Tag Archive for: Johannes Morken

FORTVILELSE: Johannes Morken kjenner daglig på fortvilelse over at kirken og troen blir misbrukt i krigen i Ukraina. ALLE FOTO: Brit Rønningen

Kirke på begge sider av en krig

/0 Kommentarer/i , /av

I skyggen av krigen i Ukraina har vi fått både en krigende og en lidende kirke. Johannes Morken i Stefanusalliansen kjenner daglig fortvilelse over misbruket av kirken og troen.

BERGEN: Kirken i Russland og Ukraina er tema for Kristent seniorakademi torsdag 16. februar i Bergens Indremisjon, og redaktør Johannes Morken i Stefanusalliansen skal belyse temaet. Det hele begynner med fellessangen «Guds menighet er jordens største under» av Ronald Fangen.

– Det er en fin sang å starte med, en sang om menigheten skrevet av Ronald Fangen i 1942 midt i 2. verdenskrig. Den er veldig relevant i dagens situasjon, sier Morken.

Han fremholder at det er kirker på begge sider av konflikten, både i Russland og i Ukraina. På den russiske siden finner vi en mektig ledelse i en stor kirke som støtter Russlands krigføring i Ukraina og på den andre siden noen modige prester som utfordrer denne støtten.

Russisk-ortodoks

Først gir Morken en kort oversikt over historien til den russisk-ortodokse kirken, en kirke som har 60 millioner medlemmer og er den største ortodokse kirken. Under tsaren var den russisk-ortodokse kirken en statskirke. I Sovjetunionen ble den russisk-ortodokse kirken forfulgt av kommunistregimet. Toppledelsen i kirken var KGB-styrt. Regimet prøvde å utrydde kirken. Etter jernteppets fall, på 1990-tallet, ble mange kirker åpnet igjen.

– I stedet for et oppgjør med forfølgelsen under kommunismen, kritiserte den russisk-ortodokse kirken Vestens verdier, fremstilte Vesten som fiende og ble mer og mer sentral i legitimeringen av regimet til Vladimir Putin. Kirken har fått en sterkere posisjon i statsapparat og hær, og Putin har knyttet sterkere bånd til kirken. Han vil ha en kraft som legitimerer hans visjon for Russland og hans makt. Patriark Kirill har gitt ham en ortodoks «himmel» over slagmark og undertrykkelse, forteller Morken.

Krigende
Dermed har en fått det Morken kaller «den krigende kirken». Patriark Kirill er overhodet for Moskva-patriarkatet i den russisk-ortodokse kirke og slik også øverste leder for «den krigende kirken». Morken nevner hvordan Kirill har erklært at Putin er innsatt av Gud, og at de som drar i krigen, blir syndfrie gjennom sitt offer.

– Når slikt sies midt under en brutal krig, kan det vanskelig tolkes som annet enn en velsignelse av krigen, sier Morken.

Han viser en Power point-presentasjon med bilde av militærkirken De væpnede styrkers katedral i Patriot-parken utenfor Moskva. Det er et av de største ortodokse kirkebygg i verden. Da den ble åpnet i juni 2020 med patriark Kirill og forsvarsminister Shoigu til stede, sa Kirill blant annet: «Hæren beskytter landet mot ytre og indre fiender» og «Det er samsvar mellom hærens verdier og kirkens verdier».

«Politiske offiserer»

– I 2007 sa Putin at ortodoksien gir den russiske staten intern trygghet, mens kjernevåpnene gir ekstern trygghet. Yegor Kholmogorov, en ortodoks skribent, skrev at for å forbli ortodoks, må Russland være en sterk atommakt, og for å være en sterk atommakt, må Russland være ortodoks, påpeker Morken.

Redaktøren i Stefanusalliansen viser til at i det russiske militæret, spesielt i atomstyrkene, leder geistlige så ofte aktiviteter for å styrke moralen og fremmer patriotismen at de spiller en rolle som nesten svarer til rollen som politiske offiserer hadde i Sovjettiden. De var ansvarlige for ideologisk utdannelse av tropper og for å sikre Kremls kontroll over militæret.

– Kirken har ritualer for å velsigne atomvåpen og en egen helgen for atomstyrkene, St Serafim, som var fredelig munk, forteller Morken og fremhever selvmotsigelsen i det.

MENING: Johannes Morken finner mening i å stå på den lidende kirkes side.

Blod på hendene
Som en motsetning til De væpnede styrkers katedral viser Morken bilde av Kristi oppstandelseskirke, en landsbykirke i Karabonovo 36 mil nord-øst for Moskva. Den ble brukt som lager og fjøs i Sovjettiden og ble pusset opp av presten Georgi Edelstein etter Sovjetunionens kollaps. Sammen med presten Ioann Burdin har han protestert mot krigen.

To dager etter krigen startet, 26. februar 2022, skrev de følgende: «Vi kan ikke lukke øynene og kalle svart for hvitt, ondt for godt og si at Abel sannsynligvis tok feil og provoserte sin eldre bror. Blodet til folket i Ukraina vil bli værende på hendene ikke bare til dem som styrer og soldatene som utfører ordre. Deres blod er på hendene til hver av oss som godkjenner denne militære operasjonen eller rett og slett forblir stille.»

Dømt

Da Burdin i en preken 6. mas 2022 fordømte krigen og minnet om budet «Du skal ikke drepe», kom politiet til kirken. Burdin ble dømt etter den nye loven som forbyr å diskreditere Russlands væpnede styrker, og han fikk en bot, tilsvarende en månedslønn, på 35.000 rubler eller 3500 kroner. Ved gjentagelse risikerer han flere år i fengsel. Han ble presset til å forlate jobben, og han prøver å forlate landet og få jobb i et annet land. Morken kaller Edelstein og Burdin representanter for den lidende kirken.

– Nina Belyayevas har også protestert mot krigen. Hun er baptist, og som lokalpolitiker protesterte hun i et kommunestyremøte i mars 2022. Der sa hun: «Å myrde andre mennesker (…) og invadere en annen stats territorium (…) har ikke noe med selvforsvar å gjøre (…) og har ingen ting til felles med kristen tro». Hun flyktet fra landet, fordi det hemmelige politiet FSB lette etter henne, sier Morken.

Kirken i Ukraina
Når han skal fortelle om kirken i Ukraina, starter han med den russiske okkupasjonen av Krym i 2014. Det førte til splitting i den russisk-ortodokse kirken i Ukraina i 2018. Det ble dannet en uavhengig ukrainsk ortodoks kirke som ble godkjent av Konstantinopel, den ukrainsk-ortodokse kirke, som står under Kiev patriarkatet. Denne kirken ble splittet fra Ukrainas ortodokse kirke som står under Moskva patriarkatet.

Kirill protesterte kraftig på splittelsen, og Putin kalte inn sikkerhetsrådet sitt. I de områdene som russisk-støttede styrker har kontrollert siden 2014, er det bare kirker under Moskva-patriarkatet som er blitt godkjent. Samme religionspolitikk kommer i nye okkuperte områder. Siden 24. februar 2022 er mer 500 gudshus ødelagt, en tredjedel av dem hører til evangelikale kirker som bare utgjør fem prosent av befolkningen.

Brudd på trosfrihet

– Vi ser alvorlige brudd på trosfriheten og andre menneskerettigheter inspirert og utført av russiske og russisk-støttete styrker, som mord, tortur, internering og bortføringer av religiøse leder og troende av mange religioner. Flere ikke-ortodokse gudshus er beslaglagt eller stengt av russiske soldater, og i Luhansk er flere bibliotek tømt for «ekstremistisk litteratur», ramser Morken opp.

Som eksempel trekker redaktøren frem den ortodokse presten Platon Danyshckuk fra en landsby i Kherson-regionen. Han ble arrestert og bortført av russiske soldater den 26. januar 2023. Det er ingen spor etter ham.

MØTELEDER: Helge Hove leder møtet i Kristent seniorakademi om kirken i Russland og Ukraina.

Mulig forbud
– Før krigen var trosfriheten i Ukrainas OK. Etter krigen har det vært spørsmål om å forby Ukrainas russisk-ortodokse kirke under Moskva-patriarkatet. President Zelenskij sa opprinnelig nei til forbud, men er senere blitt mer positiv, så sant et forbud er innenfor trosfriheten. I desember 2022 raidet de russisk-ortodokse flere klostre i jakten på spioner, forteller Morken.

Det foreligger nå et lovutkast som forbyr religiøse organisasjoner tilknyttet «sentre for innflytelse» med religiøse organisasjoner eller «herskende sentre» i Russland.

– Lovutkastet pålegger staten å bevise tilknytning i retten, og man må ha en ekspertuttalelse. Det er et mer moderat lovutkast enn to andre lovutkast med mer eksplisitt forbud mot Den russisk-ortodokse kirken, Moskva-patriarkatet. Loven kan bli vedtatt i mars, sier Morken og legger til:

– Vi må vokte trosfriheten i Ukraina både under og etter krigen.

Hans konklusjon er:

– Det blir store problemer når kirken knytter seg tett til politisk makt.

ENGASJERT: Eilif Haaland er en engasjert senior.

– Ta opp vårt kors
På spørsmål fra sambåndet.no om hva det gjør med troen å se at den blir misbrukt politisk til å legitimere krig, svarer Morken:

– Jeg kjenner daglig på fortvilelse over misbruket. Samtidig finner jeg mening i å stå på den lidende kirkes side. Vår oppgave er å ta opp vårt kors og hjelpe de som virkelig har et kors å bære.

En annen fra salen spør om hva krigen gjør med troen til ukrainere og om flere kommer til tro.

– Mange ukrainere søker gudshusene. Det er også et raseri mot den russisk-ortodokse kirkens toppledelse, og det er en konflikt med tanke på om en skal tillate den russisk-ortodokse kirken, siden den kirken definerer og velsigner krigen. Men kristne må også møte de som støtter krigen. Dessverre er den russisk-ortodokse kirken viklet inn i makt og militærmakt, svarer Morken.

INTERESSERT: Ingunn Fosse er interessert i i temaet den forfulgte kirken og forfulgte kristne.

Satsingsområde
Helge Hove leder dagens møte i Kristent seniorakademi.

– Vi kjører en serie om den forfulgte kirke, sier Hove når han skal forklare hvorfor de har invitert Johannes Morken til å snakke om kirken i Russland.

– Den forfulgte kirke er et satsingsområde for forsamlingen, og derfor har vi ansatt Bjørg Mæstad med blant ansvar for å formidle informasjon om den forfulgte kirke i verden, føyer Hove til.

Engasjement

Eilif Haaland og Ingunn Fosse er to som har tatt turen til dagens møte.

– Jeg synes det er et fint tiltak som løfter opp aktuelle tema og bidrar til bevisstgjøring om saker som bør engasjere kristne mennesker. Som seniorer er det flott at vi kan være engasjerte og ikke bare flate ut på sofaen, sier Haaland.

– Jeg går i forsamlingen, og jeg har tid til å gå på Kristent seniorakademi. Du får fellesskap, og du treffer andre i samme situasjon. Så er jeg interessert i temaet den forfulgte kirken og forfulgte kristne. Det er veldig fint å være her og få noe for tanken, sier Ingunn Fosse.

MÅ TA DEBATTEN: Sjølv om tilstanden for trusfridom er betydeleg verre andre stader i verda, som her i Nord-Irak, meiner Stefanusalliansens generalsekretær Ed Brown at det er viktig å diskutera trusfridom òg i Noreg, særleg med tanke på kva signal det sender til andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Må snakke om trusfridom – òg i Norge

/0 Kommentarer/i , /av

Slik verda fungerer i dag, meiner Stefanusalliansen det òg er viktig å diskutera kåret til trusfridommen i Noreg, korleis politikarar ordlegg seg og kva signal vi sender.

Då vinmonopola i Oslo fekk opna medan kyrkjene framleis måtte vera stengt, var det mange som reagerte på dette. Mellom dei var menneskerettsorganisasjonen Stefanusalliansen som vanlegvis er mest opptatt av å kjempa for trusfridom i land vi ikkje liker å bli samanlikna med når det gjeld menneskerettar.

I ein aviskronikk spør redaktør i Stefanusalliansen, Johannes Morken, om norske styresmakter – politiske og faglege – har hatt sterkt nok medvit om trusfridomen midt i smittevernet.

– Kan vi, når vi sterkt kritiserer andre land, samstundes seia at hos oss er alt vel, spør han.

Morken meiner det er på høg tid å spørja om inngrepa i troslivet har vore innanfor det som etter internasjonale konvensjonar er lovleg.

– Styresmakter har rett til å avgrensa utøving av trusfridomen for å sikra offentleg tryggleik, orden og helse eller fridomen for og rettane til andre menneske. Men tiltaka skal vera baserte i lov, dei skal vera nødvendige, og dei skal – ikkje minst – vera proporsjonale. Dei skal altså ikkje vera meir inngripande enn høgst nødvendig, skriv han.

Behov for å snakka om trusfridom

Til Kristelig Pressekontor fortel generalsekretær i Stefanusalliansen, Ed Brown, at det kan vera utfordrande å snakka om trusfridom i Norge når folk i andre delar av verda blir kidnappa, tvangskonverterte eller drepne for trua si.

– Det er ein av grunnane til at vi ikkje engasjerer oss så mykje her. Det er vanskeleg å ta opp ei sak som ikkje handlar om liv og død, når vi til dømes veit at kristne jenter i Pakistan blir bortførte, tvangsgifta og tvangskonverterast til islam, seier han, men legg til:

– Vi i Stefanusalliansen er kalla til å jobba for dei der ute. Derfor er det viktigaste for oss å sjå på dei tinga i politiske program her som kan ha negativ effekt der ute og som sender feil signal. Det er behov for å snakka om trusfridom i alle land, og Norge er ikkje noko unntak.

Brown medgir at det òg kan vera ei vanskeleg øving å vega smittevernhensyn opp mot retten til trusfridom og religionsutøving.

– I eit smittevernperspektiv er det veldig bra at ein stat kan overvaka og finna ut kor folk har vore for å minska spreiingsfaren, men det kan òg gå ut over individuelle fridommar som ytringsfridom, forsamlingsfridom og assosieringsrett. Alt dette kan påverka trusfridommen, seier han.

Nødvendig med høg tillit

Generalsekretæren peikar på at eit høgt tillitsnivå er avgjerande for å kunna bruka innskrenkande tiltak i smittevernet, men at tillitskulturen vi har i Norge, kan svekkast dersom tiltaka ikkje bli opplevd som rettferdige.

– Det er ein viktig debatt å ta. Er det riktig at eit idretts- eller kulturarrangement har hatt ei høgare grense for kor mange som kan delta enn det religiøse arrangementet har hatt? Det kan finnast gode grunnar, men dei må forklarast. Det ser ikkje bra ut når det opplevast som om religiøse grupper blir diskriminerte i forhold til andre grupper.

Brown seier det ikkje er sjølvsagt å ha eit så høgt tillitsnivå mellom folk og staten som vi har i Norge.

– Det betyr at ein har større moglegheiter for gode, opne debattar, og ein stoler på at innskrenkande tiltak ikkje blir varande over ein lengre periode. Det er ikkje tilfellet mange andre stader i verda. Eg stoler ikkje på at Kina eller Iran, når dei set i gang overvakande tiltak, vil fjerne dei når pandemien er over.

Kritiserer politisk kontrolliver

LEGITIMERER: Stefanusalliansens redaktør Johannes Morken meiner iveren til norske parti etter å kontrollera livssynssamfunn i verste fall kan legitimera maktbruken i andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Morken kritiserer i kronikken sin òg det han kallar ein urovekkjande kontrolliver retta mot norske trussamfunn og religiøse minoritetar frå fleire norske politiske parti.

– Det kan i verste fall også legitimera andre lands langt sterkare vilje til bruk av makt, skriv han

Også Stefanus-generalen reagerer på måten enkelte politiske parti i Norge ordlegg seg når det gjeld kontroll av trussamfunn. Han meiner trusfridom i Norge òg må sjåast i lys av situasjonen i andre land.

– Dersom vi hadde lese i eit partiprogram frå Kina at staten vil ha meir kontroll med troslivet, trur eg mange vilja tenka at dette ikkje er bra. Når vi får same ordlyd i ein norsk kontekst, sjølv om vi har mykje tillit, er det grunn til å stilla spørsmål, seier Brown til KPK.

Han trekker fram eit døme om å vilja greia ut og forby utanlandsk finansiering av trussamfunn.

– Dette veit vi har vorte brukt aktivt i Russland og India, og vi ser den negative effekten der folk blir stempla som landsforrædarar dersom ein får utanlandsk støtte. Eg forstår at ein ikkje vil legga til rette for terrorverksemd, som òg kan skje innanfor religiøse samfunn, men eg trur det finst andre måtar å hindra dette på enn å forby utanlandsk finansiering av trussamfunn tvers over, seier Brown og legg til:

– Dette står i kontrast til utviklinga i ein transnasjonal verd der alt, inkludert det religiøse livet, opererer på tvers av landegrenser. Kva om kristne i Norge ikkje kunne senda pengar til sine trossøsken i andre land? Eg trur dei fleste ville tenkt at det ikkje var greitt. KPK

FLYKTNINGAR: I denne flyktningleiren i Nord-Irak sit framleis tusenvis av jesidiar som flykta frå IS. Korleis skal dei verna seg dersom viruset spreier seg, spør Johannes Morken. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen.

Utanfor den mørke korona-skuggen

/0 Kommentarer/i , , /av

(Korona) KOMMENTAR Korleis skal vi bry oss, etter unntakstilstanden, for dei som alltid kjem sist i køen for hjelp i store kriser?

Det var den dagen krisa slo inn over oss, den dagen parolen ikkje lenger berre var handvask, den dagen viktige delar av samfunnet vart stengt. Folk fekk endå verre ting å frykta enn at dei vart jaga heim frå hyttene. Klarar helsevesenet denne krisa? Har vi eit arbeidsliv og eit kulturliv å gå til etter viruset?

Det var dagen for å bli positivt nærsynt – på ein ny måte: Vi skal bry oss ved å halda avstand, for livet og helsa til naboar, familie og kollegaer si skuld. Og folk bryr seg. Facebook er fullt av dugnadsånd.

Men korleis skal vi bry oss – etter unntakstilstanden? Det handlar ikkje berre om når vi får lov til å ta på folk igjen. I Syria og Irak sit folk framleis i flyktningleirar der viruset kan få «fritt leide» om det slepp laus. Irak har stengt ned viktige delar av samfunnslivet. Inn på Ninive-sletta der nokre tusen kristne som vart jaga av IS, har prøvd å byggja oppatt eit liv av ruinar, slepp no knapt nokon.

Korrupsjon og heltar
Libanon stengde skulane fleire veker før vi gjorde det. Koronaviruset lammar viktige delar av eit land der økonomien alt var på felgen. Halvannan millionar syriske flyktningar sit i tronge husvære i byane eller i kummerlege telt utanfor og kjenner på presset om å dra tilbake dit dei kom frå.

Viruset slo i Libanon til etter at store folkemengder i månader hadde teke til gatene for å protestera mot korrupte politikarar som deler makta etter kva religiøst samfunn dei høyrer til, utan å bry seg om folket dei skal tena.

PREST: Stefanusalliansen støttar arbeidet Fadi Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. FOTO: Stefanusalliansen

Eg fekk eit naudrop frå ein prest som har støtta demonstrantane. Fadi Daou refsar politikarane som nærsynt kjempar for seg og sine. Han hyllar dei heltemodige helsearbeidarane som kjempar for liv og helse for andre.

Stefanusalliansen støttar arbeidet Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. «Egoisme og arroganse er vegen til undergang», åtvarar Fadi Daou. Adressa hans er den politiske leiarskapen i Libanon. Men også vi bør lytta.

Alltid sist i køen
Det er ikkje sikkert at verda slik vi kjende den før koronaviruset, nokon gong kjem tilbake. Vi veit ikkje kor lenge virusfrykta sit i – og kor lang tid det tek før vi i Vesten har fått vaksine. Vaksinen kjem først til oss.

Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde

Det vi alltid veit, er at grupper som er undertrykte til vanleg, som urfolk og etniske mindretal, vert ekstra ramma i alle kriser. Dei er alltid sist i rekkja av dei som får hjelp. Religiøse minoritetar er også utsette for denne brutale mekanismen. Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde.

Kinas bruk av makt

Norske kyrkjer har avlyst gudstenester, prøvd seg fram på internett og kasta seg over telefonen for å trøysta dei redde. Dette har kinesiske kristne gjort i fleire veker. Kyrkjer i Wuhan, det kinesiske episenteret for viruset, har kjempa seg fram medan millionar av menneske har vore heilt innestengde. Prestar og pastorar har prøvd å halda kontakt med einsame menneske som kan ha hatt god grunn for panikk med virusfaren utanfor døra.

Vi har heia på Kina som hardhendt har slåss mot viruset. Legar og styresmakter i Vest ser med rette etter kva dei kan læra.

Men så veit vi også at Kina er eit brutalt diktatur, som har tradisjon for ein maktbruk for å sveisa att dørene til folk som bryt portforbodet. Hos oss har det også vore truga med sivilforsvar, politi, bøter og fengsel – fordi det er ein unntakstilstand.

Også i Kina er kampen mot viruset ein unntakstilstand. Men der er ikkje viljen til brutal makt nokon unntakstilstand, men dagleg politikk. Etter portforbodet vil kristne koma ut igjen til eit samfunn som vil vera endå meir overvaka enn i dag.

Regimet har bygt opp eit massivt overvakingsapparat, med kamera og ansiktsgjenkjenning. No kan kampen mot korona gje Xi Jinping eit ekstra påskot for meir overvaking både av menneske og virus. Vil eg bry meg?

Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet

Dei truande i Kina har lenge vore under press frå eit regime som vil undertrykkja all religion. Det er ingen grunn til å tru at forfølginga blir mindre. Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet.

Livet på heimekontoret

Vi er plikta til å kjenna etter om vi kan vera sjuke og gjera alt vi maktar for å verna dei sårbare mot smitte, for livet deira står på spel.

Men det er også fort gjort å bli så opptekne av korleis vi skal halda ut livet på heimekontoret at vi ikkje ofrar samvitsfangane i overfylte, smittefarlege iranske fengsel ein einaste tanke.

Akkurat medan eg skriv kjem dystre rapportar – om nye angrep på kyrkjer i Sudan og fleire målretta angrep på kyrkjeleiarar og familiane deira i Nigeria. Vi som har helse og arbeid har eit ansvar for også å følgja med på kva som skjer utanfor den mørke skuggen som koronaviruset legg over liva våre.