Innlegg

Dommen og tårene

Når Bibelens autoritet vert broten ned, er det i prinsippet ingen grenser for kva ein kan så tvil om av sentrale bibelske sanningar, peikar Sambåndet på.

Det er ikkje til å undrast over at det har kome opp ein debatt i kristen dagspresse denne hausten om «livets to utgonger». Når ImF i sin uttale om kyrkjesituasjonen ikkje nemnde samlivsetikk med eitt ord, var det for å understreke eit sentralt poeng: Når Bibelens autoritet vert broten ned, er det i prinsippet ingen grenser for kva ein kan så tvil om av sentrale bibelske sanningar. Forrige nummer av Sambåndet kasta lys over dette med sitt søkelys på forsoningslæra, og vi bør ikkje verte overraska over kva nye utslag eit liberalt skriftsyn vil få.

Vi bør ikkje verte overraska over kva nye utslag eit liberalt skriftsyn vil få

Kva har hendt i spørsmålet om frelse og fortaping? Den svenske misjonsteologen Agne Norlander har sagt dette: «Først unnviker man å snakke om et teologisk lærespørsmål. Når man har gjort det tilstrekkelig lenge, begynner man å fornekte. Det er dette som har skjedd i forhold til spørsmålet om livets to utganger. Men dermed forsvinner også en vesentlig motivasjon bak all misjonsvirksomhet» (Agenda 3,16 – januar 2005). Vi trur dette er ei rett skildring. Etter ei tid der det kanskje var for einsidig søkelys på fortapinga sin realitet, har dette tema vorte lite framme i forkynninga, og dermed er ein no kome over i fornektinga.

Ved sida av at Bibelen talar tydeleg om den evige konsekvensen av å forkaste Guds veg til frelse, bør vi også peike på den «sjelesørgeriske» sida av dommen. Mange menneske lever under ufatteleg smerte, urettferd og undertrykking, og for desse har Bibelen ein bodskap om at Gud ein dag skal bringe alt fram i sin rettferdige dom: «Hemna dykk ikkje sjølve, mine kjære, men gjev rom for vreiden. For det står skrive: Hemnen høyrer meg til, eg vil gje attergjeld, seier Herren» (Rom 12:19). Vi skal kjempe for rettferd, og Ikkje noko menneske skal la seg trakke på, men samtidig vil ikkje alt verte rettferdig i denne verda. Her skal vi leve i tillit til at Gud ein dag skal døme.

Alt vil ikkje verte rettferdig i denne verda. Her skal vi leve i tillit til at Gud ein dag skal døme

Så vil vi minne om at denne sida av Bibelens bodskap må løftast fram med det same sinnelag som kjem til uttrykk hos Paulus: «For som eg ofte har sagt dykk, og no atter seier med tårer: Mange ferdast som fiendar av Kristi kross.  Dei endar i fortapinga ….» (Fil 3:18f). Dette seier noko om den nød for sjelene som er drivkrafta i hans misjonsteneste, og det er det same sinnelag som pregar Jesus Kristus når han ser ut over Jerusalem og gret over byen. Ingen harde og lettvinte ord må falle når vi talar om dommen, men samtidig må Ordet må få lyde også om dette.

Les også: Uforsonlig feil (bloggpost på imf.no)

Hvordan formidle sannheten om fortapelsen?

Det har opptatt meg ganske lenge hvordan sannheten i begrepene fortapelse og/eller helvete skal formidles gjennom sjelesorg og forkynnelse.

Dersom vi som forkynner og bekjenner troen på en hel bibel, skal være troverdige, må livets realitet om to tilstander i  evigheten forståes og formidles rett. Sannheten ifølge Guds ord er at vi som syndere er fortapt. Det er diagnosen Guds ord setter i møte med oss mennesker. Samtidig sier Guds ord oss at denne katastrofale tilstand har Gud sørget for en løsning på. Han har nemlig selv i sin sønn Jesus Messias gjort det mulig for oss mennesker å bli frelst fra fortapelsen. Her er Johannes 3,16 selve nøkkelverset.

Hva mener Guds ord med tilstanden fortapelse og/eller helvete? Er den en ikke realitet som følge av Jesu frelsesverk på Golgata? Nei, på ingen måte. Det kan imidlertid av og til oppleves som en sannhet utgått på dato, for det skapes ofte litt bølger når en predikant våger seg frempå med forkynnelse av bibelsk fortapelseslære. Men én ting tror jeg vi må våge å tenke igjennom vi som forkynner: Det er ikke likegyldig hvordan vi formidler sannheten om fortapelsen. Når det skapes reaksjoner om realitetene rundt fortapelsen, tror jeg ofte reaksjonene kommer av vår ukloke måte å formidle og kommunisere budskapet på.

De fleste av oss har vel vært borti utsagnet til småjenta på bedehuset: ”Mamma, hvorfor er den predikanten så sint”? For ikke å glemme gutten som kom hjem og repliserte til far etter et møte: ” i dag bannet predikanten når han holdt andakt, for han sa helvete”. Jeg tror virkelig at det går an å formidle alvoret om livets to utganger både med alvor og sjelesørgerisk klokskap. Formidling av nåde og sannhet har faktisk også litt med kroppsspråk og stemmebruk å gjøre.

Jeg drister meg i dag til å bruke noen eksempler fra eget liv. Flere ganger har jeg vært ganske nede for telling ved innleggelser på sykehus. Noen ganger måtte legen formidle ganske så alvorlige diagnoser og tilstander. Så vidt jeg vet, har jeg aldri vært borti kreft, men  har ved noen anledninger fått beskjeder om sykdom som kunne avsluttet mitt liv. Jeg husker en gang at jeg ikke helt oppfattet at diagnosen legen formidlet, virkelig gjaldt meg, for han evnet ikke å formidle den på en slik måte at jeg oppfattet at det var meg det angikk. Når legen så at han bommet på formidlingen av sitt alvorlige budskap, tok han hele saken om igjen på en ny og bedre måte. Da skjønte jeg alvoret og bøyde meg for realitetene.

Hva hadde du tenkt om legen kom brølende og ganske hissig mot deg med beskjeden: ”Du har en livstruende sykdom i kroppen som vil føre til død. Du er ferdig!»

Jeremias blir kalt for den gråtende profeten. Han talte på Guds vegne til Israels folk om deres synder og fortapte stilling, med et hjerte fylt av nød. Hans djervhet var hans tårer. Vi skal vokte oss vel for å bli arrogante i vår formidling av Bibelens fortapelseslære. Da tror jeg at vi har missforstått vårt kall, og vi kan fort blir dørlukkere istedenfor å bidra til at mennesker  tar imot sannheten fra Gud.

Det er et minne som sitter som spikret fast, selv etter 40 år. Jeg var 19 år og gikk på Rauma Folkehøyskole i Molde. Jeg kom til skolen som en uomvendt ungdom. Hver morgen var det morgenandakt i auditoriet som en av personalet sto for. Hver dag fikk vi små drypp av Guds ord. Dette sammen med å være et bønnebarn fikk mitt hjerte til å briste en dag. Jeg husker lite av innholdet i andaktene, men atmosfæren husker jeg godt. En av andaktsholderne hadde ofte et alvorsfylt budskap. Det ble aldri formidlet uten at vi merket et hjerte som hadde nød for vår sjel, og ikke sjelden rant det en tåre på vedkommendes kinn. Hun slo ikke til oss med Guds ords alvorlige budskap om livets to utganger. Jeg kjente meg dradd inn til Guds hjerte.

Min bønn for meg selv og andre som forkynner ”som Guds ord”, er at vi må få nåde til å svøpe vårt budskap i Guds kjærlighet. Han som vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne, vil fortsatt bruke oss som sine redskap.

Les også: Lederen i februarnummeret (med lenker)

Herren skal døme med rettferd

Debatten om helvete som pågår i desse dagar, starta ved at ein NRK-journalist ringde oss i haust for å finne ut om nokon i Norge framleis trur på dette. Vårt svar var og er at vi ikkje står for ei «utmalande» forkynning av fortapinga, for skremsel oppstår når vi seier meir enn det Bibelen seier.

Likevel seier Bibelen mykje om livet sine to utgangar, og det er vår oppgåve å stadfeste bodskapen også på dette område. Vi trur på ein Gud som elska denne verda så høgt at Han gav sin einborne son til soning for alle vår synder, og vi trur at Han vil at alle skal verte frelst og lære å kjenne sanninga. Like fullt trur vi også på ei evig fortaping for dei som forkastar Guds frelse, og ein stad som Gud hadde tiltenkt djevelens og hans englar.

Som i dei fleste debattar i vår tid, vert Guds kjærleik av mange sett opp som garanti for at alt går bra med alle til slutt. Ei slik kortslutning skjer når vi set Guds kjærleik opp mot Guds rettferd. Det er også ei ulogisk slutning av at menneskets ugjerningar i dette livet aldri skal få nokon konsekvens. Millionar av menneske har opplevd stor urett og overgrep av ulikt slag, og dei som ikkje har fått oppleve rettferda gjenoppretta i dette livet, har fått kraft i møte med Bibelens bodskap om ein rettferdig Gud som ein dag skal døme rettferdig.

Til dømes seier Romerbrevet 12:19: «Hemna dykk ikkje sjølve, mine kjære, men gjev rom for vreiden. For det står skrive: Hemnen høyrer meg til, eg vil gje attergjeld, seier Herren».  På grunn av synda i denne verda, er ikkje livet rettferdig.  Vi lever på jorda, og mange gonger hender det at uskuldige menneske lid, og nokre gonger vil vonde menneske ha framgang.  Rettferd skjer ikkje alltid i denne verda, for det er ei syndig verd.  Men Gud seier at han ein dag skal endre på det.  Ein dag skal han stille alt til rekneskap, og Han skal gjere alt nytt.  Men i mellomtida, seier Bibelen, skal du ikkje hemne deg, for då berre øydelegg du deg sjølv.

Slik er Bibelens bodskap om frelse og fortaping både eit kall til omvending og eit kall til å overlate domen til Herren. For Guds folk vil alltid bodskapen om livet sine to utgongar vere ein bodskap om trøyst, samstundes som det er vårt viktigaste kall til å drive misjon. Jesus såg ut over byen og gret sårt fordi han visste kva som venta folket i framtida. Dei tårene må også prege vårt liv og vår teneste.