Innlegg

Den smertefulle friheten

Ytringer i Vesten kan føre til at kristne i den sørlige verden blir drept. Hva betyr det for praktiseringen av ytringsfriheten?

Nettleder_PetterFredag formiddag kunne vi lytte til sjefredaktør Gerard Biard i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo på arrangementet Arendalsuka. Temaet var satt til «Ytringens pris», og talen kan i sin helhet leses her (lenke til Aftenposten åpnes i eget vindu). Få kan med større legitimitet snakke om dette enn ham. Biard mistet flere kolleger da islamister 7. januar i år gikk til angrep på redaksjonslokalet og drepte 12 mennesker. (Biard var på et møte i London da det skjedde.)

Som redaktør for Sambåndet er eg enig i mye av det Biard sa. Men ett punkt skulle jeg gjerne ha fått ham til å utdype. Vi tar med et sitat fra talen: «Det er sant at i vår tid med internett, Facebook og Twitter, ja, globaliseringen av informasjon, kan det som sies i Arendal, høres i Mazâr-e Charîf. Må man som journalist eller karikaturtegner alltid tenke på at våre tekster og tegninger kan sjokkere noen et eller annet sted i verden? I så fall blir det veldig vanskelig med meningsjournalistikk. Da må man ikke skrive at dødsstraff er en barbarisk handling uverdig i et demokrati, for det sjokkerer millioner av amerikanere, japanere og indere som er for dødsstraff i sine land. Man må heller ikke skrive at multinasjonale selskaper suger blodet ut av fattige mennesker, for det krenker styremedlemmene. Eller skrive at finansverdenens svindlere ruinerer hele land, for det er et angrep på tusen av traderes verdighet. Og for all del ikke skrive at Putin er en kaldblodig drapsmann, for det vil få hans mor til å gråte. Hvis man skulle ta hensyn til alle mennesker på planeten før man tok frem blyant eller penn, blir det ikke mye igjen i avisene – bortsett fra værmeldingen… Det er det som er målet.» (Mine uthevelser.) Sitat slutt.

Gerard BiardSpørsmålet sjefredaktøren (skjermbilde til høyre) her stiller – om de mulige konsekvensene av at vi i Vesten benytter oss av det som for oss er en selvsagt rettighet til å ytre oss – er det som volder meg mest hodebry når det gjelder ytringsfriheten. Det er lett å forsvare ytringsfrihetens ulike uttrykk i argumentasjon med mennesker som tross alt handler innenfor rammen av demokrati og rettsstat. Noe helt annet er det når mennesker som synes å ha kvittet seg med menneskelige trekk, så som eksempelvis terroristene i IS og andre islamistgrupper – og som ikke er begrenset av demokratiske og rettsstatlige prinsipper – bruker vår utøvelse av ytringsfriheten til å hevne seg på kristne som lever som minoriteter i muslimske land.

20. januar i år refererte Vårt Land eksempelvis byråmeldinger om at 10 mennesker var drept og 173 såret i det vestafrikanske landet Niger som reaksjon på karikaturtegninger av profeten Muhammed i Charlie Hebdo. Den lokale regiondirektøren for Strømmestifelsen, Zakariya Abdou, kunne opplyse om brenning av kirker og kristnes boliger. Ifølge ham er kristne i Niger og i Vesten i manges øyne  det samme, selv om kirken i Niger verken støtter religiøse krenkelser eller har angrepepet muslimer.

Øyvind Aadland er generalsekretær i Strømmestiftelsen. I samme avisartikkel bekrefter han at mange i sør, og særlig muslimer, betrakter Vesten som kollektivt kristne. Generalsekretæren mener karikaturer i norske medier må vurderes opp mot Vær varsom-plakaten. I pkt. 4.3 heter det at mediene skal vise respekt for «menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn». Aadland, som tidligere har vært lærer ved Mediehøgskolen Gimlekollen, mener det er et dilemma når det oppstår en konflikt mellom den legale retten til ytringsfrihet og den etiske vurdering om å vise respekt. Han mener vi i Vesten må være klar over at krenkende ytringer i Vesten kan føre til at kristne blir krenket i andre land.

– Vi skal ikke underslå religionskritikk, men det er ikke ensbetydende med krenkende, blasfemiske ytringer, sier Aadland.

Så langt artikkelen i Vårt Land. Det er her jeg mener Gerard Biard ikke fører resonnementet sitt langt nok. Det vil alltid være feigt, umenneskelig og totalt forkastelig å møte tunge, penn og tegneblokk med skarpladde våpen, og det må bekjempes med alle lovlige midler. Forstå meg rett; utfra islamisters og andre ekstemes forstokkede tankegang kan det oppstilles en slags logikk i at de som ytrer seg, rammes av feige og totalt uakseptable angrep. Men en annen ting er når ytringene rammer minoriteter i andre land som – utfra den samme ekstreme, forstokkede og uakseptable tankegang – identifiseres med ytringene og kan miste sitt liv på grunn av dem. Det er stilt overfor slike realiteter det blir vanskelig for meg, og jeg registrerer at heller ikke Biard har noen løsning.

Gerard Biard har helt rett i oppsummeringen sin i sitatet ovenfor – at de ekstreme har som mål å få bort alt som kan provosere dem, fra offentligheten. Et slik tankegang må menneskeheten som sådan aldri akseptere. Men det er altså ikke motstand fra styremedlemmer i multinasjonale selskaper eller finansmeglere kristne minoriteter i den sørlige verden står ovenfor.

Som jeg skrev i Synspunkt-artikkelen min i januar, vil jeg gå langt i å forsvare retten til å ytre – også ting jeg er uenig i og som smerter meg og den sammenhengen jeg står i. Men det ligger i navnet at ansvarlige redaktører nettopp bærer ansvaret for hva som kommer til uttrykk i våre egne publikasjoner. Da mener jeg at en krenkelse ikke ukritisk skal publiseres for krenkelsens egen skyld; en krenkelse har med andre ikke nødvendigvis egenverdi nok i seg selv til å forsvares utfra ytringsfriheten. Dermed er jeg kanskje ikke en «ytringsfrihetsfundamentalist». Finnes det en aktverdig grunn for å publisere ytringen, for eksempel at det noen vil oppfatte som en krenkelse, faktisk er berettiget kritikk, stiller det seg annerledes. Men det er altså langt mer skremmende mottakere av ytringene enn «Putins mor» som kan stå klar til å reagere, og det på en helt annen måte enn bare å bli «sjokkert», for igjen å vise til sitatet fra Biard.

Vi skal ikke gi etter for de ekstreme ved å slutte med å ytre oss. Da har vi tapt og de vunnet. Men verden er i økende grad slik at redaktører også må ta ytringens egenverdi og hvordan den kan bli mottatt og reagert på, med i vurderingen. Og presseetikken (4.3) forplikter oss til det.

Les også: Synspunkt: Er jeg Charlie?

 

Sambåndet og krigen

Det står stor respekt av måten Sambåndets redaktør og øvrige ledelse gang etter gang taklet presset fra okkupasjonsmakten på under krigen.

Når dette skrives, er det fem dager etter 75-årsdagen for krigens komme til Norge. Flere aviser har avlagt vitnesbyrd om sin krigshistorie (lenken er til Aftenposten). Hvordan forholdt Sambåndets ledelse seg til okkupasjonsmakten?

Problemene med det nazistiske Pressedirektoratet starter allerede i 1941, men topper seg i 1943. 12. februar 1943 får redaksjonen tilsendt to politiske propagandaartikler fra Statens pressesjef i Bergen, fru Ellen Schnitler, med krav om at de skal «tas inn i de to første nummere på god plass og med godt utstyr». Redaksjonen svarer ikke på følgeskrivet og tar ikke inn artiklene. DVI-sekretær og redaktør Gustav Ballestad innkalles til møte, men gir ikke etter, og 1. mars får Sambåndet stoppordre. Ballestad skriver brev og viser til at hovedstyret har erklært bladet for å være et fritt, uavhengig og upolitisk organ, til oppbyggelse, orientering og kontakt, alt på organisasjonens bekjennelsesbasis. Brevet blir ikke besvart.

Ettersom ukene går blir det klart at Pressedirektoratet i Oslo har frafalt kravet mot de kristelige bladene om at tilsendt stoff skal tas inn, og at bladene får fortsette som før. Men Sambåndet får likevel beskjed om at det trenger spesiell tillatelse. 1. april krever fru Schnitler at en artikkel med kritikk av biskopene og prestene skal tas inn i Sambåndet for at bladet skal få komme ut igjen. Ballestad nekter igjen og blir innkalt til nytt møte uten å gi etter. I nytt skriv påpeker Ballestad forskjellsbehandlingen, og saken overføres til Oslo. Herfra skyldes det på «papirsituasjonen», men en ekspedisjonssjef foreslår et kompromiss om at Sambåndet skal sende en antikommunistisk brosjyre fra Norges kirkelige landslag ut til abonnentene. Ballestad nekter og returnerer de tilsendte kassene med brosjyrer til Oslo.

I november blander Statspolitiet i Bergen seg inn og forlanger å få tilsendt Sambåndets abonnementsliste på 15.000 navn. Både forretningsfører og redaktør nekter, og politiet tar beslag i listen. I starten av desember kommer det det likevel melding om at bladet var frigitt. Det hører med til historien at det trolig var Sambåndets utgivelse av romanen «Ben Hur» som føljetong som var hovedgrunnen til uviljen. Jøden Ben Hurs opprør mot romerne ble oppfattet som kritikk av den tyske okkupasjonsmakten.

Det står stor respekt av måten Sambåndets redaktør og øvrige ledelse gang etter gang taklet presset på. De kunne ha latt prinsippene fare for å få bladet ut, men selv overfor det nazistiske Statspolitiet og en utvilsom trussel om å kunne bli arrestert, handlet de i tråd med redaktøransvaret. Det er til stor inspirasjon over 70 år senere – selv om «Ben Hur-føljetongen ikke ble gjenopptatt før i 1945 (!)

Kilder: Sambåndet nr. 19/1985 og «Ordets folk».

 

Syn i Sambåndet

«Jeg lurte på hva slags syn Sambåndet har på Israel. Tar dere avstand fra erstatningsteologi?» Spørsmålet kom på e-post for en stund siden og var stilet til undertegnede som medieleder og redaktør.

Personlig var jeg ikke i tvil om svaret (et klart «ja»), men jeg visste at det ikke var skrevet noe om dette på leder- eller kommentarplass  i min tid som bladredaktør. Derfor måtte jeg undersøke om andre redaktører hadde ment noe om dette, og det hadde generalsekretær og ansvarlig redaktør Erik Furnes gjort. I en kommentarartikkel 16. mars 2011 skriver Furnes blant annet: «Personlig tror jeg at landløftene står ved lag.»

Dermed var svaret klart: Ja, Sambåndet tar avstand fra erstatningsteologi, som altså er tanken om at de konkrete løftene til Israel i Bibelen, kan åndeliggjøres og overføres på den kristne menigheten.

Når et redaksjonelt organ som en avis eller et blad, tar stilling til noe på lederplass, eller i en kommentarartikkel signert av en redaktør, betyr det at det aktuelle organet har fått et syn på saken, et standpunkt som avisen eller bladet hefter for. Det betyr ikke at det ikke kan komme på trykk utsagn fra utenforstående kilder som bryter med dette synet, men disse utsagnene er ikke et uttrykk for hva det aktuelle organet står for. Det betyr heller ikke at andre medlemmer av redaksjonen ikke kan gi uttrykk for et differensiert syn i signerte kommentarartikler, men det vil da bare hefte for den som skriver, ikke bladet som sådan. Dette kan høres formalistisk ut, men slik må det være for nettopp å skape klarhet i om avisen eller bladet som sådan har et standpunkt.

I dette nummeret markerer Sambåndet, igjen ved generalsekretær og ansvarlig redaktør Erik Furnes, et syn på Bibelens autoritet. Det skjer i den utvidede temaseksjonen i kommentarartikkelen «Kva formar og påverkar vårt bibelsyn?». De tankene som her kommer fram, deler undertegnede fullt ut, og Sambåndets redaktørkollegium står dermed også samlet i saken. Artikkelen ble først publisert på Furnes’ blogg på nettstedet imf.no 2. januar, deretter i avisen Dagen 3. januar, og på ImFs Arbeidermøte samtidig ble det gitt anledning til å kommentere den. Ettersom Furnes altså også er generalsekretær i ImF, er denne artikkelen også det nærmeste organisasjonen kommer til å ha et bibelsyn.

Dette skrittet er foranlediget av debatten rundt bibelsynet på den delvis ImF-eide NLA Høgskolen. I temaseksjonen for øvrig (se side 9-17) går vi inn i denne saken. Ikke fordi Sambåndet er enig/uenig i alt som kildene våre sier, men fordi vi antar at det har våre leseres interesse. God lesing.

Les også: Det vi mener, og det vi skriver om