I 40 av 50 land på listen til Åpne Dører er islamistisk ekstremisme en hovedkilde til forfølgelse av kristne. Spiller religionen en rolle, eller er det riktig å si at terrorister ikke har noen religion?
Denne artikkelen er skrevet før hendelsene i Købehavn 14.-15. februar 2015.
Det er nærliggende å stille dette spørsmålet, også i lys av terrorangrepene i Paris 7. og 8. januar. Den eldste av de to brødrene som er mistenkt for attentatet mot magasinet Charlie Hebdo, skal ha fått militær trening av al-Qaida i Jemen i 2011, og de skal begge ha hatt klare koblinger til et ekstremt miljø.
Religiøse røtter
Faglig leder Stig Magne Heitmann i Åpne Dører spør i Dagen 29. desember i fjor «om religionen islam faktisk er en alvorlig drivkraft bak forfølgelsen av annerledestroende».
I avisen Vårt Land 23. desember påpeker blant andre historiker Bård Larsen i den liberale tankesmien Civita at dersom vi avviser at ekstremistiske holdninger har noe med islam å gjøre, kan vi heller ikke forstå terrorismen eller i sin tur bekjempe den. Larsen mener det er viktig å forstå at ekstremistiske holdninger også har røtter i religion.
– Å si at islamisme ikke har noe å gjøre med islam bunner i gode intensjoner. Men benektelsen av de dype og mangfoldige forbindelsene mellom islam og islamisme må ta slutt», samstemmer den britiske islamismeforskeren Alan Johnsen i britiske The Telegraph.
Av egne forskningsintervjuer med tidligere ekstremister lærte Johnsen at veien mot ekstremisme ofte startet med religiøs søken, som så ble kuppet av islamistiske lederskikkelser. For disse søkende lå nøkkelen til avradikalisering i å finne tilbake til en mer fredelig tolkning av islam.
– Det er på tide at vi snakker om religiøs reform, mener Alan Johnsen.
Historieprofessor og islam-ekspert Knut Vikør ved Universitetet i Bergen framholder at de ekstreme gruppenes lederskikkelser er i stand til å føre en religiøs talemåte som kan overbevise selv den som kjenner religionen godt.
– Det gjør at vi også må ta religion på alvor, sier han til Vårt Land.
«Blindspor»
Britenes statsminister, David Cameron, Mohammad Usman Rana og imam Sikander Madni har kommet med uttalelser som «frikjenner» religion. «Dette har ingenting med islam å gjøre. Dette er misbruk av religion», sa Norges utenriksminister Børge Brende til NRK 8. juni.
Les også: Per Edgar Kokkvold om å benekte fakta
I Vårt Land 10. januar sier Bård Larsen det er et «blindspor når muslimske talspersoner sier at de ekstremistiske bevegelsene ikke har med islam å gjøre, men først og fremst er kriminelle». Han viser til at islam er 1300 år gammel, og at Koranen ble skrevet på en tid hvor den type vold som terroristgruppen IS og al-Qaida bedriver, var vanlig.
– Støtten fra mange muslimer til dødsstraff, drap ved frafall fra islam og for å krenke profeten, er utbredt ut over al-Qaida og IS. Hvis islam skal moderniseres, må lederne erkjenne de ubehagelige sidene ved religionen, framholder Bård Larsen.
Fornærmelse av Muhammed
Journalist og forfatter av boken «Norsk Jihad», Lars Akerhaug, viser i Dagen 12. januar blant annet til en historie fra år 630 e.Kr. Muhammeds styrker inntar det som skal bli muslimenes helligste by, Mekka. Han beordrer at fire menn og to kvinner skal drepes. Den ene mannens forbrytelse var at han hadde kritisert islams profet. Tre ganger sverger mannen troskap til Muhammed, og tre ganger avviser profeten troskapsløftet. Til slutt rekker profeten ham likevel hånden, men snur seg så mot sine tilhengere. «Var det ingen som var kvikk blant dere og kunne reise dere opp og drepe ham da dere så at jeg nektet å rekke ham min hånd», spør Muhammed. Dette brukes ifølge Akerhaug av islamister for å rettferdiggjøre at muslimer ikke trenger noen domsavsigelse eller forhåndsgodkjennelse for å drepe den som spotter profeten Muhammed.
I en bok fra år 1306 e.Kr. gjengir den syriske forfatteren ifølge Akerhaug 250 utsagn fra profeten Muhammed som har til hensikt å styrke argumentet om at den som håner profeten, må drepes. Forfatteren (Taymiyyah) hadde hørt en kristen egypter som hadde fornærmet Muhammed.
«Å fornærme profeten er en av de verste forbudte handlinger man kan gjøre (…). Dette er noe de lærde er enige om, uansett om man gjør det på alvor eller som en spøk. Den som gjør dette, må bli henrettet, uansett om han angrer eller ikke, og uansett om han er muslim eller en vantro (…), siterer Akerhaug blant annet.
Lars Akerhaug påpeker at disse (og flere) historier gjengis på det innflytelsesrike nettstedet Islamqa, som viderebringer spørsmål om islam og svar fra islamske lærde. Nettstedet skal være mye brukt av salafister – bokstavtro muslimer som ønsker å vende tilbake til det de anser som den opprinnelige og sanne islam. Nettstedet trekker den nevnte boken fram som særlig nyttig og viktig for muslimer.
– Det faktum at det eksisterer forskjellige tolkninger og meninger om dette løser ikke problemet. Det er en lang og mørk tradisjon i islamsk historie for drap og etterfølgelse av såkalte blasfemikere. Et oppgjør med denne tradisjonen er helt nødvendig, mener Lars Akerhaug.
Journalisten og forfatteren tror attentatmennene i Paris var overbevist om at de gjennomførte «den straffen for gudsbespottere som Allah foreskriver i Koranen».
– Ikke blitt utfordret
Men hvordan har de religiøse sidene ved ekstrem islamisme fått fotfeste blant muslimer i Europa? Dagen brakte 12. januar også et intervju med Haras Rafiq i den londonbaserte tenketanken mot ekstremisme, Quilliam Foundation. Foreldrene hans kom til England fra Pakistan på 1950-tallet, da britiske grenser var åpne for innvandrere fra tidligere koloniland. Etter at faren døde ble Rafiq trukket mot radikal islam. Den lettest tilgjengelige litteraturen var skrevet av islamister som foreskrev en radikal form for islam, i kontrast til det de oppfattet som vestlig dekadens. Fascinasjonen ble imidlertid kortvarig, og Rafiq begynte i stedet å jobbe mot radikalisering.
Haras Rafiq viser til at den store bølgen av muslimer som kom etter andre verdenskrig i overveiende grad var økonomiske flyktninger som søkte et bedre liv i Storbritannia. På 1980-tallet begynte det å komme det han beskriver som «islamistiske politiske asylsøkere». Disse sto for en «streng og tradisjonsbundet islam», kjent som wahabisme, som også er statsreligion i Saudi-Arabia.
– I flere tiår har disse kunnet spre tankene sine. Ingen har utfordret ideene om en islamsk stat, sier Rafiq til Dagen.
Han mener det har ført til at mange unge muslimer i Storbritannia ikke kjenner noen alternativ forståelse av islam som lar seg forene med en moderne vestlig stat.
Rafiq mener radikalisering begynner med en personlig krise: – Du ser ikke noen finne veien inn i jihadismen uten at de ser etter noe som framstår som en løsning på et opplevd problem, sier han.
Drømmen om å etablere kalifatet (styresett der staten er ledet av en kalif, red.anm), rense islam for halvhjertede troende eller slå tilbake krigen mot terror kan være ytre motivasjon for disse.
På lag med moderate
Er vi så kommet nærmere svaret på spørsmålet vi innledet med? Det finnes i alle fall tungtveiende motforestillinger til utsagnene i samfunnsdebatten om at terrorisme ikke har noe med religion å gjøre, og det er viktig å hente disse fram. Flere tar til orde for en nødvendig reform av islam.
Vi skal slutte med «resepten» fra Haras Rafiq. Han mener vi må arbeide aktivt for å imøtegå ideene til de radikale islamistene. Ikke ved å forby dem å fremme meningene – det ville ha utfordret ytringsfriheten – men ved å spille på lag med moderate krefter. Det er avgjørende at unge religiøst søkende mennesker får kjennskap til andre måter å ta sin muslimske tro alvorlig på enn islamistiske og potensielt voldelige varianter.
LES MER: Synspunkt i Sambåndet om ytringsfrihet
