristne forsamling på tvers av ulike nådegaver».

– Men skal me følgja denne linja – å ta ned vekta på nådegåveutrustinga – må me tenkja utanom det allmenne prestedømet og flytta oss over i tanken om eit embete, for å få det til å gå i hop. Og det utfordrar vår tradisjonelle tenking som lekfolk, resonnerer Rolf Kjøde.

Tilsynsfunksjon.
Tanken om embete er også svakt når dokumentet skal trekke linjene opp mot samarbeid med kvinnelege prestar og pastorar i andre samanhengar. Ja, ikkje berre svakt, dokumentet har ei upresis forståing av ordinasjonen i Den norske kyrkja når det seier at «Den norske kirke ved sin ordinasjon definerer prester uansett som tilsynsmenn», ifølge Kjøde.

– Det er biskopane, ikkje prestane, som har eit tilsynsansvar. Ordinasjonen handlar ikkje om tilsyn, men er retta inn mot embetet og dets forvaltning av ordet og sakramenta. Striden i den lutherske kyrkje internasjonalt står difor om kvinners moglegheit til å ha del i den instituerte tenesta med å forkynna og om retten til å forvalta sakramenta. Men ImF har gitt kvinnene full fridom både til å forkynna og til å forvalta sakramenta. Dei går dermed lengre enn kvinneprestmotstandarar både i den lutherske kyrkja og alle andre kyrkjer. Det er difor ei unødvendig  forståing av ordinasjonen som ligger til grunn for argumentet om å unngå samarbeid med kvinnelege prestar, meiner Rolf Kjøde.

Tekst og kontekst.
Det andre store ankepunktet hans er tekstarbeidet.

– Det er prisverdig at ImF har eit ynskje om å stå på Guds ord, men altfor ofte i dette dokumentet unnlet dei å spørja om kva tekstane eigentleg svarer på, seier han.

Eit av eksempla han dreg fram, er 1. Kor 14,31 der kvinnene ikkje får lov å tala, men skal «spørja mennene sine heime».

– Heile dette kapittelet handlar om orden i forsamlinga, leiarskap er ikkje tematikken. Når kvinnene ikkje får lov til å tala, eller lalein, som er ordet som vert brukt, handlar dette om forstyrrande element i gudstenesta. Kvinnene var ikkje vant til å delta i gudstenestelivet. Difor skulle dei ikkje forstyrra med spørsmål, det skulle dei ta heime med mannen, ikkje fordi han var mann, men fordi han hadde opplæring, forklarer Rolf Kjøde.

Slik er det i fleire av dei andre tekstane òg. Tematikken er ein annan enn leiarskapsmodellar. Då vart det både farleg og feil og nytta desse til å setja grenser og tilrådingar for kvinnene si rolle. Dette var også noko av grunnen til at han sjølv skifta syn etter ei lang studiereise på 90-talet.

– Dokumentet skriv at «pastoralbrevene forutsetter tydelig at det er menn som går inn i rollen som tilsynsmenn». Nei, det er ikkje så tydeleg, for då må det også gjelde diakonane. Dei som avgrensar, les ikkje tekstane konsekvent, påstår Rolf Kjøde.

– For meg vart spørsmålet til slutt; enten må eg lese tekstane slik at dei avgrensar langt meir radikalt enn vår tradisjon gjer, eller så må eg forstå tekstane annleis. For meg vart det det siste, for eg meiner at dei avgrensingane me kan lesa, kan forklarast kulturelt og tidsbestemt, seier han og peikar på tittelbruken i Det nye testamentet som eit av argumenta for dette.

– Titlane Bibelen bruker, er henta frå samfunnet og konteksten til den einskilde forsamling. Filippi hadde for eksempel ikkje eldste, der står det om tilsynsmenn. Kvifor? Jo, Filippi var gresk, og for ein forsamling som var utan jødiske røtter, var eldste eit ukjent begrep.

– Eg finn difor ikkje noko bibeltekstleg grunngjeving for at kvinner skal ha ei avgrensa teneste. Eg finn derimot både systematisk tenking og ulike tradisjonar kring embetssyn som argument. Men ut i frå ei lågkyrkjeleg forståing av embetet, er ikkje det eit argument. For oss er det Skrifta som er autoritet, ikkje tradisjonen.

Mann og kvinne.
Han er difor svært glad for at dokumentet, trass i at det set sine avgrensingar, held fram verdien av menn og kvinner som ulike – og behovet for å at begge kjønna har sin funksjon i forsamlinga.

– Det er forskjell på mann og kvinne. Det er essensielt å halda fast ved. Dei er forskjellige heilt frå skapinga av, og dei utfyller kvarandre. Dei bidreg med ulike perspektiv, og det er berikande. Difor treng me både kvinner og menn i den kristne forsamlinga. Etter mitt syn treng me dei på alle plan, men eg er i det minste glad for at ImF ikkje gjer dette til det store testspørsmålet.

– Rolf bommar i kritikken

/0 Kommentarer/i /av

– Vi er godt kjende med fleire av Rolf sine synspunkt og meiner vi har lese grundig argumenta for og imot. Her er vi er rett og slett usamde, seier Erik Furnes.

Eit av punkta som derimot overraskar han, er påstanden om at ImF står i fare for å innføra eit nytt embete.

– Å påstå at vi innfører «eit embete» er å bruke ein terminologi som er fjern for oss. Vi er tydlege på at det allmenne prestedøme er berebjelken i vårt arbeid, men vi meiner det også er eit nytestamentleg anliggande å ha eit åndeleg leiarskap. Det er mange år sidan lovene for ImF, og også malane for krinsar og lokalforeiningane sine lover, synleggjorde eit særskilt åndeleg leiarskap. Eg har aldri før høyrt at dette skulle vere innføring av eit embete som er framand for indremisjonen! Dette har mellom anna skjedd som ei naturleg følgje av utviklinga i kyrkjelandskapet og behovet for å byggje sjølvstendige forsamlingar.

Tilsyn og prestar.
Påstanden om at det er biskopane, ikkje prestane, som har eit tilsynsan-svar, finn han også noko merkeleg.

– Om ikkje prestane ved sin ordinasjon går inn i ei rolle som hyrde og tilsynsmenn for sin kyrkjelyd, må vel debatten dei siste tiåra om kvinnelege prestar kvile på feilaktig premiss, og det er vel mildt sagt oppsiktsvekkjande, spør Erik Furnes retorisk.

Nattverden.
Eit anne innspel frå Rolf Kjøde er  forvaltninga av sakramenta. Her opnar ImF for at både kvinner og menn kan dele ut nattverd, noko som ifølgje Kjøde er nytt i ImF.

– Samtalane våre tok utgangs-punkt i det vi oppfattar som uheldig praksis i samband med nattverd i kvinnesamlingar, seier Furnes og fortel at ein tidlegare fekk tak i en mann til å forretta også i slike samanhengar. Han meiner dette slo beina under ei sunn forståing av tenestedelings-tanken i NT, for det gjev signal om at «berre det er ein mann, så er det greitt».

– Nei, det er ikkje greitt berre det er ein mann, for den særskilte lære- og tilsynstenesta i NT handlar om at nokre er kalla til denne tenesta fordi dei er eigna til det. Dette understreker vi fleire gonger. Etter kvart som vi samtalte om det prinsipielle i dette, kunne vi ikkje i tråd med formalprinsippet «Skrifta åleine» sjå at forvaltninga av nattverd berre er gitt til dei med særskilt lære- og tilsynsansvar, og det er grunnen til at det no står så ope. Om det er sakleg grunn for at vi tek feil her, vil vi sjå nærare på det, seier Furnes.

Ikkje debatterande.
At det er gjort for dårleg tekstarbeid, er også ein påstand som fell til jorda.

– Vi har lagt vekt på ein «forkynnande» form, ikkje debatterande. Skulle vi hatt grundig tekstutlegging, ville vi sjølvsagt brukt mange fleire sider, men det har vore eit mål i seg sjølv å skrive kortfatta slik at fleire vil ta seg tid til å lese, seier Erik Furnes som gjerne oppmodar folket til grundigare eksegetisk studie av tekstane, slik ein til dømes finn i boka «Fri til teneste».

Det same «lettleste» ynskje er og noko av årsaka til at ikkje alle tekstar vert like grundig eksegert inn i sin samanheng.

– Vi ser sjølvsagt desse skriftavsnitta i den samanhengen dei står, men fleire stader kjem vi, mellom anna av plasshensyn, berre med konklusjonen, ikkje ei total tekstutlegging. For nokre er dette sjølvsagt ikkje nok, men igjen, hensikta vår med dokumentet er altså å gje ei kortfatta uttale om kvar vi står i desse spørsmåla, understrekar Erik Furnes.

Tekst og kontekst.
At dokumentet ikkje les tekstane inn i sin samanheng og med det unnlet å spørja kva tekstane eigentleg handlar om, er og ein urimeleg påstand, meiner Erik Furnes.

– Vi argumenterer gjennom heile dokumentet for at nokre av desse skilnadane i teneste ikkje berre kan trekkast som konsekvens av den kulturen som NT-breva var skrive inn i. Difor meiner vi for eksempel 1. Kor 14,31 ikkje berre handlar om forstyrring av gudstenesta, seier Erik Furnes og gir ei lita utfordring tilbake:

– Rolf understreker med rette at det er skilnad på mann og kvinne, men det underlege er jo då at denne skilnaden ikkje på noko plan skal ha nokon praktisk konsekvens i den kristne forsamling. Når vi ser testamentet i sin samanheng, er det vanskeleg å sjå at det ikkje er ein slik skilnad.

Debatt på Fredheim

/0 Kommentarer/i /av

To ganger har årsmøtet på Fredheim behandlet saken om kvinner i eldsterådet. – Saken har ikke vært splittende, men den har vært krevende, sier de involverte.

– Det er ikke å stikke under en stol at det er krevende å ha slike prosesser, for å behandle et spørsmål som dette, tar ganske mye tid, sier Rolf Jøran Eide, styreformann i Fredheim i Sandnes.

Hans vurdering er at medlemmene i Fredheim deler seg i tre grupper i denne saken. De som ønsker endring og vil at kvinner også skal kunne være eldste, de som er sterkt imot en endring, og så er det stor gruppe i midten som ikke har så sterke meninger om spørsmålet.

– Medlemmene i forsamlingen har også ulik oppfatning av hvor viktig saken er, sier Eide.

– Begrensning.
En av de som ønsker endring, er Elinor Vaage. Hun var engasjert da saken var oppe på medlemsmøte allerede i 2008.

– For meg er hele problemstillingen ganske underlig, sier Vaage som har sin oppvekst og bakgrunn i Den norske kirke og IMI kirken (Normisjon). Derfor valgte hun, sammen med andre medlemmer på Fredheim, å ta saken opp med ledelsen og utfordre dem på deres syn.

– Det er viktig at vi kan ha en åpen samtale og diskusjon også om de temaene som vi er uenige om. Vi burde bli inspirert av alle kvinner som har gjort en fantastisk innsats opp gjennom tidene for at både folk i Norge og resten av verden skal få bli kjent med Jesus. Vi må ikke lage oss unødvendige begrensninger.

Årsmøtesak.
To år senere kom «kvinner i eldsterådet» som egen sak på årsmøtet. Ønsket om endring fikk da støtte fra en tredjedel av medlemmene. Fire år senere, våren 2014, kom saken opp på nytt, og medlemsmassen var nå delt omtrent på midten under avstemmingen. Lovene til Fredheim krever 2/3 flertall i to årsmøter på rad for å endre syn i denne typen saker, og dermed ble det ikke noen forandring denne gang heller.

Elinor Vaage synes likevel ikke prosessene har vært bortkastet.

– Det er viktig at slike saker blir snakket om. Det dummeste vi kan gjøre, er å feie slike uenigheter under teppet, sier hun. Derfor ønsker hun også å gi stor anerkjennelse til lederskapet ved Fredheim som vågde å ta samtalen.

– Eldsterådet la til rette for en åpen og saklig debatt der begge sider ble hørt. Jeg opplever derfor at vi ble tatt på alvor i prosessen, sier Vaage.

– Urimelig.
En annen som ønsker endring, er Gunn Elin Rossland.

– For meg er det helt ubegripelig at vi må ta opp dette som et tema. Det er for meg helt urimelig at det skal være en forskjell på menn og kvinners tjeneste, sier hun engasjert.

For henne er argumentasjonen enkel; det har aldri vært noen som har vært mer radikal på å forsvare kvinnens plass, enn Jesus. Og ja, bibelversene som brukes i diskusjonen rundt tjenestedeling, kjenner hun til: – Men da må vi være like ivrige på å forstå og forklare alle andre vers like bokstavelig. Hvorfor er vi ikke det, spør hun.

– Men det er snakk om tre plasser i eldsterådet. Er dette begrensende i praksis?

– Ja, for det handler om meg som kvinne. Jeg er god nok til mye, men ikke til å ha det fremste ansvaret i forsamlingen vår, sier Rossland.

– Alle tolker.
Den som formelt frontet ønsket om endring i 2014, var Geir Inge Fuglestad. Han satt da i styret og tok jobben med å bære fram argumentene i saken.

– Jeg mener at begge gruppene har et ønske om å ta Bibelen på alvor, men vi har en ulik forståelse av tekstene og vurderer dem annerledes, sier Fuglestad. Et annet fellestrekk ved de to synene, er at begge må fortolke tekster – for tekstene er ikke entydige, mener han.

– Å si at man er bokstavtro og ikke tolker, er ikke sant.  Det vil alltid være en form for tolking. Derfor må vi våge å spørre hva som er den mest korrekte oppfatningen slik vi ser det. Når vi da ender opp som uenige, betyr at vi har vektlagt og forstått ting forskjellig.

Liten endring.
Samtidig som han ønsker endring, tror ikke Fuglestad at ny tenkning ville skapt den store praktiske forandringen i Fredheim.

– Nei, jeg vet faktisk ikke om noen kvinner som sitter med et sterkt ønske om å bli med i eldsterådet, så det kunne tatt tid før det skjedde. Poenget er mer at vi i dag har et system som formelt begrenser kvinnene. Selv om det ikke er mange posisjoner det er snakk om, er avgreningen i seg selv en mental sperre for flere og et hinder for at de får tatt ut potensialet, sier han.

– Jeg tror mange er skuffet for at det ikke ble en forandring, men jeg tror også at mange har gått videre for lenge sien uten å tenke mer på det, sier Fuglestad som ikke vet om noen som har sluttet i Fredheim som konsekvens av vedtaket.

– Det blir egentlig spekulasjoner, og hadde vi åpnet for kvinnelige eldste, kunne det like gjerne vært folk som hadde sluttet da også, sier han.

Vil ikke slutte.
Heller ikke Elinor Vaage eller Gunn Elin Rossland har vurdert å «kaste inn håndkle» selv om de ikke har fått til den endringen de ønsker.

– Nei, hvorfor skulle jeg det, sier Rossland.

– Jeg har gått her i 25 år, og dette er min forsamling. Det er så mange grunner til at jeg liker meg her, så dette skal ikke ta fra meg forsamlingen min.

Heller ikke Vaage har planer om å gi seg.

– Det er en sprek og festlig forsamling med mye fart. Det skjer så mye positivt her som jeg vil være en del av. Derfor ønsker jeg heller at vi kan stå sammen om det aller viktigste som vi jo er enige om; å nå ut med budskapet til de som ikke har hørt. Så får vi heller leve med uenighet i det som er et underordnet tema, sier hun.

Kommer igjen.
At spørsmålet om kvinnelige eldste med dette er besvart for all framtid, er det likevel ingen av de Sambåndet har snakket med, som tror. Så lenge spørsmålet lever blant medlemmene, vil det før eller senere komme opp på nytt. Likevel er det ingen av dem som har planer eller ønske om at saken skal fremmes hvert år. Til det er tematikken for omfattende og krevende å stå i, og det handler også om å respektere et resultat.

– Vi diskuterte om vi skulle vedta en karensperiode for dette spørsmålet før det kunne komme opp på nytt, men vi ble enige om at det ble feil. På den ene siden skal vi ha respekt for et vedtak som er gjort, samtidig må det være åpning for å ta saken opp igjen senere dersom noen ønsker det, sier dagens fredheimformann, Rolf Eide.

I mellomtiden tror han Fredheim lever godt med uenigheten.

– Debatten vi hadde, var saklig og ordentlig, og vi var alle enige om at dette ikke skulle skape splid i forsamlingen. Det mener jeg begge parter greier å respektere, sier Eide.

– Vi ønsket en åpen samtale

/0 Kommentarer/i /av

– Det er ikke tvil om at slike saker preger en forsamling. Engasjementet er stort på begge sider, og saken krever både tid og engasjement som i perioder tar oppmerksomhet fra det vi står sammen om. At noen ikke har samme engasjement som før er ikke til å stikke under en stol, sier forsamlingsleder Runar […]

– Det er ikke tvil om at slike saker preger en forsamling. Engasjementet er stort på begge sider, og saken krever både tid og engasjement som i perioder tar oppmerksomhet fra det vi står sammen om. At noen ikke har samme engasjement som før er ikke til å stikke under en stol, sier forsamlingsleder Runar Landro (bildet).

Selv om dette ikke er en sak som har «dagsorden» i fellesmøter og medlemsmøter, er det ikke tvil om at det snakkes om temaet når medlemmer møtes privat, ifølge Landro.

– Og om det bygger eller skader forsamlingen vil avhenge av hvordan disse samtalene føres, sier han.

Under den formelle prosessen var medlemsmøtene arena for diskusjonen før saken til slutt kom opp til avstemning på årsmøtet.

– Om selve prosessen oppleves god vil nok avhenge litt av øynene som ser, men vi har prøvd å la samtalen gå åpent uten noen begrensninger på hva som er lov å diskutere, sier Landro.

For å endre lovene på dette punktet, kreves 2/3 flertall på to årsmøter på rad. I tillegg må et enstemmig eldsteråd være enig. Er de ikke det, må saken behandles på et tredje årsmøte.

Hva som ville blitt konsekvensen dersom endringsforslaget hadde fått det nødvendige flertallet, synes Landro er vanskelig å si noe om siden det faktisk ikke har skjedd.

– Men at det for noen ville vært vanskelig å leve med, er det vel ikke særlig tvil om. Det samme er jo tilfelle for noen av de som ønsker endring og som ikke har nådd frem med sine synspunkt, sier forsamlingsleder Runar Landro.

Konvertitt ble trodd – får trolig opphold

/1 Comment/i /av

En fersk dom i Borgarting lagmannsrett betyr etter alt å dømme at konvertitten David Kamalirad, aktiv i Bergens Indremisjon, får opphold i Norge.

Borgarting lagmannsrett har i dommen eklært at vedtakene fra Utlendingsnemnda (UNE) der Kamalirad fikk avslag på asylsøknaden sin, er ugyldige. Det bekrefter advokat Asgeir Thomassen overfor sambåndet.no.

– Saken blir nå sendt tilbake til UNE, men jeg tror ikke at de vil fatte et vedtak som er negativt for min klient. Jeg anser det derfor som sannsynlig at han nå vil få opphold i Norge, sier Thomassen.

Advokaten understreker at dommen er enstemmig.

– Budskapet i dommen er at retten tror min klient på at han er en kristen, og at han vil være i fare dersom han returneres til Iran, sier Thomassen.

Advokaten påpeker at saken kan ankes til Høyesterett, men han tror det vil være vanskelig for UNE å nå fram med en eventuell anke.

– Har du snakket med din klient?

– Foreløpig har jeg sendt ham en melding på Facebook. Han svarte «Hurra!», sier Thomassen.

– Sannheten kom fram

David Kamalirad selv er glad og opprømt når sambåndet.no ringer:

– Det er vanskelig å sette ord på det. Men sannheten kom fram i retten. Vi hadde vitner både fra Hellas, Norge og Finland, sier Kamalirad.

Han tror UNE har en skepsis overfor konvertittet ut fra en tanke om at asylsøkere konverterer bare for å få opphold og ikke fordi de faktisk er blitt kristne.

– Det er også jeg imot, sier han.

David Kamalirad er aktiv både i Bergens Indremisjon og i Salt Bergenskirken.

– Jeg setter stor pris på støtten jeg har fått fra disse menighetene, både økonomisk og i form av støttegruppe, og er stolt av å ha dem som søsken, sier Kamalirad.

Han er aktiv i forsamlingene blant annet i forbindelse med arbeid blant andre konvertitter.

Advokat Asgeir Thomassen mener dommen er riktig:

– Jeg mener det aldri har vært tvil om at min klient er en kristen, og vitnene våre er blitt tillagt stor vekt, påpeker Thomassen.

– Gledelig

Administrasjonsleder Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon var en av dem som vitnet til fordel for Kamalirad i både Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

– Dette er svært gledelig. Det viser at lagmannsretten har tillagt de kristne lederne som vitnet i retten, vekt og troverdighet, og det er tydelig at David selv har blitt trodd, sier Hjortland til sambåndet.no.

Hjortland beskriver dommen som en stor lettelse.

– Den er kanskje også et signal til UNE om at man må se på hvor lista for troverdighet skal legges, sier Kenneth Hjortland.

– Vil vurdere anke

Advokat Christian Fredrik Galtung representerte Staten v/Utlendingsnemnda. Det lper nå en ankefrist på en måned.

– Vi har bare såvidt fått sett på dommen. Jeg konstaterer at den er helt annerledes enn den som kom fra tingretten, sier Galtung til sambåndet.no.

Advokaten vil nå se på dommen sammen med UNE, og så må UNE avgjøre om dommen skal ankes inn for Høyesterett.

– UNE vil måtte ta hensyn til dommen. Men det vil ikke bli truffet noe nytt vedtak før UNE enten bestemmer seg for ikke å anke, eller dersom saken blir avvist i Høyestretts ankeutvalg, opplyser Galtung.

For å bli sluppet gjennom nåløyet i Høyestrett, er det ikke nok at en part er uenig i bevisvurderingen, for eksempel hvorvidt Kamalirad skal anses som kristen eller ikke.

– Saken må også ha betydning utover seg selv, altså inneholde prinsipielle spørsmål, sier advokat Christian Fredrik Galtung.

Den arrogante kirke

/15 Kommentarer/i /av

Den katolske kirke sliter ikke akkurat med selvbildet sitt.

Et tilbakeblikk: Vi hadde kommet et godt stykke i lesningen av trosbekjennelsen i engelskkyrkja St. Olafs i Balestrand da ordet «catholic» plutselig lyste mot meg fra liturgiheftet til Den anglikanske kirke. Forfjamset lukket jeg munnen. For å erklære at jeg trodde på “the holy catholic Church” ville jeg ikke være med på.

Den norskspråklige teksten lyder «jeg tror på (…) en hellig, allmenn kirke». Og med «allmenn» sikter protestanter til kirke i betydningen «alle kristne», ikke til et bestemt kirkesamfunn.

På seminaret «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus» på Fjellhaug 6. februar kom det tydelig fram at slik tenker ikke Den katolske kirke. Den bruker ordet som om det skulle være et egennavn. Ragnhild Helena Aadland Høen, som konverterte til katolisismen for sju år siden, var en av innlederne. Hun påpekte at ekklesiologien (læren om kirken) er det som først og fremst skiller mellom katolikker og protestanter.

Ifølge Høen opererer katolikkene med «den ene kirken» – den katolske – og «kommunion» (anerkjennende fellesskap) med denne ene kirken er det som gir enhet.

Denne ene kirken består, ifølge Høen, av det folk som Gud samler i hele verden. Og det var denne «synlige enheten» som fikk henne til å konvertere: – Den teologiske oppløsningen i Den norske kirke (Dnk) var så sterk at jeg ikke turte å overlate mine barn til den. Hvor skulle jeg da gå? Til noe enda mindre? Det ga ikke helt mening. Jeg begynte å tro at den katolske kirke er det som Jesus startet i år 33, sa Høen.

«Enhet og mangfold» var stikkord for Høens innlegg. Mangfold i betydningen at alle får det de trenger internt i kirken, er ifølge Høen av det gode (paragraf 814 i Den katolske kirkes katekisme). Men den nytilsatte kommunikasjonsrådgiveren for KrFs stortingsgruppe viste til at det i dag er flere enn 30.000 protestantiske kirkesamfunn i verden. Disse representerer splittelse, slik katolikkene ser det. – Der hvor synden er, er det splittelse. Der hvor dyden er, er det enhet, siterte Høen fra paragraf 817.

Den overbeviste katolikken så to bevegelser i vår tid. En retning som går «bort fra sannheten og ut i periferien og splittelsen og i ytterste konsekvens frafallet». Den andre går «mot sannhet og fordypning og den felles kristne tro». – Da går det mot den katolske tro og kirke, slik jeg ser det. Gå i rett retning, fra alene til sammen. For de som står utenfor den katolske kirke, vil det til enhver tid være nødvendig med splittelse. Men for meg er det nødvendig med enhet, og det er en guddommelig befaling. Splittelse skyldes synd og er djevelens verk, avsluttet Ragnhild Helena Aadland Høen hovedinnlegget sitt.

I debatten som fulgte, spurte Rolf Ekenes i lederskapet for medarrangørene Evangelisk luthersk nettverk om hvorfor Høen var så opptatt av at det er så mange innen Den katolske kirke, når Jesus sier at det er få som finner veien.

– Det finnes partier innenfor Den katolske kirke også, og vranglærere avvises. Idealet er å lese Ordet sammen med kirken. Leser en alene, kan en fare vill. Vi er avhengig av det apostoliske læreembetet, Peters embete, for å bli beskyttet mot splittelse. Den ene kristne tro er gitt til hele verden, ikke til noen få i Norge, svarte Høen.

I panelsamtalen i siste del av seminaret, fikk Høen spørsmål om hvorvidt Den katolske kirke tenker at de som ikke er katolikker, er annenrangs kristne. – Alle som er døpt i vann i den treenige Guds navn, er døpt inn i den katolske kirke. Vi ser på protestantisk tro som den kristne tro i en redusert, avkortet versjon, svarte Høen.

Hun ble også foreholdt et sitat fra kirkefaderen Cyprians brevsamling (Epistolae). Cyprian var biskop i Kartago (i dagens Tunisia) på 200-tallet og skrev at «utenfor kirken er det ingen frelse».

– Troen og dåpen betyr kirken. De som vet det, og likevel ikke vil være i kommunion med kirken, har et problem, valgte Høen å uttrykke seg.

Paragraf 846 i katekismen sier det slik (uthevelsene er mine): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus, red.anm.) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den». Jeg som skriver dette, og du som har lest helt ned hit, er altså ikke frelst dersom vi ikke «trer inn» i denne kirken!

En større arroganse skal det letes lenge etter. Den katolske kirke, som i middelalderen drev med gudsbespottelig avlatshandel og bygde den nye Peterskirken i Roma med inntekter fra dette, betrakter seg som Jesu legeme (par. 846) og den eneste sanne kristne kirken.

– Den katolske kirkes syn på nødvendigheten av å underkaste seg paven i Roma, er det mest provoserende, repliserte MF-professor og paneldeltaker Harald Hegstad.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og ser ikke noe bibelsk grunnlag for å skulle bøye meg for den kjortelkledte mannen med røde sko i Roma.

 

 

 

Om tenestedeling i Sambåndet

/0 Kommentarer/i /av

Det er berre i leiaren meininga til Sambåndet kjem fram, og der har me full rett til å vera usamde med folk som kommenterer eller blir intervjua i bladet elles. Poenget er at det eine ikkje utelukkar det andre.

Sambåndet set i dette nummeret søkelys på det andre av to dokument frå ImFs Hyrderåd i fjor, «Veiledning fra ImF om menn og kvinners tjeneste». På reportasjeplass lar me tidlegare generalsekretær i Normisjon, Rolf Kjøde, koma med kritiske merknader til innhaldet i dokumentet. I ImF-forsamlinga Fredheim i Sandnes har fleire medlemmer arbeidd for at kvinner skal kunna gå inn i eldstetenesta, noko som er i direkte strid med dokumentet. Me lar også synspunkta deira koma fram i bladet.

Dette gjer me for å få fram det også dokumentet sjølv peikar på – at det er «ulike syn på dette blant våre medlemmer». Nettopp derfor er det viktig å gi desse synspunkta rom. Ingenting skapar mindre tillit i ein organisasjon enn når vanskelege ting blir skubba under teppet. At Kjøde meiner Hyrderådet både tolkar bibeltekstar feil og er nær ved å innføra ei bedehusframand «embetstenking», kan vera vanskeleg å fordøya for dei som har arbeidd med dokumentet i to år. Men når ein tenkjer nærare etter, er det alltid verdifullt å få brynt seg på andre sine meiningar. Som òg generalsekretær Erik Furnes i ImF seier om eitt av punkta til Kjøde: «Så er vi åpne på at dokumentet bør endres dersom det legges gode argument til grunn for det».

Reportasjeplass er ein ting, leiarplass noko anna. Grunnane til at me har henta inn kommentarar til dokumentet, er dei som kjem fram ovanfor, ikkje at me er ueinig i det ImFs Hyrderåd skriv. Det er berre i leiaren meininga til Sambåndet kjem fram, og der har me full rett til å vera usamde med folk som kommenterer eller blir intervjua i bladet elles. Poenget er at det eine ikkje utelukkar det andre.

I dette tilfellet ser me heilt klart at det var eit behov for å laga eit slikt dokument – og det av minst to grunnar: På fleire bedehus byggjer ein forsamlingar med hyrde- eller eldsteråd, og då er det viktig å leggja til rette for prinsipiell tenking på bibelsk grunnlag. Dernest har det i seinare tid vore amerikainspirerte tendensar til å så tvil om kvinner skal kunna tala Guds ord på lik linje med menn. Dokumentet er heilt klart på at det kan dei i ImF – ja, det nyoppretta kvinneforumet skal nettopp byggja opp om mellom anna kvinnelege forkynnarar. Det er berre dei få stillingane som har ein særskilt lære- og tilsynsfunksjon, Hyrderådet i ImF ser er avgrensa til menn. Difor er det eit siktemål med dokumentet å få eigna menn til å ta dette ansvaret, ikkje at kvinner skal mista frimotet.

Rektor på plass på Skodje

/0 Kommentarer/i /av

Ingrid Kvam Steinshamn har takket ja til å lede den nye friskolen Møre barne- og ungdomsskole Skodje.

Ingrid Kvam Steinshamn begynner 1. mars som rektor på den nye Møre barne- og ungdomsskole Skodje. Hun begynner i en deltidsstilling for å ansette lærere og annet skolepersonell som skal være med i driften av den nye skolen. Søknadsfristen for stillingene er i 25. februar. Så vil intervjurundene starte. Ifølge Steinshamn er det mange gode søkere til stillingene ved skolen.

− Vi er veldig fornøyd med de søkerne vi har, sier hun.

Ung Misjon
Steinshamn er oppvokst på Frekhaug utenfor Bergen og utdannet allmennlærer. Hun har jobbet både som prosjektleder for oppstart, samt kontaktlærer og inspektør ved Danielsen ungdomsskole Osterøy. Så skoleetablering og drift av nyetablerte skoler er ikke ukjent for henne.

I dag er hun leder i Ung Misjon som er ImF-UNG avdelingen i Sunnmøre Indremisjon.

− Vi jobber med å finne gode løsninger for UNG-avdelingen, både for vårsemesteret og på lengre sikt. Men der er ennå ikke avklart helt hvordan dette blir. Jeg går gradvis ned i prosent i ImF-UNG Sunnmøre, og planen er at fra 1. mai er jeg 100 prosent rektor, forteller Steinshamn.

Skole er spennende
−Hvorfor vil du bli rektor ved Møre barn- og ungdomsskole?

− Det er fordi jeg synes skole i seg selv er spennende. Så har jeg vært inspektør og var med og starte Danielsen ungdomsskole Osterøy og fikk smaken på det å lede og legge til rette for nye friskoler. Men skole er absolutt et teamarbeid. Nå er det viktig å få på plass gode medarbeidere.

Steinshamn er spent på hvor mange som vil søke om elevplass.

− Hvor mange ansatte vi trenger, avhenger av hvor stor søkermasse vi har. Vi har godkjenning for 195 elever. Jeg blir veldig overrasket om det kommer så mange elever til skolestart. Vi blir glad hvis vi får 40-50 elever, sier Steinshamn.

Ekstra dimensjon
En annen ting den nye rektoren er spent på, er om skolen klarer å levere det den lover i reklamen på hjemmesiden.

− Foreldre skal forvente noe annet av en kristen skole. Det er det som skjer i klasserommet som viser hvilke verdier vi står for. For lærere på kristen friskole er det en ekstra dimensjon i tillegg til det profesjonelle og faglige. De skal også formidle kristne verdier.

− Hva vil du legge vekt på som rektor?

− Det viktigste for meg vil være å oppleve at foreldre kommer bort til meg og sier at det valget de tok da de sendte sine barn til vår skole, var rett. Og det er viktig at elevene blir sett, sier Ingrid Kvam Steinshamn.