forkynner - Sambåndet

Tag Archive for: forkynner

ETTERFØLGELSE: Ole Magnus Breivold underviste om Jona i et misjonsperspektiv. FOTO: PETTER OLSEN

Når Bibelen blir livsnær

12. november 2018/0 Kommentarer/i imf.no, Meninger, Nyheter /av Petter Olsen

KOMMENTAR Enhver tanke om at det å utlegge Bibelen ved å vise til bilder i teksten, ikke representerer livsnær forkynnelse, bør tas til fange. Om ikke før så i alle fall etter Lederkonferansen 2018.

«Er det konkrete forkynnere/formidlere som har hatt stor betydning for deg?», lød et av spørsmålene fra Erik Furnes til lederne som skulle delta på Misjonsrådet i mai. Visstnok var det ett svar som skilte seg ut med tanke på antall nevnte navn. Jeg skal røpe såpass mye at det var jeg som hadde ført opp 14 forkynnere.

Fellesnevneren for alle disse forkynnerne var at de evnet å utlegge sammenhengende bibeltekster, trekke røde tråder og peke på bilder, særlig i forbindelse med tekster hentet fra Det gamle testamente. Bibelteksten ble på den måten også anvendt og aktualisert for samtiden. Forkynnelsen ble livs- og hverdagsnær.

Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss

Etter mitt syn var undervisningen fra Ole Magnus Breivold under Lederkonferansen 2018 et kroneksempel på dette. Vi fikk oppleve hvordan Den hellige ånd brukte bibellæreren fra ImF-eide Bildøy bibelskole til å åpne Jonas bok for oss på en måte i alle fall jeg aldri har opplevd tidligere. Takk til Gud!

Forkynnelsen

I kommentaren datert 10. november trakk jeg fram et poeng i Breivolds undervisning som «stakk meg i hjertet» (jf. Apg 2,37) – om betydningen av Jona for konservative kristne. Nå vil jeg søke å belyse måten Breivold forkynte på.

For det første leste han – i løpet av de tre bibeltimene – gjennom hele profeten Jonas bok. Vi fikk altså bibelteksten i sammenheng.
Dernest pekte han helt konsekvent og systematisk ut bilder i teksten – personene og hendelsene er historiske, og samtidig står de for noe mer enn bare det, noe mer enn seg selv.
For det tredje ga han oss noen glimt både fra tiden teksten ble skrevet, noe han blant annet hentet fra profeten Nahum, og fra det hebraiske språket teksten ble skrevet på.
For det fjerde pekte han på kontraster i teksten, for eksempel at det var de muligens hedenske sjøfolkene som framsto som gudfryktige når uværet kommer, mens Jona – Herrens profet – tilsynelatende ikke brød seg om at de andre var i fare på grunn av ham. Han lå og sov!
For det femte gjorde han oppmerksom på strukturer i teksten, eksempelvis at Jonas bekjennelse (1,9) er plassert i sentrum i et bestemt avsnitt i kap. 1.
For det sjette pekte han på hvordan Det nye testamente bekrefter og belyser den gammeltestamentlige historien.

Jesus stiger fram fra de eldgamle tekstene

Alt dette tar tak hos meg, og særlig bildene når vi får dem utpekt og utlagt på den måten Breivold gjorde det. På samme måten som på kveldsbibelskolen til Betania studentfellesskap, stiger Jesus fram fra de eldgamle tekstene, selv om de ble skrevet hundrevis av år før han sto fram på denne jord som sann Gud og sant menneske.

Bilder

Noen eksempler fra notatene mine:

1,4: «Herren sendte en sterk vind ut over havet». Det kan Gud billedlig talt også gjøre i våre liv som kristne, fordi han i kjærlighet vil få oss til å vende om.
1,5: Sjøfolkene kastet skipslasten på havet for å lette skipet. Men det var ikke nok til å redde dem, noe som kan minne oss om de ulike formene for ofring under den gamle pakt. Våre gode gjerninger stiller ikke stormen og fører ikke til etterfølgelse.
1,12-15: Det var Jonas død som måtte til for å stille stormen, og bare det. Slik peker Jona fram mot det som Jesus gjorde.
1,16: Dette førte til etterfølgelse. Sjømennene ble «grepet av stor frykt for Herren», som ifølge Breivold er en gammeltestamentlig uttrykksmåte for å komme til tro. De «bar fram offer for Herren», som innebærer at de satte Gud først. De «ga løfter», som betyr at de ville endre seg.
1,12: Jona ofret seg frivillig, slik også Jesus gjorde (jf. Joh 10,18).
1,13: Jona ble drept av hedninger, slik også Jesus ble overgitt til hedningene (jf. Mark 10,33).
2011-oversettelsen får også fram en annen flott detalj som Breivold trakk fram: «Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet» (1,15). Dette peker fram mot Joh 3,14, der Jesus sammenligner seg selv med slangen som Moses «opphøyet» i ørkenen.

Anvendelse

Med dette grunnlaget lagt i den første bibeltimen, gikk Breivold videre med å utlegge Jonas bok i et misjonsperspektiv Det gjorde han i stor grad ved å følge de punktene jeg alt har nevnt, nå også med tillegg av å peke på humoristiske trekk ved teksten (hvordan må det ha sett ut for eventuelle øyenvitner da fisken «spydde Jona opp på det tørre land», som altså nødvendigvis må ha vært et kraftfullt støt på flere meter!).

Han forklarte også hva Jesus mente da han bekreftet historien om Jona ved å snakke om «Jonas tegn». Også her fikk Breivik fram noe flott ved aktiv bruk av selve bibelteksten. I Luk 11 er det Jona som er tegnet, slik også Jesus er det. I Matt 12 er det oppholdet i fiskens buk som er tegnet, og referansen til Jesu død og oppstandelse er tydelig.

– I dag kaller vi Jona-tegnet for evangeliet, sa Breivold. Han påpekte Jesu ord om at «en ond og utro slekt krever tegn» (Matt 12,39) og trakk parallellen til Rom 1,16 om at evangeliet er en Guds kraft og dermed nok til å skape forvandling når det forkynnes.

Aktualisering

I tredje og siste bibeltime aktualiserte Breivold Jona ved å trekke en tråd til den siste tidens politiske debatt om KrFs veivalg. Som et sentrumsparti, påpekte Breivold, står KrF overfor partier på henholdsvis venstre og høyre side som tenker ulikt om ulike verdispørsmål. På samme måte kan vår tankegang og Guds være ulik, noe som gjøre det utfordrende å skulle følge Jesus.

Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt

Som kjent ble Jona sint på Gud da Gud valgte å spare Ninive etter at byens innbyggere hadde vendt om (kap. 3,10 og kap. 4). Tankegangen hans stred altså mot Guds. Dette brukte bibellæreren til å forklare begrepet omvendelse, som han definerte til å være en endring av tankegang og verdier (jf. Rom 12,2). Å følge Jesus, sa Breivold, innebærer å vende oss om fra verdens tankegang og til Guds måte å tenke på. Så klart har jeg kanskje aldri hørt dette sentrale begrepet bli utlagt.

Språk

Hvorfor be Jona så deprimert at han ønsket å dø (4,1 og 8). Her benyttet Breivold seg av språklig kunnskap. Det hebraiske verbet som er utgangspunktet for at Jona «syntes meget ille om», er ra’ra’, som kan bety ondskap. Jonas synets altså at Gud handlet ondt da Ninive ble spart.

I 4,6f vil Gud befri Jona fra profetens onde tanke ved å la ham oppleve kontrasten mellom buskens svalende skygge – som minnet bibellæreren om Edens hage – og solens brennende hete – fortapelsen. Utfra dette satte Breivold søkelyset på den enkelte: Trenger noen til å få endret sitt gudsbilde? Hva sier Jonas innstilling om vårt forhold til våre medmennesker, ikke minst den som vi misliker eller er uenig med? I Ninive, sa Breivold, visste de ikke forskjell på høyre og venstre (4,11). Likevel elsket Gud dem og ville at de skulle blir frelst. Og Gud ville gjøre Jona mer lik Jesus.

– Hvem er vårt personlige Ninive, utfordret Breivold.

Guds ord

Bibellæreren påpekte videre at Jona var velkjent i Guds ord. Anklagen hans mot Gud i 4,2 er svært lik 2. Mos 34,6. Men det virket ikke som om Ordet var en autoritet for ham. En del av omvendelsen, sa Breivold, er å la Bibelen styre vår tro og tanke. Kanskje var Jonas tankegang i tråd med god jødisk teologi, men den var likevel imot Guds tanke. Når vi tror at vi har sett noe i Bibelen, lever vi da ut det vi tror er sant, eller slår vi det fra oss?

Med henvisning til Mark 8,34-38 pekte Breivold også på behovet for å stå opp for og å være tydelig på Bibelens ord i et samfunn som vender seg bort fra den. Han viste til Martin Luthers erklæring for Riksdagen i Worms om at «samvittigheten min er bundet av Guds ord».

– Omvendelsen er Guds verk i oss (jf. Fil 2,13). Det var ikke Jona som tok grep og gjorde det selv, sa Breivold og avsluttet med en bønn: «Omvend meg du, Gud, jeg greier det ikke selv.»

Avleggs?

Noen oppfatter visst denne type bibelundervisning, med sterk vekt på utlegning av selve bibelteksten med dens bilder og «frampek», som gammeldags og lite livsnær. Det blir nok også mindre av den. Men Ole Magnus Breivolds tre bibeltimer er ett av mange eksempler på hvor feil det er.

En slik holdning frontkolliderer med et Pauli eksempel i Galaterbrevet

Og en slik holdning frontkolliderer da også med et Pauli eksempel i Galaterbrevet. I kap. 4 fra v. 21 viser Paulus til Abrahams sønner med to kvinner, «trellkvinnen» og «den frie kvinnen». «I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter (…)», utlegger apostelen – ved hjelp av bilder.

I stedet for å betrakte denne måten å forkynne på som avleggs, må etter mitt syn ImF fortsatt utruste mennesker til å legge fram Ordet på denne måten. Ingen står nærmere enn nettopp ImF til å ta det ansvaret.

Forkynnelsens fanebærer

3. april 2015/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Han har hatt Gustav Ballestad på en divan i stua og blitt anholdt for bibelsmugling på grensen til Kina. Møt Trygve Vasvik fra Bryne.

Den tidligere tømmerlærlingen, frisøren og industrifotografen har en lang historie med Det Vestlandske Indremisjonsforbund (DVI), nå Indremisjonsforbundet (ImF). Han husker å ha vært tilhører da Mikal Landro hadde møter i seks uker på Bryne i 1942. Det var også første gang Vasvik avla et vitnesbyrd.

Mange verv.

Etter først å ha meldt seg inn i Misjonssambandet i 1943, ble han valgt inn i styret for Bryne IUF (ungdomsforeningen til DVI Bryne) fem år senere.

– Olav Thu og jeg fikk like mange stemmer da det skulle velges formann, og Olav vant loddtrekningen, humrer Trygve Vasvik i stua på Kåsen på Bryne.

Totalt satt han 30 år i styret for Bryne IUF, 10 av dem som formann. Våren 1948 stiftet han også Bryne IUFs musikklag og ledet det i drøyt 24 år. I 1952 startet han i tillegg Yngres-musikken og sto i bresjen for den i seks år.

Radikal.

– DVI/ImF har vært mitt åndelige hjem og arbeidsfelt. Jeg har stått i det jeg vil kalle for det radikale lekmannsarbeidet hele veien, konstaterer Vasvik.

I tillegg har han engasjert seg i tidligere Santalmisjonen (nå Normisjon) og Kristen muslimmisjon, i sistnevnte også i landsstyret. Lokalt var han med i driftsstyret for bedehuset Saron i nærmere 40 år, 19 av dem som formann eller nestformann. I nær halvannet år var han også redaktør for bladet Evangelisten og pendlet mellom Bryne og Kristiansand. Listen er ikke fullstendig.

2200 taler.

Siden tidlig i 1960-årene har han vært fritidsforkynner, og i en perm på kontoret har han notert ned alle møtene han har vært taler på. Totalt viser det seg at det er blitt 2200 taler i løpet av disse drøye 50 årene.

–Jeg har aldri tatt betalt for talervirksomheten. Kona mi, Anna, og jeg var enig om at dette skulle være vår gave til misjonen, sier Vasvik.

Trygve Vasvik på talerstolen på Saron, Bryne i 2013

Misjon som forretning.

Han er ikke bare glad for utviklingen innen indremisjonsarbeidet. Særlig reagerer han på innflytelsen fra menigheten Willow Creek i Chicago, USA.

– Da tenker jeg på det med å drive misjon som en forretning. Det hjelper ikke å ro imot den flodbølgen som er kommet inn, og mange eldre lekfolk har problemer med å godta en del av det nye. Men vi har vært med på å bære arven i DVI/ImF videre, sier Vasvik.

Forkynnelse.

89-åringen sier han merker at folk lengter etter bibelforkynnelse. Han viser til Josva 23,14: Se, jeg går all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud har talt til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil.

– Mektige ord. Det var ikke enkelt for Josva, men Gud hadde gitt løftet. Noe av dette har jeg fått lov til å erfare, og jeg kan vitne om at det holder. Jeg kunne stå ved Annas grav med fred i hjertet, sier Vasvik.

Anna og Trygves hjem på Kåsen har huset mange omreisende forkynnere, blant andre altså Gustav Ballestad, «røsten fra Rosfjord», som var generalsekretær i DVI fra 1927 til -60.

– Den sfæren savner jeg i dag, sier Vasvik.

For det å få forkynnere til Bryne som hadde noe å gi, var alltid punkt nummer én.

– Intensjonen var at folk skulle få et grunnlag for sin tro. Det var det noen som ikke forsto. Jeg har nød for akkurat det samme i dag også, understreker Vasvik.

For å gi andre et slikt grunnlag, har han også – langt inn i pensjonistårene – vært med på bibelsmugling fra Hong Kong til Kina.

– Jeg har blitt stoppet på grensen, men likevel fått lov til å gå videre med biblene i kofferten, forteller han.

Lære.

Trygve Vasvik savner det han beskriver som en bibelsk, læremessig forkynnelse.

– Hva med forkynnelsen av Jesu gjenkomst, for eksempel, og Bibelens lære om et folk og en nasjon som er utvalgt av Gud. Lekfolk som ikke studerer Bibelen selv, har vansker med å holde rett kurs, utdyper Vasvik.

Han mener det i dag er for få lekfolk som tar ansvar for å opprettholde møtevirksomhet:

– Hans Nielsen Hauge brakte med seg velsignelse da han reiste rundt. Jeg synes synd på mange unge forkynnere som reiser ut i dag. De møter mange gamle folk. Før ble de kristne kalt for lesere. Men jeg har en fornemmelse av at Bibelen ikke er så mye i bruk i folket i dag.

Fundamentalisme.

Trygve Vasvik mener dette har satt sitt preg også på kristenfolket. Det er for lite «bibelfundamentalisme» å spore. Han trekker fram homofili-saken som et eksempel:

– Barrieren i kristenfolket mot homofili er brutt ned.

Trygve Vasvik siterer flere ganger fra Bibelen i løpet av intervjuet

Vasvik siterer fra Rom 1,27: På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

Han legger trykket på siste setningsledd – «på sin egen kropp»:

– Det er frukter som sås, sier han med dypt alvor i stemmen.

Redningen.

I denne kampen mener han at ImF må stå og forkynne evangeliet for et «åndelig fattig norsk folk», som han uttrykker det. Utgangspunktet må være hva Bibelen sier.

– Det er en stor utfordring, og ære være den som kan stå fast. Det er Ordet som er levende.

Trygve Vasvik håper på det han kaller en bibelsk oppløftelse av de troende, bekjennende kristne.

– Det tror jeg er redningen med tanke på at evangeliet fortsatt skal bli forkynt. For det gamle evangelium har kraft. Paulus kom til handels- og kulturbyen Efesus og forkynte, og det ble vekkelse. Det kan ennå skje i Norge også, vi må ikke tape motet, understreker Trygve Vasvik.

Den skjulte krisa i Kristen-Noreg (del 3)

7. juli 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Det trengst at ein på nytt vert medviten kva Guds ord er for noko, og kva Bibelen seier om forkynninga.

I dei to siste Innspel (i avisa Dagen 4. og 11. april, som Synspunkt i Sambåndet 05/13 og 06/13, red.anm.) har eg skrive om krisa i Kristen-Noreg ut frå den sterke nedgangen det har vore i forkynning i landet vårt. Eg har også skrive om den ferie- og fritidskulturen som har vokse fram, og som fungerer som ei nedprioritering av den kristne forsamlinga og forkynninga. Det siste finn eg å vera hovudgrunnen til krisa, og ho har med det sitt opphav i materialismen og forbrukarkulturen. Krisa heng òg saman med innhaldet i forkynninga. Prioriteringa av forkynninga vil òg verka inn på innhaldet i forkynninga.

No er ikkje alt sagt om mengda av forkynning og prioritering av denne, ved å visa til kva som skjer på bedehuset eller i andre forsamlingslokale. Vi har fått ein del nye kristne skular som tek hand om noko av det vi har tapt i den offentlege skulen. Vi har òg fått ein god del forkynning via radio, tv og på nettet. Vi må vera takksame for den forkynninga som skjer her, men ho er ofte i kortfatta form, og gjerne retta mot folk som ikkje går i den kristne forsamlinga. Medieforkynninga er generelt lite djuptpløyande og har med det lite mat til Guds folk. Eit unnatak frå dette er nettet, men der er det derimot så mykje stoff som fører i ulike teologiske retningar at ein ikkje veit kor det endar.

Etter mi vurdering er ein grunnleggande del av krisa i Kristen-Noreg at synet på forkynninga har tapt seg, altså at ein undervurderer kva det vil seia at Ordet er eit nådemiddel – ja, det grunnleggjande nådemidlet. Då nedprioriterer ein ikkje berre omfanget av forkynninga, men arbeidet med og innhaldet i forkynninga. I staden vert ein oppteken med alt anna som må gjerast – og som altså må gjerast, men som får feil vekt og fokus i høve til forkynninga. Ein vert oppteken med strategi, arbeidsmåtar, verkemiddel og former, medan forkynninga vert noko ”sjølvsagt”. I staden for å gje hjelp til forkynninga, vert det inspirasjons- og visjonssamlingar som fokuserer på form og resultat. Det kan ei tid samla folk, men det vil ikkje ha berekraft i seg til livskraftig gudsliv og misjonsarbeid over tid.

Det trengst at ein på nytt vert medviten kva Guds ord er for noko, og kva Bibelen seier om forkynninga – både forkynninga som prinsipp og som berar av eit bestemt innhald. Dette er eit ansvar for alle som forkynner Guds ord, men det er like mykje eit ansvar for alt Guds folk og for kristne organisasjonar og kyrkjesamfunn. Det trengst eit langt sterkare fokus på forkynninga som nådemiddel og på innhaldet i forkynninga, enn tilfellet er no. Det er ein føresetnad for å få bukt med den krisa som no er i Kristen-Noreg.

Då må vi læra oss at alt Guds ord skal opp på talarstolen, men slik at alt fører til Jesus Kristus og han krossfest, og slik at alt i kristen lære, tru og liv orienterer seg ut frå krossen. Det vil seia ei Kristus-orientert forkynning som er retta mot samvitet og livet.

Den skjulte krisa i Kristen-Noreg (del 2)

7. juli 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Vi må ta eit oppgjer med oss sjølve når det gjeld ferie- og fritidskulturen.

I sist ”Innspel” (i avisa Dagen, red.anm.) skreiv eg om ”Den skjulte krisa i Kristen-Noreg”, og eg understreka at dette er ei krise vi som kristenfolk sjølv har skulda for. Difor er det også berre vi som kan gjera noko med henne. Her nyttar det ikkje å skulda på politikarar av ulik farga, eller ropa til dei om hjelp. Det gjeld ei krise innan det vi kallar det åndelege regimentet, og som er ei sak styresmakta ikkje har noko med. Krisa gjeld forkynninga, som er sjølve bærebjelken i den kristne forsamlinga. Difor er krisa av radikal og dramatisk karakter. Krisa går på den sterke reduksjonen i forkynning rundt om på bedehusa, ho går på mangelfull prioritering av forkynninga frå kristenfolket si side, og ho går på innhaldet i forkynninga.

Sist skreiv eg stort sett om den kollossale reduksjonen i forkynninga, men som er lite erkjent. Dramatikken i dette vert vesentleg forsterka om vi held denne utviklinga saman med den grunnleggjande endringa som har vore den siste generasjonen når det gjeld formidling av kristen kunnskap i skulen – i omfang og karakter. Medan det har vorte større trong for forkynning med bibelsk substans av kunnskapsmessig og læremessig karakter, kombinert med ein vekkingsbrodd, har det gått motsett veg.

Dette får vi ikkje gjort noko med utan at Kristen-Noreg erkjenner den faktiske situasjonen både når det gjeld forkynninga sin plass i den kristne forsamlinga, og når det gjeld prioritering av å høyra forkynning i eige liv. Difor er dette ei sak som gjeld både leiarskapet i det kristne arbeidet og den einskilde kristne – truleg mest dei siste, sjølv om det er lett å skulda på ”organisasjonane”. Det trengst bot og omvending på fleire plan blant Guds folk. Skal det skje, må Guds folk koma til erkjenning av problemet på eit djupare plan enn det reint teoretiske. Då må verta ei samvitssak.

Så langt eg kan sjå, må vi som Guds folk ta eit oppgjer med oss sjølve når det gjeld den ferie- og fritidskulturen som vi som einskildpersonar og familiar har lete oss fanga inn av. Vi er komne inn i ein velferdssituasjon der vi har både tid og pengar til eit omfattande ferie- og fritidsliv – og vi lever dette ut i svært stort omfang. Det som lid, er den kristne forsamlinga og forkynninga, og med det vårt eige gudsliv og sjelevinnararbeidet.

Det vi prioriterer, er i og for seg gode ting. Rett nok kan det til tider også dreia seg om slikt som bryt ned. I hovudsak er det likevel slik at det gode har vorte det beste sin fiende. Eiga trening eller det å fylgja barna opp i idrettslaget, det å reisa på hytta i helgene eller ta seg ei langhelg på utanlands byferie, det å gå på kino, teater og konsert, vert så høgt prioritert og får så stor plass i livet at den kristne forsamlinga og det å vera under Ordets forkynning vert ein salderingspost. Held vi fram på den vegen vi no går på, endar det i åndeleg ruin for Kristen-Noreg.

(Denne kommentaren var første gong på trykk i avisa Dagens papirutgåve 11. april.)

Den skjulte krisa i Kristen-Noreg (del 1)

7. juli 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Krisa er at vi prioriterer bort forkynninga til fordel for alt anna.

Som kristne er vi ofte opptekne med den avkristninga som skjer i landet vårt, og vi omtalar det gjerne som ei krise for folket vårt. Det er korrekt, men for kristenfolket er det ei enda større krise, og det er den krisa Kristen-Noreg sjølv er i. Det er ei krise som er lite erkjent, og som ein difor gjer lite for å møta.

Det er dessutan ei krise som vi er nokså involverte i på det personlege planet, og som det difor er lett å skuva frå seg. Så lenge vi ikkje erkjenner at vi sjølve er del av problemet, vil det heller ikkje verta gjort noko med det – og resultatet er i ferd med å verta svært dramatisk.

Den skjulte krisa vi her snakkar om, er ei forkynningskrise. Dette er ei krise som er skjult fordi vi skuvar realitetane i henne frå oss. Ho er skjult fordi ho har snike seg inn over oss med små skritt over tid, slik at vi knapt har oppdaga henne.

Krisa er også i stor grad skjult fordi ho dreier seg om eit fråvær, og er med det ikkje så lett å oppdaga. Dei som no er i sine beste år og som i stor grad har leiaransvar i Kristen-Noreg, har vakse inn i den noverande situasjonen og veit ikkje av noko anna.

Underteikna har arbeidd ein god del med kyrkjehistorie, særleg indremisjonshistorie på Vestlandet. Gjennom slikt arbeid oppdagar ein tendensar og utviklingstrekk som ein elles ikkje så lett ser.

Rett nok er det ofte slik at ein på førehand «veit» at det er slik, men den historiske dokumentasjonen gjer det overtydeleg og viser dimensjonane. Då kan det visa seg at utviklinga har vore langt meir dramatisk enn ein hadde våga å tru. Ønsketenkinga vert avslørt.

Statistikken for ein av krinsane innan Indremisjonsforbundet viser at i løpet av dei siste 25 åra er forkynninga, når vi reknar talet på møte, redusert med 70-80 prosent – og det er nok urovekkande representativt. Det er svært dramatisk, men tek vi med fleire faktorar, vert dramatikken enda større. Det er den samanhengande forkynninga ved møteveker som har tapt mest, slik at det no helst er einskildmøte, gjerne søndag, som er att.

Dersom det ikkje høver å gå på nett det eine møtet, kan det verta lenge mellom kvar gong Guds folk høyrer forkynning. Dessutan er samtale- og vitnemøta stort sett borte. I tillegg var det tidlegare mest ungdom som reiste på leir, medan det no er barn. Med det vert forkynninga der annleis. Når ein les annonsar om og referat frå møte i dei kristne høgtidene, ser vi at det er vanskeleg å samla folk om forkynning av Guds ord nett då det skulle vera enklast.

Krisa i Kristen-Noreg har med andre ord kristenfolket skulda og ansvaret for sjølv. Det nyttar ikkje å skulda på styresmakta eller tidsånda. Vi må ta skulda på oss sjølve, og krisa er at vi prioriterer bort forkynninga til fordel for alt anna.

Med det undergrev vi vårt eige gudsliv, og vi undergrev misjonsarbeidet i landet vårt og når det gjeld verdsmisjonen.

(Denne kommentaren var første gong på trykk i Dagens papirutgåve torsdag 4. april.)

Er forkynnelsens tid forbi?

1. juni 2014/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Det snakkes mye og forkynnes for lite.

Det utenkelige skjer

Tankene går tilbake til en vinterkveld rett etter tusensårskiftet. Med ungdommens radikalitet dypt forankret i ryggmargen reiste jeg, frimodig på egne vegne, til et småmøte i en liten vestlandsbygd. En kamerat ble med for å fylle en ellers kjedelig kveld. Han hadde ikke noe annet å gjøre, og det var ingenting halvveis interessant på tv. Et småmøte, noen få sjeler, de fleste godt voksne – med andre ord slik som det ofte var og er på småmøter. Talen min var enkel og med dybde som et vannglass. De radikale tanker og frimodigheten som var der før møtet, forsvant da jeg entret salen. Talens utgangspunkt var fra Salme 12, om «Herrens ord er rene ord». Det var enkelt og stillferdig. Møtet tok slutt, og vi samlet oss for å dra. Jeg så at noe var annerledes med ham, han var stille, så på meg. Jeg spurte hva som er skjedd. Han svarte «Gud møtte meg i kveld, i det som ble forkynt». Et enkelt småmøte på Vestlandet, det var stedet der den gode hyrde enda en gang hentet inn et bortkommet lam.

Bare det utenkelige

Verden har aldri vært innstilt, åpen, interessert eller søkende mot Gud. Dette sier Gud selv. Man må ikke forveksle religiøs/åndelig søken med det at et menneske søker Gud. Mennesket søker seg selv og vil åndeliggjøre seg selv. Slik har det vært, slik er det, og slik vil det alltid være. Derfor er det merkelig at noen mener at vår tid er annerledes, at det er vanskeligere å forkynne budskapet. Ordet fra Gud har aldri passet inn. Når i Bibelens historie var budskapet aktuelt? Var det aktuelt på Noas tid? Var det aktuelt på Abrahams tid? Var det aktuelt på tiden da Moses levde? Da profeten Jeremias ble kastet i fangenskap for sin forkynnelse, var det fordi det var aktuelt? Var Jesus ord aktuelle i tiden – når han endte opp med å dø alene på et kors? Bibelen vitner om det motsatte. Guds Ord er aldri aktuelt i menneskers øyne. Når Paulus sier at Ordet er en dårskap for verden, for den som går fortapt, så er det nettopp det: idioti, tåpelig, ubrukelig og uaktuelt. Det er slik fordi Gud har villet det slik. Men Guds ord er aktuelt uavhengig av hva mennesket mener om det, for i det rekkes Guds løfte.

Et utenkelig budskap

Min påstand er at det snakkes mye og forkynnes for lite. Hva betyr det å forkynne? Jeg velger å bruke samme definisjon som politiet bruker av ordet, og jeg siterer fra deres nettside «Kva er forkynning? Forkynning er ei spesiell form for å gje melding om rettslege handlingar og beslutningar. Målet er å sørgje for at mottakaren raskt og sikkert blir informert om innhaldet i det rettslege dokumentet…». Å gi en melding, sørge for at mottakeren får budskapet. Det er rett på sak hva det handler om; å gi mennesker en melding fra Gud om hva han har gjort for dem i Jesus Kristus. Det er budskapet! Budskapet hører vi Jesus gi i Joh 20:23 «Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Dette budskapet er utenkelig for mennesket: At jeg er en fortapt synder, at Gud har tilgitt meg for Jesu skyld og gir meg denne frelse gratis. Dette trenger folk å bli forkynt. En amerikansk pastor, James A. Nestingen – for mer informasjon se www.fordypningsdager.com – forteller om effekten av et slikt budskap (jeg gjengir hovedpoenget). Han forteller om et enkelt sommermøte med kolleger og venner av familien, i alt en blandet forsamling av kristne og ikke-troende. Han forkynte Guds Ord, og som han alltid gjør, brukte han ordene «Deres synder er dere tilgitt» i talen. Etter møtet kom en kvinne bort. Hun var hustru av en av de besøkende. Hun var rik, sekulær og uten noen tilsynelatende religiøs interesse eller aktivitet – en slik som vi lett vil si ikke trenger eller bryr seg om evangeliet. Hun spurte «Under talen sa du til forsamlingen at deres synder var tilgitt. Hvem mente du da?» Nestingen svarte: «Min jobb er å levere budskapet. Kristus sendte meg med det ordet, og jeg sa det». «Til alle», spurte hun. «Ja, det er det jeg skal gjøre», svarte han. Så sa hun: «Sa du det til meg? Mente du meg?» «Ja, jeg gjorde det, og hør her; la meg få si det til deg igjen». Øyeblikkelig svarte hun «Please!». Nestingen fortsatte å fortelle: «Jeg brukte navnet hennes og sa: ‘dine synder er deg tilgitt for Jesu skyld’. Da sa hun: ‘Det er det beste som noen gang har blitt sagt til meg’».

Her ble et menneske født på ny, av det budskapet hun hørte. For henne, bundet av skyld, samvittighet, byrder og livets krav, ble det gitt betingelsesløst, der og da, uten at hun engang behøvde å «ta imot», fordi Ordet skapte tro. Det er stor forskjell på å snakke om syndenes forlatelse og å gi det. Budskapet om syndenes forlatelse er hva et kristent vitnesbyrd sentreres rundt. Enten det sies fra en talerstol, fra et kateter, ved en sykehusseng, i et fengsel, på butikken eller på arbeidsplassen. Dine synder er deg tilgitt! Forkynnelsens tid er ikke forbi.

Løft blikket i sommer

1. desember 2013/0 Kommentarer/i Nyheter /av Petter Olsen

Dette bladet trykker på for- og ettersommaren nokre leseverdige artiklar om krisa i kristen-Norge. Dette er eit kritisk lys både organisasjonar, forsamlingar og den enkelte kristne må tole vert retta mot oss.

Særleg er forkynninga sin sviktande status og plass ein alvorleg peikepinn om at det åndelege livet ikkje er slik det burde vere.

Våre statistikkar over møteverksemd seier likevel ikkje alt om den åndelege situasjonen i folket. Det er langt frå gitt at alt var sunt og godt den tida det var mange møteveker på bedehuset, og vi ser at dagens passivitet er stor også hos den generasjonen som opplevde «gullalderen». Nye samlingsformer som huskyrkjer, cellegrupper og andre livsnære fellesskap fangar våre statistikkar heller ikkje opp, sjølv om Guds ord vert forkynt også her. Det vert heller ikkje alt som kjem inn gjennom øyreproppene frå smarttelefonar og mp3-spelarar, for mange lastar ned forkynning frå både nært og fjernt. Til sist må vi ta med alt folk får med seg gjennom lokalradioane våre, P7 sine sendingar, stevner, kristne feriereiser, osv. Jo da, bildet er samansett, utan at det skal redusere alvoret i situasjonen for Bedehuset.

Utfordringa er at vi i altfor liten grad kjem i bevegelse ut frå alt det vi høyrer. Det er bra at vi som enkeltmenneske tek til oss forkynning frå ulikt hald, men vi vert som saltsjøen i Dødehavet om vi ikkje forplikter oss i eit fellesskap som har fokus på misjon. For 1500 år sidan var det 55.000 kyrkjer i Nord-Afrika, men det døydde ut, mest sannsynleg fordi dei droppa misjonering. Derfor er dette punktet noko av det viktigaste i vår strategiplan.

Ta med deg og les Bibelen på ferietur og elles. Tal med Herren. Søk saman med andre truande til stormøter og småmøter. Ver dristig for å nå dei ufrelste. Dette er nøklane til å skape ei fornya lekmannsrørsle i Norge. Velsigna sommar!

Uten mål – men full av mening

3. juni 2011/1 Comment/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

– Det var som å sette en tiger i bur, sier Marit Stokken og ler godt. For det er ikke spøk når en sangevangelist mister stemmen.

Det begynte på nyåret som en vanlig influensa. Av den sorten med verk i kroppen, feber og hosting og harking både dag og natt. Så røk stemmen og eneste medisin var å bli helt taus.

– Og det er jo ikke særlig lett for en emissær, sier Marit.

For andre gang på sine 37 år som sangevangelist var hun satt på sidelinjen på denne måten. For da hun startet sin «karriere» sammen med Irene 1. oktober 1974, fem måneder etter debuten som forkynner, så var også stemmen på vent. Den gang var det pga operasjon i mandlene.
– Jeg fikk ikke lov til å synge, så Irene måtte synge alene den uken. Men si litt om Jesus, kunne jeg.

Lengtet tilbake
Men i vinter fikk hun verken tale eller synge. Det var rett og slett ingen lyd å hente ut, og selv etter at lyden var tilbake, måtte hun ta pause. Med stemmen som hovedverktøy i jobben, så trengte hun noe ekstra tid på å samle krefter, mente legen.

Men det var krevende å bli satt på sidelinjen. Det gikk ikke mange dagene før lengten etter å reise meldte seg.
– Jeg trives jo best ute i felten. Jeg lengtet til møtene, til folket, til forsamlingene og fellesskapet, sier Marit, som kjenner drivet etter å forkynne Guds ord like sterkt som i starten. Ordet «lei» er et fremmedord.

– Det har blitt kallet og livet mitt. Jeg kjenner det like sterkt som da jeg startet. Så lenge Gud vil og åpner stadig nye veger, vil jeg reise for Ham.

Bønnearbeid
Men hun har brukt dagene fornuftig mens hun har vært sykt. For store deler av tiden har hun sittet med hendene i fanget – foldet i bønn.
– Bønnen er et fantastisk redskap og privilegium. Det har vært veldig sterkt å kunne bruke så mye tid denne vinteren i bønn, sier hun og minner om at mange av de mest trofaste forbederne er mennesker som av ulike årsaker er satt på sidelinjen slik hun selv ble.

– Man blir ikke arbeidsledig som kristen. Det er uendelig mye å be for og takke for. Det er godt å få gladmeldinger fra felten om at ting skjer. Det er stort å følge med der Gud arbeider. For man kan reise ganske langt i bønnens verden, sier Marit.

Bønnetakk
Men i midten av april kunne hun endelig gi lyd fra seg og ble med på andre del av møteuken på Fræna.
– Vi mistet den første uken på grunn av forlengelsen av møtene i Bergen, men hadde en fantastisk andreuke på Fræna. Det var en positiv uke og det var gjort et kjempefint forarbeid i bønn, sier Marit, som nå er tilbake bak mikrofonen.

– Jeg har lyst å takke alle som ber for oss og som har bedt for meg denne vinteren. Dere er gull verdt for oss i tjenesten. Vi løfter ofte behovet for forbønn fram både i samtaler og fra talerstolen og vi får mye respons tilbake. Vi er avhengig av alle de som ber for oss og er veldig takknemlige for den innsatsen de gjør. Det har jeg kjent konkret mange ganger, også denne vinteren på sidelinjen.

Jakter leir-forkynnere

15. april 2011/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

ImF-UNG ønsker å gi mer talerhjelp til kretsene.

– Vi arbeider med å få på plass to personer fra 1. september. Den ene er en barneforkynner, og den andre en ungdomsforkynner eller kombinert ungdoms- og barneforkynner, sier Kenneth Foss, daglig leder i ImF-UNG. Begge stillingene er på 20 prosent, tilsvarende en helg i måneden og oppgavene vil i hovedsak være knyttet til leirarbeidet i kretsene.

– Hovedgrunnen er at flere av kretsene sliter med å få på plass talere til leirene sine. Det er en oppgave vi ønsker å hjelpe dem med og økonomien vår gir oss rom for det, sier Kenneth.

Ønsker navn
ImF-UNG har allerede flere stillinger til dette formålet og de to nye stillingene vil gi ytterligere 22 helger med talerhjelp som kretsene kan benytte.
– Det blir jo ikke så mange helgene per krets, men vi ønsker likevel å bidra med det vi kan.

Han er først og fremst på jakt etter to ulike personer til å dekke dette.
– Det vil også være mulig å ha en person i begge, men det gir jo mye helgearbeid for denne ene pluss mindre fleksibilitet for oss siden etterspørselen fra kretsene ofte gjelder de samme helgene, sier Kenneth.

Han har allerede gode navn på blokka etter utlysning på imf-ung.no, men mottar gjerne flere navn.
– Jeg har stor tro på å få dette i havn, men dersom noen som leser dette kjenner motivasjonen, er det bare å ta kontakt så fort som mulig, sier Kenneth.

Oppdeling på plass
Også den resterende personalkabalen etter at Ingrid Kvam Steinshamn slutter som barne- og familiekonsulent fra 1. september, er nå på plass.

Nettkonsulent Kjetil Fyllingen overtar ansvaret for SuperBlink. Ragnhild H. Steinbru som er ansatt med ansvar for KidzCamp i Lyngdal denne sommeren, fortsetter fra høsten. Hun får også redaktøransvar for Barnehelg og ansvaret for Barnelederkonferansen. Ingrid K. Steinshamn fortsetter også i deler av sin gamle stillingen, nå med tittelen barnekonsulent.

– Hun skal reise tre helger i året som barneforkynner. I tillegg skal hun lage fem bibeltimeopplegg til bruk på leirene våre og får ansvar for barnehagene, sier Kenneth. Selv tar han ansvar for administrative oppgaver som måtte være igjen etter oppdelingen.

– Jeg tror dette er en god løsning. Minuset er at jeg mister en person som er fysisk til stede på hovedkontret på fast basis, men på den andre siden får vi brukt ressursene enda mer effektivt og målrettet ute i lagsarbeidet, sier Kenneth Foss.

Håper folk får møte Jesus

23. februar 2011/0 Kommentarer/i Nyheter /av Vilhelm Viksøy

Ungdomsvekkelse på Seim og enkeltmennesker som har fått endret livet radikalt. Tor Ingvald Lauvrak håper våren kan bli like innholdsrik som høsten.

– Det har vært en veldig spennende høst, sier Tor Ingvald Lauvrak. Ungdomsmøter og skolebesøk har vært hovedingrediensene i året som ligger bak for 32-åringen fra Askøy.

– Jeg opplever mange ungdommer som veldig «sultne» og ivrige etter å lære. Noen ganger er de mer ivrige enn mange etablerte kristne, sier Tor Ingvald.

Vekkelse
Noe av det flotteste han opplever i tjenesten er når unge mennesker møter Jesus og blir radikalt født på nytt. Slik han opplevde under møteaksjonen på Seim som ble utvidet fra en til tre uker.

– Det var tre fantastiske uker. Det var enkle, vanlige møter uten spesielle rammer, der vi opplevde at Gud møter oss så sterkt at folk ikke vil gå fra bedehuset. De vil bare være der, sier Tor Ingvald som tror møteuken også gjorde noe med ham.
– Ja, det er enormt trosstyrkende å se at Jesus er den han sier han er.

Enkeltskjebner
Men ikke bare de store tallene inspirerer. Like mye setter møter med enkeltmennesker dype spor.
– Det er flott å komme tett på mennesker som må gjøre radikale og tøffe valg for å bli frelst, sier Tor Ingvald og utdyper.

– Da tenker jeg på ungdommer som har en bakgrunn og et liv som er fullstendig på kollisjonskurs med Guds vilje for livet. De bryter ikke bare radikalt med et miljø, men med selve livet sitt og alt de var før, sier en begeistret forkynner.

Tøff start
Men om høsten har vært unormal, vet han ikke.
– Nei, jeg vet ikke om det er noe som heter normalt i denne bransjen. Men dersom tjenesten får være som den har vært i høst, kommer det til å bli veldig spennende framover også, sier Tor Ingvald – på vei til årets tredje møteuke. Denne gang på Voss.

– Det har vært en travel start på 2011, så jeg kjenner kjøret litt, sier Tor Ingvald, som ikke lar det ta knekken på inspirasjonen. Han har mange spennende punkt på reiseruten som ligger foran.

– Det blir mye skolebesøk og det er alltid kjekt. Dessuten skal jeg reis mye med ImF-UNG-teamet og de er en herlig gjeng. Det er stor forskjell på å reise alene og sammen med andre. Vi når mye bredere når vi reiser flere i lag og kan utfylle hverandre på en helt annen måte, sier Tor Ingvald, som har følgende drøm for våren 2011.
– Jeg håper å få være i nærheten når Jesus gjør store ting med mennesker. Ingenting er større enn når mennesker møter Jesus og blir frelst, sier Tor Ingvald Lauvrak.

_____________________________________________________

Fakta: Tor Ingvald Lauvrak

32 år, bor på Bore
Forkynner i ImF i 11 år
Når han ikke står på talerstolen kjører han trailer – eller utforsker havet med fiskestang.

Be for:

et ærlig og rikt liv med Jesus for min egen del
åndskraft over tjenesten
frelse og nytt liv for folket vårt