Innlegg

Guds åpenbaring

Paulus skriver at han "står i gjeld" når det gjelder å forkynne evangeliet om Guds sannhet og rettferdighet. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatt kall, skriver Sambåndet på lederplass.

Som kristne tror vi på en Gud som har åpenbart seg for sin skapning. Paulus utlegger i Romerbrevet at det har Gud gjort gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den allmenne skjer gjennom skaperverket (Rom 1,20) og samvittigheten (Rom 2,14–15). Den spesielle er gjennom Jesus og Bibelen (Rom 1,16 –17).

Gud lar oss her også få vite at den allmenne åpenbaringen av Ham er universell – gitt til alle. Den har vært «synlig fra verdens skapelse av». Mennesket er skapt i hans bilde – Gud avbilder seg i oss – til samfunn med Ham. Mennesket ble gitt to store oppdrag – å forvalte og tjene skaperverket (1. Mos 1,26–28) og å bringe Guds budskap ut til alle folkeslag (Matt 28,19–20).

Så vet vi hvordan det gikk med vår stamfar. «(…) vi vendte oss hver til sin vei», som Jesaja uttrykker det (53,6). Det overrasket ikke Gud, og det forandret ikke Hans allmenne åpenbaring. Den ble gitt «for at de skal være uten unnskyldning», forklarer Paulus (Rom 1,20b). Dette stiller mennesket på valg. Vi må velge mellom Guds vrede, som blir «åpenbart fra himmelen over (…) mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18), og Guds rettferdighet i og med evangeliet om Jesus.

Vi må velge mellom Guds vrede og Guds rettferdighet

For mennesker som gjennom historien har valgt og velger Guds frede, skjer altså ikke det fordi de ikke har sannheten om Gud – den er åpenbart for dem på minst én av de to måtene vi har nevnt. Følgen av å holde sannheten nede for seg selv, er synd, først og fremst gjennom avgudsdyrkelse av ulik slag og karakter (Rom 1,23), men også gjennom en rekke andre synder som vi også ser rundt oss i dag. Historisk sett «overgav også Gud dem i deres hjerters lyster» (Rom 1,24 ff) – ikke for at de skulle og måtte synde, men for at Gud skulle vise at en fravendt menneskeslekt ikke blir god eller gjør godt i seg selv.

Det er talende at Paulus, i forkant av denne mektige undervisningen, skriver at han «står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise» (Rom 1,14–15). Gjelden besto i å forkynne evangeliet, det som tilbyr Guds rettferdighet i stedet for Hans vrede. I dette ligger også Indremisjonsforbundets store og fortsatte kall – å forkynne til tro om Ham som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1. Tim 2,4).   

Staten må bruke sverdet

Bibelen gir ingen støtte til den tilsynelatende hjelpeløse og naive holdningen som fortsatt preger vestlige myndigheter og meningsbærere i møte med terroren.

Fredag ettermiddag ble fire mennesker drept og 15 skadet i et terrorangrep i vårt naboland Sverige. Lørdag ble en 17 år gammel gutt pågrepet i Oslo og siktet for ulovlig befatning med eksplosivt materiale. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har valgt å oppjustere terrortrusselen i Norge fra «mulig» til «sannsynlig». Palmesøndag ble minst 43 mennesker drept og over 100 skadet i bombeattentat mot to kristne kirker i Egypt. Hvordan skal myndighetene møte dette?

Jeg har de siste to årene grepet til pennen noen ganger i forbindelse med terrorangrep. Jeg har i hovedsak gjort det på min private blogg, Olsen-bloggen, som jeg opprettet før jeg ble ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF). Tanken var at noen kanskje ville oppleve det som feil at jeg brukte ImF-areanaer til å fremme synspunkter som ikke er direkte knyttet til kristenliv. Jeg tror imidlertid at tiden er kommet for å løfte terrorsaken inn i et bibelsk perspektiv.

Jeg tror tiden er kommet for å løfte terrorsaken inn i et bibelsk perspektiv

Det som gir meg grunn til å tenke slik, er det jeg mener er en defensiv og ubibelsk holdning hos myndigheter, eksperter og meningsbærere med tanke på hvordan vi i Vesten skal stille oss til terrorangrepene, ikke minst det jeg i en bloggpost i fjor beskrev som den nye, enkle terroren der man bruker biler til å ramme menneskemengder. 24. mars, få dager etter terrorangrepet i London, uttalte eksempelvis BI-professor Nick Sitter til avisen Vårt Land at «i åpne samfunn er slike angrep (med biler, min anm.) nærmest umulig å forhindre» og at de mest effektive tiltakene er «å ha stor og god beredskap som settes inn når slik terror rammer». Dette er bare ett eksempel på utsagn som etter mitt syn har som konsekvens at myndighetene ikke treffer nødvendige – og fullt mulige – praktiske tiltak, noe jeg har skrevet om både på Olsen-bloggen og på Verdidebatt.

En bibeltekst jeg helt klart mener er relevant her, finnes i kapittel 13 i Romerbrevet

En bibeltekst jeg helt klart mener er relevant her, finnes i kapittel 13 i Romerbrevet. Her omtaler Paulus forholdet til øvrigheten eller de statlige myndighetene. «Hver og en skal underordne seg de myndighetene han har over seg» (v.1a), innleder Paulus med. Dette gjelder både kristne og ikke-kristne og er en plikt som påhviler oss som borgere av et lovordnet samfunn.

Paulus fortsetter med en begrunnelse for lydighet: «For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud» (v.1b). Jeg tror ikke dette nødvendigvis betyr at øvrighetspersonene er kristne, eller at deres styreform er den rette, men – som Adolf Bjerkreim skriver i sin kommentar til Romerbrevet («Guds nådes dyp») – at øvrigheten som sådan er av Gud. Gud forordner det slik at det skal være en myndighet. Dermed er det maktoverdragelsen, ikke personene, som er av Gud (jf. den ugudelige kong Nebukadnesar i Jeremias 27,6). Myndighetene kan gjøre ting som er feil i Guds øyne.

Den bærer jo ikke sverdet for ingenting

Mer kunne vært sagt om dette, men vi hopper til v. 3-6: «For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. (…) For den (øvrigheten, min anm.) er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. (…) Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette.»

Dette er, som også Bjerkreim skriver, Guds tanke med øvrighetsordningen. Og forutsetningen er altså at myndighetene straffer det onde og fremmer det gode. I motsatt fall, eller dersom myndighetene fornekter eller går ut over den gudgitte oppgaven, har ikke myndighetene krav på troende menneskers lydighet.  

Myndighetene har ikke bare en rett, men faktisk en gudgitt plikt, til å benytte sverdet

Myndighetene bærer ikke sverdet for ingenting, påpeker altså Paulus, og her ligger det to ting. For det første har myndightene sverd, som her symboliserer at de har sanksjonsmyndighet, og for det skal de utøve denne sanksjonsmyndigheten i form av å straffe det onde og forsvare det gode.

Jeg mener som sagt at dette har en klar adresse også til den situasjonen de vestlige land – og kristne minoriteter i andre deler av verden – nå befinner seg i: Terrorangrep er utvilsomt av det onde – uansett hvilke motiv man forsøker å gi dem. Da har myndighetene ikke bare en rett, men faktisk en gudgitt plikt, til å benytte sverdet. Da kan de ikke bare konsentrere seg om å komme til unnsetning når en terrorhandling har skjedd, men de må gjøre alt som står i deres makt for å unngå at de skjer. Hva de umiddelbart kan gjøre, er – som jeg tidligere har skrevet om – å sette opp fysiske sperringer inn til gågater og åpne steder der folk samles. Det finnes arkitektoniske retningslinjer for hvordan dette kan gjøres uten at bysentra blir seende ut som festningsverk. Penger må være det minste problemet når man står overfor meningsløse drap på sakesløse mennesker, skapt i Guds bilde.

Det er, for igjen å låne ord fra Paulus, derfor vi betaler skatt.