Tag Archive for: bibeltroskap

− Kirken er fortsatt en kraft

− Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk, er professor Frank Aarebrots råd til kirken.

I forbindelse med Årstad kirkes 125-årsjubileum holdt professor Frank Aarebrot den 5. november et foredrag på Høgskolen i Bergen om Den norske kirkes (Dnk) rolle i samfunnsutviklingen etter krigen og frem til i dag. Aarebrot gikk lenger tilbake en til etter krigen i foredraget. Han trakk de lange linjer helt tilbake til reformasjonen.

Reformasjonen
− Reformasjonen har stor betydning for demokratiutviklingen i Norge. En av betingelsene for demokrati i Norge, var reformasjonen. Med Luther og reformasjonen fikk vi frelse av Guds nåde. Den enkelte blir ansvarlig for sin skjebne. For katolikkene er det slik at du er katolikk fordi du lever i et katolsk samfunn. Det nye som kom med reformasjonen, var at det ble mer søkelys på individet enn på fellesskapet. Uttrykket «personlig kristen» understreker det individuelle ansvaret, sier Aarebrot.

Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten var ifølge professoren sentral i denne utviklingen, siden det førte til at Bibelen ble oversatt til morsmålet og man fikk andaktsbøker, huspostiller og salmebøker. En annen trend som Aarebrot peker på, er at man får et samfunn hvor man får status på grunn av prestasjon.

Embetsstand og lekmannsbevegelse
− Man fikk en embetsstand og utdannet elite som var prestasjonsorientert. Prestene var en del av denne eliten. Det var en krasj mellom den utdannete eliten og en kristen lekmannsbevegelse. Haugianerne ville ha frihet til å drive næringsvirksomhet og til å drive lekmannsbevegelse, forteller Aarebrot.

Ifølge grunnloven fra 1814 hadde man ytringsfrihet og organisasjonsfrihet etter loven, men man hadde ikke det i praksis. Konventikkelplakaten hindret lekmenn i å tale på kristne møter. Den ble opphevet i 1842. Først i 1861 fikk man fri organisasjonsdannelse.

Les også: Et forsvar for pietismen (Petter Olsens blogg)

− Kristne misjonsforeninger var størst i volum i denne veksten av organisasjoner som kom etter 1861. Kirken var den største kraften nedenfra, med sine huspostiller og husmøter, sier Aarebrot.

Okkupasjonen
1920-årene beskriver han som en periode hvor man får en polarisering mellom kommunisme og nazisme. Under krigen og okkupasjonen kom kirken til å spille en viktig rolle.

− Kirken gikk i kamp mot okkupasjonen for å kjempe for sin identitet. Det var en samlet kirke. LO derimot hadde avfunnet seg med at reichskommissar Terboven innsatte sin LO-leder. Fagforeningene var interessert i å beholde sine lønninger. Det var mange som sa: «Se til kirken. De kjemper mot nazismen!» Både indremisjonen og kirken kom ut av krigen med flagget til topps, mener Aarebrot.

Uenighet
Etter krigen virker det for Aarebrot som om det var på tide for kirken å være uenig igjen.

− Det ble uenighet mellom bedehus og kirke. Det ble spørsmål om hvem som er mer eller mindre bibeltro, og det ble spørsmål om hvem som er personlig kristen. Konflikten ble løst territorielt. Bjørgvin bispedømme med konservativt flertall, fikk konservativ biskop, mens Oslo bispedømme med mer liberalt flertall, fikk liberal biskop, sier Aarebrot.

Striden om bibeltroskap er en strid som Aarebrot tror har virket ødeleggende for kirken og hindret den i å ha den demokratiske kraften som den hadde under okkupasjonen.

− Man bruker Bibelen bokstavtro, slår opp i den som en løve, men ramler ned som en skinnfell. For eksempel når det gjelder gjengifte, kvinnelige prester, abort og homofile ektepar, så er det en del som hadde et bestemt syn noen år tilbake, utfra Bibelens klare ord, men som i dag har skiftet syn. Det er en eksegese bak et hvert standpunkt. Å nekte for det, er misbruk av Bibelens autoritet. Man svekker Bibelens autoritet ved å underslå den fortolkning som ligger bak, og at Bibelen må fortolkes. Et standpunkt i en sak er menneskelig, ikke hellig ydmykhet.

Les også: Når de fattige leser Bibelen (Brit Rønningens blogg)

I den saken har Aarebrot et råd til kirken: − Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk. Man kan være uenige uten å være hatefulle.

Håp for kirken
I dag ser Aarebrot håp for kirken, fordi det er noen store og viktige saker hvor den står samlet.

− Nå er kirken felles i klima- og miljøkampen og i flyktningkrisen. Jeg ser en positiv mulighet for kirken der. Noen politikere mener at kirken ikke skal blande seg i politikk. Kirken skal ikke være partipolitisk, men kirken har selvfølgelig noe å si om saker som er politiske. Under krigen var det ikke måte på hvor bra det var at kirken var politisk, minner Aarebrot om.

For kristne som er redde for islams påvirkning i Norge og Europa og som er redde for den kristne kulturarven, har Aarebrot følgende å si:

− Kirken er fortsatt en kraft. Den er ikke nasjonal, men universell. Misjonsbefalingen er internasjonal.

Pauli ord og evangeliet

Teologiprofessor Svein Aage Christoffersen mener at Paulus, i bibelske skrifter, uttaler seg i strid med evangeliet. Det er en dristig påstand.

Jeg har hatt Utsyn nummer 8 for 2013 liggende på pulten min en stund. Teamet for denne utgaven av bladet til Norsk Luthersk Misjonssamband er bibeltroskap, og redaktørkollega Espen Ottosen har samlet teologiprofessorene Svein Aage Christoffersen ved Universitetet i Oslo og Sverre Bøe ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole til meningsutveksling om dette viktige emnet.

Som medlem av Bispemøtets samlivsutvalg tilhørte Christoffersen flertallet som mener at kirken bør vie homofile par. Eksperten på etikk og religionsfilosofi mener begrepet ”bibeltroskap” er tilslørende og vil heller snakke om ”troskap mot evangeliet og mot Jesus”.

-Hvis noe er i strid med evangeliet, hjelper det lite at Paulus har sagt det, siteres Christoffersen på i Utsyn.

Videre mener professoren at evangeliet er noe som kan skilles ut fra andre ting i Bibelen, og at Paulus altså har uttalt seg i strid med det gode budskap. Christoffersen viser til noe av det apostelen sier om samlivsspørsmål som eksempler, og versene 1.Kor.11,9 og 1. Kor.7,1 trekkes fram.

-Vi kan enten stille legge til side slike bibeltekster som vi i dag ikke kan stå inne for, eller vi kan gi klar beskjed om at vi ikke finner et evangelium i disse versene. Jeg synes det siste er greit, erklærer Svein Aage Christoffersen i Utsyn-intervjuet.

Teksten i Utsyn går nå inn i en videre diskusjon om hva Paulus sier om ulike samlivsspørsmål, noe som ikke vil være tema for min artikkel her. Jeg ta opp det bibelsynet som Christoffersen her legger for dagen.

Professoren ved Universitetet i Oslo synes i prinsippet å være enig med dem som tillegger de ord i Skriften som Jesus siteres direkte på, større troverdighet enn de som skrives ned etter Jesu oppstandelse og himmelfart, for eksempel brevene til Paulus. Som kjent har noen bibeloversettelser Jesus-sitatene uthevet i rødt for å markere at dette kommer direkte fra Mesteren. Faren med dette er at det faktiske kan tilsløre Bibelens selvvitnesbyrd og også Jesu eget syn på Bibelen.

La oss ta det siste først: I sin avskjedstale i Johannes kap.16, vers 7, sier Jesus følgende: Det er til gang for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.  Vers 12-14: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Vi kan også ta med to andre vers fra samme tale, i Joh.14, 26-26: Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere. Vi kunne sitert flere vers fra Johannes (14,16 og 15,26), men det ovenstående skulle være tilstrekkelig til å få fram poenget: At Jesus altså her forklarer at det skal sies noe mer, ved Den Hellige Ånd, enn det som han selv fant at disiplene ”kunne bære” i løpet av den korte tiden de var sammen. Og at dette som skulle komme ved Den Hellige Ånd, var ”hele sannheten”.

Og hvordan arbeidet Den Hellige Ånd etter at han ble utgytt på pinsedag (Ap.gj.2; også over hedninger eller ikke-jøder, Ap.gj.10,44ff)? Gjennom apostlene, deriblant Paulus. Og da er vi inne på hva Bibelen vitner om seg selv. Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd, (min understrekning), forsikrer Paulus i 1.Kor.2,1. Og han fortsetter i v. 4 i samme kapittel: og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis. Og vers 9-10: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.  Og apostelen går enda lengre. I Kol.1,25 sier han det slik: For den (menigheten, red.anm.) er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord (min understrekning). Sterkere kan det vel ikke sies: Paulus har, i tråd med Jesu ord og via Den Hellige Ånd, fått i oppdrag å fullføre ”Guds ord”. Hvordan kan da professor Christoffersen tilsynelatende hevde at Paulus iblant uttaler seg i strid med det samme ordet?

Han må da altså mene at mennesker kan sette seg til doms over ”Guds ord” og dets gyldighet. Det har Christoffersen all mulig rett til å mene, men han fortjener ikke å bli trodd på det. Apostelen Peter sier det slik i sitt andre brev, kap. 1, v. 16: For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. Og v. 20-21: For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.

Det kommer nok ikke overraskende at bibelforsker Sverre Bøe, som vi tidligere har møtte i denne spalten, i Utsyn-intervjuet erklærer seg ”grunnleggende uenig” i professorkollegaens bibelsyn. Bøe viser også til at Paulus enkelte steder (1.Kor.7,12 og 25) kommer med mer private råd og der ikke bringer videre et bud fra Gud. Det kan altså forekomme eksempler på ulik vekting. – Men det er noe jeg lærer av Bibelen selv, presiserer Sverre Bøe.

Og i den setningen synes hele forskjellen i bibelsyn mellom de to teologiprofessorene å være samlet i et nøtteskall.