Hvordan formidle sannheten om fortapelsen?
Det har opptatt meg ganske lenge hvordan sannheten i begrepene fortapelse og/eller helvete skal formidles gjennom sjelesorg og forkynnelse.
Dersom vi som forkynner og bekjenner troen på en hel bibel, skal være troverdige, må livets realitet om to tilstander i evigheten forståes og formidles rett. Sannheten ifølge Guds ord er at vi som syndere er fortapt. Det er diagnosen Guds ord setter i møte med oss mennesker. Samtidig sier Guds ord oss at denne katastrofale tilstand har Gud sørget for en løsning på. Han har nemlig selv i sin sønn Jesus Messias gjort det mulig for oss mennesker å bli frelst fra fortapelsen. Her er Johannes 3,16 selve nøkkelverset.
Hva mener Guds ord med tilstanden fortapelse og/eller helvete? Er den en ikke realitet som følge av Jesu frelsesverk på Golgata? Nei, på ingen måte. Det kan imidlertid av og til oppleves som en sannhet utgått på dato, for det skapes ofte litt bølger når en predikant våger seg frempå med forkynnelse av bibelsk fortapelseslære. Men én ting tror jeg vi må våge å tenke igjennom vi som forkynner: Det er ikke likegyldig hvordan vi formidler sannheten om fortapelsen. Når det skapes reaksjoner om realitetene rundt fortapelsen, tror jeg ofte reaksjonene kommer av vår ukloke måte å formidle og kommunisere budskapet på.
De fleste av oss har vel vært borti utsagnet til småjenta på bedehuset: ”Mamma, hvorfor er den predikanten så sint”? For ikke å glemme gutten som kom hjem og repliserte til far etter et møte: ” i dag bannet predikanten når han holdt andakt, for han sa helvete”. Jeg tror virkelig at det går an å formidle alvoret om livets to utganger både med alvor og sjelesørgerisk klokskap. Formidling av nåde og sannhet har faktisk også litt med kroppsspråk og stemmebruk å gjøre.
Jeg drister meg i dag til å bruke noen eksempler fra eget liv. Flere ganger har jeg vært ganske nede for telling ved innleggelser på sykehus. Noen ganger måtte legen formidle ganske så alvorlige diagnoser og tilstander. Så vidt jeg vet, har jeg aldri vært borti kreft, men har ved noen anledninger fått beskjeder om sykdom som kunne avsluttet mitt liv. Jeg husker en gang at jeg ikke helt oppfattet at diagnosen legen formidlet, virkelig gjaldt meg, for han evnet ikke å formidle den på en slik måte at jeg oppfattet at det var meg det angikk. Når legen så at han bommet på formidlingen av sitt alvorlige budskap, tok han hele saken om igjen på en ny og bedre måte. Da skjønte jeg alvoret og bøyde meg for realitetene.
Hva hadde du tenkt om legen kom brølende og ganske hissig mot deg med beskjeden: ”Du har en livstruende sykdom i kroppen som vil føre til død. Du er ferdig!»
Jeremias blir kalt for den gråtende profeten. Han talte på Guds vegne til Israels folk om deres synder og fortapte stilling, med et hjerte fylt av nød. Hans djervhet var hans tårer. Vi skal vokte oss vel for å bli arrogante i vår formidling av Bibelens fortapelseslære. Da tror jeg at vi har missforstått vårt kall, og vi kan fort blir dørlukkere istedenfor å bidra til at mennesker tar imot sannheten fra Gud.
Det er et minne som sitter som spikret fast, selv etter 40 år. Jeg var 19 år og gikk på Rauma Folkehøyskole i Molde. Jeg kom til skolen som en uomvendt ungdom. Hver morgen var det morgenandakt i auditoriet som en av personalet sto for. Hver dag fikk vi små drypp av Guds ord. Dette sammen med å være et bønnebarn fikk mitt hjerte til å briste en dag. Jeg husker lite av innholdet i andaktene, men atmosfæren husker jeg godt. En av andaktsholderne hadde ofte et alvorsfylt budskap. Det ble aldri formidlet uten at vi merket et hjerte som hadde nød for vår sjel, og ikke sjelden rant det en tåre på vedkommendes kinn. Hun slo ikke til oss med Guds ords alvorlige budskap om livets to utganger. Jeg kjente meg dradd inn til Guds hjerte.
Min bønn for meg selv og andre som forkynner ”som Guds ord”, er at vi må få nåde til å svøpe vårt budskap i Guds kjærlighet. Han som vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne, vil fortsatt bruke oss som sine redskap.
Les også: Lederen i februarnummeret (med lenker)