STRAUME: Det var Stefan Gustavsson som opplyste dette på et av foredragene i nettverket om apologetikk under ImFs første lederkonferanse, nærmere bestemt i november 2017. Dette var et av de nettverkene med flest deltakere på konferansen.

– «Spurte» finner vi hele 145 ganger i Det nye testamente (NT), og «svarte» er brukt så mange som 275 ganger, sa Gustavsson.

Trosforsvar
Her ligger det en kobling til ordet «apologetikk». Det stammer fra «kategoria», som betyr anklage, og «apologia», som betyr forsvar. Et annet norsk ord for apologetikk er «trosforsvar». «Apologia» finnes for øvrig 18 ganger i NT. Svenske Stefan Gustavsson er apologet, trosforsvarer, på heltid.

Gustavsson viste til Apg 17 om da Paulus var i Tessalonika. Fra v. 2 står det på norsk at apostelen «samtalte» med jødene «ut fra Skriftene». V. 3–4: «Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og stå opp fra de døde, og han sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias. Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinnene.»

Fornuft
I engelsk oversettelse (New International Version) brukes sterkere uttrykk som gjør at koblingen til apologetikk kommer enda tydeligere fram. Her brukes «reasoned» i stedet for «samtalte» i v. 2. Det betyr at Paulus «begrunnet» – ved bruk av fornuft – det han sa. I stedet for «la ut» og «viste» i v. 3 står det på engelsk «explaining» og «proving», som betyr at Paulus «forklarte» og «beviste» at Jesus måtte lide og stå opp igjen. I stedet for «forkynner» bruker den engelske oversettelsen «proclaiming», som indikerer at Paulus «proklamerte» eller «utropte» at Jesus var Messias. I v. 4 står det på norsk at noen ble «overbevist», mens engelsk har «persuaded», som betyr «overtalt».

– Det Paulus gjør her, er for det første å klargjøre Messias’ rolle og for det andre å presentere Jesus som Messias, sa Gustavsson.

Som nevnt i desembernummeret i 2017 legger Jesus til ordet «fornuft» når han i Mark 12,28–31 siterer fra blant annet 5. Mos 6,5 for å besvare spørsmålet om hva det største budet er: «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din fornuft (vår understrekning) og av all din makt».

– Jesus er verdenshistoriens mest innflytelsesrike person, proklamerte Gustavsson.

Ikke nøytralt
Den svenske apologeten fortsatte foredraget med å gå inn på historiene om Jesus i NT, det vi kaller for de fire evangeliene. Disse har blant annet vært anklaget for å være «trosdokumenter» i stedet for historieskriving, og at de er subjektive «propagandaskrifter».

– Men saken er den at det finnes ikke noe kildemateriale før 1700-tallet som er uten religiøse referanser. Og det finnes i det hele tatt ikke noe objektivt kildemateriale. Alle kilder har et perspektiv, erklærte Gustavsson.

Han brukte Sokrates som eksempel. Den greske filosofen antas å være født omkring 470 f.Kr. og død i 399 f.Kr. Sokrates skrev ikke noe selv, men fire andre gjorde det: Aristofanes (ca. 450 til ca. 385 f.Kr.) latterliggjorde Sokrates i skuespillet «Skyene». Sokrates’ venn, Xenofon (ca. 430 til ca. 355 f.Kr.), skriver om Sokrates 40 år etter. Platon (ca. 428 til ca. 348 f.Kr.) var Sokrates’ disippel og skriver om læremesteren sin. Aristoteles (384 f.Kr. til 322 f.Kr.) skrev også om Sokrates og var Platons elev. Ingen av kildene vi har om Sokrates, kan altså sies å være nøytrale eller objektive. Likevel avvises ikke Sokrates.

Biografier
I 1992 utga den britiske presten og professoren Richard Burridge boken «What are the Gospels» (Hva er evangeliene?).

– Burridge tok utgangspunkt i at evangeliene var trosdokumenter, men han fant i stedet ut at de passet med biografisjangeren fra antikken, sa Gustavsson.

At evangeliene er antikke biografier har siden utgivelsen av denne boken blitt etablert som en oppfatning forskere er enige om.

– Materialet i evangeliene kommer fra dem som vet hvem Jesus var, påpekte Gustavsson.

Troverdig
Men er det et problem at det er fire evangelier? Gustavsson trakk fram den romerske forfatteren Plutarchos (ca. 46 e.Kr til ca. 120 e.Kr.) som gjengir drapet på Cæsar i fem bøker ut fra ulike fortellerteknikker.

– Evangeliene er ikke motsetningsfylte. De kan bedømmes på samme måte som andre kilder fra antikken. De trenger ikke å leses ukritisk, men heller ikke overkritisk, poengterte Gustavsson.

Teksters troverdighet vurderes etter følgende kriterier:

• Datering: Jo eldre, desto bedre.
• Forfatteren: Hvordan har han fått sin informasjon?
• Antall: Hvor mange kilder kan påvises?
• Allmenne bekreftelser i teksten: Stemmer det overens med annen kunnskap?

– På alle disse fire punktene står evangeliene seg svært godt, erklærte Stefan Gustavsson.

På spørsmål om hva han mener om påståtte evangelietekster som har blitt kjent de senere år, som Judas og Thomas, viser Gustavsson til at mens de fire evangeliene som er med i Bibelen, er skrevet mellom 60- og 90-tallet, er de andre skrevet mellom 150 og 350 år etter Kristi fødsel. Det har betydning for troverdigheten.

Markus
Mot slutten av foredraget fikk den svenske apologeten en utfordring fra tilhørerne. I Bibelen 2011 vil man finne en fotnote hvor det gjøres oppmerksom på at v. 9–20 i Mark 16 ikke finnes i de eldste håndskriftene. Det gjelder for eksempel håndskriftene kalt Sinaiticus og Vaticanus. Det kan altså hevdes at den eldste evangelieteksten, Markus, slutter i v. 8 og dermed ikke har med at Jesus viste seg for disiplene etter oppstandelsen.

– I det eldste manuskriptet slutter det med v. 8, og det er åpenbart at v. 9–20 er skrevet i en annen litterær stil enn den øvrige hos Markus. Det kan også være en sammenfatning av hva Markus har skrevet, som er føyd til en stund etterpå. Men om disse versene var med i den opprinnelige teksten eller ikke, påvirker uansett ikke kristen tro, svarte Gustavsson.

Apologeten påpeker at oppstandelsen er med hos Markus selv om evangeliet skulle ende i v. 8, og at Jesu møter med disiplene er forutsagt. Etter å ha blitt presset litt, svarer han:

– Jeg tror personlig at Markus slutter av i v. 8.