Dr. John Jackson holdt i dag en gjesteforelesning på Misjonshøgskolen i Stavanger om det vi kjenner som likkledet fra Torino. Oddvar Søvik, som sammen med Jostein Andreassen har skrevet bok på norsk om kledet og invitert Jackson til Norge, opplyste at det er brukt 150.000 timer på å analysere linkledet.

– Det er dermed verdens mest undersøkte objekt, og John Jackson har studert kledet i 45 år, sa Søvik i sin introduksjon.

– Slik kan Jesus ha sett ut

John Jackson, som er fysikkprofessor, driver the Turin Shroud Center of Colorado sammen med sin kone. I 1978 ledet han et internasjonalt team av 40 forskere som undersøkte kledet i nesten en uke. Ifølge senterets nettside har ingen etter 1978 hatt samme tilgang til kledet.

På gjesteforelesingen understreket Jackson at alle sår som evangeliene nevner at Jesus fikk umiddelbart før og under korsfestelsen, kan det finnes spor av på kledet, og blodsporene på kledet, kan finnes igjen i evangeliene.

– Det nye testamenetet forteller ikke hvordan Jesus så ut, men dette kan altså være et avtrykk av ham, med langt hår og skjegg, sa Jackson.

Han mener at avtrykket av en mannsperson som tydelig ses på kledet, kan være skapt av stråling. Og det er variasjoner av lys som gjør at vi ser et bilde. Disse forskjellene kan ha sin årsak i avstanden mellom de enkelte kroppsdelene og kledet, slik at kontaktpunkter, nesen, for eksempel er lysest. Blant annet dette gjør det vanskelig å tenke seg at avtrykket er et falskneri.

Er det ekte?

Ifølge Jackson er det jobbet langs tre linjer med tanke på å eventuelt få bekreftet kledets ekthet (autensitet). Den første er karbondatering, eller C-14-metoden. Ved bruk av den kom man i 1988 fram til at kledet var fra 1260-1390 etter e.Kr. John Jackson påviste imidlertid sannsynligheten for at kledet kan ha vært utsatt for forurensning som påvirket karbondateringen og dermed gjør den verdiløs. – Det arbeides med dette nå, sa han.

Den andre linjen er arkeologi. I 1203-1204 rapporterte Robert of Clari at han så et klede med en avbildning på i Konstantinopel under det fjerde korstoget. Jackson mener at det denne ridderen så, er det samme kledet som i mai neste år igjen skal stilles ut i Torino.

Den tredje metoden går ut på å sammenligne det man finner ut om kledet, med jødisk og kristen litteratur. Liket av personen som er avbildet, var for eksempel ikke vasket, fingrene er utsrakt, og det er ikke blandet inn ull i linkledet. Alt dette er ifølge Jackson i samsvar med jødisk tradisjon.

Bordduken fra nattverdsmåltidet?

Den amerikanske forskningslederen er selv katolikk og viste til at når nattverden deles ut, står brød og vin på en alterduk som skal minne om Jesu likklede. John Jackson lanserte en spennende teori i den forbindelse:

– Er likkledet rent faktisk det samme som ble brukt som bordduk av Jesus og apostlene på skjærtorsdag? Det er faktisk avsetninger på kledet fra Torino som kan være rester fra måltidet, sa han.

Når det gjelder evangelistenes beretninger i Det nye testamente, viste han til at Matteus, Markus og Lukas skriver om linklede i entall, mens Johannes har flertallsform.

– Det ble oppdaget en langsgående stripe på kledet som viser at et stykke av det var delt fra. Jeg tror at Josef av Arimatea kuttet av en remse og viklet den rundt kroppen ovenpå kledet. Matteus, Markus og Lukas snakker om kledet før dette skjedde, mens Johannes skriver om det da det var delt, var Jacksons forklaring i forelesningen.

– Sekulær presentasjon av kristendommen

John Jackson mener at kledet kan brukes også til å spre evangeliet:

– Det gir oss en ny måte – en sekulær måte, å presentere kristendommen på i en moderne verden, sa han.

Det som ikke ble nevnt

sambåndet.no fikk en samtale med den amerikanske forskningslederen etterpå og tak da opp et tema som Jackson ikke nevnte noe om i forelesningen. Johannes forteller i kap. 19, v. 39-40 at Nikodemus hadde med seg store mengder urter, en blanding av myrra og aloë. Sammen med Josef fra Arimatea tok han Jesu døde legeme «og svøpte det i linklær sammen med (uthevet av sambåndet.no) den velluktende salven, som skikk er hos jødene når noen begraves».

– Hva tenker du om de urtene som Johannes forteller om?

– I de prøvene vi tok – som naturligvis ikke var av hele kledet, men vi tok prøver av innsiden av kledet – fant vi ingen bevis for urter. Jeg tror andre har hevdet at de har sett det. Slik jødene tenkte om begravelse – og Jesus ble gravlagt i tråd med jødiske begravelsestradisjoner – var det ikke å bevare en kropp som en mumie. Jødene vil at liket skal gå i oppløsning. Til og med de jødiske skriftene sier noe om dette, altså Det gamle testamente, svarer Jackson.

Lukt-funksjon

I stedet for balsamering, mener han at funksjonen til urtene var knyttet til lukt, altså å gjøre det slik at folk kunne være i nærheten av liket:

– Evangeliet sier at det var slike urter til stede, og faktisk også ganske mye. Men dersom lukt var funksjonen, trenger ikke urtene en gang å ha vært i nærheten av kledet, de kan ha vært pakket på forskjellige steder rundt, inne i graven, og kanskje ikke en gang vært i kontakt med kledet. Når det gjelder kledets autensitet, tror jeg ikke det har så mye hensikt å teste for disse urtene. Jeg tror vi kan tenke på dem på ulike måter, og Bibelen gir oss uansett ikke noe endelig svar.

Oversettelsesfeil?

sambåndet.no gjør professjoren oppmerksom på den engelske bibeloversettelsen New Internation Version, hvor det i Joh 19,40 står slik: «Taking Jesus’ body, the two of them wrapped it, with the spices, in strips of linen». Her er det altså to «problemer»: Det står både «strips» (remmer/remser) – i flertall – og at urtene var blandet sammen med remmene eller remsene.

Jackson svarer at han aldri har sett det oversatt slik før («strips of linen») og har denne kommentaren:

– Det er en oversettelse som en oversetter har gjort med utgangspunkt i den greske originalteksten, men det er ikke sikkert at det er dette den greske teksten sier, så her må vi gå tilbake til grunnteksten. Det finnes også andre problemer i Skriften som har med oversettelse å gjøre. Kanskje urtene er der (på kledet, red.anm.), men jeg tror ikke det. På kledet ser vi blodflekkene som kommer fra underarmen, og det viser at kledet var surret rundt kroppen. Så det er rett og slett ikke mye plass til disse urtene. Igjen; jeg tror urtene er der med tanke på lukt. Og hvis de er der – jeg ville ikke sett etter dem på innsiden av kledet, det er i tilfelle på utsiden. Kanskje en annen vitenskelig ekspedisjon vil lete etter det, og det kan ha vært andre som har gjort det.

Kledet kunne ha gått tapt

– Når det gjelder side-remmen som du mener ble skåret av. Hvem tok den på igjen?

– Jeg tror i alle fall at det må ha skjedd svært fort, ellers ville kledet ha gått i stykker.

– Josef og Nikodemus, da?

– Nei sannsynligvis ikke. De tok seg av begravelsen. Kvinnene var gode til slikt, og de kan ha sydd remmen på igjen. Ellers kunne hele kledet, med avtryket og blodet, ha gått tapt, svarer Jackson.

Ble kledet stivt?

– Det er et annet «problem» med urtene, og det er at de vel ville ha gjort kledet stivt, som et slags skall?

– Kanskje, kanskje. Men ikke nødvendigvis. Ikke om de var tørket… Men jeg tror altså at vi i stedet må spørre hvilken funksjon urtene skulle ha. Det er ikke å balsamere liket, det ville ikke jødene ha gjort, men å skape en lukt som gjorde det mulig å være der, å besøke liket. Men det er det jo ingen som gjør, for de gjemmer seg, repliserer Jackson.

Så tenker forskningslederen høyt:

Når det gjelder kvinnene som kom til graven på påskedag, jeg tenker på dette nå mens vi snakker, hva var deres uttrykte hensikt med å gå til graven? Å salve liket (Markus 16,1, red.anm.). Så hva betyr det? Hva tenker de? Tenker de på å løsne kledet og salve liket? Dersom det allerede var en mengde urter der, hvorfor ville de da salve liket, spør dr John Jackson.