Under digitalt European Leadership Forum i mai i år hadde den svenske apologeten Stefan Gustavsson, som har gjestet ImFs lederkonferanse, et seminar om dette som jeg deltok på. Denne artikkelen er den første av flere som bygger på det jeg lærte på dette seminaret. Senere skal vi blant annet se identitetspolitikken i et evangelisk perspektiv.

Gustavsson definerer identitetspolitikk som en politisk tilnærming der mennesker samler seg på bakgrunn av spesifikke identitetsfaktorer, og former eksklusive allianser. Eksempler på slike faktorer er religion, folkeslag og sosial bakgrunn eller samfunnsklasse. Som fenomen er ikke dette nytt, men vi ser det nå i en ny og mer variert form. Selve betegnelsen identitetspolitikk ble først brukt i USA på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i identitetspolitikken har det utviklet seg en rekke nye (engelske) ord som ikke engang har fått gode norske oversettelser. Vi hører snakk om skeiv (queer) teori, kjønnsstudier, utestengingskultur (cancel culture), Black Lives Matter og woke (å være våken for etnisk og sosial rettferdighet). Personene som bruker disse ordene, gjør det på bakgrunn av en tanke om undertrykkelse. De ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet slik de ser det, og det hele spiller seg ut i et opphetet klima som gjør det vanskelig å diskutere de ulike temaene på en konstruktiv måte.

Identitetspolitikk springer, ifølge den svenske apologeten, ut av en overraskende sammensmeltning av to bevegelser: marxisme og postmodernisme. Grunnleggeren av marxismen, Karl Marx (1818–1883), analyserte samfunnet som en konflikt mellom to grupper. På den ene siden kapitalistene eller borgerskapet, som eide produksjonsmidlene, og på den andre siden proletariatet eller arbeiderne, som ble undertrykket av kapitalistene. Dette kunne bare endres gjennom en voldelig revolusjon.

En slik revolusjon skjedde i Russland (i 1917), men ikke i Vest-Europa. I et italiensk fengsel satt filosofen Antonio Gramsci (1891–1937) og skrev i noen notatbøker, som ble publisert etter hans død. Slik Gramsci så det, hadde borgerskapet utviklet en hegemonisk eller førende kultur med verdier og normer som ble sett på som sunn fornuft for alle mennesker i Vesten og fungerte undertrykkende. Dette opprettholdt tingenes tilstand slik at arbeiderne ikke så behovet for en voldelig revolusjon. Gramscis teorier forandret marxistisk tenkning.

Herbert Marcuse (1898–1979) fortsatte i Gramscis fotospor. Den tysk-amerikanske filosofen og sosiologen mente at det velstående samfunnet undertrykket mennesker, til og med dem som var relativt suksessfulle. Revolusjonen ville ikke komme gjennom arbeiderklassen, som var bundet av den hegemoniske kulturen, men gjennom en blanding av akademiske aktivister som han selv, og outsiderne, de som ennå ikke var integrert i den førende kulturen. Sammen kunne disse to gruppene forandre samfunnet, mente Marcuse.

Den tyske sosiologen Rudi Dutschke (1940–1979) er tillagt sitatet «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Han mente at dersom de to foregående hadde rett, måtte man ta kontrollen over de institusjonene som produserer de ideene som skaper det hegemoniske systemet. De viktigste av disse institusjonene var, ifølge Dutschke, undervisning, mediene og sosialarbeiderne. Ved å ta over disse kunne man produsere noe nytt og forandre samfunnet. På dette punktet kan vi for alvor begynne å kjenne oss igjen i vår egen tid.

Les også: Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Den nålevende amerikanske feministen Carol Hanisch (født i 1942) er koblet til et annet sitat – «Det personlige er politisk». Sammen med andre kvinner organisert i små grupper, erklærte hun at «personlige problemer er politiske problemer». (I parentes bemerket sa pensjonert teologiprofessor Halvor Moxnes i minnetalen etter den avdøde homoaktivisten Kim Friele at «det politiske må være personlig», Verdidebatt 06.12.21). Dette ledet til at folk begynte å se på politikk som frelseren, og politikk ble utvidet til å inkludere alle ting. Alle personlige problemer og dilemmaer må ha en politisk løsning. Dette ser vi tydelig utspille seg i dag.

En sjette person som kan knyttes til marxistisk tenkning, er Kimberlé Crenshaw, født i 1959. Den amerikanske advokaten og filosofen har oppfunnet begrepet «interseksjonalitet». En persons sosiale og politiske identiteter, så som kjønn, klasse, seksualitet, folkeslag, religion, funksjonshemning, utseende, høyde osv., møtes og skaper ulike måter av diskriminering og privilegier. Man har et hierarki, og lavt i dette vil typisk en svart, lesbisk, funksjonshemmet, muslimsk kvinne være, ifølge Crenshaw. Alle bringer vi med oss mange ulike identiteter, og de som er på toppen av hierarkiet, utnytter og undertrykker de som er under dem. Og dette kan bare bli forstått med bakgrunn i levd erfaring. Det er bare en person som har erfart en spesiell identitet, som kan snakke for den gruppen.

Denne marxistisk inspirerte tenkningen har, slik Stefan Gustavsson analyserer det, i vår tid slått seg sammen med en annen strøm, nemlig postmodernismen. Her finner vi også en analyse av makt og undertrykkelse. Det handler om dekonstruksjon eller nedbryting av tradisjoner og hierarkier. Det legges stor vekt på språk, og vi ser i dagens kulturelle trender hvor viktig det er å bruke de riktige ordene. I postmodernismen er subjektivitet – jeg-et – det eneste mulige ståstedet. Det finnes ikke noen objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Hvordan skal vi forholde oss til denne tenkningen? Det blir tema for neste artikkel om identitetspolitikken.