Fordummende svart-hvitt tenkning

Å plassere folk i båser er en enkel måte å marginalisere og umyndiggjøre disse på. Det har vi sett når kristne med et konservativt bibelsyn omtales som «fundamentalister» i samme åndedrag som en snakker om muslimer som vil innføre Sharia-lovgivning.

Ut fra den opprinnelige mening – å vende tilbake til troens fundament eller grunnlag – vil mange av oss anse det som en ære å være fundamentalist, men ikke når det brukes synonymt med fanatisme og ekstremisme.

Vil jeg kalle meg «kristensionist»? Ja, ut fra en klassisk forståelse vil jeg det. Bibelen er Guds evige og autorative ord, og den beskriver drømmen hos et bortført jødefolk om å vende tilbake til Sion (Salme 137). Både bibelhistorien og den øvrige og senere verdenshistorie gir jødene den historiske og moralske rett til å bosette seg og leve trygt i Israel, og vi ser det som naturlig at vi hjelper de jøder som ønsker å realisere den drømmen. Ikke på bekostning av, men i fredelig sameksistens med, andre folkegrupper.

I filmprodusent og forfatter Dag Hoels kronikk «Jødene ga oss Jesu død, halleluja!» får vi gjennom Dagbladet (8.8.14) en utvidet definisjon av samme begrep. Ved siden av noen bibelske sannheter om landet, jødene og endetiden (som de fleste av oss vil kunne slutte oss til), nevnes bl.a. dette som kristensionismens synspunkt: «Vi må gjennom krigen mot islam, djevelens verk, for å nå målet. Å arbeide for forhandlinger og fred mellom israelere og palestinere, er å motsette seg Guds plan for verden». Vi kjenner ingen kristne som mener det er galt å arbeide for fred mellom israelere (som består av jøder, arabere og andre grupper) og deres fiender, men slik blir det når noen påtar seg definisjonsmakten ved å vise til ekstreme uttalelser.

Vi mener det er kristnes plikt å kjempe for fred, forsoning, rettferdighet og sannhet. Nettopp derfor reagerer vi på fordømmelsen av Israel når de bekjemper terror mot egen befolkning. Derfor reagerer vi på at det settes en annen standard for Israel enn den som gjelder for andre nasjoner i samme situasjon. Ut over det skal vi unnlate å forenkle debatten ved å omtale israelere som en homogen gruppe, og som tar kloke beslutninger uansett hva de gjør. Israel er mer enn dets intolerante nasjonalister, Norge er mer enn Mads Gilbert, palestina-arabere er mer enn Hamas, muslimer er mer enn Isil, kristensionister er mer enn folk som mener en skal krige mot islam.

Det er mildt sagt skremmende å se hvor nyansene glimrer med sitt fravær i debatter på sosiale medier. La oss slippe fordummende svart-hvitt tenkning, og selv være veldig forsiktige med å marginalisere andre ved å plassere dem i båser som er definert ut fra ekstreme synspunkter.

Uvanleg om Første Mosebok

Dette er på fleire måtar ei uvanleg bok. Ho fell liksom mellom alle sjangrar og stolar.

Tittelen seier det er ein «gjennomgang» av Første Mosebok, og det er det på sett og vis, men på nokså uvanleg måte. Det er ikkje ein vanleg kommentar til dette skriftet. Det er heller ikkje ein gjennomgang i oppbyggingsstil som ved bibeltimar. Det er noko midt mellom, og frå ei side sett begge delar. Framstillinga er også uvanleg, ved at ho i minimal grad er drøftande, men meir proklamerande. Teologisk er ho også spesiell ved at ho i liten grad er oppteken med sjølve teksten i Først Mosebok, men hoppar raskt til NT og les det heile i lys av eit bestemt endetidssyn. Det som er boka sin styrke, vert med det også boka sin veikskap. Dette gjer det vanskeleg å melda boka på kortfatta og saksvarande måte.

Framstillinga tek det gode og bibelsk rette utgangspunktet at Gud «kunngjorde sine vegar for Moses» (Salme 103.7), slik at det Mosebøkene fortel, kan vi lita på som historisk og åndeleg kunnskap. Boka er bibelorientert, og ho er berar av bibeltillit. Forfattaren, Arnold Bjerkreim, er ein kjend bibellærar, og mange har gjennom lang tid sett stor pris på forkynninga hans. Han passerer i desse dagar 90 år, og det er slik sett imponerande med ei bok som dette! Bjerkreim er glad i sin gamle bibel, men forlaget burde ikkje tillate ei bibelomsetjing som brukar «I» og «eder». Det er greitt for pensjonistar, men det skaper avstand til 20-åringar. Boka er ikkje inndelt i kapittel, men fylgjer bibelteksten. Ho er i A-4-format, og det skaper oversikt med tanke på dei mange bibelsitata, men det er upraktisk for bokhylla!

Det har i det siste vore ein debatt om skaping og evolusjon, inkludert spørsmålet om alderen på jorda. Her går Bjerkreim ein tredje veg, som skil mellom skapinga av universet ut frå dei to første versa, og det som kjem ved den første skapingsdagen i vers tre. Dette gjer at sjølve jorda kan vera svært mykje eldre enn livet på jorda. Dette er eit greitt synspunkt. Bjerkreim plasserer fallet i engleverda og at djevelen framstår i dette mellomrommet. Det får radikale konsekvensar på fleire måtar og gjer at det nesten vert to ulike skapingsakter og to ulike «jorder». Rom 8,20 vert tolka inn i denne situasjonen, og ikkje knytt til syndefallet. Eg synest den bibelske grunngjevinga for dette vert svært tynn, og helst noko spekulativ. Det er heller lite av skapingsteologi å henta i framstillinga, altså kva skapinga har å seia for oss menneske her på jorda.

Gjennomgangen av boka skjer fortløpande på det viset at bibelteksten vert sitert praktisk talt utan kommentarar eller forklaringar. Derimot vert det sitert skriftavsnitt frå andre delar av Bibelen som skal tolka og forklara teksten. Det er ikkje berre vist til bibelstadane, men den delen som er aktuell, vert sitert. Dette er boka sin stor styrke, fordi det gjev eit vell av bibelkunnskap. Det er samstundes boka sin store veikskap, fordi det vert ikkje forklart kvifor dei ulike bibelorda høyer til den aktuelle samanhengen, og kvifor dei forklarer denne. For mange av bibelsitata er dette nokså innlysande, men for ein god del er det heller tvilsamt. Ein del bibelvers må vera brukte feil, eller dei føreset eit bestemt syn på endetida. Bjerkreim står for eit endetidssyn av dispensjonalistisk karakter, det vi kalla tidshushaldningar, som inneber at bortrykkinga av kyrkjelyden skjer før den stor trengsla, og som ber i seg ei svært konkret forståing av tusenårsriket og Jesu regjering av dette ut frå Jerusalem. Dette pregar mange stader bibelbruken.

Bjerkreim legg svært stor vekt på kva dei ulike namna på personar og stader tyder, og han brukar det som tolkingsnøkkel. Dette er eit interessant grep, men eg synes nok det vert vektlagt meir enn berekrafta i det tilseier. Eg har ikkje etterprøvd om namnetydingane er rette.

Den store styrken med boka er samanbindinga av GT og NT, og med det vegen frå Første Mosebok til Jesu frelsesverk. Den store veikskapen med boka er at dei faktiske tekstane i liten grad vert tolka og henta lærdomar av ut frå den historiske og aktuelle samanhengen dei står i. Tekstane vert i litt for stor grad som eit springbrett over til NTs kristusforkynning. Det er lite av frelseshistoriske liner og forklaringar av utviklinga i openberringshistoria ved at ein går nokså rett på oppfyllinga i Kristus. Tolkingsmåten vert langt på veg allegorisk eller typologisk, eller i det minst sterkt «anvendt» på Kristus.

Eg svelgjer altså ikkje alt i denne boka, og eg ville nok vald ein annan framstillingsmåte og ei anna vektlegging, men det underkjenner på ingen måte kvaliteten i og det verdfulle ved denne boka. Vi lærer her ei sterk kristologisk lesing av GT, og korleis lovnadene har si oppfylling i Kristus og frelsa, inkludert det som gjeld Israel. Dei mange bibelversa er ei god hjelp til å lesa Første Mosebok på ein kristologisk og oppbyggeleg måte. Dessutan gjev boka ei god innføring i den teologiske tenkinga og forkynninga som Arnold Bjerkreim og dei som fylgjer han, står for. Eg takkar for boka!

– Meld laget ditt inn i ImF-Ung!

Den 1. september er en viktig dato for nye lag. Det er fristen for å melde seg inn ImF-Ung for å få tildelt startstøtte.

Leder i ImF-Ung, Kennth Foss, ønsker å minne nye barne- og ungdomslag på å melde seg inn i ImF-Ung innen 1. september. Han forklarer nærmere:

− Hvert lag som melder seg inn i ImF-Ung, vil motta 8000 kroner hver i startstøtte. Man melder laget sitt inn på et eget søknadsskjema på nettet. Fristen er 1. september. Det gjelder for nye lag som har startet i år.

Startstøtte er en del av Frifond, som består av overskudd fra Norsk Tipping og et beløp som Stortinget bevilger over statsbudsjettet. ImF-Ung har de siste årene fått tildelt cirka 2 millioner fra Frifond. Retningslinjer for Frifond ble revidert siste gang på Landsstyremøte til ImF-Ung 14.-15. mars 2014. Alle nye lag som melder seg inn i ImF-Ung, får tildelt 8000 kroner. På søknadsskjemaet for å få startstøtte fører laget opp navnet, kontaktperson/leder, adresse, mailadresse, telefonnummer og kontonummer i tillegg til en beskrivelse av laget – hvem som er med og hva det gjør.

− Lagene melder seg inn utover året, men det er flere påmeldinger i august når søknadsfristen nærmer seg. I forrige uke var det tre lag som meldte seg inn, forteller Foss som forventer en del påmeldinger de siste ukene før 1. september.

Startstøtten må brukes innen 30. juni året etter tildeling. Laget kan ikke spare disse pengene.

− Det er ikke noe ImF-Ung har bestemt. Reglene for Frifond er slik. Hensikten er at pengene skal komme laget og medlemmene til gode der og da, sier Foss.

barnelek

Samler leirlederne

I kveld samles leirlederne i Midthordland Indremisjon (MI) på Fjell-ly for å utvikle lederegenskapene.

− Vi tenker at det kan være kjekt å samle lederne før sesongen. Det er en samling med undervisning for leirledere. Det er en måte å bli kjent med hverandre på og sørge for at lederne får en god oppfølging, sier barne- og ungdomsleder Andreas Evensen i MI til sambåndet.no.

Les også: Slik var leir-sommeren i ImF

I Indremisjonssamskipnaden (IMS) følger de opp lederne på en annen måte.

− Hvert år inviterer vi til barne- og ungdomslederkonferanse en helg i januar. Det er seminarer, bibeltimer og en fest med middag for å sette pris på de frivillige. Den er vi veldig godt fornøyd med, forteller ungdomssekretær Linda Aase.

Ingen leirledersamling
Sunnmøre Indremisjon (SIM) har ikke samling for leirledere.

− Det kan hende det kommer. Vi har ikke konkrete planer om det, men det er på tankestadiet. Problemet er å samle lederne. Mange er ganske opptatte. Så sliter vi også med å få tak i ledere, forteller ungdomssekretær i SIM, Eivind Landro.

I stedet for leirleder-samling har SIM ungdomslederweekend.

− Det er en helg med undervisning med utgangspunkt i lagsledere som vi har hatt noen år. Der er det også med noen leirledere, sier Landro.

− Vi har ikke noe sånt, ikke foreløpig. Kanskje vi vil ha noe til neste år, sier Grete Marita Berland Heiseldal, leder i nri-ung. Før hadde imidlertid Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) kvelder en gang i året der lags- og leirledere satte hverandre stevne. Det ble det slutt med for to år siden.

− Det var først og fremst fordi det var vanskelig å samle folk, forteller Heiseldal.

I Nordhordland Indremisjon har de heller ikke noen samling for leirledere.

− Vi hadde en lederskole for noen år siden. Og vi kan godt tenke oss å få til noe for lederne mellom leirene. Men akkurat nå har vi ikke noen konkrete planer, sier ungdomskonsulent Sindre Kvalheim til sambåndet.no.

Bedre ledere
Leirlederkvelden i MI vil være på Fjell-ly. Kvelden er et tiblud og åpen for alle som har vært og skal være ledere på leir, og for dem som tenker på å bli leirledere. Det er åpent for deltakere fra 15 år og oppover.

− I kveld tar vi opp tema om gutt-jente og hvordan lederne skal forholde seg til det. Det blir også tid til samtale og bønn for hverandre og høstens leirer, forteller Evensen.

Han har jobbet som barne- og ungdomsleder i et år og kan ikke si om en slik samling for ledere er nytt.

− Vi hadde også en samling for ledere etter jul, sier Evensen.

I høst vil MI begynne med noe som i alle fall er nytt. De yngste lederne vil få oppfølging en til en av en voksen person.

− Hva er målet for samlingen?

− Målet er å hjelpe hverandre til å bli bedre ledere, svarer Evensen, som håper at det kommer cirka 20 stykker på samlingen.

Jøder og palestinere – ett i Kristus

Palestinske, jødiske og norske kristne satte hverandre stevne i Rogaland, ikke uten personlig risiko.

– Jeg kan komme til å bli kalt for forræder hjemme, fortalte Haya, presentert som arabisk israeler, i Bryne kyrkje søndag kveld.

Ti messianske jøder, ti kristne palestinere og ti kristne norske ungdommer var samlet på leierstedet Vaulali i Ryfylke fra 9. til 16. august. Det som samlet dem rent praktisk, var konferanse om konflikt og forsoningsarbeid i regi av prosjektet Bridge Builders (se faktaboks). Kvelden før avreisen besøkte de en fullsatt Bryne kyrkje på Jæren.

Ulik bakgrunn

To av ungdommene fra Midtøsten fortalte om sin bakgrunn for å delta i prosjektet.

– Før jeg kom til Bridge Builders, hadde jeg ikke forutsetning for å se konflikten hjemme med Jesu øyne. Nå har jeg lært å bli en ekte «patriot». Jeg har lært å tilgi og å være et Guds barn. Vi har bygd en sterk grunnvoll på Jesus. Til tross for ulik bakgrunn, er vi ett i Kristus, ett legeme i Kristus, sa Haya. Hun slo dermed an gjennomgangstonen for kvelden, om enheten i Kristus.

Dana er 24 år gammel jøde fra Haifa. I likeht med Haya opplevde også hun at reaksjoner hjemme var en risiko med å delta.

– Men det var verdt risikoen. Vi har lært å være søsken i Jesus, og Bridge Builders er et levende bevis på forsoningen i Jesus, sa Dana.

– Hvordan påvirket krigshandlingene som har vært, samlingen deres, spurte sambåndet.no henne:

– Det gjorde det faktisk lettere å prate, for det ble så virkelig, svarte 24-åringen.

– Praktisert enhet

Angelica fra Jerusalem var med som deltaker på Bridge Builders i 2009, mens hun fremdeles var soldat i den israelske hæren. I år var hun en av lederne på Vaulali.

– Folk har ulik bakgrunn og kommer fra ulike kirkesamfunn. I dag har vi besøkt lutherske kirker, og mye kan være annerledes fra det vi er vant til. Vi ser av og til etter forskjeller, men Gud kaller oss til forsoning, til å være ett i Kristus. Denne uka har vi sett hvordan folk har praktisert denne enheten, sa hun.

Hun siterte en av deltakerne på konferansen: – Det var en som sa at «jeg er glad for å ha lært andre å kjenne, å ta del i deres smerte, slik at jeg kan be for dem».

– Nå det begynner

Håvard Maurstad er prosjektleder for Bridge Builders. Han viste til at det er nå det begynner for ungdommene fra Midtøsten.

– Når de nå reiser tilbake, skal de fortsette å ha en relasjon til hverandre, og det er nå de bratte oppoverbakkene kommer. Men de har lært å lytte til hverandre og ha et åpent hjerte. Jeg tror de reiser hjem met et håp, sa Maurstad.

Andre del av Bridge Builders består av en studietur til Israel og det palestinske området, og et ørkentreff i Wadi Rum i Jordan påsken 2015.

Markus Plementas, ny redaktør KPK

Markus Plementas (32) er ansatt som redaktør i Kristelig Pressekontor (KPK). Plementas har utdanning i radio- og fjernsynsjournalistikk fra Mediehøgskolen Gimlekollen. Han har også RLE-utdanning fra Menighetsfakultetet. Videre har han gjennomført studier i tverrkulturell kommunikasjon og i misjon og kommunikasjon ved Gå Ut Senteret. Markus Plementas har arbeidet som journalist i NRK Østafjells, NRK Østfold […]

Markus Plementas (32) er ansatt som redaktør i Kristelig Pressekontor (KPK). Plementas har utdanning i radio- og fjernsynsjournalistikk fra Mediehøgskolen Gimlekollen. Han har også RLE-utdanning fra Menighetsfakultetet. Videre har han gjennomført studier i tverrkulturell kommunikasjon og i misjon og kommunikasjon ved Gå Ut Senteret.

Markus Plementas har arbeidet som journalist i NRK Østafjells, NRK Østfold og NRK Møre og Romsdal. Han har også erfaring som frontsjef, journalist og nyhetsleder i Østlandets Blad og som journalist og frontredigerer i Vestby Avis. Han kommer nå fra jobb i avisen Dagen.

Plementas begynner i KPK 1. september. Han overtar etter Ole Andreas Husøy (63) som har vært redaktør i KPK siden 2008.

Klare for team

ImF-Ung har fått tre engasjerte T2-studenter som team fra høsten av.

Det er god stemning mellom de tre førsteårsstudentene Karianne Hatlevik (musikk), Asle Håskjold Steinbru (Krik) og Mari Narvestad Svestad (Krik), som alle er klar for T2 – og praksisplass i ImF-Ung.

– Jeg visste at dette var et år jeg ville bruke på noe i misjonen, enten som ettåring eller T2-student, sier Hatlevik.

IKKE PLANLAGT
Hun hadde bestemt seg for team allerede i november. Steinbru var også tidlig ute med visjonen om teamarbeid og hadde allerede bestemt seg på høsten, rett etter skolestart.

– Jeg har lyst til å treffe ungdom og snakke med dem om Jesus, sier han til Sambåndet.

Mari Narvestad Svestad var den siste som sluttet seg til teamet, hun bestemte seg ikke før i mars da skolen var på utreisedager.

– Asle og jeg var på gruppe sammen og reiste på skolebesøk, og da begynte han å overbevise meg om at team var det rette. Jeg hadde egentlig ingen planer om å gå på T2, men da jeg bestemte meg for teamarbeid, fikk jeg en ro over meg, kan Svestad fortelle.

EGEN BIL
De tre ungdommene gleder seg til et år i team for ImF-Ung, men ingen vet helt hva som venter dem.

– Jeg håper vi får sove hos koselige bedehusfolk, sier Hatlevik smilende.

– Vi skal nok på en del leirer og skolebesøk sier Asle Håskjold Steinbru, som gleder seg til spesielt ett punkt på programmet: tur til Finnmark.

– Ja, jeg er veldig glad for det. Da blir det mulig å treffe kjæresten, som skal jobbe som ungdomsarbeider i Finnmark Indremisjon neste år.

Karianne Hatlevik har et ønske om å jobbe i misjonen og er glad for å kunne teste det ut ett år. Hun oppfordrer også Sambåndets lesere til å be for teamet som skal reise land og strand rundt det kommende året.

– Og så blir det sykt digg med egen bil, sier hun.

PreikTV

Vinneren i Preik.tv-konkurransen kåret

Kristin Hannevik var i sommer en av 38 som delte en Preik.tv med andre. Det skaffet henne en ny iPad.

I sommer har Preik.tv hatt en konkurranse gående, del en preik – vinn en iPad. Deltakerne skulle på en eller annen måte dele en andakt fra preik.tv med noen, online eller offline. Vinneren av konkurransen er nå kåret ved loddtrekning. Kristin Hannevik er den glade vinner av en iPad Air 32 GB Wi-Fi.

Hun delte en preik på Twitter, og var en av 38 bidrag som kom inn.

– Det var stas å vinne, sier Kristin Hannevik.

Hun syntes både konkurransen og preik.tv er bra tiltak, og ønsker derfor å delta.

Få bidrag.
Mannen bak konkurransen, prosjektansvarlig Kjetil Fyllingen, er brukbart fornøyd med responsen.

− Vi hadde håpet på flere bidrag, sier han.

Det er første gang preik.tv har en slik konkurranse, men neppe den siste.

– Jeg kan godt tenke meg å gjenta det til neste år, men da vil vi ikke legge det til sommerferien. Det er kanskje feil årstid, sier Kjetil Fyllingen.

− Hvem er det som har deltatt?

− Det er alt fra ungdommer til voksne. Noen har delt på vegne av ungdomslaget, sier Kjetil Fyllingen, som er fornøyd med kreativiteten folk har vist for å dele en preik.

Kreative deltakere.
En av de mest kreative deltakerne, var Jean Sebastian Aubert. På en tur i skogen delte han en preik på iPaden med andre turgåere i forbifarten.

− Han vil få en trøstepremie, en preik.tv minnepinne på 4 GB og preik.tv t-skjorte, forteller Fyllingen.

En kvinne, som vil være anonym, delte en preik på en plakat hun hadde laget. Hun vil også få en trøstepremie.

Se trekningen her:

Oppfordrer folk til å reise til Israel

Både Sotra Indremisjon og Bergens Indremisjons planlagte turer til Israel er blitt avlyst. Kurt Urhaug, som skulle på Sotra Indremisjonens tur, har nylig kommet tilbake fra en tur til Israel på egen hånd.

Kurt Urhaug, som er med i styret i Sotra Indremisjon, skulle egentlig reist til Israel med Sotra Indremisjon 29. mars – 8. april i år.

− Den turen ble det ikke noe av fordi det ikke var nok deltakere som meldte seg på. Vi skulle fly fra Bergen og det var i samarbeid med Fokus Reiser. Det var åpent for alle som ville være med, forteller Urhaug som har vært i Israel flere ganger.

Han vet ikke om noen av de påmeldte reiste til Israel med andre turoperatører. Turen skulle være en temareise, og Bergprekenen og følge i Jesu fotspor, skulle være tema.

Viktig å komme til Israel
− Arrangeres det for mange turer til Israel?

− Jeg tror ikke det er for mange turer. Det er viktig for folk at de kan komme til Israel og se begivenhetene og legge til rette for at folk skal kunne reise.

Urhaug har i stedet reist på egen hånd på en fjortendagers tur til Israel 16.-30. juli.

− Vi var to familier som reiste sammen, og vi hadde et opplegg som vi gjennomførte. Det var ingen som hindret oss. Vi var i Tel Aviv, Galilea, Genesaretsjøen og på Hermonfjellet som ligger 2800 meter over havet. Det var en stor stas. Turens høydepunkt, forteller Urhaug.

Jerusalem var også med i programmet.

− Vi fikk oppleve byen, folket og begivenhetene der, og var på Golgata, Oljeberget, Via Dolorosa, Davidsbyen.

− Merket dere noe til konflikten?

− Vi opplevde lite til konflikten, men vi opplevde at den var et samtaleemne. I Tel Aviv gikk alarmen. Da gjorde vi som israelerne gjør i slike tilfeller, gikk under taket. Den vanlige israeler er trygg for rakettene. Vi opplevde ikke noe ubehagelig.

Kenneth HjortlandAvlyst tur
Bergens Indremisjon planla også tur til Israel i år, den 4.-15. oktober. Påmeldingen til den turen var også så dårlig at den er blitt avlyst. I følge Kenneth Hjortland, administrasjonsleder i Bergens Indremisjon, var det syv påmeldte og fire som var interessert, elleve personer totalt, halvparten av de 20 menneskene som de minst måtte være.

− Har det noe å gjøre med den spente situasjonen som er der nede nå?

− Nei, jeg tror ikke det har noe med det å gjøre. Jeg har nok inntrykk av at det var andre grunner enn uro over situasjonen der nede til at folk ikke har meldt seg på. Det handler om prioriteringer. Noen av de som meldte seg på har blitt med på tur til Israel i regi av andre, svarer Hjortland.

Ikke for mange turer
Heller ikke han tror det arrangeres for mange turer til Israel.

− Jeg tror det er så mange turer til Israel som det er marked for. På enkelte turer er det venteliste. Det er markedet som gjelder. Turer med kjente reiseledere som for eksempel Harry Wiig Andersen, er mer populære enn turer med mer ukjente folk. Vi kunne kanskje fullt opp hvis vi hadde gått ut og promotert turen utenfor Betlehem, men vi ønsket at det skulle være en forsamlingstur, og da ville hensikten være borte.

Hjortland har ingen betenkeligheter med å reise til Israel i dagens situasjon.

− Jeg tror det hadde gått fint.

Ønsker ny tur
Urhaug vil gjerne forsøke igjen å få til en tur til Israel med Sotra Indremisjon som arrangør.

− Vi vil prøve senere. Jeg vil oppfordre folk til å besøke Israel, til å møte folk, se hvor de bibelske fortellingene skjedde og hva som skjer i dag.

Emblem bedehus på Sunnmøre har planlagt tur til Israel 4.-15. oktober i regi av Si-Reiser. Daglig leder i Si-Reiser, Aud Kindervåg Halsne, opplyser til sambåndet.no at 28 personer har meldt seg på den turen og at den vil gå som planlagt.

– Jeg tilgir for min egen del

Mandag 5. april 2004 startet rutinemessig for Kjetil Klungland. Og rutiner ble en god hjelp for 23-åringen da det som ikke skulle skje, skjedde.

Det har gått 10 år siden Nokas-ranet i Stavanger (se faktaboks). 10 år siden politiførstebetjent og operativ uteleder Arne Klungland ble drept av en kule fra Kjell Alrich Schumann. Kjetil Klungland står i foredragssalen på Bildøy bibelskole. I programmet for ImFs Arbeidermøte står det Tett på, og forsamlingen er spent.

– Jeg er oppvokst med en kristen tilhørighet. Gudstroen min har preget verdisettet mitt, sier Klungland.

CHARLIE 01
– Pappa ble 53 år. Kjetil Klungland begynner på historien. Han forteller om farens politikarriere som startet som aspirant i 1973. 

– Når pappa var på jobb og de gjorde klar til en aksjon, ventet alle på klarsignal fra ham. Så kommer pappa inn på sambandet, «Charlie 01» var oppkallet hans, og sier på sin gjenkjennelige flekkefjordsdialekt: «okei, mi aksjonere».

I 2004 jobber Kjetil Klungland som ambulansesjåfør på tredje året. Den vonde dagen sitter han bak i bilen med en pasient på vei nordover fra Jæren. De får et oppkall fra AMK-sentralen om å «kjøre akutt» til sykehuset. Noe er på gang i Stavanger, og det trengs ressurser.

AMBULANSESJÅFØR
Ved diagonalen på E39 legger han merke til en bevæpnet hundepatrulje og tenker at politiet nok har et skarpt oppdrag på gang. På slike oppdrag skal det alltid være med ambulanse. De avleverer pasienten og kaller opp AMK uten å få svar. De går inn på AMK-sentralen.

– Når jeg åpner døra, ser jeg at noe er på gang. Jeg forventer å få et nytt oppdrag, men vi blir stående litt i døra. Kollegaen min i AMK snur seg mot meg og spør om vi kan gå inn på et rom ved siden av. Vi gjør det og sitter og prater, forteller Klungland.

Han ser at noe brenner i Auglendsdalen i Stavanger, noe som skal vise seg å være ransbilene som ble satt fyr på. Kjetil tenker at dette så ut som en husbrann, og han lurer på hvorfor ikke de skal være med og bistå. Så kommer lederen for ambulansetjenesten inn i rommet og sier han har lest på aftenbladet.no at det er et pågående ran nede i sentrum, og at det er løsnet skudd.

– Jeg tenker at «nå håper jeg pappa er på jobb». Jeg kunne se han for meg, han likte utfordringer, sier Klungland til forsamlingen på Bildøy.

DEN TUNGE BESKJEDEN Så kommer to ledere inn i rommet og sier de tror noe kan ha skjedd med faren hans. De er ikke sikre, men ber ham om å forberede seg på at det kan ha skjedd noe.

– Jeg sitter i noen minutter, og så kommer de inn igjen og sier at det er bekreftet at det er pappa, og at han er skutt. Det første jeg tenker, er at det er ambulanse på stedet, traumeteamet i akuttmottaket gjør seg klar. Jeg klarer ikke å skjønne at han er drept. «Er han skutt og drept, eller skutt og skadet», spør jeg.

Klungland får det tunge svaret, og nå begynner den lange prosessen. Som ansatt i en av nødetatene er han vant til å reflektere over at det som ikke skal skje, skjer.

– Jeg tenkte at dette har jeg tenkt over at kunne skje, at nå har det skjedd, og at jeg for flere år siden hadde lagt en plan for de nærmeste dagene etterpå. De tingene jeg da skulle holde fokus på, kom til meg i hodet, forteller Klungland.

Domkirkeplassen Stavanger  der ranet skjedde. Foto fra 2008: Helge Høifødt, Wikipedia.

Domkirkeplassen Stavanger der ranet skjedde. Foto fra 2008: Helge Høifødt, Wikipedia.

I KONGSGATA
23-åringen kjenner på et behov for informasjon. Han ringer sin mor og forteller hva som er skjedd. Kjetil blir nå tatt ut av tjeneste og står ikke i fare for å bli sendt ut på andre oppdrag, men har fortsatt uniformen på. Sammen med makkeren kjører han for å hente moren, og begge to vil ned til sentrum hvor det hele har skjedd. De kjører forbi politistasjonen og ser brannvesenet som arbeider med lastebilen som ble satt i brann foran utkjørselen.

– Nede i Kongsgata er bilen med pappa i allerede tatt bort. Jeg husker det var en spesiell atmosfære og ganske kaotisk. Folk skjønte ikke hva som hadde skjedd. Likevel opplevde jeg det som at det var helt stille.

Mens han går rundt på åstedet, får han beskjed om at det skal være en briefing på politihuset der noen av dem som har vært med på aksjonen, skal orientere.

– Jeg hadde behov for mer informasjon, så jeg tenkte at den briefingen ville jeg ha med meg.

– Men hvor var jeg følelsesmessig? Jeg visste hva som hadde skjedd, og jeg stolte på at det stemte, men følelsesmessig følte jeg meg følelsesløs. Jeg klarte ikke å gråte eller føle på sorg, selv om jeg ønsket det, forteller Klungland.

PÅ POLITISTASJONEN
Inne på politistasjonen ble det er sterkt møte for Kjetil. Han ble møtt av farens kolleger som også Kjetil kjente.

– De kom til meg, holdt rundt meg og gråt. Det var et godt øyeblikk, et sterkt øyeblikk. Inne på piketten (vaktrommet, red.anm.) var det mange folk. Mitt problem var at jeg var så vant til å skulle yte, det var nytt for meg at det var jeg som skulle stå i en krise.

– Mens vi satt inne på piketten kom det en arrestforvarer springende og sa at det var en som hadde hengt seg i arresten. Makkeren min og jeg springer ned. «Vil du virkelig dette», ble jeg spurt. Jeg stoppet opp litt på vei ned trappen og tenkte «Jeg er jo på jobb».

Nede i arresten pustet den innsatte igjen, og situasjonen ble avklart. Fremdeles var Klungland ganske følelsesløs. Tilbake på piketten ble briefingen igangsatt.

MINNESTUND PÅ SYKEHUSET
– Jeg kjente en magefølelse som bare ble sterkere og sterkere. Jeg hadde behov for å se pappa. Etter at briefingen var ferdig ga jeg beskjed til noen ledere i politiet om at jeg ønsket å få se pappa i bilen. De kunne ikke gi meg et klarsignal der og da, fortsetter Klungland på historien.

Han får vite at det skal være en minnestund og briefing blant hans egne kolleger i ambulansetjenesten oppe på sykehuset. Mange av kollegene hans kjente faren godt.

– Jeg husker at da jeg begynte i 2001, var det flere av kollegene mine som sa til meg at de kjente nok pappa bedre enn hva jeg gjorde. Dette fordi de hadde jobbet sammen operativt i mange år og kjente ham kanskje på en annen måte enn hva jeg var vant til privat. Det var en god og verdifull minnestund sammen med mine kolleger som jeg er så glad i.

I POLITIGARASJEN
Etter minnestunden får han klarsignal til å se faren.

– Jeg tenkte at nå kommer kanskje følelsene, gråten fortvilelsen, sinnet. Jeg hadde behov for å få i gang følelsene.

I den ene enden av garasjen på politihuset ser Klungland en stor presenning. Han vet at bak der står kommandobilen med hans far sittende i førersetet. Han går bort og møter krimteknikere som jobber med sporsikring.

– Jeg får beskjed om at jeg ikke kan røre pappa, men at jeg kan se på ham gjennom det nedrullede vinduet. Forbi presenningen går han fra bakenden på bilen og fram til førerdøra.

– Jeg kan se ham gjennom det åpne bilvinduet. Når jeg lukker øynene den dag i dag, kan jeg se fortsatt det samme bildet. Det er et godt bilde. Et verdig bilde som jeg tar med meg. Han satt i bilen med hendene i fanget, rolig i blikket og rolig om munnen. Øynene var delvis nedrullet. Jeg tenkte at jeg kunne stått her i time etter time og bare sett på ham. Han hadde skader i hodet etter prosjektil, men så likevel ganske lik seg selv ut. Mor så ham også senere samme kveld, men min søster valgte ikke å gjøre det.

Etter at han kommer hjem til Hommersåk, samles han med venner i kjelleren og ser på nyhetene som gikk kontinuerlig i forbindelse med ranet.

– Vennene mine gråt, men selv følte jeg meg følelseskald. Jeg sov godt den natten.

Riska kirke

Riska kirke, stedet for begravelsen. Foto: Jarle Vines/Wikipedia

MINNEGUDSTJENESTE OG BEGRAVELSE
Så når kommer følelsene? På minnegudstjenesten i Riska kirke i Hommersåk  et par dager senere setter Kjetil Klungland seg på første benk.

– Da ser jeg et bilde av pappa som står på et bord på skrått til venstre for meg. Jeg tenkte at det var siste gang jeg så ham, og da kom følelsene. Der og da var det godt å få sitte og hulkegråte. Jeg hadde lengtet etter å få i gang det følelsesmessige. På forhånd hadde han tenkt at dersom han skulle miste noen av sine nærmeste, var det naturlig at han skulle si noe i begravelsen.

– Men her var det en kirke med over 800 personer, tv-kameraer rettet mot meg, direktesendt radio. Ville jeg takle dette? Hva om jeg bryter sammen på talerstolen og ikke får til å si noe som helst? Men jeg tenkte at folk ville ha forståelse for det.

– Da jeg satt nede på benken og det var min tur, ba jeg en kort bønn til Gud og kjente ikke at jeg var nervøs. Jeg gikk ned igjen og kjente på en mestringsopplevelse. Den følelsen mener jeg er viktig, Og den har vært viktig for meg etter at dette skjedde. Hver gang jeg møtte på en utfordring, forberedte jeg meg, tok utfordringen og kjente etterpå at det var jo ikke så vanskelig som jeg hadde sett for meg i forkant.

Hva la han vekt på de første dagene etter begravelsen?

– Jeg hadde ikke kjent på et sinne slik mange andre, og jeg lurte selv på grunnen. Men jeg ønsket ikke å framprovosere det.

MEDIER OG MØTE MED FOLK
Det ble mye å ta stilling til.

– Neste dag begynte forskjellige medier å ringe. Jeg var 23 år og hadde ikke snakket med journalister før. Jeg tenkte at jeg må lage meg en strategi for hvordan jeg ønsket å håndtere journalistene. Hva jeg skulle gjøre for at journalistene skulle respektere de grensene jeg satte. Svaret ble at jeg måtte gi av meg selv. Over 100 ulike journalister tok kontakt i løpet av de neste månedene og årene. De har en jobb å gjøre, som jeg må respektere. Jeg lærte mye av å ta denne utfordringen, sier Klungland.

Mange hadde et behov for å møte ham, og det var gjensidig.

– Hva sier en, hva gjør en? Jeg tenkte at ingen skal komme til meg og gå igjen med en tanke om at «det skulle jeg ikke ha gjort». Jeg fokuserte på at alle som tok kontakt, skulle få en god opplevelse og tenke at det var godt de gjorde det. Og jeg håper at jeg klarte det.

TILBAKE I JOBB
En uke etter begravelsen gikk han tilbake i full jobb i ambulansetjenesten.

– Mange spurte meg om dette var klokt, og jeg kan love at jeg stilte meg selv det samme spørsmålet mange ganger. Men jeg kjente på et behov for at hverdagen skulle gå videre, og kollegene mine var vant til å håndtere mennesker kriser.

– Var det problemfritt? Nei. Ute på oppdrag kjente jeg at jeg holdt fokus på rett sted, men etter at oppdraget var avsluttet, særlig om vi hadde vært sammen med politiet og med pappas vaktlag – da tenkte jeg at dersom pappa hadde vært i live, ville han stått ved siden av meg ute på oppdraget. Da kjente jeg på en tomhetsfølelse, og at det var sårt. Jeg brukte da litt tid for meg selv eller snakket med mine kolleger om det etterpå. Og så gikk det over.

På denne tiden jobbet Kjetil Klungland også i et begravelsesbyrå, og sjefen hans spurte hvilke refleksjoner han hadde gjort seg med å skulle komme tilbake i jobb hvor han skulle møte pårørende i kriser – når han samtidig selv stod midt oppi en.

– Sjefen min tenkte at jeg kanskje ville kjenne meg nærmere pappa når jeg var på oppdrag med politiet. Dette var nokså det samme som jeg hadde tenkt. Jeg samlet på minner. Mange historier har kommet fram om hva pappa har funnet på, historier som han ikke hadde fortalt meg. Det er noe jeg tar med meg på veien videre.

Hoiesterett

Fra en rettssal i Høyesteretts hus. Foto: Høyesterett

RETTSSAKENE
Etter hvert ble det pågripelser, og det ble klargjort for rettssak. Klungland hadde aldri vært i en rettssak før og var usikker på hvordan han ville oppleve det. Ville han kjenne på sinne ved synet av de tiltalte? Ville dette bli en for stor utfordring?

– Jeg var opptatt av å få med meg detaljer og tenkte at jeg måtte være i rettssalen. Hva med sinnet? Bare to av de tiltalte erkjente å ha vært med, og da jeg kom inn i retten første gang, tenkte jeg at jeg måtte prøve å se objektivt på det. Lytte til de tiltaltes forklaringer og aktor og forsvarer. Kanskje den tanken tok brodden av det å skulle kjenne på sinne overfor dem som satt der?

Klungland fikk fri fra jobb på dag- og nattestid. I seks-sju måneder satt han i tingretten og deretter samme tid i lagmannsretten – og også ny rettssak mot en som ble frikjent i lagmannsretten hvor dommerne satte kjennelsen til side. Til slutt en uke i Høyesterett. Det dannet seg et eget samfunn inne i rettsaken. Kjetil ble kjent med mange nye mennesker i forbindelse med rettssakene.

DOMMENE
Så ble det domfellelser. Det ble strenge straffer i tingretten og noe mildere i lagmannsretten.

–«Hva mener du», ble jeg spurt av journalistene, «bør det norske straffenivået heves med denne hendelsen?». Jeg kjente at det er ikke for meg de skal straffes. Jeg klarte ikke å godte meg over at de domfelte fikk streng straff og hardere betingelser. Straff er for at samfunnet skal vernes.

– Men det som var viktig for meg, var at de forsto konsekvensen av det de hadde gjort. Toska sa i retten at han regnet med en straff på ca. åtte år, effektivt fem år i fengsel, og at det var det verdt med en andel av ransutbyttet på 40-60 millioner kroner. Det ønsket ikke jeg at han skulle tenke. Jeg ønsket at de skulle forstå hvilke konsekvenser andre ble tvunget til å ta av hans handlinger.

770px-David_Toska2

David Toska i forbindelse med åstedsbefaring under rettssaken i 2005. Foto: Klaus N. Skrudland, Wikipedia

MØTE MED RANERNE
Kjetil Klungland har i ettertid møtt de fleste av ranslaget, og han oppgir flere grunner for dette. Han hadde behov for å bli litt kjent med dem. Hvem var de bak de medieskapte bildene, og hvilke tanker gjorde de seg? Angret de, og i tilfelle hvorfor? Angret de oppriktig fordi det får konsekvenser for andre, eller fordi det nå fikk konsekvenser for dem selv med at de måtte sone i fengsel?

– For det andre hadde jeg et behov for å fortelle dem hvilke konsekvenser det hadde hatt for meg. De skulle ikke slippe så lett unna uten å måtte kjenne litt på at dette var feil. Jeg er veldig takknemlig for de av dem som takket ja til å møte meg. Jeg tror det enkleste for dem ville ha vært å si nei.

– Noen av spørsmålene jeg stilte meg, var: Vet de forskjell på rett og galt? Hva tenkte de om at de møtte med skarpladde våpen dersom de bare skulle true? Hva om det var deres far?

Da han forberedte seg til møtene med de domfelte, tenkte han på det han hadde blitt opplært til hjemmefra, om nestekjærlighet og den gylne regel.

– Inntil da hadde jeg ikke kjent på sinne. Hva om jeg kom til å kjenne på det, i møte med ranerne? Hva om jeg fikk lyst til å vingle dem litt? Jeg forberedte meg ved å tenke på scenarioer, slik jeg var vant til på jobb.

– Det var viktig å få møte dem på tomannshånd. Alene uten politi eller forsvarere. Det var vanskelig å vurdere etter noen timers samtale om de var ærlige, men jeg følte at de var det. Jeg stilte mange spørsmål. Jeg hadde laget meg en plan. Jeg måtte i starten få dem litt trygge på situasjonen. På et punkt i samtalen gikk jeg inn på selve saken. De aller fleste taklet det ganske bra, og de ga også meg informasjon. Samtalene går jeg ikke ut med til mediene. Det var et tillitsforhold i disse møtene. Å bli kjent med dem, gav meg en mulighet til å sette meg inn i dere ståsted.

TILGIVELSE
Noe vil han likevel formidle fra disse samtalene. For det er på dette tidspunktet i foredraget han kommer inn på temaet tilgivelse. Helt i starten skisserte han tre hovedpunkter som gjorde at han har god livskvalitet i dag: forberedelse, utfordringer og tilgivelse/hevn. Helt fra den dagen faren ble drept, hadde han tenkt at måten han håndterte disse tre tingene på, ville få konsekvenser for hans videre livskvalitet.

– Ingen av ranerne ba meg direkte om tilgivelse. Hvordan kunne jeg vite at jeg hadde tilgitt dem? Sa jeg det til dem? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg fremdeles var i en prosess med å finne ut av hva tilgivelse betydde for meg, sier Klungland og fortsetter:

– Da jeg var liten, var det enkelt. Jeg kjente på anger for noe galt jeg hadde gjort, og ba om unnskyldning. Nå fikk tilgivelsen en helt ny dimensjon. Hvis jeg tilgir, sier jeg da at jeg har glemt det de har gjort? Jeg hadde ikke et behov for å glemme eller si at det var greit, men jeg tenkte at jeg tilgir for å sikre egen livskvalitet. Når jeg ikke kjente på sinne, kjente jeg hvilke goder jeg fikk av det. «Er det noe en kan styre?», tenkte jeg. Ikke nødvendigvis. Når noe urett skjer, er det vanlig å kjenne på sinne og hevn. Men jeg kjente bare ikke på det. Jeg så på andre som var sinte, og hva det gjorde med deres liv. Jeg tror at Gud har gitt meg og familien en egenskap til å se ut over hatet.

– Er det fordi jeg er kristen jeg kan tilgi? Jeg tror ikke nødvendigvis at det er så enkelt, men jeg tror at Gud var der for meg.

– Hvordan visste jeg at jeg hadde tilgitt? Jeg tenkte at når jeg kan møte Schumann og ikke kjenne på sinne eller ønske om hevn, så må det være en del av en tilgivelse. Det jeg ønsket, var at han skulle forstå konsekvensen av det han har gjort. Jeg håper de domfelte forandrer livsførsel i framtiden. Jeg tror jeg kan bli såret dersom de kommer ut og fortsetter i samme løpebane.

GODENE MED TILGIVELSEN
Klungland tegner opp alternative scenarier for å utdype:

– Hva om situasjonen hadde vært annerledes? Schumann sto på avstand. Han tenkte at det var en deltastyrke i bilen som skulle ta ham. Han skjøt først mot motoren på den ryggende bilen, så skjøt han oppe i hodehøyde på bilen. Schumann forklarte i retten at han skulle prøve å treffe blålyset, men hvilket poeng var det i det? Hva om jeg hadde vært i situasjonen og sett at Schumann hentet pappa ut av bilen og skjøt ham i nakken? Hva om jeg hadde barn og noen hadde forgrepet seg mot dem, ville jeg da ha kjent at tilgivelse er det riktige? Jeg aner ikke svaret på de spørsmålene, men dette har lært meg om godene med tilgivelsen – at det setter meg selv fri. Kanskje kan sinnet komme i framtiden, tenkte jeg, men etter 10 år kjenner jeg ikke på det. I andre situasjoner kan jeg kjenne på følelser av sinne og hevnønske, men ikke i denne.

GUDSTROEN
Hva har det som skjedde, gjort med gudstroen hans?

– Jeg er oppvokst med en kristen tro og hadde tatt et standpunkt for at dette er det rette. Gudstroen har vært et valg, og jeg finner trygghet og omsorg i troen. Hendelsen har eventuelt bare gjort troen sterkere. Når jeg ser framover, ser jeg på det jeg har opplevd, og er takknemlig for all lærdommen. Jeg ble kjent med rettssystemet og meldte meg som jurymedlem og meddommer i lagmannsretten. Jeg har fått innblikk i de kriminelles verden, jeg har fått kjennskap til medier og deres arbeidsmetoder. Noen av journalistene har blitt mine venner og er det den dag i dag. Jeg har lært om min egen måte å bearbeide sorg på, samtidig må jeg være ydmyk på at neste utfordring i livet mitt kan gjerne oppleves helt annerledes.

LIVSKVALITET
Han forteller at han har møtt mange mennesker i mange forskjellige situasjoner.

– Jeg opplever at det andre synes er vanskelig, ikke var vanskelig for meg. Jeg så at mange ikke tok utfordringer, mange skygget vekk fra det vanskelige, for eksempel det å oppsøke åstedet. Mange bygget seg opp murer over ting de ikke kan gjøre, som begrenset deres livskvalitet. Jeg kan kjøre gjennom Kongsgata og være der uten at jeg kjenner på følelser, fordi jeg har vært der og tenkt gjennom det. Jeg ser at når jeg tar utfordringer, så ser jeg at det var ikke like vanskelig som jeg hadde sett for meg, og jeg opplevde en mestringsfølelse. Det er en veldig viktig lærdom jeg tar med meg.

Klungland har reflektert rundt hva hat gjør med mennesker og hva tilgivelse gjør. Det er også en av årsakene til at han holder disse foredragene.

– Etter hvert tenkte jeg at det er viktig å fokusere på hva livet gjør med meg hvis jeg fyller det med hat. Noe av det aller viktigste jeg kan si, er at jeg har opplevd min hendelse og taklet det på min måte. Det er ikke sikkert det vil fungere for andre. Jeg er opptatt av at folk skal reflektere og finne sin vei. Jeg er ikke en fasit. Andre kan lære av meg, og jeg kan lære av andre.

FORSTÅELSE OG BITTERHET
Det har gått halvannen time i foredragssalen på Bildøy bibelskole. Kjetil Klungland avslutter med et dikt:

Forståelse på livet
har den som tror at livet er en gave
og ikke en rettighet.
Bitterhet
er den giften
som du selv velger å svelge,
som du håper at rammer den andre.

Kjetil Klungeland 9

– Noe av det aller viktigste jeg kan si, er at jeg har opplevd min hendelse og taklet det på min måte. Det er ikke sikkert det vil fungere for andre, sier Kjetil Klungland. Foto: Vilhelm Viksøy

Vil «selge» Frænabu

Leirstedet Frænabu må øke inntjeningen, og på ny hjemmeside lokkes det derfor med turer og naturopplevelser i nærområdet. Også andre leirsteder tar grep.

Nordmøre og Romsdal Indremisjons (NRI) to leirsteder Frænabu og Visthus skal nå markedsføres bedre. Kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon kaller det spenstig satsing og er godt fornøyd med at Frænabu har fått ny hjemmeside.

− Markedsføringen er et ledd i en større satsing på å utvide driften. Skal vi drive to leirsteder, må vi ha større inntjening, sier Halås og innrømmer at de må drive butikk for å tjene penger – og dermed øke bruken av leirstedene.

Natur og opplevelser.
− Hvem er målgruppen for den nye satsingen?
− Det er en interesse for turisme, natur, opplevelser og opplevelser i naturen. Vi vil bruke muligheten til opplevelser. Vi jobber for at Frænabu skal bli godkjent som leirskole. Får vi godkjennelse, kan vi selge oss til skoler. Så skal vi ha dem store Olympiadagen, en leirdag og teambuilding for bedrifter. Vi jobber parallelt for å få et større økonomisk grunnlag.

På den nye hjemmesiden www.frenabu.no står det at leirstedet kan tilby kurs/konferanser, teambuilding og opplevelsespakker i tillegg til at det kan leies ut til selskaper, minnesamvær, bedrifter og grupper. Når det gjelder opplevelsene, lokkes det med Hustadvika, besøk til Ona eller Bjørnsund, fjellene ved Hustadvika, Melen og Sjurvarden, besøk til Trollkirka med sine underjordiske kalkrotter og Atlanterhavsveien. Halås forsikrer at de virkelig kan tilby alt som hjemmesiden lover.

Ingen alkoholservering.
− Er noe av årsaken til de økonomiske problemene til leirstedene at de ikke har skjenkeløyve?

− Spørsmålet om skjenkeløyve er ikke et tema hos oss. Vi kunne sikkert økt den ”verdslige” aktiviteten en del ved å servere alkohol, ikke minst i julebordsesongen. Samtidig tror vi at vi hadde mistet selve sjelen vår som indremisjon dersom vi hadde gjort det, svarer Halås.

Visthus har også en ny hjemmeside som ligger klar, men der venter NRI på å få tak i en daglig leder før de går ut og aktivt markedsfører stedet.

Positiv respons.
− Hva slags respons har dere fått på den nye hjemmesiden?

− Vi opplever sakte, men sikkert flere henvendelser. Det virker veldig positivt, men vi har ikke brukt den optimalt. Kunne ha drevet med mer markedsføring. Vi skal ha den første gruppen på leirdag og teambuilding om fjorten dager. Det kom som et resultat av den nye hjemmesiden.

− Hva med å arrangere flere egne leirer?
− Jeg opplever at vi ikke har mulighet til å arrangere flere leirer enn det vi gjør. Det er et spørsmål om hvilken kapasitet vi har og ledere. Vi ønsker å bruke leirstedene optimalt, sier Halås.

Nye hjemmesider.
Også ImF Rogaland og Midthordland Indremisjon ønsker å øke bruken av sine leirsteder ved mer ekstern utleie. Leirstedet Ognatun har nylig fått ny hjemmeside, og leirstedet Fjell-ly vil få ny hjemmeside i løpet av høsten.

− Vi har inngått samarbeid med et eksternt firma i Bergen om ny hjemmeside og markedsføring. Det blir en profesjonell side som er mer brukervennlig. Og kundene kan komme med respons og omtale av oss, forteller daglig leder Solveig Holth på Fjell-ly.

Ognatun leies ut til selskaper, konferanser og kurs og tar imot ulike typer grupper for både dagsturer og opphold med overnatting. I tillegg har leirstedet lenge drevet med catering.

− Cateringen betyr mye. Vi har god kapasitet til å levere mat til selskaper, sier kretsleder i ImF Rogaland, Torgeir Lauvås.

Samme tilbud
− Har dere merket noen forskjell i henvendelser og utleie etter at dere fikk den nye hjemmesiden?

− Vi opplevde mer økning i bruken og mer etterspørsel etter utleie da vi for to år siden fikk et helt nytt kjøkken og ny matsal. Vi har flotte selskapslokaler. Jeg tror det er bedre omdømmebygging å ha ulike arrangementer for forskjellige folk, enn å satse så mye på hjemmesiden, svarer Lauvås og nevner arrangementer som onsdagskafe fire onsdager i året med salg av bakverk, samt julebuffe, konserter og familiemiddager etter leirer.

− Så dere har ingen planer om å gå enda mer ut for å få økt utleie?
− Har ingen store planer om å markedsføre oss mer. Jeg tenker vi har en grei hjemmeside, og det er lett å finne informasjon på nettet om Ognatun og det vi har å tilby. Jeg tror vi er synlige på nettet, sier Lauvås.

Også på Fjell-ly vil tilbudet vil være det samme som nå, med utleie til selskap, konferanser, kurs, turer og overnatting i tillegg til leirer og catering.

− Vi ønsker en økning i utleie i ukedagene. Helgene er stort sett fulle. Der går annonseringen av seg selv. Man kan leie i helgene, men man må være tidlig ute, sier Holth.