Innlegg

VEST FOR ELVA: Dei bibelske kjerneområda Judea og Samaria, også kalt "Vestbreidda", er omstridde i manges auge. Bildet er frå 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Biskopane om kristensionisme og Israel

Kyrkjeleiarane i Jerusalem ber kyrkjene leggja press på begge partane i konflikten mellom Israel og palestinaarabarane. Biskopane svarar med press mot den eine – kombinert med stigmatisering av ei gruppe. Det blir lite truverdig. 

Professor Carl Fr. Wisløff blir sitert på følgjande utsegn (fritt gjengitt): «Jeg har ikke brukt benevnelsen pietist om meg selv, men om andre gir meg attesten, takker jeg for det.»

Etter å ha lest bispemøtet sin uttale mot kristensionismen er eg freista til å låna professoren sitt poeng. Med det meiner eg å seia at dette var tynn karikerande argumentasjon med store negative konsekvensar.

Blandar kristensionistar teologi og politikk, ja, så gjer biskopane det same i høg grad. Men sidan dei følgjer dagens politiske straumdrag, får dei nok applaus. Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd – utan forståing for jødane sin lagnad. Ei heller syner biskopane respekt for ulike vurderingar mellom kyrkjer og menigheter i regionen. Den lutherske biskopen har ikkje sanninga åleine.

Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd

Etter oppmoding frå fleire vil eg her kort gjera greie for desse vurderingane:

Bibelen

I Bibelteologisk er det tre sentrale poeng som vi må løfta fram om det jødiske folk og Israel:

A. Bibelen viser at det jødiske folk er Guds utvalde folk like frå lovnadane til Abraham. 1. Mos 12 ++. Gud angrar ikkje (Rom 11,29).

B. Lovnadane gjeld også i NT – både frelseslovnaden og landlovnaden. Les Rom 9–11 og 15,8 og Luk 21,24. Jerusalem skal vera nedtrakka «heilt til tida for heidningane er ute». Å skilja totalt mellom jødane og staten Israel blir umogeleg, sjølv om staten og den til ei kvar tid sitjande regjering, ikkje skal guddommeleggjerast.

C. Den kristne kyrkja har fått eit kall til å velsigna jødane og dela evangeliet med det jødiske folk. «For jøde først» er ikkje ferdig fortid (Rom1,14ff).

Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst

Unyansert

II Eg les biskopane sin uttale som unyansert både om kristensionisme og om politiske realitetar i regionen. Slik eg kjenner Israels kristne venner, har dei ulike politiske og teologiske vurderingar på fleire felt – også om dei har merkelappen «kristensionistar – som sionistar generelt. Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst.

Så skal eg gjerne presisera: Eg òg les ein del israelslitteratur der eg kan undra meg over korleis dei får det til. Men nett nå undrar eg meg mest over korleis biskopane vel sine kampar. Folks inntrykk er at det berre er på konservativ side det galne er. Når tok biskopane sist oppgjer med liberal teologi?

Eg har stor forståing for Vårt Land sin leiarartikkel 21.10. som saknar fleire poeng og påpeikar manglar hos biskopane. Eg tek inn eit sitat: «Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres.» Kvar har biskopane slike skuldingar frå? Eg har ikkje møtt slike. Sjølv har eg stor respekt for at vi kan tolka og forstå mykje ulikt. Men det er freistande å spørja vidare: Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Politikk

FÅR KRTIKK: Biskopane i Den norske kyrkja i oktober 2018. Bak fra venstre: Jan Otto Myrseth (Tunsberg), Olav Øygard (Nord-Hålogaland), Halvor Nordhaug (Bjørgvin), Atle Sommerfeldt (Borg), Anne-Lise Åndøy (Stavanger), Stein Reinertsen (Agder og Telemark) Framme fra venstre: Ingeborg Midtømme (Møre), Herborg Finnset (Nidaros), Kari Veiteberg (Oslo), Helga Haugland Byfuglien (no avgått og erstatta som preses av Olav Fykse Tveit), Solveig Fiske (Hamar), Ann-Helen Fjeldstad Justnes (Sør Hålogaland). KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

III I den politiske situasjonen kan vi som kristne ikkje sjå bort frå desse teologiske poenga. Men vi lyt også ta med politiske realiteter både for jødane og dei andre folka i området. For meg tyder det kort sagt følgjande:

A. Vi må bekjempa alle former for antisemittisme – både politisk og teologisk. Det trur eg også biskopane meiner.

B. Vi må forsvara folkeretten sine fakta og ikkje la oss blenda av «fake news» som gjev seg ut for å vera folkerett. Viser her til Ragnar Hatlem si nylege bok om temaet. Her stiller biskopane svakt. Biskopane sin ordbruk om okkupasjon og menneskerettar er tendensiøs aggresejon mot Israel.  

c. Vi må oppmuntra israelske politikarar til å arbeida for fredeleg løysing med andre folkegrupper i respekt for deira århundrelange tradisjon i regionen. Det kan gjerast utan å krenka Israel som jødisk stat. Trist at palestinaarabarane med sine leiarar aldri blir med på det laget. Her kunne biskopane lagt inn press.

D. Vi må ha respekt for at Israel som demokrati vel sine leiarar – og ikkje guddommeleggjera bestemte politiske retningar i Israels politikk. Som rettsstat skal rettsstaten sine premisser gjelda også her.

E. Eg anbefaler interesserte å lesa Ole Andersen si bok «Sluttspillet om Israel». Den boka frå den danske lutherske teologen burde også biskopane lesa. Her er edrueleg materiale om Israel.

Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs

La meg så til slutt presisera: Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs. Når dei tek opp eit så brennbart tema, forventar eg at dei skriv meir sakleg og fyldig enn denne uttalen. Diverre liknar det meir på ein moteriktig studentresolusjon enn ein seriøs og sakleg bispeuttale. Biskopane siterer følgjande «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.»  Då er det ekstra trist at biskopane vel å legga press berre på den eine parten og så tendensiøst diskreditera ei gruppe. Dette var eit lite klokt bidrag.

Karl Johan Hallaråker er tidlegare generalsekretær i ImF

Inviterte til debatt om kristen sionisme

- Sionismen forstår seg som et demokrati og en rettsstat, men har i virkeligheten blitt en stat der ett folk er favorisert ved undertrykking av den palestinske arabiske befolkningen. Det sa tidligere Fjellhaug-lærer Jens Olav Mæland på et debattmøte om kristensionismen.

Mandag kveld inviterte blant andre Norges Kristne Råd og Mellomkirkelig Råd til seminar i Kirkens Hus i Oslo om kristensionismen. Seminaret med tittelen «Kristensionisme – Et hinder for fred?» ble arrangert i forbindelse med lanseringen av boken «Armageddon, Halleluja! Møter med politisk kristendom» av Dag Hoel.

Forfatteren møter i boken kristensionister på bedehus i Setesdalen, i megakirker i Texas og reiser med dem på busstur rundt i Israel.

I boken dokumenterer forfatteren det som kan oppfattes som tvilsomme holdninger blant enkelte israelsvenner og sier blant annet at det ikke er uvanlig at kristne israelsvenner helliggjør vold som virkemiddel for å forsvare Guds plan.

– Trenger mer kunnskap

– Vi trenger mer kunnskap om hva kristensionismen er, både når det gjelder teologisk begrunnelse og politiske implikasjoner, sier generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Berit Hagen Agøy.

Et kjennetegn ved kristensionismen er at jødenes hjemvendelse til staten Israel støttes ut fra en kristen begrunnelse i bibelske profetier. Jesus kan først komme tilbake når jødene har samlet seg i det hellige land og blitt omvendt til kristendommen.

Den kristensionistiske bevegelsen i Norge har tilslutning i mange kirkesamfunn og promoteres også gjennom ulike medier.

– Dagens politiske situasjon i Palestina og Israel aktualiserer debatten rundt kristensionismens teologiske og politiske begrunnelser, mener Berit Hagen Agøy.

Paneldebatt

Seminaret tok for seg kristensionismens grunnlag, innflytelse og konsekvenser, med tre hovedinnledere: Biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk og pensjonert prest Jens Olav Mæland.

– Den teologien jeg står for, er ingen erstatningsteologi, men en oppfyllelsesteologi. Den handler om at Gud står ved sine løfter. Det må ikke bli slik at oppfyllelsen av landløftene og spekulasjoner om endetiden får skygge for det store evangelium, sa biskop Halvor Nordhaug i sin innledning.

Han mener kristen sionisme vanskeliggjør en fredsprosess i Midtøsten istedenfor å legge til rette for den.

– Handler om solidaritet

Sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, som selv omtaler seg som kristen sionist, mener kristen sionisme handler om å vise solidaritet til verdens mest forfulgte folk.

– Jeg bærer betegnelsen kristen sionist med stolthet, selv om jeg føler at det brukes som et skjellsord. Jeg mener det er et grunnleggende problem i dag at mange nordmenn assosierer engasjement for Israel med et bestemt religiøst syn, og jeg mener den dagsaktuelle situasjonen i Midtøsten utvilsomt debatteres best med historiske og politiske argumenter, sa Selbekk og fortsatte:

– Det er også utgangspunktet mitt når jeg kaller meg kristen sionist. Jeg er kristen fordi jeg tror på Jesus Kristus og sionist fordi jeg støtter tanken om jødenes rett til et hjemland i sitt historiske kjerneområde.

Han maner til forsiktighet og edruelighet i den teologiske disiplinen eskatologien, læren om de siste tider.

Vranglære?

Den pensjonert presten, forfatteren og tidligere læreren ved Fjellhaug Misjonsskole Jens Olav Mæland, har tidligere høstet stor kritikk etter at han kalte kristen sionisme for vranglære.

Han omtaler seg selv som israelsvenn og mener det er mulig å være israelsvenn uten å være sionist.

– Jeg har vært israelsvenn i mange år, men jeg er ikke kristen sionist. Kristensionismen er en støtte til den eksklusive politiske sionisme som er synliggjort i den israelske staten.

– Sionisme er en tenkemåte omkring det jødiske folket som har klare politiske konsekvenser. Den forstår seg som et demokrati og en rettsstat, men har i virkeligheten blitt et etnokrati, altså en stat der ett folk er favorisert ved undertrykking av den palestinske arabiske befolkningen, sa Mæland.

I etterkant av innleggene ble det åpnet for debatt og spørsmål og innlegg fra publikum.