Tag Archive for: Alf Kjetil Walgermo

RÅDHUS: Når Skien kommune mener Ungdom i Oppdrag ikke er åpne fordi ikke alle er valgbare til alle verv, er kommunen et eksempel på trenden om å ikke kunne ha to tanker i hodet samtidig, mener artikkelforfatteren. FOTO: BITJUNGLE/WIKIMEDIA COMMONS     

Tidens tegn: én tanke i hodet

Å kunne ha to tanker i hodet samtidig ble lenge sett på som et mer eller mindre oppnåelig gode. Ting tyder på at også dette idealet står for fall. 

lederplass i oktober 2020 undrer Sambåndet seg over at stadig flere ønsker å bli puttet i bås. En tydelig samfunnstrend av samme type er ensidig tenkning. 

14. september 2020 forteller avisen Vårt Land at Skeivt kristent nettverk (SKN) arbeider med lister over såkalt «trygge kirker» for homofile, bifile og transpersoner. Bakgrunnen er at det, ifølge SKN, ikke er så lett «å finne en menighet som aksepterer deg fullt og helt som du er»Ett av kriteriene (Vårt Land 23. septemberer at skeive skal kunne «inneha alle frivillige oppgaver/tjenester» i den aktuelle menighetssammenhengen. 

14. oktober går Telemarksavisa ut med nyheten om at blant andre Ungdom i oppdrag Skien (UIO) ikke skulle få kommunal støtte fordi de ikke ble ansett å være «åpen for allmennheten». Dette ble koblet til stiftelsens klassisk kristne ekteskapssyn. 30. november kan Vårt Land fortelle at kommunen snurlikevel uten å oppheve kritikken av UIO. Utvalgsleder Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) presiserer at betingelsen for å motta tilskudd var at «alle skulle ha mulighet for å delta og påta seg verv i organisasjonen».  

– UIO opplyser selv at homofile og lesbiske har vært aktive i organisasjonen. Samtidig sier de at noen religiøse funksjoner er for de som lever i samsvar med synet UIO har, sier Bohmann til avisen.

Det jeg er helt enig med Alf Kjetil Walgermo i, er at Bibelen forteller at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» 

21. november kommenterer journalist Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land høstens store debatt om kvinnelige innehavere av det Den norske kirke mener er et presteembeteAvisens tidligere kulturredaktør skriver blant annet følgende: «Bibelens klare bodskap er ikkje at ei kvinne skal teie i forsamlinga, og at ho skal underkaste seg alle mannshovud. Bibelens klare bodskap er at kvinnene er essensielle. Dei er tettast på evangeliet. Kristendommen hadde kollapsa utan dei 

Jeg leser Walgermo slik at han her stiller opp en motsetning mellom tjenestedeling og det jeg er helt enig med ham i at Bibelen forteller – at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» (tenk bare på Maria Magdalena påskemorgen!) 

Både Skeivt kristent nettverk, Skien kommune og forfatter og journalist Alf Kjetil Walgermo byr her på eksempler på den rådende og ensidige tenkningen som preger vår tid. De to første postulerer at dersom ikke alle kan inneha ethvert verv i et lag, foreningorganisasjon o.l., er den aktuelle sammenhengen å forstå som ikke åpen – noe som vel må bety lukket. Eksempel tre antyder at enhver begrensning som involverer kjønn, innebærer en nedvurdering av de som er født innenfor dette kjønnet. 

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er»

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter, eller andre sammenslutninger for den del, som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er». Man kan virkelig spørre seg hvordan det ville ha blitt dersom alle skulle leve ut alle sider av sin personlighet i et felleskap! At Skeivt kristent nettverk nok tenker at «som man er» handler om legning, forandrer ikke på dette. I kristen tenkning er det ikke hvilket kjønn man seksuelt tiltrekkes av, som definerer hvordan eller hva man «er». Menneskets verdi ligger i at vi er skapt av Gud – til mann og kvinne – og elsket av ham. Så har vi, som følge av syndefallet, alle noen brister i vår personlighet som vi gjør vel i å legge bånd på – altså ikke oppføre oss «som vi er». 

Skien kommune bør forstå at det er denne grunnholdningen om menneskeverdet som former blant andre Ungdom i oppdragAt UIO, sammen med ImF og en rekke andre kristne organisasjonerbruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn. Alle er ikke valgbare til kommunestyrer og fylkesting helleruten at det ligger noen nedvurdering av folk av den grunn. Ville Nei til EU valgt en ja-mann til leder? Like lite er det etter mitt syn rimelig å forvente at en kristen organisasjon skal utpeke ledere som i sin livsførsel formidler noe helt annet enn det organisasjonen bygger på.  

At kristne organisasjoner bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn

Til Alf Kjetil WalgermoSlik jeg forstår det, er det en tjeneste (eldste- og tilsynstjenesten) som Bibelen legger på menn som er egnet til det og har tillit i forsamlingenSå leser jeg også Bibelen slik at kvinner ble løftet opp av Jesus, og at de kan forkynne evangeliet i tråd med det allmenne prestedømme. Begge deler er riktig, fordi det ene ikke utelukker det andre. To tanker i hodet samtidig. Eller er det bare ment for kvinner? 

Etterord: Etter at denne kommentaren sto på trykk i Sambåndets desemberutgave for 2020, har det kommet fram et tilfelle i Klepp kommune på Jæren som kan sammenlignes med Skien-eksempelet nevnt ovenfor. Jærbladet omtalte saken 07.01.21.  

– Viser Gud i gjørma

Filmen «Silence» viser ein frelsar som let seg nedverdige og bli tråkka på, seier teologiprofessor Notto Thelle.

Martin Scorseses filmatisering av Shûsaku Endôs bok «Silence» handlar om to portugisiske jesuittprestar på 1600-talet som dreg til Japan for å misjonere og for å finne sin mentor som rykta seier har blitt ein fråfallen.

Her blir kristne torturert og gitt valet mellom å nekta for trua si eller bli drepe med pinefulle metodar. Filmen er basert på ei bok av Shûsaku Endô frå 1966 som Scorsese i fleire tiår skal ha ønska å filmatisere.

Sterk Kristus-vedkjenning

– For meg er denne filmen ei utruleg sterk Kristus-vedkjenning som fortel om ein guddom som ikkje berre er opphøgd i det høgaste. Det verkeleg utfordrande, og for mange vanskelege og overraskande, med kristendomen er at vi trur på ein guddom som er i det låge, hos dei nedtråkka. Det er jo gjennomevangelisk, seier teologiprofessor og tidlegare Japan-misjonær Notto Thelle.

Thelle, som er forfattar og seniorprofessor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, har skrive ei rekkje bøker om Austens spiritualitet og har følgt Shûsaku Endôs forfattarskap sidan 1960-talet.

– Sjølv om filmen dveler noko ved dei groteske bileta og er litt lidingsfokusert, synest eg Endôs hovudbodskap kjem tydeleg fram. Det er ei paradoksal skildring av nåden som noko fullstendig radikalt. At ein trur på ein guddom som er noko heilt annleis enn mennesket eigentleg tenkjer seg. Han er ikkje berre der oppe, men her nede i gjørma, seier Thelle.

Aust møter vest

Organisasjonen Areopagos og avisa Vårt Land inviterte saman med SF Studios og Nordisk Film Kino torsdag i førre veke til førepremiere og etterfølgjande samtale om Scorseses nye film «Silence».

– Vi er generelt opptekne av å samtale om tru og eksistensielle spørsmål i det offentlege rommet. Denne filmen tek opp ein tematikk som ligg veldig nær oss, nemleg dialogen mellom austleg og vestleg religiøsitet som òg er eit veldig aktuelt tema i Noreg i vår tid, seier Tore Laugerud som er prest og leier for seksjon Noreg i Areopagos.

SAMTALER OM FILMEN: I samtalen etter filmen intervjuet kommunikasjonsleder i Areopagos, Ann Kristin van Zijp Nilsen, Notto Thelle og kulturredaktør i avisen Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo. FOTO: Markus Plementas, KPK

I samtalen etter filmen intervjua kommunikasjonsleiar i Areopagos, Ann Kristin van Zijp Nilsen, Notto Thelle og kulturredaktør i avisa Vårt Land, Alf Kjetil Walgermo.

Endôs gudsbilete

Den japanske forfattaren Endô var sjølv katolikk og sleit, ifølgje Thelle, med å sameine det japanske med den vestlege katolisismen, og biletet av ein Gud som elskar trass i fornedring går igjen.

– Eit av gudsbileta Endô bruker, er biletet av den japanske mora. Ho er ein som alltid blir sviken, av mann og barn. Det smertefulle biletet av ei sviken japansk mor, som likevel held fram med å elske, er eit av dei viktigaste gudsbileta hans, seier Thelle.

Spennet mellom fornekting og vedkjenning er, ifølgje Thelle, eit viktig element i Endôs forteljing. I «Silence» må dei kristne blant anna tråkke på eit bilete av Jesus for å prove at dei er fråfalne.

– Endôs tolking, både i filmen og bøkene hans, er at dette ikkje er ei fornekting, men ei vedkjenning av ein Kristus som kom for å la seg bli tråkka på, seier Thelle.

Krevjande film

Samtaledeltakarane var einige om at filmen gjekk djupt i å utforske store og vanskelege spørsmål.

– Det er eit veldig sterkt spørsmål som filmen formulerer, om du kan bevare trua di gjennom å fornekte den, seier Walgermo og viste til Bibelens forteljing om Peter som vedkjende at Jesus var Messias for seinare å fornekte han.

Det var også stor semje om at filmen kan vere krevjande, og at det føreset ein del kunnskapar om både katolisismen og Japan for å verkeleg forstå filmen si historie og bodskap.

– Det er ein krevjande film. Dersom ein har sterke kjensler mot misjon og trur misjon er undertrykkjande, manipulerande og kolonialistisk, kan det hende at bodskapen går forbi, for ein skjønar ikkje dei japanske kristne, seier Thelle.

Han trur at prøvingane filmen sine karakterar blir sett, på kan vere vanskeleg for sekulære nordmenn å forstå.

– Det var ein meldar som ikkje forstod kvifor det var så farleg å tråkke på eit heilagt bilete. Då har ein mista såpass mykje sans for kva heilagdom er og kva sånne bilete betyr at bodskapen går ein fullstendig hus forbi, seier Thelle.

Eksistensielle spørsmål

Også Laugerud i Areopagos er spent på kva filmen vil seie til folk i dag.

– Det er på mange måtar ei krevjande og kompleks historie som eg innbiller meg krev ein god del forkunnskap for at ein skal få fullt utbytte av den. På den andre sida er det ei enorm openheit og interesse for religiøse spørsmål i tida, og eg trur folk vil kunne plassere seg inn i filmen på sett og vis, men kanskje på veldig ulikt vis, seier han. KPK