Tag Archive for: nettleder

En stund siden korstogene

/6 Kommentarer/i /av

Mens muslimer flest har tatt klar avstand fra ugjerningene i København i helgen, er det en gruppe som i stedet ber dem om å "stå fast". Det er av sine egne man skal ha det.

Nettleder_PetterSøndag 15. februar sendte Hizb ut-Tahrir Skandinavien ut en pressemelding i forbindelse med drapene i København. Dette er, ifølge Store norske leksikon, en islamsk bevegelse, stiftet i Jerusalem i 1953, som arbeider for en verdensomspennende islamsk stat (kalifat). Bevegelsen maner til kamp mot «verdslige» og «u-islamske» regimer, men hevder selv å føre kampen med fredelige midler og benekter kontakt med andre islamske grupperinger. Ifølge den flerkulturelle avisen Utrop er gruppas danske fløy sterkt omstridt, og en av lederne deres er blant annet dømt for trusler mot tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen.

Les også blogg (åpnes i eget vindu): En meningsmakers bekjennelser

– Ingen rett

Medierepresentant Junes Kock forutser i pressemeldingen at politikere vil kreve at muslimer skal ta avstand fra det som skjedde, og at noen – «mere snedigt» – «vil hevde at ikke alle muslimer er ekstreme, men derimod er de en del af det danske fællesskab, så længe de går ind for sekularismen og ytringsfriheden. Begge reaktioner har i bund og grund samme formål. Muslimerne skal tvangssekulariseres, og enhver muslim, der nægter, og i stedet insisterer på de islamiske værdier og love, vil blive betragtet som en potentiel sikkerhedstrussel», skriver Kock.

Ifølge pressemeldingen prøver man i Danmark, gjennom avradikaliseringstiltak, å «tvangsfodre muslimer med sine vestlige værdier». Dette har man ingen rett til, ifølge pressemeldingen, fordi man «i nyere tid ikke har set mere død og ødelæggelse end den, der er forårsaget af vestlige tropper i demokratiets og liberalismens navn.» Det er Danmark og det øvrige Europas «blodige udenrigspolitik» og «hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa» som har ført til en «større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer».

«Det lykkedes dem at tage alt fra muslimerne, undtagen deres islam. Derfor insisterede man, under påskud af værdikamp, på at krænke det allerhelligste i Islam for at tvangssekularisere muslimerne. Man gentager så disse krænkelser gang på gang for at dræbe muslimernes stærke følelser for islam. Set i lyset af alt dette, er det vitalt, at vi som muslimer ikke tager afstand, men tværtimod sætter tingene i den rette kontekst. Det er de danske politikere og medier, der burde tage afstand fra den politik, som har skabt omstændigheder, der fører til had, trusler, voldelige overfald og i yderste konsekvens drab, uanset hvem ofrene måtte være. Vi, som muslimsk fællesskab, må under ingen omstændigheder bukke under for presset og acceptere præmissen om, at Islam er på anklagebænken», framholder medierepresentant Junes Kock.

Og det blir verre:

«De vestlige værdier er blandt årsagerne til problemet, og politikerne er udmærket klar over, at deres værdier er under pres. Ikke grundet en voldelig aktion i Indre By, da kugler ikke kan rokke det mindste ved værdier og overbevisninger. Nej, de vestlige værdiers selvmodsigelser og manglende evne til at skabe harmoniske samfund er efterhånden blevet tydelig for mange mennesker, ligesom det er blevet tydeligt, at de vestlige værdier og systemer har forårsaget menneskeheden enorme lidelser og katastrofer – heri ligger deres største krise. Tanker udfordres med tanker, så vi muslimer skal fortsætte med at bære de islamiske tanker og udfordre Vestens falske værdier og umenneskelige politik.»

På hodet

Å snu noe mer på hodet enn dette kan vel knapt være mulig. Det er altså de vestlige verdiene om demokrati og ytringsfrihet som er problemet, og det er lovprinsipper som har fungert i vestlige land i flere hundre år, som er utfordringen. Gode muslimer skal i stedet insistere på «de islamiske værdier og love». At disse inneholder prinsipper og tankeganger som er totalt fremmed for befolkningen i de land man har kommet til, ja, som er i strid med disse lands lover, synes uinteressant. Og de politikerne som i det lengste vil hevde at det store flertallet av muslimer er uenige med islamistene og vil respektere ytringsfriheten, får denne tanken kastet foraktfullt tilbake. Snakk om å bekrefte nesten enhver tenkelig fordom man kan ha mot muslimer!

Mot bakteppet av de bestialske handlingene til terroristene i «Islamsk stat», er det tvertimot Vestens militære tropper som er mest å klandre, ifølge pressemeldingen. Men den danske avisen Information skrev mandag at dersom terrorangrep i Europa de siste 10 årene rangeres etter antall drepte og sårede, har nesten alle de verste vært islamistiske.

Og hvilken «hård kurs» mot muslimene «i Danmark og Europa» er det Hizb ut-Tahrir har i tanken? Hvilke rettigheter er det muslimene er blitt hindret i å benytte seg av? Kanskje er det likevel en annen kurs som nå tvinger seg fram. Jyllands-Posten sammenfattet på lederplass i dag danske politikeres uttalelser til at «der er en slags krig i gang i Europa. Det er en krig på kultur og og værdier, men det er også en slags religionskrig. Det må vi indse, hvis vi skal kunne forsvare vores samfundsmodel».

– Ikke ofre

Avisens lederartikkel advarer mot å dyrke «klicheen om muslimske innvandrere som ofre» og motiser nesten ord for ord argumentasjonen i pressemeldingen fra den islamistiske bevegelsen: «Hvor ofte er den påstand ikke blevet gentaget i de seneste 10 år: Muhammed-tegningerne skulle bruges til at trampe på en forfulgt og udsat minoritet. Men de muslimske minoritetene i Vesten er ikke undertrykket eller forfulgt, framholder lederen: «Tværtimod har de – eller tager sig – flere rettigheder end så mange andre mindretal. Myten om, at Europas muslimer skulle være ”vor tids jøder”, er en simpel løgn, som ikke mindst venstrefløjen har holdt krampagtigt fast i».

Gode muslimer i Europa må, ifølge Hizb ut-Tahrir, «sætte tingene i den rette kontekst» og holde fast på «de islamiske tanker». Jyllands-Posten tar bladet fra munnen: «Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa», framholder lederskribenten. Og – ifølge pressemeldingen fra Hizb ut-Tahrir – skal muslimene heller ikke gjøre det. De skal holde fast på islam som en overveiende politisk religion, som ikke har klangbunn i Vesten.

– Israel på Europas side

Jyllands-Posten trekker også fram jødenes og Israels situasjon: «Måske var det på tide med en lidt klarere forståelse for, hvad de mange hårde kampagner mod den jødiske stat, Israel, fra brede kredse i Europa kan skabe grobund for. Ingen siger vel, at islamismens eliminatoriske antisemitisme alene kan læses ud af Koranen. Israel er faktisk entydigt på Europas side i kampen mod islamismen. Det er tid til besindelse», framholder avisen.

Vi må slutte med å unnskylde islamistisk vold i det 21. århundre ved å vise til korstogene på 1100- og 1200-tallet og at Vesten har svin på skogen i fortid og nåtid. Har ikke verden gått framover? Når argumenter møtes med automatvåpen, holder det ikke lenger å bare vente på neste gang det skjer.

Les mer: Drivkraften i religionen Lars Gule har ett poeng

 

 

Greit å være motstrøms?

/0 Kommentarer/i /av

Er det aksept eller dårlig korttidsminne som har ført til at nordmenns syn på Den norske kirke er nesten uendret etter homofili-vedtaket på årets Kirkemøte? Og kan en motstrømsbevegelse som ImF eventuelt lære noe av det?

Nettleder_PetterVårt Land topper i dag førstesiden sin med en undersøkelse der Norstat har stilt 1000 personer følgende spørsmål: «Har ditt syn på Den norske kirke endret seg i løpet av 2014?»

– 89 prosent svarer nei

– 8 prosent svarer at de har fått et mer negativt syn på kirken

– 4 prosent svarer at de har fått et mer positivt syn.

Vårt Land påpeker at homofilisaken sto sentralt under kirkemøtet i 2014. Ut fra undersøkelsen konkluderer avisen med at denne kontroversielle saken, der Kirkemøtet sa nei til både vigsels- og forbønnsliturgi for homofile par, har gjort lite eller ingenting med nordmenns syn på Den norske kirke (Dnk).

Dersom dette er riktig, er det positivt, kanskje til og med overraskende, basert på de sterkt negative reaksjonene som kom på Kirkemøtets avstemning 8. april i år. Dessverre tror jeg, i likhet med omdømmeeksepertene som kommenterer undersøkelsen overfor Vårt Land, at det ikke nødvendigvis er så enkelt.

Glemsomme?

For det første, og her står jeg foreløpig alene, gjelder det utformingen av selve spørsmålet i undersøkelsen (se ovenfor). Det er så åpent (og det er isolert sett bra) at det ikke leder folks tanker i noen bestemt retning. Vårt Land opplyser ikke når undersøkelsen ble foretatt, men jeg legger til grunn at det ble gjort lenge etter Kirkemøtet. Mye vann har runnet siden 8. april, og det folk har friskest i minne hva Dnk angår, er trolig «Salmeboka minutt for minutt» på NRK2. Denne happeningen vakte stort sett positive reaksjoner. Kan det rett og slett være slik at de som ble spurt, hadde glemt hele homofilidiskusjonen da de svarte på spørsmålet?

Stabilt

Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet mener tallene først og fremst viser at «folks oppfatning av Den norske kirke er veldig stabil».

– Forholdet til kirken er mer rotfestet enn preget av enkelthendelser i kirkens liv og støy om kontroversielle temaer, sier Johnsen.

Omdømmeundersøkelse

Jeg tror direktøren har mye rett i det. I en undersøkelse som TNS Gallup utførte for Indremisjonsforbundet (ImF) i februar 2012, fikk de 512 respondentene blant annet følgende spørsmål: «Har ditt syn på indremisjon endret seg i løpet av livet ditt?»

– 78 prosent valgte svaralternativet «nei, stort sett uendret»

– 16 prosent svarte «ja, til det mer negative»

– 7 prosent svarte «ja, til det mer positive».

TNS Gallup konkluderte utfra det med at «folks oppfatning av indremisjon er konstant».

Førstehåndserfaring

Professor Magne Supphellen ved NLA Høgskolen mener at homofilidebatten har passert «langt under radaren for folk flest», altså at mange av de som har svart i Vårt Land-undersøkelsen, rett og slett ikke fikk med seg den kontroversielle saken. Han får støtte fra PR-rådgiver Trond Albert Skjelbred i Nor PR. Supphellen mener at folks egne erfaringen med kirken og dens medarbeidere er det som teller for omdømmet, og at Dnk her har et stort potensial.

Her kan vi for øvrig trekke en linje til høstens debatt om strukturen i ImF, der påtroppende kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, anførte at det ikke er organisasjon, men organisme – folks erfaringer med ImF-folk – som er det viktigste for evnen til å skape gode relasjoner.

Greit å være konservativ?

Det finnes altså momenter som kan bidra til å svekke inntrykket av at respondentene i Vårt Land-undersøkelsen har fått med seg homofilidebatten, men ikke latt seg påvirke negativt av den i synet på Dnk. Men dersom vil et øyeblikk tar denne hypotesen på alvor, må det jo bety at folk i hovedsak synes det er greit at Kirkemøtet sa nei til liturgi-kravene fra de homofile og deres støttespillere – eller i alle fall at de ikke i veldig stor grad endret sitt syn på Dnk på grunn av dette vedtaket på Kirkemøtet.

Hvis det er tilfelle, må det gi frimodighet både til de konservative innen Dnk og til bevegelser som ImF. I en kommentar til lederartikkelen i Sambåndets desembernummer skriver Oskar Tveit bl.a. følgende: «Jeg oppfatter IMF som svært konservative, noe dere ikke legger skjul på. At man da opplever tilbakegang i antall bedehus, møter motstand når det gjelder bibelsyn, eller mangler mannlige ledere, kan vel ikke være noen overraskelse». Slik jeg tolker Tveit, mener han altså at ImFs konservative holdninger har negative følger for folks oppslutning om og vurdering av organisasjonen.

«Stemmer godt»

Kommentarene fra både Jens-Petter Johnsen og Magne Supphellen i dagens Vårt Land tilsier at det ikke er noen automatikk i det Tveit hevder. I samme retning trekker da også et annet spørsmål som ble stilt i den tidligere nevnte omdømmeundersøkelsen om ImF. Da folk ble bedt om å ta stilling til påstanden om at ImF er «mot homfilt partnerskap», sa 64 prosent at det «stemmer godt». 62 prosent svarte det samme på at ImF er «mot fri abort»,og 39 prosent mente det «stemmer godt» at ImF er «mot samboerskap». I alle disse (og flere andre) spørsmålene er ImF motstrøms, men sammenholder vi med spørsmålet om hvorvidt respondentenes syn på indremisjonen var endret fram til februar 2012, svarte altså nesten 8 av 10 at synet stort sett var uendret. Og debatten om abort, samboerskap og homofilt samliv har pågått i flere tiår.

Selv om folks korttidsminne kan være avkortet, kan vi kanskje likevel våge å si at omdømmet ikke nødvendigvis svekkes av å ha omstridte standpunktet – og jeg legger til – om noen noen skulle være bekymret for det.

 

 

Bibelen som sakte-tv? Ikkje ubetinga

/2 Kommentarer/i /av

NETT-LEIAR: Salme-maratonen i helga kan bli avløyst av Bibelen minutt for minutt, skriv Dagen fredag. Generalsekretær Ingeborg Mongstad-Kvammen i Bibelselskapet har alt lufta tanken for sakte-tv-ansvarleg i NRK, Thomas Hellum.

Nettleder_PetterEin skulle tru at ein indremisjonsmann ville ha jubla over tanken. For den er bibelsk, er den ikkje? «Ta deg særskilt av skriftlesinga» (1. Tim 4,13), «Lat Kristi ord få rikeleg rom hos dykk (Kol 3,16)».

Men eg skreiv på mikrobloggtenesta Twitter at eg er skeptisk. Kvifor det? Fordi det truleg ville ha blitt ei gjennomlesing utan at noko vart sagt om samanhengen enkeltversa står i, utan opplysning om at Gud har handla i historia på ulike måtar til ulike tider og overfor ulike folk.

Isolert sett står det mykje vondt og vanskeleg i Bibelen, særleg i Det gamle testamente. I sommar vart eg oppmoda av debattredaktøren i Vårt Land om å kommentera eit utspel mot ein cd frå Søndagsskolen Norge som til dømes dramatiserte situasjonen der kona til Potifar freistar å få Josef til å gjera seg skuldig i utruskap. Eg sa meg einig i at det ikkje var naudsynt å presentera denne historia for born ned i fireårsalder, og i alle fall ikkje utan forklaring.

Han som kom med utspelet, meinte at det ikkje var behov for å trekkja fram dei gammeltestamentlege førebileta på Jesus (som til dømes Josef) i det heile. Det fulgde eg han ikkje i, for me har fått ein heil bibel, men eg meinte at det med ein del tekstavsnitt ikkje er ideelt at dei blir lesne utan ei ramme rundt seg. Eg brukte høgtlesing på gater eller i handlesenter som døme. Kva om ein bibelukyndig som går forbi, høyrer om krig og nedslakting av menneske og trur at han med det har fått eit representativt bilete av Bibelen?

Eg tenkjer på same måte om forslaget om Bibelen minutt for minutt på NRK. Det er tydeleg at Mongstad-Kvammen ser føre seg meir enn berre lesing – ho snakkar om både rap-artistar, skodespealarar og teater, men ikkje noko om det eg tek opp her.

Når me kjem over vanskelege ting i Bibelen, og det gjer me alle, er det avgjerande at Bibelen får forklara seg sjølv ved hjelp av Den heilage ande og det lyset Han kan gje over skriftordet. Då kan ein ikkje berre lesa seg gjennom og forbi dei vanskelege avsnitta. Eg er redd for at verken rap eller skodespel kan bøta på det, og eg vil oppmoda Bibelselskapet om å gå litt saktare fram med dette i tanken.

I innlegget mitt i sommar siterte eg frå  Nehemias 8,8, og det har same relevans no: «Dei las opp frå Guds lovbok medan dei tolka og forklara det som vart lese, slik at folket skulle skjøna.» Resultatet kjem i vers 12: «Dei laga ein stor fest, for dei hadde skjøna det som vart sagt dei.»

Ein smule debatt om leiaren kan du lesa her. Skriv òg gjerne i kommentarfeltet under

 

 

Var kong Harald i fare?

/2 Kommentarer/i /av

Utgjorde 78 år gamle Per Kørner en fare for kong Harald i Tromsø domkirke søndag?

Nettleder_PetterDet må vi anta at polititjenestemennene fra Den kongelige politieskorte (DKP) har ment – ettersom to av dem grep inn da abortmotstander Per Kørner forsøkte å knele ned ved alterringen under    nattverden i Tromsø domkirke søndag, på gudstjenesten der Olav Øygard ble vigslet til biskop. Ifølge Aftenposten var det ingenting som tydet på at 78-årige Kørner forsøkte å få kontakt med kongen, som satt like ved alteret. Det er derfor naturlig å spørre hvilke vurderinger DKP gjorde da de fant det nødvendig å hinde Kørner i å be og geleide ham ut av kirken.

DKP er underlagt Oslo politidistrikt (altså ikke Det kongelige hoff) og utfører sin tjeneste i nært samarbeid med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Politimesteren i Oslo i henhold til gjeldende trusselvurdering. Er 78 år gamle geistlige abortmotstandere tatt inn i PSTs trusselvurderinger?

Det kan høres formalistisk ut, men i et rettssamfunn må lovens håndhevere ha hjemmel for å gripe inn med tvangstiltak overfor innbyggerne. Jeg tror alle er enige om at det bør være slik. Derfor mener jeg det ikke er irrelevant å stille dette spørsmålet.

Ifølge samme artikkel i Aftenposten (se lenken over) skjedde det samme for fem år siden da Halvor Nordhaug skulle innsettes som ny biskop i Bjørgvin. Man skulle tro at DKP hadde evaluert sin inngipen den gangen, og det stiller enda strengere krav til vurderingen deres nå.

– Jeg ønsker å utfordre kirken til å kjempe for de mest hjelpeløse i samfunnet, sa Per Kørner til Aftenposten etter utkastelsen fra domkirken. Var det denne «trusselen» DKP fant det nødvendig å reagere mot, trusselen mot samfunnets samvittighet?

Men hvor var i tilfelle hjemmelen for det?

De medierapportene jeg har lest, stiller ikke dette spørsmålet, snarere tvertimot. Det brukes uttrykk som at DKP «måtte» gripe inn, men at DKP likevel var så nådige at de «unnlot å varsle det lokale politiet».

– Det var ingen som ønsket å gjøre noe mer med saken, så da lar vi det bli med det, sa operasjonsleder Runar Fagerlund i Troms politidistrikt til Aftenposten. Ja, han kan kanskje være glad for det, Fagerlund. For hvilken straffverdig og straffbar handling er det å ville be stille i en kirke, selv om man er ikledd gul refleksvest?

Per Kørner ble fradømt sitt embete som sogneprest i Strandebarm i Hordaland på slutten av 80-tallet. Det fratar ham ikke retten til å søke alterringen.

Et Scanpix-fotografi viser at den nye biskopen så det som skjedde (se nederst i denne lenken). I sin preken advarte Øygard mot et menneskesyn som fører til at barn med Downs syndrom ikke blir født.

Men få måneder etter Børre Knudsens død er tydeligvis ingenting endret: Ut med abortmotstanderne. De truer samvittigheten vår.  Og så kan vi jo alltids gjemme oss bak at kongen måtte beskyttes mot en jevnaldrende.

Saken ble også, etter avtale, publisert på dagen.no 10. november (og i papirutgaven dagen etter). Der ble det også en del debatt rundt innlegget.

 

Utvannet familiebegrep nedstemt

/0 Kommentarer/i , /av

Så ble det likevel ikke flertall for å ta inn familiebegrepet i Grunnloven. Men slik saken etter hvert framstår, var det kanskje like greit.

Nettleder_PetterEn eneste stemme manglet da Stortinget behandlet saken i kveld. Den noe uvanlige alliansen mellom KrF Ap, SV, Miljøpartiet De Grønne, Frp og Sp samlet ikke to tredjedels flertall. Alliansen oppsto som kjent da KrF tirsdag 6. mai skiftet standpunkt i spørsmålet om modernisering av originalspråket i Grunnloven, mot at de nevnte partiene skulle støtte KrF på å få visse formuleringer inn i grunnlovsteksten. Partiet jublet over å ha vunnet en seier her, og Sambåndet ga det ros, men KrF gjorde altså opp regning uten vert hva familiebegrepet angikk. Høyre og Venstre satte seg imot å ta inn i Grunnloven at «familien er en grunnleggende enhet i samfunnet».

Umiddelbart kunne man være skuffet over at Høyre, som er et konservativt parti som ideologisk sett vil «forandre for å bevare», ikke kunne være med på det. Men som vi også påpekte i den nettlederen som nå er gjort til skamme (se lenken over), regnet vi med at det ville komme diskusjoner om hvordan familiebegrepet skulle defineres. Høyres våpendrager i saken, Michael Tetzschner, påpeker overfor Vårt Land at KrF etter hvert var villig til å definere «familien» så vidt at han mener selve begrepet ble «utvasket». Ifølge Vårt Land ville KrF inkludere både homofile og lesbiske foreldre i «familien», og KrFU-leder Emil Andre Erstad vurderer det slik: – Ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, foreldre med fosterbarn og enslige, aleneforeldre med mer kan ses på som en familie.

Med et så utvidet – og ikke-kommunisert – familiebegrep fra KrFs side forsvant det meste av hensikten med å ta uttrykket inn i Grunnloven, og man forstår mer av hvilke partier som var for og imot. At KrF nå ser på «familie» som svært mye mer enn mor, far og barn, er et tankekors.

Syn i Sambåndet

/0 Kommentarer/i /av

«Jeg lurte på hva slags syn Sambåndet har på Israel. Tar dere avstand fra erstatningsteologi?» Spørsmålet kom på e-post for en stund siden og var stilet til undertegnede som medieleder og redaktør.

Personlig var jeg ikke i tvil om svaret (et klart «ja»), men jeg visste at det ikke var skrevet noe om dette på leder- eller kommentarplass  i min tid som bladredaktør. Derfor måtte jeg undersøke om andre redaktører hadde ment noe om dette, og det hadde generalsekretær og ansvarlig redaktør Erik Furnes gjort. I en kommentarartikkel 16. mars 2011 skriver Furnes blant annet: «Personlig tror jeg at landløftene står ved lag.»

Dermed var svaret klart: Ja, Sambåndet tar avstand fra erstatningsteologi, som altså er tanken om at de konkrete løftene til Israel i Bibelen, kan åndeliggjøres og overføres på den kristne menigheten.

Når et redaksjonelt organ som en avis eller et blad, tar stilling til noe på lederplass, eller i en kommentarartikkel signert av en redaktør, betyr det at det aktuelle organet har fått et syn på saken, et standpunkt som avisen eller bladet hefter for. Det betyr ikke at det ikke kan komme på trykk utsagn fra utenforstående kilder som bryter med dette synet, men disse utsagnene er ikke et uttrykk for hva det aktuelle organet står for. Det betyr heller ikke at andre medlemmer av redaksjonen ikke kan gi uttrykk for et differensiert syn i signerte kommentarartikler, men det vil da bare hefte for den som skriver, ikke bladet som sådan. Dette kan høres formalistisk ut, men slik må det være for nettopp å skape klarhet i om avisen eller bladet som sådan har et standpunkt.

I dette nummeret markerer Sambåndet, igjen ved generalsekretær og ansvarlig redaktør Erik Furnes, et syn på Bibelens autoritet. Det skjer i den utvidede temaseksjonen i kommentarartikkelen «Kva formar og påverkar vårt bibelsyn?». De tankene som her kommer fram, deler undertegnede fullt ut, og Sambåndets redaktørkollegium står dermed også samlet i saken. Artikkelen ble først publisert på Furnes’ blogg på nettstedet imf.no 2. januar, deretter i avisen Dagen 3. januar, og på ImFs Arbeidermøte samtidig ble det gitt anledning til å kommentere den. Ettersom Furnes altså også er generalsekretær i ImF, er denne artikkelen også det nærmeste organisasjonen kommer til å ha et bibelsyn.

Dette skrittet er foranlediget av debatten rundt bibelsynet på den delvis ImF-eide NLA Høgskolen. I temaseksjonen for øvrig (se side 9-17) går vi inn i denne saken. Ikke fordi Sambåndet er enig/uenig i alt som kildene våre sier, men fordi vi antar at det har våre leseres interesse. God lesing.

Les også: Det vi mener, og det vi skriver om

 

1983 i reprise?

/0 Kommentarer/i /av

NETTLEDER: Kommer KrF og Venstre til å holde seg utenfor regjeringen, eller vil de ønske å ta plass ved kongens bord i løpet av perioden?

Nettleder_PetterKrF og Venstre valgte mandag kveld ikke å gå inn i reelle regjeringsforhandlinger med Høyre og Frp. De to sistnevnte partiene vil nå danne en mindretallsregjering med støtte fra KrF og Venstre i stortingssalen.

12 dager med sonderinger var likevel ikke resultatløse. De endte med en samarbeidsavtale mellom de fire partiene som sentralstyremedlem Karl Johan Hallaråker i KrF overfor sambåndet.no beskriver som historisk og inneholdende mange KrF-seire (se egen sak), og han påpeker at de fire partene står nærmere hverandre nå enn før valget.

Når KrF og Venstre likevel valgte å stå utenfor regjeringen, er det med henvisning til den litt ulne «helheten». Den politiske avstanden er der fremdeles. Frp fikk eksempelvis gjennomslag for lukkede asylmottak.

Et svært aktuelt spørsmål nå er om vi kan komme til å se en parallel til det som skjedde på 1980-tallet. I 1981 dannet Kåre Willoch og Høyre regjering alene, med KrF og Sp som støttepartier. Det å skulle være med på å administrere abortloven var da saken som gjorde det for vanskelig for KrF å gå i regjering. To år senere valgte likevel KrF og Sp å gå inn i regjeringen, som satt til den ble felt i Stortinget – av Frp – i 1986 på innføring av bensinavgift.

Avtalen som mandag kveld ble underskrevet av Høyre, Frp, KrF og Venstre, inneholder en paragraf om at regjeringen kan bli utvidet senere. Det vil nok fremdeles være påtroppende statsminister Erna Solbergs mål med tanke på neste valg. Det blir interessant å følge med på om det vil skje.

Les også samlesaken om det sambåndet.no har skrevet om valget og regjeringsspørsmålet