Tag Archive for: fusjon

BORTE: Strukturen i indremisjonsland er i endring, slik varden utenfor Bildøy bibelskole er et bevis på. FOTO: ImF MEDIA ARKIV

Snart klart for «ImF Hordaland»?

/0 Kommentarer/i , /av

Det legges opp til samtaler mellom de tre indremisjonskretsene i Hordaland med sikte på en mulig fusjon.

Det får Sambåndet bekreftet fra avgått kretsstyreleder Jostein Dale i Nordhordland Indremisjon og avtroppende kretsstyreleder Willy Landro i ImF Midthordland.

Geografi

I årsmeldingen til ImF Midthordland står følgende å lese i kretsstyreformannens velkomsthilsen: «Kretsstyret har (også) gitt positive signaler til forslag om videre arbeid for tettere samarbeid/sammenslåing av Nordhordland Indremisjon, ImF Midthordland og Bergens Indremisjon». Kretsstyret for ImF Midthordland har da også i praksis startet på en slik prosess ved å ha «tatt initiativ til samtale med bedehusene i Øygarden kommune med tanke på innmelding i kretsen». I dag er indremisjonsfolket i Øygarden en del av den nordligste kretsen i Hordaland og kjører dermed gjennom de to andre kretsene i fylket for å komme til «sitt» leirsted på Osterøy. Dette poenget lå for øvrig også mellom linjene i et innlegg fra Ole Fotland – en av to konstituerte kretsledere for Nordhordland Indremisjon, på årsmøtet for den nordligste kretsen forrige helg.

Landro opplyser til Sambåndet at han har hatt møte med alle bedehusene i Øygarden med tanke på innmelding i Midthordland, og de store bedehusene i kommunen – Inri og Vik – har bekreftet at det er aktuelt for dem.  

Nordhordland Indremisjon strekker seg fra Øygarden og Fedje i vest til Modalen, Eksingedalen og Vaksdal i øst. Kilde: Wikimedia Commons

Nye signaler

Willy Landro viser til at det var forhandlinger mellom de tre kretsene allerede i 2002/03. På et fellesmøte mellom ImF-styret og kretsstyrene for Nordhordland og Midthordland i 2016/17 satte Landro spørsmålet på dagsordenen igjen, men da var det ifølge Midthordland-lederen liten eller ingen interesse for det. I løpet av våren har det imidlertid kommet signaler om at det likevel ikke er så utenkelig med mer samarbeid og på lengre sikt også en fusjon mellom Midthordland og Nordhordland. Landro bekrefter at det er fra sistnevnte krets disse signalene er kommet. 

– Kretsstyret vårt er åpen for dialog om dette, og temaet er også nevnt i strategiplanen for Midthordland, sier Landro.

Region

Det er verdt å nevne at da fire indremisjonskretser var på leting etter ny kretsleder, slik situasjonen var i fjor vår, gikk ImF-styreleder Odd Asbjørn Nybø ut i Sambåndet med en tanke om sammenslåing av kretser i regioner – etter modell fra NLM. 

Willy Landro mener det også er naturlig å trekke kretsen Bergens Indremisjon inn i slik samtaler, selv om – som han sier – den har en større økonomisk basis å drive på og en lang historie.

– Prinsipielt er det ikke noen forskjell på en forsamling i Bergen eller på Sotra når vi tenker regionalt, påpeker Landro.

Foreløpig er det ikke tatt kontakt med Bergens Indremisjon om dette, men Landro bekrefter at også bykretsen i Hordaland var med på samtalene i 2002/03.

Endret bilde

På spørsmål om hva som vil være fordel rent misjonsstrategisk med en fusjon, viser Landro til den generelle tendensen i samfunnet med utvikling i retning av større enheter. Som han også skriver i innledningen til årsmeldingen: «Siden 1987 har vi redusert antall møtesteder i kretsen fra 72 til 31. (…) Den tiden da hver bygd hadde sitt bedehus, er forbi, og vi er på vei mot større regionale forsamlinger». 

– Forsamlingen ImF Straume har en større økonomi når det gjelder gaveinntekter enn hele kretsen. Bildet er snudd opp-ned i forhold til slik det har vært, påpeker Landro, som også viser til at det er naturlig å tenke én kretsleder, ungdomsleder osv. i stedet for to. 

Wlly Landro går av som kretsstyreleder på årsmøtet til ImF Midthordland i helgen som følge av seksårsregelen. Han vedgår at deler av misjonsfolket kan være negativ til en fusjon med tanke på at det kan bli større avstand til eksempelvis kretskontoret.    

Leirsteder

LEIRSTED: Raknestunet står foran store investeringer. FOTO: EGILL J. DANIELSEN

Ser man på forholdet mellom Midthordland og Nordhordland, er det sistnevnte som er størst, både i geografi og økonomi. Imidlertid har Nordhordland stått uten fast ansatt kretsleder i seks år, og heller ikke ved hjelp av rekrutteringsbyrå har det lykkes å få permanent kretsleder på plass. Det skal ikke veldig mye fantasi til å for å spå at dette er en viktig grunn til at Nordhordland i vår har tatt initiativ til samtaler med nabokretsen i sør. Da Sambåndet snakket med Helge Skår, som ble valgt til ny kretsstyreleder for Nordhordland på årsmøtet på Frekhaug sist helg, var heller ikke han avvisende til en framtidig fusjon. Han understreket imidlertid at dette var noe man måtte ha misjonsfolket med på.

Det som for kan bli en nøtt i eventuelle fusjonssamtaler mellom Midt- og Nordhordland, er hva som skal skje med leirplassene, henholdsvis Fjell-ly i Fjell kommune og Raknestunet  på og i Osterøy. Begge kretsene jobber med utbyggings-/rehabiliteringsplaner for leirstedene kalkulert til tosifrede millionbeløp. På årsmøtet til Nordhordland sist helg vakte planene for Raknestunet stort engasjement. Det synes å være liten tvil om at Fjell-ly per i dag er i bedre stand enn Raknestunet.  

Som påpekt i en kommentarartikkel nådde Nordhordland Indremisjon aldri fram på sitt årsmøte til saken kalt samtale om arbeidet. En tilsvarende sak er ført opp på sakslista til ImF Midthordland på årsmøtet i morgen, lørdag. Det gjenstår å se om samarbeids- og fusjonstanken vil bli diskutert når misjonsfolket samles på Fjell-ly. 

Ny tid krever ny tenkning

/2 Kommentarer/i /av

Vi må ikke la struktur eller et kunstig skille mellom indre- og ytremisjon splitte oss når det «egentlig» er evangeliet som knytter oss sammen, skriver Andreas Evensen og Torgeir Skrunes.

I Sambåndets oktoberutgave hadde leder-artikkelen søkelys på våre utspill i Utsyn om fusjon med NLM, og det følgende er en respons på lederen. Vi vil ta for oss noe av innholdet i lederen, og det Sambåndet ikke tar med fra Utsyn, men først av alt: Vi har liten tro på at det noen gang kommer til å bli fusjon. Til det er nok ImF og NLM altfor bundet til struktur og historie. Kanskje vinner vi heller ikke så mye på en fusjon, men vil miste mye på veien. Vi vil likevel holde samarbeidstanken høyt, og vi argumenterer like mye for økt samarbeid som fusjon.

Vi har liten tro på at det noen gang kommer til å bli fusjon

Bakgrunnen for våre utspill i Utsyn om fusjon, og som Sambåndet for øvrig ikke fokuserer på, er situasjonen i Den norske kirke (Dnk). Dnk har vedtatt å utarbeide en liturgi for likekjønnede par og vil med det endre kirkens lære. Dette er bare toppen av isfjellet, og det ser ut for at utviklingen bare vil fortsette. Det er med andre ord en ny tid, og dette krever i neste omgang ny tenkning. Både ImF og NLM ble startet «i kirken, men ikke under kirken» og har i større eller mindre grad vært avhengig av den. Dette har endret seg de siste årene, og etter vår mening må vi nå i enda større grad bryte med Dnk og fullt og helt «stå på egne ben». Bør vi ikke da nærme oss hverandre på en sånn måte at vi bygger noe sammen, eller er vi rustet til dette hver for oss?

Les også: Giften vil spre seg

Etter vår mening må vi nå i enda større grad bryte med Dnk og fullt og helt «stå på egne ben»

Sambåndet peker med rette på at ImF er avhengig av bred tilslutning fra krets- og lokalplan for å gå i gang med en fusjonsprosess, men samtidig er ikke organisasjonsmodellen vår skrevet i Bibelen. Å kalle ImFs bunnstyrte modell for «kongregasjonalistisk» er etter vår mening like underlig som å kalle NLMs toppstyrte modell for «episkopal». Dette er kirkestyrebegreper, men ImF og NLM er fremdeles organisasjoner bygd opp etter foreningsmodellen. Det var historiske og pragmatiske, ikke teologiske, årsaker som gjorde at de ulike modellene ble valgt. ImF startet opp som en sammenslutning av allerede eksisterende foreninger, men i NLMs tilfelle ble sentralorganisasjonen startet først. Når modellene i så stor grad er knyttet til historiske forhold, bør vi kunne tenke nytt i vår tid og ikke la historie og tradisjon være det som styrer. Om en ikke fusjonerer, kan likevel felles trossamfunn være en start på noe som kan bli et felles kirkesamfunn.

Om en ikke fusjonerer, kan likevel felles trossamfunn være en start på noe som kan bli et felles kirkesamfunn

Les også: – Ikkje på agendaen no

Vi er opptatt av lokale forhold og at vi må bygge noe sammen istedenfor å splitte oss opp. Sambåndet viser til modellene for samarbeid som NLM og ImF har utredet sammen med Normisjon, og mener at dette arbeidet tar tak i denne utfordringen. Vi synes at de har gjort en god jobb med denne utredningen, men mener samtidig at det må noe mer til. På bedehusene har en sine «hjertebarn» som en «støtter», og det er gjerne organisasjonen «som samler oss i dag». Det er flott at en er opptatt av ulike virkegreiner – så lenge ikke «hjertebarna» blir så viktige at en glemmer at «det egentlige hjertebarnet» er Jesus Kristus, og at han kommer til oss i Ord og sakrament. Her trengs det nok mer enn en utredning til, men en holdningsendring som vi tror at ledere på flere plan i organisasjonene kan tilskynde ved å snakke varmere om samarbeid på lokalplanet.

Her kommer også argumentet om samme læregrunnlag inn. For oss handler dette i stor grad om å løfte blikket på hva vi «egentlig» driver med. Læregrunnlaget sier at det er evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning som er «enhetsbåndet», og ikke misjon (verken heime eller ute). Vi må ikke la struktur eller et kunstig skille mellom indre- og ytremisjon splitte oss når det «egentlig» er evangeliet som knytter oss sammen. Vi er jo tross alt sammen om det samme, og dette som vi er sammen om, bærer frukt i form av engasjement for ufrelste mennesker både «heime og ute».

Læregrunnlaget sier at det er evangelieforkynnelse og sakramentsforvaltning som er «enhetsbåndet», og ikke misjon.

Når det er sagt, er vi selvsagt ikke blinde for at det har vært ulik betoning av teologiske spørsmål, slik som lederen er inne på. Men vi mener at lederen kan stå i fare for å åpne opp for mye ved å ordlegge seg som den gjør. Vi vil gjerne utfordre Sambåndet på hvor stort rom bladet mener at ImF har og bør ha i en del læremessige spørsmål, og om dette rommet er så stort at det etter hvert kan fylles med flere spørsmål enn dåp og nattverd. Den offisielle ImF-linjen har vært en ganske sterk lojalitetstenkning der en har fulgt i fotsporene til Andreas Lavik. Han tillot den gjendøpte Albert Lunde å tale i Betlehem i 1902-03 fordi han var et utvalgt redskap som ikke gjorde noe ut av sitt syn verken offentlig eller privat. Med denne linjen bør vi etter vår mening kunne samarbeide med andre likesinnede organisasjoner.

Andreas Evensen er barne- og ungdomsleder i ImF Midthordland

Torgeir Skrunes er student og forkynner i ImF

Ikke fusjon nå

/3 Kommentarer/i /av

Så langt vi har kunnet registrere, er det få eller ingen andre fra ImF som har støttet tanken offentlig. Dermed er en sammenslåing heller ikke særlig aktuell.

Med ujevne mellomrom har spørsmålet om fusjon av Indremisjonsforbundet (ImF) og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) dukket opp, sist fra ImF-forkynner Torgeir Skrunes på generalforsamlingen i sommer. I hovedartikkelen i Utsyn nr. 15/2016 er Skrunes intervjuet om temaet sammen med barne- og ungdomsleder i ImF Midthordland, Andreas Evensen, som også er positiv til fusjon.

I en «bunnstyrt» (kongregasjonalistisk) organisasjon som ImF vil det være helt nødvendig med en bred oppslutning og tilskyndelse på lokal- og kretsnivået i organisasjonen for at en fusjon skal komme på tale. Så langt vi har kunnet registrere, er det få eller ingen andre fra ImF som har støttet tanken offentlig. Dermed er en sammenslåing heller ikke særlig aktuell.

Vi kan heller ikke se at Skrunes og Evensen presenterer velfunderte argumenter for en fusjon. Det vises til at det kan oppstå «konkurranse» mellom ImF og NLM i forbindelse med forsamlingsbygging på bedehus der begge er representert. Vi er enig i at det er reelt, men mener at arbeidet ImF og NLM – sammen med Normisjon – har gjort med å utrede ulike modeller for samarbeid, tar tak i denne utfordringen. Flekkerøy Bedehusforsamling, som vi bringer reportasje fra i temaseksjonen, er et eksempel. Vi merker oss uttalelsen om at NLM sentralt ønsket at forsamlingen kun skulle knytte seg til dem, mens de to lokalforeningene var enig om å være tilknyttet både ImF og NLM.

Normisjon oppsto i 2001 som resultat av en fusjon av blant andre Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen, og på Nærbø har ImFs lokallag funnet sammen med Normisjon i en forsamling. Også på Bryne har det vært samarbeid mellom ImF og Normisjon. Det er altså ikke gitt at det bare er NLM det er aktuelt å samarbeide med.

Andreas Evensen legger vekt på at ImF og NLM har det samme læregrunnlaget. Det er riktig, men vi kan ikke lukke øynene for at det både geografisk og historisk har vært ulik betoning av teologiske spørsmål. Det gjelder både innad i organisasjonene og organisasjonene imellom, og slik er det til dels fortsatt. Vi mener at det i ImF er større rom for ulike syn i en del læremessige spørsmål enn det er i NLM.

På ImFs første årsmøte, for nøyaktig 117 år siden til helgen, deltok både NLMs første formann, Johannes Brandtzæg, og lederen for Misjonsselskapet, Lars Dahle. Ifølge boken «Ordets folk» var tanken med det at indre- og ytremisjon hørte sammen – uten at det dermed var snakk om sammenslåing. Det er vi enig i, og da som nå er det ikke gitt at fusjon er nødvendig for å oppnå det.

Åpner for fusjon med NLM

/0 Kommentarer/i /av

– Spørsmålet er om vi skal tenke proaktivt om framtiden, altså forberede oss, eller om vi skal gå den i møte med ryggen først og håpe det går bra, sier ImF-forkynner Torgeir Skrunes.

Den tidligere kretslederen i ImF Sør overrasket kanskje mange da han i et Dagen-intervju 22. oktober åpnet for en fusjon mellom Indremisjonsforbundet og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Dagen tok opp saken med bakgrunn i utspillet fra kretsrådgiver Trond Johansen i Sogn og Fjordane Indremisjon i Sambåndets oktoberutgave om kretssammenslåing i ImF.

Løfte blikket.
Overfor Sambåndet ønsker Skrunes å løfte perspektivet fra å dreie seg om to organisasjoner som begge jobber i bedehusland, til bedehusbevegelsen som sådan.

– Selv om bildet varierer noe, så er det likevel tydelig at bedehusbevegelsen står overfor store utfordringer med tanke på rekruttering. Det vi trenger mest av alt er åndelig vekkelse og at nye mennesker kommer til tro og blir dratt inn i arbeidet. Det må vi be og arbeide for.

– Perspektivet må være å styrke bedehusbevegelsen og hvordan vi skal greie det. Noe av det som er med på å svekke oss, og skaper problemer, er oppdelingen i mange ulike organisasjoner, sier han.

Økonomi.
Vi spoler litt tilbake. Utgangspunktet for at Sambåndet har satt søkelys på organisasjonsstrukturen, er de store økonomiske problemene i Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI). Kretsleder og -styre har lansert fusjon med nabokretsen som én mulig løsning, men fikk ikke gjennomslag for det på det ekstraordinære årsmøtet 18. oktober (se lenker i faktaboksen).

– Når slike tanker tvinger seg fram på grunn av økonomi, vitner det vel bare om at hvordan det egentlig står til med arbeidet vårt, konstaterer Skrunes.

Selv om kretser har slått seg sammen før i ImF, har ikke Skrunes tro på en løsning som den Trond Johansen tenkte høyt om – å kutte ut hele kretsleddet og gjøre ImF mer sentralstyrt.

– Av to alternativer som ikke er ideelle, mener jeg da at sammenslåing med NLM ville vært bedre, sier Skrunes.

Konkurranse.
Noe av grunnen til at han mener fusjon med NLM er bedre, er at NLM i det siste har satt stort trykk på arbeid i Norge og forsamlingsbygging. Nå går det også i retning av opprettelse av eget trossamfunn.

– Da kommer de altså inn på «vårt» område, og i bygder der NLM starter forsamlinger, blir egentlig indremisjonen overflødig. De forskjellige organisasjonenes vektlegging av forsamlingsbygging skaper nesten en konkurranse om bygdene. Jeg har selv kjent «knivingen» mellom ImF, NLM og andre organisasjoner på kroppen i noen bygder. Skal vi fortsette med det, spør den tidligere kretslederen på Sørlandet.
Skrunes påpeker at en sammenslåing av ImF og NLM ville ha ført til at man unngikk denne «knivingen», og at det går an å gjøre det før en må, som han uttrykker det.

– Å samle store deler av bedehusbevegelsen i én stor organisasjon ville ha gjort at vi kunne ha jobbet enhetlig. Jeg tror det ville ha vært framtidsrettet og en stor fordel for oss alle, sier Skrunes.

Ressurser.
Samtidig som Skrunes altså kan se for seg en mulig fusjon mellom ImF og NLM, er han ikke for en fullskala kretsavvikling og sammenslåing internt i ImF.

– Skal vi først gjøre en stor strukturell omlegging, så er jo mitt poeng at vi like godt kan dra det et skritt lenger og tenke sammenslåing av organisasjoner. Med det i tanke må vi bare erkjenne at NLM er mye større enn ImF, og de har også flere ressurser i sentralenheten enn vi har.

Å skulle tenke at NLM fusjonerer med ImF og lar seg styre fra Bildøy, tror han er urealistisk.

Samme bevegelse.
– Men NLM sliter jo også. Det opererer jo i samme bedehusbevegelse. De har et sterkt sentralledd, men reduserer i regionene. Agder og Telemark er eksempelvis slått sammen, men det virker som de sliter med å få folk til Telemark. Så de merker hva som skjer når avstanden fra kretskontor til lokalt arbeid blir for stor, de også.

– Så utfordringen med stor avstand vil en få uansett. Jeg mener at om avstanden eksempelvis blir fra Kristiansund til Bergen, begynner avstanden å bli så stor at det ikke så stor forskjell om administrasjonen ligger i Oslo enn på Bildøy, sier Skrunes.

Kultur.
Han tror imidlertid egentlig ikke at noen av delene er realistisk. I ImF mener han strukturen med selvstyrt lokalplan står så sterkt at det ikke vil være mulig å få gjennomslag for sentralstyring eller sammenslåing – ettersom alle lokalforeninger og kretser måtte ha vært enige om det.

– Jeg tror faktisk vi er låst i den strukturen vi har. Jeg ser ikke for meg at Bergens Indremisjon, Fredheim forsamling i Sandnes, Nordhordland Indremisjon og andre som driver et sterkt indremisjonsarbeid, uten videre ville lagt ned arbeidet og fusjonert, sier Skrunes og fortsetter:

– Det blir vel heller slik at de kretsene som eventuelt ikke klarer å finansiere driften forsvarlig, styres fra Bildøy med noen områdearbeidere lokalt. Men jeg tror ikke det går an å få alle kretsene med på en slik løsning som et strategisk grep.

Frykten hans er at ImF skal ende opp som andre organisasjoner man kan lese om, som finansierer driften via eiendomssalg.

– Jeg håper ikke vi er så låst i vår egen struktur og kultur at vi holder på i samme spor til siste eiendom er solgt.

Bygge lokalt.
Skrunes ser heller ikke for seg at han kommer til å aktivt jobbe for en fusjon med NLM.

– Sammenslåing er ikke min drøm, og jeg ser ikke på NLM som det store, men vi må uansett tenke fornuftig. Etter Dagen-intervjuet fikk jeg meldinger fra NLM-ere som mente at en fusjon ville ha bidratt til å viske bort uheldige skillelinjer og styrke arbeidet, forteller han.

Det er imidlertid bygging av det lokale arbeidet Torgeir Skrunes brenner for, ikke å bygge opp sentralenheten.

– Det er lokalt vi må fokusere og ha ressurser, og det er der vi må vinne folk for Kristus, ellers stopper det opp. Men kanskje blir det slik at vi må tilbake til det å arbeide ut fra enkelt sentra, slik som det var før, sier Torgeir Skrunes.

– Ikkje på agendaen no

/0 Kommentarer/i /av

Leiaren for NLM Norge ser at det er utfordringar når både ImF og NLM driv forsamlingsbygging.

Sambåndet har bede Øystein Engås om ein kommentar til det som Torgeir Skrunes tek opp.

– Samanslåing mellom Indremisjonsforbundet (ImF) og Norsk luthersk misjonssamband (NLM) er ikkje eit tema som er mykje oppe hos oss, sjølv om fleire har vore inne på dei same tankane. Men me trur det er viktig at bedehusfellesskapa rundt omkring held saman, og NLM og ImF står jo svært nær kvarandre, både teologisk og i arbeidsform, seier Engås.

Forsamlingsbygging.
Når det gjeld arbeid innanlands, viser leiaren for NLM Norge til at dette har vore viktig for NLM heilt frå starten, og at organisasjonen er avhengig av det for å driva arbeidet ute.

– Så er det riktig at me har satsa på forsamlingsbygging i Norge, og det er fordi me trur dette er riktig vei å gå. Eg er oppteken av at vi skal greia å nytta effekten av dette, seier han.

Når dette skjer på bedehus der både ImF og NLM – og ofte endå fleire organisasjonar – er aktive, understrekar han at det er viktig med gode samtalar og avklaringar på det enkelte bedehus.

– Men det finst jo òg fleire plassar der dette ikkje er noko «problem», påpeikar han.

Forsamlingsavtale.
Øystein Engås trekkjer nettopp strukturen fram som ei utfordring på stader der det er snakk om ei felles forsamling av ImF og NLM:

– Styringsstrukturen har ulikt tyngdepunkt. Den kongregasjonalistiske (sjølvstyrte, red.merknad) forsamlingstanken i ImF er det som utfordrar NLMs struktur mest, men ingen struktur er fullkomen, seier han.

Når NLM og ImF går inn i felles forsamlingsarbeid på ein stad, rår NLM til at denne fellesforsamlinga ikkje knyter seg til to ulikt oppbygde styringsstrukturar.

– Men det kan likevel vera ei fellesforsamling, som kan regulerast gjennom ein forsamlingsavtale. Då legg ein ikkje opp til unødvendig konfliktstoff, seier han og held fram:

– Dette gjeld òg med tanke på kva ein forventar av oppfylgjing frå sentralt hald. Tre viktige punkt er tilsyn, økonomiforvalting og tilsetjingsordningar. Dette er noko ulikt i NLM og ImF og går ikkje umiddelbart i hop. Dei forsamlingane som har ein avklart identitet, har det enklare peikar Øystein Engås på.

– Kretsens tid er forbi

/0 Kommentarer/i /av

– La oss slå oss sammen, alle sammen, og få en felles identitet, sier Trond Fr. Johansen i Sogn og Fjordane Indremisjon.

Fra sitt kontor i Sogndal kaster kretsrådgiveren en brannfakkel inn i debatten. Han mener at kretsleddet i ImF har utspilt sin rolle.
– Vi er ikke nok folk til å ha den flate strukturen i organisasjonen som vi har i dag, sier han til Sambåndet.

Sammenslåing
Vi spoler tilbake til 2003. Da ble Dalsfjord og Bremanger Indremisjon slått sammen med Sogn Indremisjon til dagens krets, Sogn og Fjordane. Trond Fr. Johansen begynte i stillingen som kretsrådgiver i 2004.

– Jeg kom til en krets som ikke fungerte slik det skulle. Vi begynte å bygge, men jeg ser store svakheter og skulle ønske at fusjonen ikke hadde skjedd, sier Johansen.

For det første viser han til praktiske årsaker. Skal han ha et møte i Bremanger, går det med 11 timer pluss tiden til forberedelse – ni av timene i kjøring. Ett møte tar altså ca to arbeidsdager, til en kostnad av rundt regnet 5000 kroner. Og disse avstandene gjelder ikke bare Bremanger, han nevner også steder som Askvoll og Sollund.

Områdearbeidere
– Hvis vi hadde vært mange, og kunne bosatt oss forskjellige steder, kunne det ha fungert bedre, sier han.

Kretsen jobber med å ansette områdearbeidere i deltidsstillinger. Laila Storstrand Haugland er på plass i Bremanger, med utgangspunkt i Hauge bedehus, der forsamlingen har gitt 100.000 kroner til dette arbeidet. Tanken er å få slike arbeidere også i Sogndal, Førde-traktene og Gulen. Kretsstyret skal diskutere dette på møtet 12. november.

– Jeg tror på små enheter i kombinasjon med et fellesskap som ledes av noen som har visjoner. Kretsen vår hadde fungert dersom vi hadde hatt et stort apparat i funksjon, sier Johansen.

Felles identitet
Og dermed er vi ved kongstanken til kretsrådgiveren i Sogn og Fjordane Indremisjon (IM). Han viser til at han i flere år har «ropt», som han uttrykker det, etter en barne- og familiearbeider.

– Dersom vi hadde vært sentralstyrt, ville det ha vært hele organisasjonen sin sak, påpeker Johansen.

En av de første tingene han lette etter da han ble ansatt, var egenarten i organisasjonen.

– Jeg fant ikke «vi», og det var en kollega som sa til meg at det behøvde jeg ikke å lete etter, for det ville jeg ikke finne, sier Johansen.

Kretsrådgiveren er svært skeptisk til dagens struktur med selvstyrte lokalforeninger og kretser.

– Når vi vet at samfunnet er bygd opp på en kultur som fremmer individualister, og hvor påvirket også vi indremisjonsfolk er av det, vil den type struktur vi har i ImF, bli veldig vanskelig. Jeg er ikke i tvil om at vi har et ønske om å komme i kontakt med folk med evangeliet, men jeg er redd for at strukturen er den største hindringen vi har, sier han.

Mangler insentiv
I den konkrete situasjonen til Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) presiserer Johansen at han ikke sier at de ikke bør slå seg sammen med Sunnmøre, men han vil altså gå enda lenger.

– Man kan spørre hvorfor jeg ikke tok disse tankene opp i strategiprosessen til sentralleddet ImF. Men her er jo akkurat noe av poenget. For hvilket ansvar har jeg for sentralleddet? Jeg har jo kretsen, den enkelte er selvstendig og må greie seg selv. Strukturen gir meg altså ikke noe insentiv til å bry meg om sentralleddet. Dessuten hadde Sogn og Fjordane IM nettopp vært gjennom en strategiprosess, påpeker Johansen.

Sentralleddet
Johansen trekker tanken enda et skritt lengre:
– Er det nødvendig med et kretsledd i det hele tatt? Jeg styrer altså en krets fra Sogndal med ni timers kjøretid. Kanskje kretsleddet har utspilt sin rolle og en kretsleder er bortkastede penger? Den rollen kunne vært lagt til sentralleddet. Det som er viktig, er at identiteten lokalt samstemmer med sentralleddet.

Kretsrådgiveren mener den flate, selvstyrte strukturen egnet seg før i tiden, da det var mange folk å ta av – da Fylkesbåtane satte opp ekstraruter til indremisjonens årsmøter.

– Vi er ikke store nok lenger til å ha den strukturen vi har. I dag er det flere rundt oss som spør seg om vi i det hele tatt trenger en organisasjon – om vi ikke bare kan være kristne. Mitt svar på spørsmål om sammenslåing av kretser er derfor: Ja, la oss slå oss sammen hele ImF og få en felles identitet, konkluder kretsrådgiver Trond Fr. Johansen i Sogn og Fjordane Indremisjon.

Når verktøyet blir målet

/0 Kommentarer/i /av

– Det er jo bare ting, sier vi noen ganger hjemme hos oss når vi skal rydde opp i kroker og skap. Summen av tingene som er samlet, viser at «bare» kanskje ikke er det beste ordet å bruke. For jo, det er bare ting. Det er ikke liv. Det meste kan erstattes. Men ting […]


– Det er jo bare ting, sier vi noen ganger hjemme hos oss når vi skal rydde opp i kroker og skap. Summen av tingene som er samlet, viser at «bare» kanskje ikke er det beste ordet å bruke.

For jo, det er bare ting. Det er ikke liv. Det meste kan erstattes. Men ting bærer med seg minner – og minner er en del av livet. Derfor er det ikke alltid så enkelt som vi først trodde, å kvitte oss med tingene som har samlet seg opp.

Kanskje er dette noe av utfordringen i det kristne arbeidet vårt også? Organisasjoner, hus, aktiviteter – det er bare verktøy vi bruker for å fullføre oppdraget vi har fått, sier vi. Men er nå det hele sannheten? Kan det hende verktøyene betyr mer for oss enn vi vil innrømme?

I Sambåndet skriver vi for tiden en del om krets, forening, struktur og samarbeid. En av grunnene er at strategiplanen som misjonsfolket vedtok på generalforsamlingen i fjor, sier noe om dette. Der oppfordres det i et av punktene til å gå mer på tvers – og til og med til sammenslåing.

Hvorfor det? Jo, fordi struktur er et verktøy som skal fungere i et terreng, og det er langt fra sikkert dagens terreng stemmer med terrenget slik det var i starten.

For å ta et lokalt eksempel:
Øygarden ligger nord-vest for Bergen. Tidligere var det sjøveien som var ferdavegen for øyfolket, og de var en naturlig del av Nordhordland. Derfor er de også en del av denne kretsen. I dag er det broer og veg via Sotra som binder dem til fastlandet, og når den oppvoksende slekten i Øygarden skal på leir, må de i dag kjøre gjennom to andre kretser – Bergens Indremisjon og Midthordland indremisjon.

Det finnes mange slike eksempler, og de sier noe om at tiden vokser raskere enn våre strukturer.

Lørdag møtes misjonsfolket i Møre og Romsdal for å diskutere sin framtid. Alternativene er alt fra videre drift til nedleggelse eller sammenslåing. Jeg kjenner ikke forholdene godt nok til å si hvilket av styrets alternativer som er det beste, men det egentlige spørsmålet misjonsfolket skal svare på, er hva slags verktøy arbeidet er best tjent med i 2014. Og for å finne det svaret, trenger man å undersøke, kartlegge og samtale, også med nabokretsen, for å finne fakta – ikke bare meninger.

For hvis kretsleder Arild Ove Halås har rett når han sier at «kretsen er et redskap, ikke et mål i seg selv», så bør det ikke være noe stort problem samme hva man ender opp med. Men kanskje er kretsen og kretskontoret en del av identiteten og ikke bare et verktøy? Da er det viktig å erkjenne dette.

– Det er jo bare ting, sier vi fortsatt hjemme hos oss – vel vitende om at det ikke er helt sant. Noe blir derfor værende iskapet, men mye blir likevel sendt videre. Noen ganger skjer det også med litt sorg. Men dersom det ikke skjer, dersom skuffer og skap skal fortsette å samle historie, blir det til slutt så fullt av det gamle at det ikke lenger er plass til dagen i dag.

NLM gikk fra 16 til 7

/0 Kommentarer/i /av

Økonomi og strategi vant over frykten for manglende nærhet da NLM byttet ut krets med regioner.

– Vi hadde 16 kretser og så at noen var små, noen var bygd for lenge siden, og noen hadde hatt samtaler om sammenslåing allerede, forteller Øystein Engås, leder for NLM Norge.

Det var noe av bakgrunnen for at NLM startet prosessen som endret hele strukturen i organisasjonen. Drivkraften i starten var økonomi, men ganske raskt oppdaget man at ved å spare administrasjon, kunne man frigjøre personell til å være ute i felten.

– Vedtaket vi gjorde i 2009, var derfor ikke bare nedleggelse av krets og opprettelse av regioner, men vi kalte det en strukturendring for framtiden, sier Engås.

Han omtaler vegen fram til vedtak som en «lang prosess» – med ekstra trykk på a-en.

– Vi hadde mange samtaler, og det var mye følelser i sving. Det er forståelig, for mange har gjennom et langt liv knyttet identiteten til sin krets og sitt område. Det ville vi ta på alvor.

Avstandsfrykt
En av de sterkeste innvendingene mot omleggingen var at avstanden mellom ledelse og de lokale enhetene skulle bli for stor.

– Vi snakket mye om dette og oppdaget at nærheten til et kontor eller administrasjon er mindre viktig enn nærheten til mennesker. Dersom vi skal lykkes med å nå mennesker, er det derfor nærheten til folkene, ikke kontoret i seg selv, som er det sentrale.

Løsningen for NLM ble derfor å opprette en ny stillingstype de kalte områdearbeidere.

– Vi fokuserte sterkt på område- og forsamlingsarbeidere. De skulle ivareta tilstedeværelse der man mistet et kontor, sier Engås, som erkjenner at sentraliseringsfrykten mange kjente på, var helt legitim.

– NLM er i stor grad en bygdebevegelse. Ønsket om å legge om til regioner førte også med seg kontor i de større byene. Dermed berørte vi også noe av by-land-problematikken.

Liten debatt
Da saken til slutt nådde generalforsamlingen i 2009, skjedde det uten den store debatten.

– Tiden var overmoden for en endring, sier Øystein Engås.

Men jobben var ikke gjort med vedtaket. På mange måter var det da arbeidet startet. Det var mange praktiske grep som skulle tas, blant annet at to styrer skulle bli til ett, med interimsstyre i overgangsfasen.

– Vi brukte mye tid på å reise rundt og hjelpe til å jobbe oss sammen, sier Engås, som betegner omstillingen som vellykket.

Skjult nedleggelse
– Har du noe råd i gi til andre som vurderer en sammenslåing av kretser?

– Det viktigste er at folk forstår poenget med endringen som er på gang. Da må man først eie problemet sammen og deretter se at sammenslåing er løsningen. Hvis man ikke har en felles forståelse for dette, får man fort et problem, sier han og fortsetter:
– Alle er redd for at 1+1 blir mindre enn 2. Derfor er det viktig å vise at sammenslåing gir mer tilstedeværelse lokalt, da blir prosessen mindre truende. Faren er at man later som om en sammenslåing er noe positivt, mens man i praksis blir mindre til stede, og at man i praksis bygger ned, sier Engås.

– Er det noe du skulle ønsket var annerledes i deres prosess?

– Vi la mye av håpet vårt i områdearbeideren vi opprettet, og vi kunne brukt enda mer tid på å definere denne og vært tydeligere på at rollen er både krevende og krever oppfølging. Den er noe annet enn en omreisende forkynner og en forsamlingsleder, og vi jobber fortsatt med å definere rollen for områdearbeideren.

Resultatet
– Ifølge innstillingen som ble presentert generalforsamlingen, skulle administrasjonskostnadene reduseres fra 18,6 millioner kroner til 9,8 millioner kroner, tilsvarende 15-20 årsverk. Ble dette resultatet også i praksis?

– Det er kompliserte regnestykker, men vi ser absolutt en reell innsparing. Leie av kontorlokaler, maskinvare og selvsagt noen stillinger.

– Angående stillinger; ble mange oppsagt, eller fant man nye jobber til disse 15-20 årsverkene?

– Hele prosessen hadde som mål at ingen skulle sies opp. Det har en lykkes med. Flere områdebaserte arbeidere var også en målsetting, men her har vi fremdeles et stykke vei igjen, sier Øystein Engås.

Synergieffekter

/0 Kommentarer/i /av

Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon ser både fordeler og mulige ulemper med mer sentralstyring.

Sambåndet ba om en kommentar til utspillet fra Trond Fr. Johansen om et mer sentralstyrt ImF der kretsleddet ikke lenger er nødvendig. Administrasjonsleder Kenneth Hjortland (bildet) i Bergens Indremisjon presiserer at han uttaler seg for egen regning.

– Trond har noen kloke tanker. Slik vi er organisert i dag, finnes det samme kruttet opp mange steder i landet, sier Hjortland.

Sentralleddet
Fra tid til annen får han spørsmål om hvorfor ImF trenger et sentralledd.

– Det kan jo være oss storbyarrogante som tenker slik, vi har nemlig ressursene og korte reiseveier. Nettopp det at vi har dette på plass burde være et tankekors når vi i Sogn, noen få timer unna, har en helt annen virkelighet. Vår barne- og familieleder gjør for eksempel mye godt strategisk arbeid og utarbeider mange verktøy som Tronds disipler kunne nyttiggjort seg, men i ImF er det i liten grad kultur for utstrakt samarbeid over kretsgrensene.

– Jeg tror vi kunne hatt noen gode synergieffekter ved å bli mer sentralstyrt enn i dag. Nå ser jo jeg dette gjennom mine økonomisk/administrative briller. Det kan ses som en brannfakkel, mest fordi vi i kretsleddet er svært opptatt av vår frihet i mange spørsmål, påpeker Hjortland.

Fattigere
Administrasjonslederen er likevel ikke entydig om sentralstyring:
– Som organisasjon kan vi fort bli mer fattig. Nå er det plass til sånt som Bedehuskirken på Bryne, Betlehem i Bergen og Fredheim Arena i Sandnes, men også de små, tradisjonelle bedehusforsamlingene. Vi er ulike i tilnærming, men har samme mål og relativ lik teologi. Mister vi noe av det mangfoldet om vi blir sentralstyrt? En diamant skinner best når den har mange fasetter.

Hjortland tenker også at en ikke kan få et helhetlig bilde av dette ved å se på Sogn og Nordmøre isolert.

– Det vokser mye godt indremisjonsarbeid rundt i kretsene. Nordhordland har hatt en voldsom vekst, ImF Sør har gjort veldig mye bra, det skjer spennende ting i Rogaland. Det kan letes andre steder enn i strukturen for å finne årsaker til at arbeidet går trått i en krets, mener Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon.

Når to kretser blir til en

/2 Kommentarer/i /av

Flere ganger i ImFs historie har to kretser slått seg sammen til én. Det har noen steder ført til færre ansatte og mindre aktivitet.

De siste 15 årene har det vært fire kretssammenslåinger i ImF. I 1999 ble Romsdal Indremisjon og Nordmøre krets slått sammen til Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI). I 2003 ble Dalsfjord og Bremanger Indremisjon slått sammen med Sogn Indremisjon til Sogn og Fjordane indremisjon (se side 12-13). Noen år senere, i 2006, slo Øst- og Vest-Finnmark Indremisjon seg sammen til Finnmark Indremisjon, og sist ut er Sørlandets Indremisjonskrets og Flekkefjord Indremisjonskrets som i 2009 ble ImF Sør.

Folk og økonomi
− Flere steder falt bort som talersteder. Det var ikke lenger folk som kunne ta imot predikanter, og det kom få på møtene. Vi hadde heller ikke råd til å opprettholde to kretser, sier Odd Stock, mangeårig kretsstyremedlem og ildsjel i Øst-Finnmark, om bakgrunnen for sammenslåingen i Finnmark.
− Etter hvert ble det færre folk til styrer og komiteer. Økonomien spilte også inn. Slik forklarer Harald Skotheimsvik sammenslåingen mellom Romsdal og Nordmøre Krets. Han var kretssekretær i Nordmøre Krets før sammenslåingen. Etter sammenslåingen ble han distriktssekretær for Nordmøre, mens Kåre Eikrem ble kretsleder.

I Flekkefjord Indremisjonskrets var det i noen år snakk om mulig sammenslåing enten med ImF Rogaland eller Sørlandet Indremisjonskrets, før det ble sammenslåing med Sørlandet Indremisjonskrets. Også der var økonomi en viktig årsak.
− Det var vanskelig å få råd til å sende forkynnere, sier Bjørg Lilledrange, administrasjonsleder i Flekkefjord Indremisjonskrets frem til sammenslåingen.

Felles for sammenslåingene er altså både et ønske om å spare penger på administrasjon og å få tilgang på flere forkynnere. Lilledrange mener det har blitt resultatet i ImF Sør.
− Min erfaring med sammenslåingen er god. Vi hadde ikke så mange ansatte hos oss, men etter sammenslåingen fikk vi tilgang på flere forkynnere.

En nødløsning
I Nordmøre og Romsdal mener de å ha spart utgifter på sammenslåingen i 2006
− Det er rimeligere å drive én administrasjon enn to, og det er også blitt litt færre ansatte via naturlig avgang. Kontoret er i dag lokalisert til et leirsted, på den måten har vi redusert reiseutgiftene, forteller kontorfullmektig og forsamlingsleder Jan Inge Nasvik i NRI.

Skotheimsvik, som var kretsleder på Nordmøre før sammenslåingen, er mer spørrende til resultatet.
− Samarbeidet har fungert greit, men i det store og hele tror jeg ikke vi har vunnet noe med sammenslåingen. Den var en nødløsning. Det er blitt færre ansatte og redusert virksomhet. Det beste er å fortsette som en krets, hvis en klarer å opprettholde det man har av virksomhet, mener han og nevner et konkret eksempel på at det er blitt mindre aktivitet:
− I gamle Nordmøre krets hadde vi ungdomssekretær og barnearbeider. De reiste mye rundt til foreninger og lag og på skolebesøk. Det ble det slutt på etter sammenslåingen, sier Skotheimsvik.

Nasvik nyanserer dette noe:
− Det stemmer nok at det ble slutt på skolebesøkene. Det var fordi vi ikke lenger fikk komme inn i skolen. Men våre barne- og ungdomsarbeidere reiser fortsatt rundt til foreninger og lag. Etter sammenslåingen har de fått et større område å dekke, så den enkelte forening får kanskje ikke så ofte besøk, sier han. Samtidig peker han på at det er blitt færre foreninger og lag å besøke.

Større avstand og mindre kontakt mellom ansatte og lokale foreninger og lag var frykten også på Sørlandet.
− Folk var redd for at de skulle miste leirstedet, og at det skulle bli for stor avstand fra kretskontoret og de ansatte på kontoret til kretsen, forteller Lilledrange, som selv ikke har gjort den erfaringen.

Mer enn penger
Forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon er usikker på resultatet av sammenslåingen i Finnmark.
− Jeg opplevde at man var veldig fokusert på fordeler. Arbeidet slik det var før, var ikke noe å snakke om. Før var det Øst- og Vest-Finnmark, det var mindre og mer oversiktlig. Ulempen var at man var delt på midten. Regnestykket – hva man har spart på administrative utgifter – er fortsatt et stort spørsmål. Jeg er i tvil, sier han.

For Hansen mener regnestykket handler om mer enn penger.
− Det handler også om nærhet og kontakt mellom forkynnere og administrativt ansatte og lokale lag og foreninger. Den er veldig viktig. Ut fra det jeg ser fra andre organisasjoner med store regioner, virker det som om man lett kan bli fremmedgjort, sier han og understreker behovet for kontinuitet i arbeidet.

Odd Stock har litt andre erfaringer etter sammenslåingen i Finnmark.
− Jeg synes det fungerer veldig godt, og det fungerer administrativt. Etter sammenslåingen er det mer samarbeid mellom Øst- og Vest-Finnmark, sier Stock og er mer positiv til det som har skjedd i Finnmark etter sammenslåingen.

Etterlyser fusjonshjelp

/1 Comment/i /av

– Me er fleire små bedehuskrinsar rundt om i bygdene som vurderer å slå oss saman. Eg vil utfordra konkret; kan krinsen utarbeida retningslinjer for ein slik prosess?

Denne utfordringa kom frå Øystein Hellesøy under forhandlingsmøtet på Indremisjonssamskipnaden (IMS) sitt årsmøte i vår. Til sambåndet.no utdjupar han no ønsket:

– For oss er dette ei aktuell problemstilling, for me har tre bedehus som ligg ganske tett. Me har allereie eit samarbeid, men me har i nokre år snakka om å formalisera dette. Til ein slik prosess hadde det vore godt med litt hjelp.

KORT BILTUR
Dei tre bedehusa er Rosendal, Omvikedalen og Guddal- og Seimsfoss indremisjon. Ifølgje googlemaps.no rekk ein innom alle tre i løpet av ein kvarters biltur. Hellesøy ser for seg ein felles foreining som har ansvar for innhaldet som aktivitetar og arrangement. På den måten kan dei få eit meir samordna arbeid og lettare få med fleire unge familiar. Men det betyr ikkje at dei flyttar alt til eitt hus og legg ned dei to andre.

– Nei, me vil behalda eit lite husstyre på kvar plass, kanskje vil det òg vera naturleg å spreie aktiviteten. Men ein felles foreining gjer at me kan tenkja meir heilhet og samordna kreftene, seier han.

Kva han treng hjelp til frå krinsen, veit han eigentleg ikkje.

– Nei, det er jo noko av utfordringa. Me som står midt i dette og ikkje har gjort det før, ser ikkje alltid alle sider i ein slik prosess. Difor hadde det vore til god hjelp med ei form for handbok, seier Hellesøy og meiner han ikkje er aleine om dette behovet.

– Fleire kom bort til meg etter forhandlingsmøtet og meinte ideen var god, for dei stod midt oppi same situasjon.

– SJÅ LIKT
Krinsformann i IMS, Ingebrigt S. Sørfonn, synest også ideen er god, for i ein slik prosess er det nødvendig «å trø forsiktig, og då kan det vera viktig med hjelp utanfrå». På eit generelt grunnlag peiker han på to forhold ein ber med seg når mindre einingar går saman til noko større:

– For det fyrste er det viktig å sjå framover; kvar vil me hen og kvifor gjer vi dette. I tillegg er det nødvendig å visa respekt for det som er gjort før. Dette vil vera ei utfordring heile tida.

Kva ein slik manual skal innehalda, har heller ikkje han tenkt så mykje på når sambåndet.no spør.

– Men eg trur noko av det viktigtaste er at den tør å seie noko om dei vanskelege områda ein vil møta på i ein samanslåingsprosess. Den må gje dei involverte hjelp til å sjå kva som bør tenkjast på – og ikkje berre peika på gevinsten, seier Sørfonn.

– LYTTA LOKALT

krinsleiar Marit H. Ådnanes

krinsleiar Marit H. Ådnanes

Førebels har ikkje krinsen gjort noko meir med ønsket, fortel krinsleiar Marit Hårklau Ådnanes.

– Det kan godt hende me vil det etter kvart, men det er den berømte prioriteringa. Det er mange saker som krev tida i ein krins, seier Ådnanes med eit smil.

Ho utelukkar på ingen måte at det kan skje, men peikar på at det er mange sider i ein slik  fusjonsprosess, og at dei lokale tilhøva kan vera svært ulike frå stad til stad.

– Difor treng me som krinsleiing sjølv å læra av dei som står midt i dette, og lytta til deira erfaringar, seier Ådnanes – som også peiker på at dette kunne vore ei god sak å få hjelp frå sentralleddet med.

Generalsekretær Erik Furnes erkjenner at det ikkje har vore i hans tankar til no med ein slik manual.

– Men det betyr på ingen måte at dette er ein dårleg ide, seier han og viser til setninga i strategiplanen om at «vi vil stimulere til samarbeid over bedehusgrensene, og samanslåing der det er naturleg».

– Dette er i alle tilfelle ei sak der me treng spela tett på lag med krinsane, seier Furnes.

Les også: Kretsen i hendene på lokalforeningene

n-rosendal-foto-wikipedia-commend

Rosendal er administrasjonssenter i Kvinnherad kommune i Hordaland. Tettstaden har 768 innbyggjarar per 1. januar 2013. Foto: wikipedia.no – fri bruk.