Kong Harald sa en gang at det sies at visdommen kommer med alderen, før han fortsatte med å si: «Men min erfaring er at alderen ofte kommer alene.» Det opplever jeg stemmer med de siste ukers uttalelser fra Karl Johan Hallaråker og Ingebrigt Sørfonn.

Jeg ble frelst inn i en indremisjonssammenheng for snart 14 år tilbake i tid, og jeg har siden den gang hatt et tett, nært og kjært forhold til ImF. For tre år siden opplevde jeg og min familie et konkret kall om å rykke opp, flytte til Sjøholt og begynne å jobbe ved Sjøholt folkehøgskole. Dette var ikke bare enkelt, særlig for de to små i familien, men vi opplevde at Gud kalte. Da ble det boligjakt, oppstart i ny barnehage, flytteesker og alt kaos som hører med.

For tre år siden opplevde jeg og min familie et konkret kall om å rykke opp

Vi rykket altså opp, en familie på fire, for at jeg skulle begynne å jobbe ved Sjøholt folkehøgskole. Dette gjorde vi fordi vi har tro på prosjektet. Vi har tro på at Sjøholt folkehøgskole kan være et diakonalt redskap, en trygg og god havn for ungdommer som ennå ikke er helt klar for videre skolegang etter ti års grunnskole. Vi sier det ofte til hverandre i kollegiet: «Vi skal være Jesu hender og føtter for disse ungdommene». Vi har tror på at Gud vil noe med skolen.

Jeg har hele veien vært stolt av å være en del av ImF, en organisasjon som er modig nok til å satse på ungdommer. Jeg blir så utrolig lei meg når jeg leser overskriften i Dagen og videre i Sunnmørsposten, at Sjøholt har blitt et skjellsord. Jeg trodde vi var et forbund, en gjeng som står sammen i medgang og i motgang.

Jeg trodde vi var et forbund, en gjeng som står sammen i medgang og i motgang.

Skolebygget står, og skolen er i drift. Det får man ikke gjort så mye med. Vi må sammen finne løsninger, gode løsninger. At man da går ut i mediene og sier at Sjøholt har blitt et skjellsord, er en katastrofe! Jeg skjønner ikke hva det skal tjene til? Hva tenker man at man oppnår med dette?

Jeg ser for meg den flotte stabben jeg til daglig jobber med på skolen. Jeg ser for meg Wenche på kjøkkenet som sender meg boller hjem fra jobb, fordi det er sykdom hjemme. Jeg ser for vaktmesteren vår, Tormod, som står opp kl. 04.30 for å kjøre en enkelt elev til tidligflyet. Jeg tenker på de flotte elevene våre, ikke bare i år, men også de to foregående årene. Jeg tenker på elevene jeg har fått klem av etter endt skoleår. Jeg tenker på alle de foreldrene vi har fått en takk fra. Jeg klarer ikke helt å se skjellsordet?

Jeg klarer ikke helt å se skjellsordet?

Jeg skjønner, som alle andre, at dette handler om økonomi, men det er kanskje her alderen har vist seg å komme alene? For her handler det også om mennesker. Jeg ønsker med dette å gi skolen et fjes og dele litt av historiene til oss som jobber ved skolen. Husk på oss, husk på elevene vi har, og husk at vi ønsker å rekruttere elever også for fremtiden. Både Sørfonn og Hallarårker er varmt velkommen på besøk for å se skolen med egne øyne, og jeg lover at dere skal bli tatt godt imot.

Jeg er pedagog av utdanning. Når man kommer inn i et klasserom, er ofte de første elevene man legger merke til, de elevene som bråker, forstyrrer undervisningen og utagerer. Som pedagog vet jeg at disse elevene ikke mener å forstyrre undervisningen og ødelegge for alle andre. Jeg vet at det alltid ligger noe bak, og jeg vet at også disse elevene har et enormt stort potensial! Det er min jobb å se forbi uroen og se selve eleven.

Det er min jobb å se forbi uroen og se selve eleven.

Jeg håper så inderlig at mine venner i Indremisjonsforbundet også kan ha blikket til en pedagog og se potensialet som ligger i Sjøholt folkehøgskole. Jeg håper at vi faktisk kan være et forbund, og at dere kan heie på oss og be for oss.

Jeg er så redd for at uroen skal gjøre at dere ikke ser.

Ruben Lie Monsen, assisterende rektor ved Sjøholt folkehøgskole.

Les mer: «Alle burde kjenne til …» (kommentar om utviklingen i Sjøholt-prosjektet) NY: «Hvor er de alternative løsningen for ImF?» (kommentar til kritikk av ImF)