Innlegg

Fattige familier får ferietilbud

I dag samler ImF Rogaland familier som ikke selv har råd til å reise på ferie, til leir på Ognatun. Leiren er blant tiltakene som fikk støtte fra Evangeliseringsfondet.

Kretsleder Torgeir Lauvås er godt fornøyd med at nysatsingen ferieleir på Ognatun for fattige innvandrerfamilier er blant prosjektene som har fått støtte fra Indremisjonsforbundets Evangeliseringsfond i 2015. Ferieleiren som går av stabelen 6.-9. august, har fått 40 000 kroner fra fondet.

− Støtten er med på å gi oss mulighet til å lage en flott leir, sier kretsleder Torgeir Lauvås i ImF Rogaland til sambåndet.no.

Samarbeid med KIA
I flere år har Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA) i Rogaland hatt leir for innvandrere på forskjellige leirsteder.

– Vi har lyst til å bidra med ressurser inn mot flerkulturelle mennesker. ImF Rogaland har derfor inngått samarbeid med KIA. Vi skaffer en del ledere og er med og planlegger leiren, forteller Lauvås.

Det er første gang leiren er på Ognatun, og den er fullbooket med 83 deltakere fra 11 nasjoner. Fra før har samarbeidet handlet om julefeiring for innvandrere på Ognatun. Der har KIA kommet med rådgivning og kompetanse.

En nysatsing
− Hvorfor søkte dere om støtte fra Evangeliseringsfondet?

− For å få penger til å stille med ansatte på denne leiren og finansiere et arrangement for gjester som ikke kan betale for seg. Denne samarbeidsleiren er en nysatsing for oss ImF Rogaland, en satsing der vi vil gå inn med egne ressurser. Å møte de som har det vanskelig økonomisk og sosialt, er et viktig arbeid vi vil være med på. Det handler om fattige barnefamilier. Noen innvandrerfamilier har ikke råd til å reise, mens de fleste familier i Norge har råd til fine ferier til Danmark, Syden eller rundt om i verden.

Totalt 19 ledere er med på leiren.

− Hva betyr støtten fra evangeliseringsfondet for dette prosjektet?

− Det viser at dette er en satsing som ImF vil støtte opp om og vil være med på laget og heie frem, og det gjør at vi kan arrangere en flott leir. Vi skal ikke være sparsommelige. Nå har vi muligheter økonomisk, og vi har ressurser til å bruke ansatte i planlegging og gjennomføring. Uten pengene fra Evangeliseringsfondet hadde det vært mer begrenset hva vi kunne gjort, men satsingen hadde blitt gjennomført uansett, sier Lauvås.

Viktig arbeid
Prosjektet har ikke bare fått penger fra Evangeliseringsfondet. Både Bedehuskirken på Bryne og Barne- og familiedirektoratet har gått inn og støttet prosjektet.

− At vi har fått statlig tilskudd er vi stolte og takknemlige for, og det er som en velsignelse. Vi ser at dette er viktig arbeid, slår Lauvås fast.

Programmet for leiren er klart.

− Det blir bibelsamlinger, god mat og ulike aktiviteter. Sang, musikk og kulturelle innslag fra mange land vil også følge med, røper Torgeir Lauvås.

Åpner for den fremmede

Betlehem i Bergen er en ganske internasjonal forsamling. Beth Reistad er en av dem som tilrettelegger fellesskapet.

For ti år siden kom en gruppe flyktninger fra Sierra Leone helt tilfeldig inn på et møte i Betlehem i Bergen. De hadde flyktet fra krigen i hjemlandet. Nå ønsket å finne en menighet i Bergen, og hadde oppsøkt en kirke på en hverdag, men den var stengt. Noen fortalte dem at det var åpnet i Betlehem på søndag. I Betlehem traff de blant andre Beth Reistad.

Flyktningene fant sitt hjem i Betlehem, og Beth Reistad var med og åpnet opp fellesskapet for dem.

− Jeg er vokst opp med Betlehem. Foreldrene mine fant hverandre der. Jeg har vært frivillig der i forskjellige sammenhenger, forteller Beth.

Diakoni ute og hjemme.
Til vanlig jobber hun som jordmor på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus. I Betlehem har hun vært barneleder og er nå møtevert. For cirka tre år siden ble hun engasjert i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA).

− Jeg ble engasjert fordi jeg hadde afrikanske venner, og så ble jeg spurt om å være representant fra Betlehem til KIAs regionråd, sier Beth som også har et særskilt ansvar for å arrangere KIAs basar om høsten. Som om ikke det er nok, er Beth også med i misjonsforeningen Tanz.

− Foreningen begynte for å støtte en som reiste ut for Norsk Luthersk Misjonssamband til Tanzania. Vi støtter et litteraturprosjekt der. Så støtter vi også et barnehjem i Sierra Leone. En fra Sierra Leone som er med i Betlehem, har gitt oss kontakter til det barnehjemmet. Det er så på mote å legge ned misjonsforeninger. Men vi møtes hver tredje uke. Vi er ti damer i som møtes. Den gruppen er en fin måte å få inn nye kvinner i menigheten.

− Da er du på en måte med i diakonalt arbeid både ute og hjemme?

− Bergens Indremisjon har alltid vært opptatt av diakoni og av å se utover.

Viktig med vennskap.
− Hva slags erfaringer har du gjort deg i arbeidet i KIA?

− Folk har veldig ulik erfaringsbakgrunn, og det kan bli utfordrende. Noen har mye bagasje. Når KIA skal ha samlinger, er det ikke alltid vi klarer å begynne presis. Bare der er det ulike kulturer. Nye bekjente og venner er en berikelse. De er ikke noen som man må ta seg av som en sosial oppgave. Det handler om møtes på like fot og utvikle vennskap.

Et sterkt minne hun har fra arbeidet, var da fire av hennes afrikanske venner, fire ungdommer, ble døpt i Betlehem. Vennskap er i det hele tatt viktig for Beth. For henne kan diakoni også være samtale med venner.

− Å skaffe innvandrere venner er viktig for at de skal bli integrert i menigheter. Det er rart hvis våre menigheter ikke klarer å ta imot nye mennesker. Vi burde være de første til å gjøre det. Man får aldri for mange venner. Det er alltid plass til flere. Det handler om den enkeltes vilje til å åpne opp for nye mennesker.

Et større perspektiv
− Hva er det beste du har opplevd i KIA?

− Det gir større perspektiv. Blant annet får man innblikk i en gruppe menneskers situasjon, for eksempel hvordan det er å få avslag på asylsøknaden. Det gir et videre syn på livet når man møter mennesker som har krigserfaring. Vi bor på en grønn gren. Vi kan bli mer takknemlig og åpen. Det er en lottogevinst å bli født i dette landet.

− Og hva er det tøffeste?

− Det er tøft når noen av mine venner opplever vanskeligheter i møte med det norske offentlige systemet, det kan være med tanke på barnevern, Nav, UDI. Det er tungt å se at de sliter. Man står midt i mellom. Man er vokst opp med systemet og skjønner hvordan det fungerer. Samtidig skjønner man sine venner og ønsker å støtte dem. Noe av det systemet gjør, kan forsvares, noe kan ikke det.

Beth oppsummerer sine erfaringer med KIA og afrikanske venner slik:

− Vi trenger ikke reise til Afrika som misjonær. Det er mange mennesker som trenger hjelp i Norge, og det er mange behov her. Det kan virke som noen av de afrikanske kristne lever nærmere Gud enn det vi gjør, mens vi er mer blaserte og mette.