Vil ha din historie på nett

/4 Kommentarer/i /av

Erik Furnes, Anja Ulveseth Heggen og Kjetil Fyllingen har gjort det: Lagt ut sin historie med Gud på MyStory.me. Kjetil Fyllingen oppfordrer flere til å gjøre det samme.

− Vi har begynt med MyStory.me. 31. oktober-2. november var lanseringshelg, og vi hadde da en presentasjonsrunde sammen med Simon Loeffel fra Campus für Christus i Sveits, som står bak MyStory.me, forteller nettkonsulent i ImF-UNG, Kjetil Fyllingen.

– I dag er ikke folk interessert i hva som er sannheten med stor s, men om «din sannhet» fungerer i ditt liv, innledet Loeffel presentasjonen for ImF-ledere i Rogaland med.

Evangeliseringsverktøy
Nettstedet MyStory.me er et personlig evangeliseringsverktøy. For å kunne registrer seg, må man enten ha en invitasjon, eller spørre om å få en invitasjon på http://mystory.me/registration. De som allerede har registrert seg og har lagt ut sin troshistorie, kan invitere andre til å gjøre det samme. Du deler historien din, og de som leser, kan ta kontakt med deg. På nettsiden kan en også bestille kort til å dele ut som inneholder nettadressen til ens egen historie.

−Hva er forskjellen på MyStory.me og omGud.net?

− I MyStory.me er det folk sine egne historier som blir presentert. Og under hver historie ligger det en presentasjon av evangeliet og en link videre til omGud.net som forklarer mer om hva kristen tro handler om. På omGud.net kan en komme i kontakt med e-coacher, mens en på MyStory kan komme i direkte kontakt med de som har delt sin historie. Der er også et eget treningsprogram for mystory.me og vi kan reise rundt og gi opplæring i å dele egen troshistorie, sier Kjetil Fyllingen.

Appellerer til folk
På MyStory.me ligger det nå ute 18 historier fra Norge, og det er ifølge Fyllingen flere som vil dele sin historie. Selv har han gått foran og lagt ut sin historie. Det samme har også ImFs generalsekretær Erik Furnes og administrasjonsleder Anja Ulveseth Heggen og administrasjonsleder i Bergens Indremisjon, Kenneth Hjortland. De norske som også har delt historien på Facebook-profilen sin, har hatt opptil 2000 treff siden mai, opplyste Kjetil Fyllingen på presentasjonen i Sandnes 31. oktober.

p-kenneth-hjortland

− Jeg delte min historie på MyStory.me fordi det er et godt evangeliseringsverktøy og jeg ser at min historie kan være til oppmuntring og ettertanke. Det er også lettere og nå frem til mennesker digital enn ved å løpe etter dem på gater og streder, sier Hjortland (bildet).

− Så det er enklere å snakke om Gud og tro på nettet enn ansikt til ansikt med et medmenneske?

− Jeg tror det er litt enklere å søke informasjon på nettet når man er sårbar. Da er det viktig at vi kristne er der og at vi er tydelige, svarer Hjortland. Han har fått en del tilbakemeldinger på sin historie som har gått på at folk har blitt oppmuntret og berørt.

− Jeg ser at jeg har nådd en del mennesker. De som har sendt meg mail, er stort sett kristne, men jeg tror nok at en del ikke-kristne også er inne og leser på My.Story. Men det er nok lettere å gi tilbakemelding til en man er enig med, enn til en man har spørsmål til.

− Jeg tror at den type historier appellerer til folk. Og det kan hjelpe folk til å dele sin egen historie. En bedehusundersøkelse viste at bedehusfolk ikke er så flinke til å dele sin troshistorie og evangeliet. MyStory.me er et verktøy til å dele sin historie, sier Fyllingen.

Kraftig oppfordring
For de som synes at de ikke har så mye spennende å fortelle, har nettkonsulenten følgende å si:

− Hvis en tenker seg om, så har en noe å fortelle. Det behøver ikke være de voldsomme greiene, som at før var jeg på kjøret og nå er jeg frelst. MyStory.me er for alle kristne i Norge. De har alle en historie de kan dele.

Andre hindringer kan være at man ikke vet hvordan man skal ordlegge seg når man skriver historien, eller hvordan man skal svare dersom man får respons.

– I slutten av dette året vil vi komme med et opplæringstibud på nettstedet som svarer på dette. Bak hver respons er det en søkende sjel, selv om meldingen er negativ. Treningen vil også inneholde noe om internettets egenart. Man kan også velge om historien skal være offentlig eller privat. I siste tilfelle er det bare kortet du deler ut, som oppgir nettadressen til historien din, sa Simon Loeffel  på Fredheim i Sandnes.

– Dette er ikke en side for å oppmuntre kristne, men for å tiltrekke oss søkende. Ikke forklar evangeliet i historien. Fortell om din historie, for det treffer den søkende mer. Det neste trekket er evangeliet, sa Loeffel videre.

Konseptet er også mulig å bruke for grupper, f.eks. samle en husgruppe eller forsamling/menighet. I Sveits er det ifølge Loeffel et kirkesamfunn som nå har over 100 historier og er i en prosess med å laste disse opp på mystory.

− Hva ønsker dere å oppnå?

− Vi ønsker å oppnå at flere kristne deler sin historie og blir mer evangeliserende – og få flere inn i en kristen forsamling. Jeg vil komme med en kraftig oppfordring til folk om å hive seg ut på og dele sin historie, sier Kjetil Fyllingen

– Alle er et vitne

Kenneth Hjortland samstemmer:

− Jeg oppfordrer alle kristne til å ta ansvar og dele sin historie på MyStory.me. Og man trenger ikke å ha en dramatisk historie.

Simon Loeffel oppsummerte slik på Freheim:

– Ikke alle er evangelister, men vi er alle et vitne. Det starter med at den søkende først må vite at det er en kristen han eller hun kan forholde seg til, så må vedkommende oppleve at denne kristne personen er til å stole på. Neste trinn er at de tenker at dette kanskje er relevant for dem selv, så leter de etter Gud, og så er målet at de tar en beslutning at det er noe for dem og tar imot Jesus.

Kretsleder Torgeir Lauvås (bildet) i ImF Rogaland responderte slik på det han fikk høre:

Lauvås Torgeir

– Dette er spennende og kan være et redskap for noen. Vi er inne i en tid der de unge har mye av sitt soaiale liv på nettet. Vi som er litt eldre, synes kanskje det kan være en «kald» vei å møte Jesus på, men det er mange måter vi kan gå fram på, for å lede folk til ham.

 

Fylkeslegen ber om svar

/0 Kommentarer/i /av

Fylkeslegen i Troms ber om flere opplysninger fra to helsearbeidere som sitter i fagrådet til det ImF-støttede nettstedet GuttogJente.no.

Det opplyser fylkeslege Svein Steinert ved Fylkesmannen i Troms til sambåndet.no i ettermiddag.

Det er Maren og Sven Weum som har mottatt brevet fra fylkeslegen. De sitter i fagrådet til GuttogJente og skal kvalitetssikre de rådene som frivillige gir (se faktaboks).

– Vi ønsker å få ytterligere klargjort hvilken rolle de har og hvilke råd som gis, for å kunne ta stilling til om dette er helsearbeid eller ikke, opplyser Steinert.

Bred støtte

GuttogJente.no er en kristen veiledningsside på internett med temaene kropp, sex, forhold og identitet. Veiledningen retter seg både mot ungdommer, foreldre, lærere og ungdomsledere. «Vår veiledning baserer seg på klassisk kristen seksualetikk, det kristne verdigrunnlag og menneskesyn. Ut fra dette ser vi at ekteskapet er den eneste rammen for et seksuelt samliv som hører hjemme i et livslangt ekteskap mellom mann og kvinne», heter det i verdigrunnlaget.

Styret for nettstedet ledes av daglig leder i ImF-Ung, Kenneth Foss. Arbeidet med siden ble startet av Familie og Medier i 2012. Tjenesten var fra starten av støttet økonomisk av 16 medlemsorganisasjoner, deriblant Indremisjonsforbundet og ImF-Ung. Nå har Frelsesarmeen svart at de ikke ønsker å fornye sitt medlemskap. Styret i Frelsesarmeens barn og unge (Fabu) mente, ifølge Dagen, at nettsiden gir for ensidige svar.

Negativ omtale.

Siden juni har nettstedet, igjen ifølge Dagen, blitt omtalt mer enn 60 ganger i norske medier, i all hovedsak med negativt fortegn. Omtalen startet allerede i fjor sommer i forbindelse med homofestivalen Europride i Oslo. Det er særlig anbefalingen til homofile om å leve enslig – noe som er i tråd med konservativ kristen samlivsetikk – som har vakt motstand. Et fagråd, bestående av helsepersonell og teologer, kvalitetssikrer svar som frivillige gir, på spørsmål som kommer inn. Sambåndet får opplyst at bare om lag 5 prosent av spørsmålene handler om homofili. Nettstedet har om lag 200 unike brukere per dag.

Styrelederen i Human-Etisk Forbund uttalte i Dagen 22. oktober at han ville be fylkeslegen se på om helsepersonellets rolle i fagrådet var i tråd med offentlige retningslinjer. Helsedirektoratet uttalte allerede i juni at helserådgiverne i fagrådet ikke bryter med helsepersonelloven, men fylkeslegen i Troms har sagt at han likevel vil gå inn i saken.

27. oktober sendte Human-Etisk Forbunde formell klage til fylkeslegen i Troms, og der er denne som nå behandles av fylkeslegen. Svein Steinert opplyser at saken også har vært diskutert på bredere basis både med fylkesmannsembetet, Helsetilsynet og Helsedirektoratet.

– Spesiell sak

– Dette er en spesiell sak, og grunnen er at det ligger i et grenseland om de to helsearbeiderne her driver helserådgivning. De bruker sine yrkestitler i forbindelse med fagrådet, sier Steinert.

Årsaken til at fylkeslegen i Troms er særlig opptatt av denne saken, er ifølge Steinert at de har introdusert det såkalte Sjumilssteget – som beskrives som «et felles løft for å iverksette FNs barnekonvensjon i kommunene i Norge» – i sin saksbehandling.

– Å finne sin seksuelle identiet er følsomt og krevende. I Barnekonvensjonen heter det blant annet at barn mellom 0 og 18 ikke skal utsettes for diskriminering av noe slag, sier Steinert.

Ekteparet Weum har fått svarfrist til midten av desember, og fylkeslege Svein Steinert kan ikke love at saken er ferdigbehandlet før nyttår.

Maren og Sven Weum sier til NRK Nordnytt  , som også omtalte saken i kveld, at de ikke ønsker å kommentere saken før fylkeslegen har ferdigbehandlet klagen fra Human-Etisk Forbund.

– Ikke medisinske råd

Espen Ottosen er pressekontakt og medlem av fagrådet i GuttogJente.no.

– Det finnes tusenvis av både helsepersonell og andre i landet vårt som står for en kristen etikk, og ønsker å formidle det i privat sammenheng. For oss er det det dette handler om, sier han til NRK. Han vil også avvente fylkeslegens avgjørelse i saken før han kommenterer den ytterligere.

– Men vi har ikke tenkt at vi gir spesifikke medisinske råd. Dette er kristen veiledning som man kan droppe å bry seg om hvis man ønsker det.
Det vil være underlig hvis ikke kristent helsepersonell kan stå for kristen etikk, mener han.

 Slutter

Som Sambåndet meldte i novemberutgaven, slutter Kristine Sandvik i stillingen som daglig leder i GuttogJente med virkning fra 1. februar.

– Det er ikke den negative medieomtalen av GuttogJente som er grunnen, sier Sandvik.

Kristine Sandvik har vært daglig leder for nettstedet i 30 prosent stilling fra 1. januar i år. Nå har hun altså sagt opp stillingen. Sandvik opplyser at det fra starten av var meningen at hun skulle jobbe til juni 2015.

– Jeg avslutter mitt engasjement i guttogjente.no, et halvt år tidligere enn først planlagt. Godkjenninger av ulike fag i studieløpet mitt har gjort at jeg raskere enn antatt har blitt ferdig utdannet som lærer, og det føles riktig og naturlig å begynne å jobbe innenfor fagområdet jeg er utdannet til, sier Sandvik til Sambåndet.

Et hjem i 100 år

/0 Kommentarer/i /av

Dette året har Borgund folkehøgskole vært opptatt med å feire at den er 100 år. Rektor Sven Wågen Sæther er optimistisk med tanke på skolens fremtid.

− Vi fikk markert skolen og hva den står for og hva en folkehøgskole er for noe, for foreldre til elever, tidligere elever og nye og gamle Borgvenner, sier rektor Sven Wågen Sæther ved Borgund folkehøgskole.

Han er nylig ferdig med skolens 100års-feiring. Helgen 27-28. september var hovedmarkeringen med jubileumsfest med over 250 gjester og jubileumskonsert.

Flott feiring
Tidligere rektor ved Borgund folkehøgskole, Harald Myklebust, var gjest på jubileumshelgen. Godordene kommer på rekke og rad når han skal fortelle hvordan han opplevde det.

− Det var en flott feiring. Dyktig og profesjonelt gjennomført, elegant, solid og opplevelsesrikt. For meg som musikklektor er det ekstra positivt og en fantastisk glede at det ennå finnes skoler hvor man klarer å få frem et slikt elevkor.

Borgund har de siste årene vært en reiseskole hvor man har organisert skoleklassene som reisemålsklasser. Myklebust er litt mer usikker på hvor bra det er, selv om det på hjemmesiden står at Borg er et «hjem å reise ut fra og komme tilbake til».

− Folkehøgskole er stedlig. Jeg er litt bekymret for det store fellesskapet på skolen når flokken er delt på reiser til forskjellige steder. Men de har funnet en nisje.

Samfunnsoppdrag
Den 14. november hadde skolen jubileumsforedrag med professor Frank Aarebrot og reder Per Sævik hvor temaet var «Demokratibygging og verdibygging». Det er et tema Sæther er opptatt av.

− Folkehøgskolene har betydd mye for demokratibyggingen i Norge. Borgund er en kristen folkehøgskole som driver med demokratibygging og verdibygging. Folkehøgskolene er et fritt skoleslag. Det er derfor opp til den enkelte skole å utforme hva samfunnsoppdraget skal være, sier han. For at Borgund skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag, ønsker han at skolen skal være kristen og verdibyggende. Samtidig skal det være et rom stort nok til at elevene får være hele seg.

− Det er toleranse, at man trives i hverandres nærhet selv når man tenker ulikt om mangt.

Tidsskille
Som rektor for en kristen skole, merker Sæther at der er et tidsskille for kristne skoler. Staten er kristen-humanistisk og ikke lenger kristen evangelisk luthersk.

− Vi får fortsatt lov til å forkynne evangeliet og være en plass hvor folk kan lære hva kristen tro er for noe. Noen opplever å møte kristne lærere for første gang. Ungdommene blir kjent med troen sin og hva de vil gjøre videre i livet

− Hva tenker du om fremtiden for Borgund folkehøgskole?

− Jeg synes vi har fått til mye fint. Utfordringen for oss er å være aktuelle og relevante for nye mennesker. Men det skal vi klare.

– For lite om forfølgde kristne

/0 Kommentarer/i /av

Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle er delvis samd i at forfølgde kristne har fått for lite merksemd i norsk presse.

OSLO: I månadsskiftet oktober-november, var det fakkeltog i fleire norske byar for å setja søkelys på situasjonen til forfølgde kristne rundt om i verda. 22. august tok òg Nordisk indremisjonsråd opp denne problemstillinga i ein appell som vart offentleggjort mellom anna på sambåndet.no, Dagen og Vårt Land. Her vende ti generalsekretærar seg til regjering og massemedier i sine respektive heimland og uttalte mellom anna dette:

«Den politiske innsatsen og oppmerksomheten i massemediene skal naturligvis rette seg mot alle som lider i den nåværende krisen. Vi er også bekymret for yazidi-minoriteten, shiamuslimer og andre grupper som nå frykter for sitt hjem og liv. Men de kristne må ikke bli glemt! Den alvorlige situasjonen deres er blitt usynliggjort, ikke minst fordi de er presset av islamistisk fundamentalisme på den ene siden og vestlig sekularisme på den andre.»

Sambåndet la dette fram for redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten:

– Eg er litt delt når eg skal beskriva det, for eg er einig i at kristne minoritetar i til dømes Midtausten, og forfølginga av dei, har stått for lågt på agendaen i norske medier, og for så vidt også i norsk politikk. Og eg trur at ein av grunnane til det er at vi har sett på det som så sjølvsagt at vi er imot dette. Det er så sjølvsagt at vi har vore meir opptatt av andre minoritetar.

Les òg: Utanriksministeren svarar sambåndet.no

Mange som lir.
På den andre sida viser Stanghelle til at dette er ei skjebne som også andre minoritetar deler.

– I store delar av verda er det forfølging av religiøse minoritetar. Ein ser forfølging av kristne minoritetar i muslimske land og av muslimske minoritetar i til dømes Kina og Burma. Ein ser konfliktforhold utfrå tilhøvet mellom majoritet og minoritet og religiøst grunnlag, eller der det religiøse grunnlaget er meir eit uttrykk for eit anna, altså kulturelle eller politiske. Ein ser det i forfølgelse av shiamuslimar i land der du har sunnimuslimsk majoritet, og ein ser det ikkje minst i forfølginga av ahmadiyyamuslimane i land som Pakistan og Iran. No har vi også fått tydeleggjort ei religiøs gruppe som eg er heilt sikker på at nesten ingen i Norge hadde høyrt om, nemleg yazidiane i Irak. Så det at forfølging av religiølse minoritetar blir underspelt og undervurdert, det er eit faktum. Det er ikkje spesielt for kristne minoritetar, men det forsvarar ikkje at også dei blir det, slår Stanghelle fast.

Irak og Syria.
Redaktøren meiner det har skjedd noko dei siste åra, og han ser to ting som har bidratt til det.

– Det eine er jo forfølginga av dei kristne i Irak, der du praktisk talt har fått drive ut dei kristne minoritetane. Og det er jo ein skjebnens ironi og samstundes ein katastrofe at det skjedde som følgje av president Bush sin Irak-invasjon i 2003. For du kunne seia mykje om Saddam Hussein, og ikkje mykje godt, men Irak var eit land der du kunne eksistera som minoritet, seier Stanghelle.

Han var sjølv i Irak tidleg på 90-talet og meiner at minoritetane då var under ein form for beskyttelse.

– Men etter at den store lovløysa kom inn, og du fikk shiadominans, så er dei kristne ei av gruppene det nesten er blitt tomt for. Og det same kan du seia som følgje av borgarkrigen i Syria, sjølv om der må det seiast at det er mange minoritetar som lir. Der er ikkje kristne i noko særstilling, der lir muslimske minoritetar og den vesle jødiske minoriteten. Og så kan du seia at det er ekstra tragisk i Midtausten, fordi der er jo nokon av dei eldste kyrkjesamfunna som vi kjenner, og det er nokon av dei kyrkjesamfunna som har nesten ei ubroten linje til dei første kyrkjesamfunna som oppsto det første hundreåret og dei par første hundreåra etter at kristendommen vart ein realitet, seier Harald Stanghelle.

Den profilerte redaktøren oppsummerer slik:

– Ja, dei som kritiserer oss for å ha forfølging av kristne minoritetar for lågt på dagsordenen, har i alle fall periodevis og delvis rett, og ja, dei kristne minoritetane deler her skjebne med mange minoritetar.

Cupfinale og Storkonsert

/0 Kommentarer/i /av

Søndag 23. november blir Bjørnsonhuset i Molde fylt med sang og musikk. Og før det kan man se cupfinalen på storskjerm på Seilet hotell.

Det er Team Sulebakk som er arrangører for søndagens Storkonsert i Bjørnsonhuset. Det blir en konsert med barnekor og ungdomskor i fokus.

Fortjener det beste
− Det drives et fantastisk barnekorarbeid rundt om i landet, og det arbeidet fortjener å bli løftet frem. Så er det viktig at barnekor får opptre på en ”proff” scene med skikkelig lys og lyd. Vi synes barnekorene fortjener det beste, forteller Barbro Wiig Sulebakk.

«Det beste» betyr den beste konsertsalen i byen, som i Molde er Bjørnsonhuset – integrert i hotellet Seilet som er blitt et landemerke i byen. Barnekor fra Molde og kommunene rundt, fra Ålesund, Sula, Stranda og Kristiansund, vil opptre. Det er kor fra forskjellige kirker, menigheter og bedehus, og de opptrer sammen med kjente gjester og artister. Den meste kjente på søndag er Alexander Rybak.  Men ”stjernene” på Storkonserten er korbarna.

Konkurrerte med cupfinalen
Da de satte opp konserten, viste det seg at den konkurrerte med cupfinalen mellom Molde og Odd.

− Vi forskjøv tidspunktet, slik at vi har lagt til rette for at folk kan få med seg begge deler, mens kor og artister øver, forteller Sulebakk.

Cupfinalen begynner kl 13.15, mens konserten begynner kl 17.00. Så det er også anledning til å få med seg eventuelle ekstraomganger og straffesparkkonkurranse.

− Det blir en kristen familiekonsert med et positivt og tydelig budskap. Ekstra stas er det at vi har med kjendiser som Alexander Rybak.

Fredag formiddag er det solgt i overkant av 500 av 750 billetter. Barbro Wiig Sulebakk tror dette blir solgt før søndag.

− Det er ennå noen ledige billetter igjen, men jeg tror vi får fullt hus. Mange har lyst til å høre barna synge.

Ny leiarduo i Sunnmøre Indremisjon

/1 Comment/i /av

Johan Halsne vert krinsleiar, og Harry Valderhaug går inn i nyetablert stilling som administrasjonsrådgjevar.

Den nye leiarduoen tar til 1. januar. Halsne er tilsett i full stilling som krinsleiar, men vil i fyrste omgang bli leigd ut til ImF og Si-reiser i 40 prosent. Valderhaug si stilling som administrasjonsrådgjevar er ei prosjektstilling i inntil 50 prosent.

Dei to tar over stillinga etter Karl Arne Austnes som etter 5 og eit halvt år har vald å gje seg som krinsleiar.

Godt kjent.
– Johan Halsne sitt namn dukka tidleg opp i denne prosessen. At han no har svara ja, er vi svært takksame for. Vi trur at han og Harry Valderhaug vil utgjera eit godt og framtidsretta leiarteam, seier Hallvard Emblemsvåg, krinsformann i Sunnmøre Indremisjon.

Johan Halsne er i dag forkynnar og prosjektmedarbeidar i Indremisjonsforbundet. Her har han mellom anna vore arkitekten bak song-konseptet Singing in the City. Han kjem frå Halsnøy i Ryfylke, er gift med Aud Halsne (dagleg leiar i Si-Reiser), og dei har 3 gutar i alderen 21-28 år, ei svigerdotter og eit barnebarn. Han er òg tidlegare sauebonde og er aktiv i politikken.

Johan Halsne er også godt kjent på Sunnmøre frå før.
– Han kjenner området, han kjenner distriktet, og han kjenner folket. Han har forkynnarerfaring, gode strategiske evner og erfaring frå ulike prosjekt og arrangement, seier Emblemsvåg.

Ny stilling.
Med seg i leiarteamet får han Harry Valderhaug i ei nyoppretta stilling som administrasjonsrådgjevar.

– Dette er ei nødvendig satsing vi har hatt ynskje om lenge, men ikkje fått på plass. Difor er med svært glade for at Harry Valderhaug har sagt ja, seier formann Hallvard Emblemsvåg.
Harry Valderhaug er 49 år, kjem frå Valderøy, er gift med Heidi, og dei har fire jenter i alderen 10-21 år. Han er aktiv på bedehuset på Valderøy der han er styreleiar i den lokale indremisjonsforeininga. Han har vore politisk aktiv sidan 1995 og er i dag gruppeleiar for KrF.

I motsetning til Halsne har ikkje Valderhaug noko fartstid som tilsett i misjonen, men har i 20 år drive sitt eige firma med rådgjeving innan finans og forsikring.

– Eg kjenner meg stolt og glad på ein god måte. Desse to kjenner kvarandre frå før og vil utfylle kvarandre. Saman med resten av staben er med no godt rusta for å møte framtida, seier Emblemsvåg.

Tenkeboksen.
Både Johan Halsne og Harry Valderhaug erkjenner at dei vart overraska då spørsmålet om å gå inn i dei nye stillingane, kom.

– Det tok litt tid før eg svara ja, for denne utfordringa var eg usikker på. Dette er jo noko eg aldri har gjort før, seier Harry Valderhaug ærleg. No håper han erfaringa frå næringslivet kan bli ein styrke.

– Eg har eit bra kontaktnett og kjenner ein del gjennom jobben eg har hatt. Dette, saman med andre forhold ein må ta omsyn til, kan gje viktige impulsar til utforminga av morgondagens måte å drive lokalmisjon på, også her på Sunnmøre, seier Valderhaug.

Ukjente oppgåver.
Den største utfordringa for Johan Halsne var å bryte opp frå Ryfylke. Den andre var å seie ja til ukjente oppgåver.

– Eg har aldri vore krinsleiar før, og det skremmer meg litt. Samtidig har eg dei siste åra vore i ein fase der eg har sagt meg meir open for nye utfordringar, seier Halsne.

No gler han seg til å møte misjonsfolket.

– Og då meiner eg heile folket – for eg har vore mykje på Sunnmøre, men ofte på dei same plassane. No gler eg meg til å møte resten, seier Halsne, som omtalar Sunnmøre i svært positive ordelag.

– Det finnes knapt finare plass å bu enn her, bortsett frå Halsnøy, seier han lurt.

– Enorm innsats.
Avtroppande krinsleiar Karl Arne Austnes går nå tilbake til stillinga som gardbrukar på heiltid.

– Eg er veldig glad for den løysinga som no er komen på plass og ser fram til å engasjere meg i misjonen på andre måtar enn før, seier Austnes – som takkar misjonsfolket for tilliten som er vist desse åra.

– Karl Arne Austnes har lagt ned ein enorm innsats, og me er takksame for at han blir med oss vidare som fritidsforkynnar og i fleire styreverv, seier Hallvard Emblemsvåg som er optimistisk med tanke på framtida.

Ønsker flere talere på vegg

/2 Kommentarer/i /av

Men det lokale bedehusfolket er mer skeptiske til forslaget fra kretsleder Arild Ove Halås.

Da Nordmøre og Romsdal indremisjon (NRI) avviklet sitt ekstraordinære årsmøte i oktober, var dagens taler Erik Furnes. Generalen var til stede på veggen, via en videofil fra nettsiden preik.tv.

– Dette er noe vi vil oppfordre de lokale bedehusforsamlingene våre til å gjøre mer av, sier kretsleder Arild Ove Halås.

SKEPSIS
Men slett ikke alle som var møtt opp på årsmøtet, var fornøyd med måten talen ble gjennomført på.

– Reaksjonen har variert fra «kjempeidé» til «forkastelig», sier kretslederen.

Veggtalen ble brukt bevisst denne dagen for å demonstrere en annen måte å samles til møte på enn å få fysisk besøk av en taler.

– Når vi sliter med å dekke inn talerønskene, mener jeg dette er et svært godt alternativ, sier Halås som selv har vurdert å spille inn noen bibeltimeserier som kan distribueres.

– Vi vil oppfordre og legge til rette for at møter kan gjennomføres på denne måten, sier han.

FORTSATT BESØK
Også NRI-forkynner Jan Inge Nasvik har hørt de negative kommentarene. Han tror noe av årsaken er at forslaget kom samtidig med innsparingene og oppfordringen om mer pengestøtte.

– Flere gir uttrykk for å føle seg avspist. De tror det nå skal bli slutt på besøk av predikanter, og at de må klare seg med en tale på vegg, sier Nasvik, som understreker at dette ikke er intensjonen.

– Som predikant trives jeg veldig godt med å være på besøk på bedehusene og vil gjerne fortsette med det. Men med dette håper vi det kan være mulig å arrangere møter selv om det ikke skulle være mulig å få besøk av en predikant.

GODE RESSURSER
Det er også intensjonen til Arild Ove Halås.

– Slik situasjonen vår er nå, klarer vi ikke å dekke etterspørselen etter talere til enhver tid. Dessverre (og underlig nok) fører dette ofte til at man lokalt velger å la være å samles til møte, siden det ikke kom en tilreisende taler. Jeg lurer virkelige på hvor i Bibelen det står om en slik strategi, spør Arild Ove Halås i en nettleder på kretsens hjemmeside.

– Bibeltimer, taler, korte og lengre andakter m.m. kan lett lastes ned fra internett og så vises via projektor/videokanon på bedehuset, skriver Halås og peker på imfung-ressursen preik.tv og ressursene fra P7.no som gode kilder å øse av.

– BEDRE ENN Å AVLYSE
Til sambåndet.no utdyper han tankene.

– Svært mange hører jo både andakter og møteopptak foran tv-apparatet eller radioen hjemme. Hvorfor skal vi ikke kunne gjøre det samme når vi er flere, undres han og understreker at dette ikke betyr at møtebesøk forsvinner.

– Nei, men når vi ikke makter å komme ut, må jo dette være tusen ganger bedre enn å avlyse møtet fordi man ikke får besøk av en taler.

FELLESSKAPET
Det mener også medieleder i ImF, Petter Olsen.

– Jeg må si meg enig med Arild Ove, det må være bedre med en taler på veggen enn å avlyse møtet, sier han. Olsen er selv aktiv fritidsforkynner og peker på at det er flere grunner til å samles enn å møte en taler.

– Vi er lemmer på et legeme og har behov for å være i lag. Dersom taleren er eneste grunnen til at vi samles, er jeg litt bekymret for tankene våre om det kristne fellesskapet, sier Olsen.

Han er også klar over at han som mediesjef i ImF sitter på mange upubliserte opptak fra ulike arrangement i ImF-regi som kunne vært utnyttet bedre.

– Jeg skal nå ta spørsmålet med til ledergruppen vår og diskutere hva vi kan gjøre med disse, sier han.

FRA HELE VERDEN
En sammenheng som har lang og god erfaring med talere på veggen, er Willow Creek-bevegelsen. Da de nylig gjennomførte lederkonferansen The Global Leadership Summit (GLS) for 10. året, var det nesten utelukkende med talere på storskjerm.

– Det kan nok føles uvant i starten, men vår oppfordring til folk er å la seg engasjere. Lytt som om taleren var til stede. Ber taleren om respons, så gi denne; klapp hvis det skal klappes, rekk opp hånden hvis det skal rekkes opp hender, oppfordrer Elin Maria Haugland, prosjektleder i Willow Creek Norge.

– Vi arbeider mye med å gjøre det mest mulig naturlig og godt å se på, blant annet ved å skape naturlige overganger og at møteleder drar møtet videre etter talen, sier Haugland.

– Jeg har mange ganger tatt meg selv i å glemme at jeg ser på en skjerm, sier hun.

PS. Sambåndet.no har forsøkt å komme i kontakt med flere av de som har uttalt seg negativt, men ingen av dem har ønsket å si noe offentlig.

– Av og til kan man ikke tie

/0 Kommentarer/i /av

Bør vi holde oss borte fra diskusjoner om etiske og dogmatiske spørsmål og bare fortelle om Jesus, spør Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Den profilerte informasjonslederen i NLM var innleder på seminar i regi av Evangelisk luthersk nettverk (ELN) onsdag kveld. Temaet var «Dobbel kommunikasjon? Når evangeliseringsoppdraget utfordres av kampen for sann lære».

– Jeg har ikke tenkt å forsvare min polemiske aktivitet (polemikk: bekjempelse eller gjendriving av andres påstander eller meninger, red.anm.). Jeg kan være så ærlig å si at jeg har eksempler på debatter jeg kanskje ikke burde vært med på. Det er krevende å vite hva man bør stille opp på, og jeg synes det er helt greit at det er ulike syn på det, begynte Ottosen.

Han var enig i at temaformuleringen han hadde fått, opplevdes som en reell problemstilling og trakk fram en av de grøftene man sto i fare for å havne i:

Bare evangelisere?

– Noen vil si at kristne bør droppe det polemiske om etikk og dogmatiske (dogmatikk: troslære, red.anm.) og bare fortelle om Jesus, refererte Ottosen.

Den første innfalsvinkelen hans til et slikt syn var forsvar av den kristne lære overfor dem som ikke bekjenner kristen tro. Her viste han til 1. Kor 5,12: Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer?

– Den teksten har jeg møtt en del ganger. Noen vil bruke dette til å si at det å argumentere om kristen etikk og dogmatikk overfor ikke-kristne, ikke har noen hensikt, sa han.

Den andre innfallsvinkelen var overfor dem som bekjenner kristen tro:

– Her vil noen si at vår oppgave er å demonstrere kristen enhet, og at polemikk vil være å opptre i strid med Jesu befaling. Utfra et pragmatisk synspunkt vil noen også kunne si at vi støter mennesker bort med å «krangle» offentlig. I stedet for «se, hvor de elsker hverandre», blir det «se. hvor de krangler med hverandre», sa Ottosen.

Nødvendighet

Med tanke på ikke-kristne gjorde han det klart at han ikke trodde noen ville bli frelst av å møte et forsvar for kristen etikk.

– Jeg har aldri engasjert meg i debatt for at noen skal bli frelst. Men jeg tror likevel ikke det er så enkelt å si at vi skal holde munn, for noen ganger er det umulig å tie, sa Ottosen.

Informasjonslederen viste til medieoppslagene om nettstedet GuttogJente.no, som formidler det Ottosen beskrev som felleskirkelig, klassisk samlivsetikk. Ottosen er medlem av fagrådet for dette nettstedet.

– Hva gjør man når noen mener at helsepersonell bør miste jobben, og når det som kommer fram, er en karikert versjon? Når noen mener at vi prøver å tvinge 14-åringer til å leve etter vår veiledning, blir det viktig å svare. Vår innfallsvinkel i GuttogJente er at vi vil ha frihet til å presentere vårt syn, men at vi ikke nekter noen å ha et annet syn, påpekte Ottosen.

Føre noen nærmere

Ottosen mener det er viktig, nettopp i vår tid og kultur, å kjempe for respekt for kristen tro og tanke.

– Vi møtes av mange fordommer om det vi står for. I en del sammenhenger er det klokt å skape en viss forståelse og respekt for at noen faktisk vil forplikte seg på Bibelen, sa han.

Han gjentok at han ikke tror folk blir frelst av dette.

– Men kan det ikke virke pre-evangeliserende? Er det ikke mulig å se for seg at det finnes en del som ikke er åpne for evangeliet fordi de tror at vi ikke tenker i det hele tatt? Kan vi ikke få flyttet disse litt nærmere Jesus viss vi klarer å gjøre noe med motstanden deres, spurte Ottosen retorisk – og fortsatte: – Dersom vi svarer at det er umulig, blir vi enormt passive på vegne av vår kristne tro. Jeg er redd for at vi lager et for stort skille mellom evangeliet og det som ligger til grunn for evangeliet, sa Ottosen.

Kristen etikk

Espen Ottosen fortsatte med spørsmålet om det er viktig å forsvare kristen etikk. Han viste til at mange har vært opptatt av at vi må argumentere utfra lovens første bruk – at kristen etikk vil gjøre verden til et bedre sted, uavhengig av evangeliseringsoppdraget. Her «kjempet han videre med hvordan vi skal balansere», som han sa, men la til:

– Jeg ønsker ikke å havne på et standpunkt om at vi bare skal evangelisere, og at man må være en troende før man kan leve etter kristen etikk («believe før behave»).

Ottosen spurte om hvorvidt det er naturlig å skjelne mellom ulike temaer:

– Vi må kjempe mot sorteringssamfunnet, vil mange si. Men så vil mange også si at homofilispørsmålet, det har vi gitt opp, vi prøver ikke må argumentere for at verden blir et bedre sted dersom folk av samme kjønn ikke lever sammen, refererte Ottosen og formulerte et spørsmål:

– Hvordan skjelner vi klokt og balansert mellom sorteringssamfunn og homofili? Tentativt (foreløpig, red.anm.) er mitt svar at jeg ikke tror vi kan skjelne skarpt mellom disse to.

Intern debatt

Informasjonslederen i NLM kom også inn på den indrekirkelige debatten.

– Det er noe sant i påstanden om at indrekirkelig debatt vanskeliggjør enhet, men så holdes den da stort sett indrekirkelig, sa Ottosen og viste til at han akkurat nå er inne i en debatt i tidsskriftet Luthersk kirketidende uten at han opplevde at det var til forstyrrelse av hans evangeliseringsoppdrag overfor naboen, som han sa.

– Homofilispørsmålet er unntaket. Ikke først og fremst fordi kristne er uenige, men fordi Den norske kirke omfatter så mange, poengterte Ottosen.

Han mente graden av engasjement i indrekirkelig debatt avhenger av hvor alvorlig uenigheten er.

– Man kan bruke for sterke ord om for små spørsmål, men mitt inntrykk er at det i dag i hovedsak er en gemytlig tone mellom evangelikale kristne. Er det kanskje for gemytlig? Det er ikke alltid lett å gradere alvorlighet, påpekte han.

Homofilisaken

I homofilispørsmålet mente han at uenigheten er alvorlig.

– Jeg mener også at uenigheten her er kirkesplittende. Og hadde jeg ikke ment det, hadde jeg skammet meg over at vi demonstrerer uenighet. Men jeg siden jeg anser det for kirkesplittende, er det ikke noen vei utenom å kjempe kampen også offentlig, selv om det kanskje ikke er lurest å velge de sekulære mediene, reflekterte Ottosen.

Espen Ottosen viste til to forhold som gjør homofilispørsmålet viktig:

– Å velsigne det Bibelen fordømmer, er alvorlig, og et ja til homofilt samliv må oppfattes som vraking av apostolisk autoritet.

Han refererte fra 2. Pet 2,1: Men det sto også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. Ottosen understreket uttrykket «vranglære som fører til fortapelse»:

– Å bidra til at folk inngår i et homofilt samliv er å føre mennsker mot fortapelsen. Da kan ikke kristne bare si at vi er enig om det viktigste. Men det er beklagelig at homofilisaken er kommet så i forgrunnen. Jeg skulle ønske at dommens realitet og fortapelsens mulighet kom tydeligere fram, sa Ottosen.

Les også: Når Gud skal holde dom

Informasjonslederen avsluttet med å påpeke at kristne er forskjellige, og at alle ikke skal gjøre alt.

– Den som kjenner på et kall til å være evangelist, skal kanskje ikke være den som polemiserer mest, sa han.

Espen Ottosen 2SEMINAR: Fra venstre Rolf Kjøde (leder for ELN), Rune Richardsen (studentprest ved NLA), Kari Fure (redaktør i Dagen), Glenn Nord-Varhaug (forsamlingsleder i Betlehem, Bergens Indremisjon) og Espen Ottosen (informasjonsleder i NLM)

Redaktør: – Ingen motsetning

Dagen-redaktør Kari Fure var invitert til å respondere på Espen Ottosens innlegg. Hun mente at skillet mellom evangelisering og kamp for rett lære var kunstig.

– Vi må snakke både om synd, rett lære og frelse. Det er ingen motsetning mellom dette, men det kan være frustrerende, fordi noen debatterer uklokt.

Hun viste til Paulus, «som ikke akkurat var vag», som redaktøren uttrykte det, samtidig som han var brennende for misjon (Rom 9,3).

– I 1. Kor 9,19 sier han at han har gjort seg til en tjener for alle, for å vinne flest mulig, og i Apgj. 17 viser han seg som en briljant retoriker. Det er ikke spørsmål om å velge mellom evangeliet og rett lære, men spørsmålet er hvordan vi gjør det, hva vi kommuniserer og hvor dyktig vi er, sa Fure.

Retorikk

Redaktøren reeferte til uttrykk i retorikken (talekunst, red.anm.) som etos (formidlerens troverdighet), logos (selve argumentasjonen) og patos (budskapets appell).

– Vi må ikke argumentere slik at vi ødelegger etos. De liberale har det ofte enklere enn de konservative, fordi sistnevnte stemples som mørkemenn. Vi må gjenerobre retorikken og vise at Guds ordninger for oss er gode. Homolobbyistene er dyktige, og vi på den konservative siden må trene folk i debattteknikk. Vi må både skrive gode brev (2. Kor 3,2-3) og lukte godt (2.Kor 2,15). Vi må jobbe for at det står fram flere gode stemmer og flere modige debattanter. Mange kvir seg for å stå fram, fordi de er redde for sitt gode navn og rykte, sa Fure.

Les også: Debattanten fra Areopagos

Redaktøren viste til at flere som hadde stått fram i Dagen, hadde henvendt seg og bedt om å få artikkelen slettet fra nettavisen fordi de var bekymret for at vitnesbyrdet deres kunne bli søkt opp og brukt mot dem.

– Vi kommer til å se mer av at det å stå fram med et kristent syn vil kunne være karrierehindrende. Men Jesus sa at vi må ta opp korset vårt. Er vi modige nok, og støtter vi dem som står i stomen, utfordret Kari Fure.

Forsamlingsleder: – Tett på folk

Glenn Nord-Varhaug er forsamlingsleder i Betlehem (Bergens Indremisjon) og vinklet sin respons litt annerledes:

– Når vi står overfor en forsamling, må vi snakke slik at det inviterer folk som opplever at det går dårlig med livet, til samtale. For eksempel at folk som har homofile tanker, kan dele noe fra sitt liv, sa Nord-Varhaug.

Forsamlingslederen viste til Arnfinn Nordbø, som for noen år siden sto fram som homofil etter mange år i kristne miljø.

– Han fortalte at han hadde kjent på disse tankene i mange år, men at han ikke hadde hatt noen å snakke med om dem, sa Nord-Varhaug.

Han var også opptatt av hvordan kristne lever utenfor menighetsfellesskapet.

– Våger vi å nærme oss folk der ute? Hvordan kan vi møte mennesker som lever langt borte fra Jesus? Evangeliseringsoppdraget er ute blant vanlige folk. Jeg tror ikke det første de trenger å møte, er kritikk, men mennsker som er interessert i livet deres.

Evangeliserer vi?

Nord-Varhaug mente spørsmålet om evangelisering eller rett lære kanskje var stilt feil:

– Kanskje vi heller bør spørre om vi evangeliserer i det hele tatt. Lever vi kristenlivet ut i våre nettverk? Blir folk møtt i våre liv? Er hjemmet vårt åpent for folk som ikke tror? Er vi opptatt av å dele troen, spurte Nord-Varhaug og fortsatte:

– Hadde alle kristne kunnet svare «ja» på disse spørsmålene, hadde verden sett annerledes ut!

Forsamlingslederen undret på om det er lettere å kjempe for den sanne lære enn å leve tett på mennsker som lever langt bore fra Gud.

– Kanskje blir kampen for den sanne lære vunnet nettopp i et slik tett samvær med andre mennesker, reflekterte Glenn Nord-Varhaug.

 

Et svar om framtiden til Sambåndet

/0 Kommentarer/i /av

Har Sambåndet livets rett, spurte nå avgått medieleder Torgeir Hauge i denne spalten i forrige nummer. Spørsmålet er utvilsomt på sin plass.

Hauge anfører at 115 års historie ikke er god nok grunn til å fortsette driften, og igjen må jeg – som hans etterfølger – si meg enig. Når noe har blitt drevet i lang tid, kan «sunk cost»-effekten inntreffe: Man vil nødig erkjenne at noe man har investert mye penger i, som det å gi ut Sambåndet på papir kan være et eksempel på, egentlig ikke burde fortsette.

Den avgåtte medielederen setter da også fingeren på økonomien. Ved inngangen til 2014 gjorde vi et dypdykk i en del tall. Vi ønsket blant annet å se hvordan ordningen med frivillig kontingent hadde slått ut. Etter at fire kretsblad ble integrert i Sambåndet løpet av 2009 og 2010, ble kontingenten på Sambåndet gjort frivillig for de som opprinnelig var abonnenter på disse kretsbladene. Sambåndet fikk en opplagsøkning på 60 prosent (fra ca. 5000 til ca. 8000), men samtidig økte trykke- og distribusjonskostnadene med totalt henholdsvis 155.000 og 200.000 i årene etter 2009. Fra 2011 ble kontingenten gjort frivillig for alle – og den anbefalte prisen satt betydelig lavere – med det resultat at innbetalingen falt dramatisk til et lavmål på 1,07 millioner kroner. Til sammenligning lå innbetalingen på mellom 1,7 og 1,5 millioner i årene 2007-09, da altså med langt færre abonnenter, men med «tvungen» kontingent.

– Frivillig kontingent er et trosprosjekt, uttalte daværende redaksjonsleder Egill J. Danielsen i januarnummeret i 2010. Nytilsatt medieleder Torgeir Hauge kalte det et «dristig prosjekt» ett år senere, men la til at han hadde «tillit til at leserne tar ansvar».

I likhet med min forgjenger må jeg konstatere at leserne ikke i tilstrekkelig grad har vedkjent seg et slikt ansvar. I årene etter bunnen i 2011 har kontingentinnbetalingen riktignok økt til i underkant av 1,3 millioner kroner, men det betyr altså at bare 45 prosent av dagens abonnenter velger å benytte seg av kontingentgiroen som sendes ut. Samtidig har Posten, eller Bring som det heter for bedrifter, de siste årene økt sine portokostnader dramatisk, noe som for øvrig gjør at vi fra nyttår bytter dem ut som distributør på størst mulig del av opplaget.

Mange abonnenter tenker nok at de gir til blad-utgiver ImF på andre måter, som i de årlige gaveaksjonene som giroen som følger nummeret du leser nå, er et eksempel på. Når kontingentgiroen i februar/mars ikke betales, er problemet imidlertid at misjonskroner må brukes til å subsidiere driften av ImF Media, som har Sambåndet som sitt hovedprodukt.

Skal vi så trosse sunk cost-effekten og slutte med underskuddsforetagendet Sambåndet? Så lenge kontingenten ikke kommer inn, må vi i alle fall stille oss spørsmålet om hvor lenge vi kan ta oss råd til å komme ut på papir. Jeg kan i dag «slippe» nyheten om at Sambåndet – etter planen – vil komme i digital versjon om kort tid, slik at bladet også kan leses på pc, mobil og nettbrett. I tillegg vil vi fortsette med det åpne nyhetsnettstedet sambåndet.no. E-bladet, som vi kan kalle det, vil kun bli gjort tilgjengelig for de som har betalt kontingenten, og vi er også avhengig av å ha en aktiv epostadresse til de som skal motta e-bladet. I tillegg vurderer vi å lansere et tilbud – med fast betaling – til de som eventuelt bare vil ha e-bladet.

Hvorfor ikke kutte ut det dyre papirproduktet helt? Fordi det, så sent som i fjor, var 400.000 nordmenn mellom 55 og 79 år som aldri brukte internett. Vi antar at en del Sambåndet-abonnenter er blant disse 400.000. Og ettersom både vi i redaksjonen og ledelsen i Indremisjonsforbundet mener at Sambåndet er viktig, må vi ta ett skritt av gangen. E-bladet vil derfor i første omgang være et supplement, men forhåpentligvis også noe som kan få flere av våre abonnenter til å bli nettbrukere.

Torgeir Hauge definerer i forrige nummer to hovedoppgaver for Sambåndet: å informere om arbeidet til ImF og inspirere misjonsfolket, og å være en kanal for giverglede til en gaveavhengig organisasjon. Jeg er ikke uenig i det heller, men vil betone ordet «journalistikk» sterkere enn «informasjon». Som jeg tidligere har skrevet i denne spalten, har redaksjonen som mål å jobbe journalistisk med det svært brede og spennende saksfeltet som ImF-familien er engasjert i. Og journalistikk er et fag og noe mer enn bare å formidle informasjon. Det siste kan eventuelt også gis i form av nyhetsbrev, som jeg forstår er det som skjuler seg bak Hauges antydning om at det finnes løsninger som «ikke bruker internett eller digitale medier».

Så har jeg da også de snart to årene jeg har vært ansatt som medieleder og redaktør, fått mange tilbakemeldinger fra lesere om at de finner mye interessant og viktig stoff i bladet. Det gleder og inspirerer hele redaksjonen. Men vi skulle så gjerne ønske, da, at langt flere så verdien av å betale giroen på 350 kroner som vi frimodig sender ut en gang i året. Er det din tur til å betale abonnementet i 2015?

Les også: Har Sambåndet livets rett?

PS: Kontonummer for innbetaling er 8220.02.80404 – og det er aldri for sent å betale!

Alle ledere og Synspunkt fra 2013 og 2014 finner du her. Velkommen til å lese, dele og kommentere.

Kristen storbysatsing i Tel Aviv

/0 Kommentarer/i /av

Den Norske Israelsmisjon planlegger sammen med samarbeidspartnere en ny satsing på storbymisjon i Tel Aviv fra nyttår.

I første omgang innebærer det at Israelsmisjonen knytter til seg nye samarbeidspartnere og at det arbeidet de ulike organisasjonene driver, koordineres bedre.

I alt er seks organisasjoner med i det nye samarbeidet. Utenom Den Norske Israelsmisjon er misjonsorganisasjoner fra Danmark, Finland, Færøyene og Tyskland med i tillegg til organisasjonen Jews for Jesus.

Assisterende generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Jorunn Andestad Langmoen, sier at man er kommet langt i arbeidet med å utarbeide rammevilkår og retningslinjer for samarbeidet.

– I løpet av to-tre uker tror jeg dette skal være avklart slik at vi kan starte storbysatsingen fra januar av, sier hun.

Vil nå mange
– Hvorfor satses det nå spesielt på storbymisjon?

– Der har vi mulighet til å komme i kontakt med et stort antall mennesker. I storbyene er det mange ensomme som er på leting. Vi vil møte folk med kjærlighet og respekt. Vi er ikke ute etter å lure noen inn i noe, men vi ønsker å dele det beste vi har. Noen jøder oppfatter det slik at vi vil ta fra dem deres jødiske identitet. Men det vil vi ikke: Jesus og disiplene var jo jøder, sier hun.

Immanuelkirken
Israelsmisjonen har i en årrekke drevet arbeid ut fra Immanuelkirken i Tel Aviv. Det er trolig ingen andre steder i Israel så mange sekulære jøder får høre om den kristne tro.

Likevel når man ut til bare en brøkdel av befolkningen. Med den nye satsingen og samarbeidet er målet å få presentert det kristne budskapet for langt flere, og Immanuelkirken vil være et tilholdssted for de som blir invitert inn i det kristne fellesskapet.

Mange ideer
Det foreligger en rekke ideer til nye og utvidede aktiviteter og prosjekter. Langmoen Andestad nevner som eksempel at man ønsker å starte en kafé hvor folk kan inviteres inn. En annen idé er å være til stede på ulike byarrangementer hvor det samles mange mennesker.

På Israelsmisjonens nettside er også nevnt mulige satsingsområder som å utruste lokale troende, studentarbeid, arbeid blant barn, etablere husgrupper flere steder i byen, pro-life arbeid, krisehjelp og veiledning, musikk og kunst, og kamp mot menneskehandel. KPK

Historisk samling om trosfrihet

/0 Kommentarer/i /av

29 parlamentsmedlemmer fra hele verden underskrev lørdag en erklæring der de forplikter seg til å jobbe og samarbeide for å fremme trosfrihet.

Erklæringen «Charter for Freedom of Religion or Belief» tar utgangspunkt i artikkel 18 i menneskerettighetsloven, men har en mer praktisk fremgang, sier stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja.

– Vi har sendt brev til statsministeren i Pakistan og i Myanmar der vi ber om en slutt på menneskerettighetsbruddene i disse landene. Vi ber også paven ta initiativ til en religionskonferanse for å få fortgang i dialogen, sier han.

Kan gjøre en forskjell
Raja er organisator og pådriver, sammen med blant annet den norske Stefanusalliansen. I Norge vil han sammen med Sylvi Graham (H) ta initiativ til en parlamentsgruppe på stortinget som løfter frem artikkel 18 og religionsfrihet.

– Vi som parlamentarikere kan faktisk gjøre en forskjell ved å løfte fram artikkel 18 i menneskerettighetsloven, sier Sylvi Graham, og peker på viktigheten av religionsfrihet som grunnlag for fred.

Blant de andre representantene fra Norge var KrFs Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande.

Historisk signering
Politikerne som fredag og lørdag var samlet ved Nobels Fredssenter i Oslo for å diskuterte hvordan man i fellesskap kan bekjempe økende religiøs forfølgelse, representerer ulike religioner og politiske retninger.

De er parlamentarikere fra blant annet Brasil, Burma, Canada, Nepal, Norge, Storbritannia, Sør-Afrika, Tanzania, Tyrkia, Tyskland og Uruguay.

Underskrivingen av erklæringen var heller ikke så alvorspreget som man kanskje kunne tro. Det er nemlig historisk at så mange parlamentsmedlemmer går sammen for å fremme rettigheten til tro og samvittighet, og blåse støvet av artikkel 18 i menneskerettighetsloven.

– Trosfrihet er ikke bare viktig for kristne, men også for muslimer og folk fra andre religioner, og også for de som ikke vil ha en tro. Det er viktig for alle mennesker å ha rett til å ha en tro eller et livssyn, å kunne praktisere sin tro uten å bli forfulgt, og ha rett til å kunne skifte tro om de skulle ønske det, sier Ed Brown, Stefanusalliansens seksjonsleder for menneskerettigheter.

Motstridende rettigheter
Et av temaene som parlamentsmedlemmene diskuterte var motstridende rettigheter. Spørsmålet som ble reist var hva som skjer når rettigheten til tro, rettigheten til å ytre seg, og rettigheten til å ikke bli diskriminert kommer i konflikt med hverandre.

– Det er ikke vanskelig, skyter Heiner Bielefeldt, FNs spesialrapportør for tros- og religionsfrihet, inn, til latter fra salen.

– I virkeligheten er det vanskelig, men i teorien er det enkelt, sier han og fortsetter:

– Du kan ikke ha religionsfrihet uten ytringsfrihet og motsatt. Hatefulle ytringer i religionens navn er ikke er del av ytringsfriheten. Den beste reaksjonen på hatefulle ytringer er ikke restriksjoner, men positive ytringer, avslutter den tyske FN representanten.

Positive opplevelser
Ed Brown fra Stefanusalliansen avslutter spørrerunden med å be parlamentsmedlemmene fortelle en positiv opplevelse knyttet til religionsfrihet fra sitt eget land.

Historiene kommer på rullende bånd om kristne og muslimer i samme nabolag som støtter hverandre, og om spesielle handlinger som fremmer religionsfrihet og toleranse.

Konklusjonen fra panelet er klart: Den «tause majoriteten» må bruke sin ytringsfrihet til å svare på hat med kjærlighet og fremme religionsfrihet. KPK

n-trofrihet-samling-1-fotoKPK