Tag Archive for: Svein Bjarne Aase

TEMA: Egil Svartdahl inviterer til å komme hjem. ALLE FOTO: Brit Rønningen

Bedehusmøte på kulturhuset

/0 Kommentarer/i /av

Egil Svartdahl er på Stord, og Stord kulturhus er fullt. Det handler om å reise og om å komme hjem.

STORD: Det er lørdag 21. februar, og klokken er 18.45. Utenfor storsalen i Stord kulturhus står det fullt av folk som venter på at døren skal åpne seg og de kan slippe inn på kveldens arrangement.

De skal høre på pastor, predikant og programleder Egil Svartdahl, som i 2025 tok mellomnavnet Lund etter kona, og det han har å si om reisen hjem. I tillegg skal koret Voice of Joy fra Haugalandet synge.

Dørene åpnes, og folk strømmer inn i salen. Noen har problem med å finne plass. Møteleder Svein Bjarne Aase fra ImF Stord ber de som har et ledig sete ved siden av seg, om rekke opp hånden slik at de som ennå ikke har funnet en plass, kan få et sete.

Fullt hus
Når alle er på plass, oppsummerer Aase:

– Det er 440 stykker samlet i kulturhuset.

Det betyr helt full storsal.

Ved siden av sitter en kvinne som er kommet fra Karmøy for å få med seg denne begivenheten.

– Jeg har en svigersønn som er med i Voice of Joy, forklarer hun til sambåndet.no om hvorfor hun er her.

Et lovsangband starter med å synge «O store Gud», og de får salen med seg.

ÅPNING: Henriette Bjørnvik åpner møtet med lignelsen om den hjemkomne sønnen.

Bortkommen og hjemkommen
Henriette Bjørnevik åpner kvelden.

– En av de mest kjente og kjæreste lignelsene i Bibelen het tidligere «Den bortkomne sønnen». Nå heter den «Den hjemkomne sønnen». Snakk om å skifte fokus. Mine barn har flyttet hjemmefra, og det er godt. Men det er også godt når voksne barn kommer hjem, sier hun.

Dermed er hun rett inne i kveldens tema, «Reisen hjem».

STEMMEKRAFT: Det er trykk og kraft i koret Voice of Joy.

Jubilant
Før Svartdahl skal snakke om det temaet, skal Voice of Joy synge. Møteleder Svein Bjarne Aase ber Ivan Underhaug i koret om å komme frem for å bli intervjuet.

– Hva er Voice of Joy, spør Aase.

– Det er et gospelkor. Vi har ulik bakgrunn og erfaring, men en felles lidenskap i gospelsangen, svarer Underhaug.

– Hvor lenge har dere holdt på?

– Vi har 30-årsjubileum. Voice of Joy startet i 1995.

Da må salen le.

– Det var andre som var med da, slår Aase fast.

Nasjonalsang

Voice of Joy er ikke bare ikke bare gledestemmer. Det er også stemmer som synger med kraft og trykk. Koret høres ut som en høy bølge med mektig lyd som skyller over deg, eller som et gledeshyl. En sterk opplevelse.

Salen skal synge igjen.

– La oss synge nasjonalsangen, «Navnet Jesus», sier Aase

Det høres ut som hele salen er med på sangen som har melodi fra Sør-Afrika.

INTERVJU: Egil Svartdahl blir intervjuet av Svein Bjarne Aase.

Intervju
Så er det Egil Svartdahls tur, men før han slipper til, vil møtelederen ha et lite intervju med ham.

– Fortell litt om hvem du er, begynner Aase.

– Hva vil du vite, spør Svartdahl.

– Hva slags utdanning har du?

– Å ja, du tar den. Den er lang. Jeg hadde gleden av i sin tid å lede Menighetsfakultetets 100-årsfest. Jeg kom ut på fakultetet der og så at det bare er tidligere professorer og amanuenser og geistligheter og tidligere og nåværende biskoper. Da bestemte jeg meg for å si det som det er.

Svartdahl viser til at man finner ut hvordan det er hvis man googler ham. På Wikipedia ser man at han har fem ukers bibelskole til sammen.

– Jeg sa at i en forsamling som dette kan det kanskje virke litt eplekjekt, men jeg har respekt for at noen trenger litt mer tid, forteller han til spontan latter fra salen.

Hjemme
Aase trekker seg tilbake, og scenen er Svartdahls. Han tar salen med seg på ulike reiser, reisen bort og reisen hjem.

– Hvor er egentlige hjemme, spør han.

Spørsmålet er kveldens utfordring som folk kan ta med seg hjem og grunne på.

STOLTENBERG: Egil Svartdahl viser klipp fra intervju med Nini og Thorvald Stoltenberg.

Stoltenberg
Som en illustrasjon på hva det handler om, viser Svartdahl et klipp fra et intervju med Nini Stoltenberg om hennes rusmisbruk, og faren Thorvald Stoltenberg. Mens Thorvald Stoltenberg var fredsmegler på Balkan fra 1993 til -96, var han bekymret for datteren Nini fordi han ikke hørte noe fra henne på en stund.

Faren dro rundt i Oslo for å lete etter henne. Da han til slutt fant henne, sto han lenge stille og ga Nini mulighet til å løpe vekk, men det gjorde hun ikke. De omfavnet hverandre.

– Mektige Thorvald Stoltenberg var maktesløs overfor sin egen datter. Da han fant henne, kunne han ha sagt mye, men det viktigste for ham å få sagt, var: «Jeg elsker deg, Nini.», påpeker Svartdahl.

Nini Stoltenberg døde sommeren 2014, 51 år gammel.

Velsignelsen
– Gud sier: Jeg elsker deg. Jeg lengter etter deg. Jeg kaller på deg. I kveld kommer jeg hjem, avslutter han.

Sokneprest i Stord, Jørgen Knudsen, sender folk hjem ved å lyse velsignelsen over dem.

Utenfor slår det meg at jeg har vært på Stord kulturhus, men det er som om jeg har vært på et møte på Leirvik bedehus, et møte hvor bedehuset er helt fullt. Man kan nesten spørre seg om det er vekkelse på gang.

I et senere nummer av bladet Sambåndet vil du kunne lese mer om det Egil Lund Svartdahl snakket om på Stord.

Oslo: Kjører buss til jubileumsfeiring

/0 Kommentarer/i /av

Svein Bjarne Aase skal sørge for at folk fra Sunnhordland og Haugalandet kommer seg på Marit og Irenes jubileumsfeiring i Oslo. Han ser frem til flott feiring.

Svein Bjarne Aase er ikke bare engasjert i Indremisjonssamskipnaden. Han er også bussjåfør og blir brukt som sjåfør i Si-Reiser. Når turoperatøren arrangerer busstur fra forskjellige steder i landet til Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes’ 40-årsjubileumsfeiring i Oslo, er Aase med som sjåfør. Han skal frakte folk fra Sunnhordland og Haugalandet til jubileumsfeiringen.

Busstur
− Jeg gleder meg! På turene til Si-Reiser er det andakt og sang i bussen, og vi forteller om stedene vi kjører forbi. Vi prøver å skape et godt fellesskap. Det er alltid god stemning på turene, sier Aase.

Han ser også frem til å være med på jubileumsfeiring.

− Det blir fine samlinger i Oslo med byguiding, jubileumskonsert og mulighet til å gå rundt i Oslo på egen hånd.

Evangelisttjeneste
− Hva slags forhold har du til Marit og Irene?

− Jeg har vært på mange møter med dem og hatt fine opplevelser, sier Aase, som ønsker å fremheve tjenesten til Stokken og Krokeide Alnes.

− Marit og Irene har stått i en rik tjeneste der de har fått bety mye for mange og hatt en viktig funksjon. De har stått i en evangelisttjeneste. Jeg ønsker å løfte det frem som tjeneste. Det er ikke mange omreisende evangelister igjen i landet. Det er viktig å markere den tjenesten og nådegaven. Jeg skulle gjerne sett at flere unge fikk den tjenesten og nådegaven.

Rik velsignelse
− Hvorfor har vi ikke så mange evangelister lenger?

− Misjonsnorge har endret seg de senere årene. De omreisende evangelistene er det ikke mange av. De har en egen evne til å komme nær folk. Vi ser hva det skaper i bygdene. Mange har tatt imot Jesus. Det har vært til rik velsignelse.

Bussen Aase skal kjøre, har plass til cirka 50 personer. Han vet ikke om bussen er full, men de som er interessert i å være med, må henvende seg til Si-Reiser.

—– —– —– —- —- —-

Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes runder i år 40 år som sangevangelister. Dette blir markert med en jubileumsturné 24. oktober til 2. november med tema ”gi til framtiden” der inntektene går til bibelskolen på Bildøy.
sambåndet.no følger turneen med en ny artikkel for hvert sted.
Sakene blir publisert kl. 06 den aktuelle dagen. Følg med!

p-marit-stokken-og-irene-krokeide-alnes-2

Mer «Glimt i auga og gløtt av himmel»

/0 Kommentarer/i /av

De som ikke fikk med seg Indremisjonssamskipnadens (IMS) 150-årsrevy, «Glimt i auga og gløtt av himmel», har nå muligheten, enten på Stord eller i Norheimsund.

I juni var det jubileumshelg for IMS som blant annet ble feiret med en revy som presenterer IMS’ egen historie fra 1864 og frem til i dag. Nå skal revyen «Glimt i auga og gløtt av himmel» settes opp igjen, den 20. september i Stord Kulturhus og den 27. september i Norheimsund i Norheimsund indrettshall.

Mange forespørsler
− Vi har fått mange forespørsler om å vise revyen igjen. Vi begynner med disse to forestillingene, så får vi se. Det slo veldig godt an, sier «revysjef» Svein Bjarne Aase. På jubileumshelgen i juni var det cirka 800 mennesker som så revyen.

− Hva tenker du om at dere har fått mange henvendelser?

−Vi er jo veldig glad for det, for vi var jo veldig spent på mottakelsen. Det var nytt for oss, men vi visste at vi hadde et godt produkt. Vi har en sterk historie. Det er det vi bygger på, og det er den som bærer hele greien og gjør det til en opplevelse.

Lærer noe
Skuespillere og musikere må dermed sette av tid til nye øvelser og samlinger før forestillingene.

−Vi må holde det varmt. Både musikere, skuespillere og scenearbeidere ser frem til å sette det opp igjen, sier Aase som har følgende forklaring på hvorfor revyen har slått så godt an:

− Vi lærer noe og ser nye sider av historien. Det er viktig at den nye generasjonen blir kjent med historien og sine røtter.

Sprek 150-åring

/0 Kommentarer/i /av

I kveld er det premiere på Indremisjonssamskipnadens (IMS) 150-årsrevy, «Glimt i auga og gløtt av himmel».

STORD: Denne helgen er det årsmøte og jubileumshelg for IMS. Det er 150 år siden denne kretsen av Indremisjonsforbundet ble startet i ei løe i Uskedalen. En jubileumsrevy skal fremføres i kveld i Husneshallen på Husnes. En gjeng har siden mars øvd en gang i uken for at det skal bli revy. Sambåndet var med på en av de siste øvelsene i Leirvik bedehus.

Tre skuespillere har meldt forfall. Fire er til stede, Svein Bjarne Aase, Henriette S. Vyazantios, Ingrid Heie Hoel og John-Inge Rolfsnes. Øvelsen starter med mat – tomatsuppe med brød. I tillegg til skuespillerne er instruktør Arne Nordbø og scenearbeiderne John Morten Espevik og Dag Myhre til stede.

Rekvisitter og scener
− Det har vært en fantastisk gruppe å jobbe med. De som er med, er talere eller har vært barne- og ungdomsarbeidere. Det er en scenevant gjeng, og det har gjort arbeidet lettere. Min styrke er at jeg kan noe om hvordan man skal uttrykke det man skal si, forteller Nordbø.

Etter maten er det tid for å gå gjennom rekvisittene og scenene.

− La oss ta det fra begynnelsen av og gå gjennom scene for scene, sier «revysjef» Svein Bjarne Aase. – Hva trenger vi av rekvisita, hva har vi og hva vi kan skaffe?

I scene 1. trengs det bare en stol og papir. Det er enkelt. Scene 2. er mer utfordrende. Hvor kan man få tak i årer og tre- og fjellknauskulisser? Scenearbeider Espevik kommer med et forslag til en bedrift som kanskje kan hjelpe. Det blir litt diskusjon rundt scene 3.

− Skulle det ha vært kaffekopper på bordet? undrer Espevik. – Det eneste som står på bordet, er en parafinlampe.

− Kanskje det. Hva slags kopper hadde man på 1870-tallet? Vi bør ha gamle kopper. Hva med brød og smør på bordet? Når vi legger så mye arbeid i det, er det gøy at det er skikkelig, sier Aase.

Instruktør Nordbø ber folk huske på noe vesentlig. − Scenen i Husneshallen er plassert høyere enn folk, slik at folk ser opp på scenen. Det er naturstridig. Det vanlige på teater er at scenen er lavere, og at folk ser ned på scenen. Hvis du da skal sitte på en sofa, så husk at sitter du lavt, kommuniserer det dårlig.

Slik fortsetter det scene for scene. En del gjenstår å få tak i. Det er ikke bare interiør og scener som blir tatt opp. Klær, sko og hår, eller rettere parykker, er også viktige rekvisitter.

Ikke leirkveldunderholdning
− Ser dette greit ut, eller er det mer enn de hadde tenkt? Det spilles musikk mellom sceneskiftene. Vi skulle hatt med et par stykker til som kan hjelpe til med sceneskiftene, sier Aase til scenearbeiderne Espevik og Myhre.

− Jeg hadde ikke sett for meg at vi må ut på bygda og skaffe masse ting. Men har vi alt klart, går det greit, svarer Espevik.
Han er byggmester og har ikke vært scenearbeider før.
– Det blir enkelt med scenen, men en utfordring å få samlet inn alle rekvisitaene. Det skal gå greit å bli ferdig til jubileumshelgen, sier han.

Henriette S. Vyazantios har fått tak klær som kan være fra 1950-tallet.
− Det har vært enklere å finne klær fra de første årene. Det var klær som er enkle å sy. Klær fra 1920-1930-tallet har vært vanskeligere å finne, sier hun.

I høst ble hun spurt om å være med å planlegge fredag kveld på jubileumshelgen.

− Vi var fem stykker på planleggingsmøtet. Først tenkte vi på leirkveldunderholdning, men vi ville noe annet. Vi hadde en brainstorming og tenkte på noe som lignet på «Vandring i bedehusland». Så hadde vi møte på Finnøy med Arne Nordbø og Tor Øyvind Skeiseid, som har skrevet manuset. Han har intervjuet folk og skrevet ned historier, forteller Vyazantios.

Spørsmålet om en hovedansvarlig for rekvisitter og påkledning kommer opp.

− Det er kjempeviktig at alle ting er linet opp. Og ikke overlat styringen av rekvisitter og påkledning til en mann, sier Nordbø.

− En jobb som påklederske, er det ikke noen som synes det ville vært stas å være med på? Forslag på navn? spør Aase. Et par forslag på navn blir nevnt.

Masse som må på plass
I pausen slår «revysjef» Aase fast: − Ja, det er masse som må på plass. Ikke minst hår. Han tar seg på sitt hårløse hode og ler.

Så er det endelig øving på de scenene som de tilstedeværende skuespillerne skal være med på. Scenen med Knut, Tormod og Synneva Myklebust tas et par ganger før instruktør Nordbø er fornøyd.

− Det er litt mye luft på scenen. Vi er jo inne. Gå så nær hverandre at det blir ubehagelig. Og jeg ser for meg at sangen går mye fortere og lysere. Det er jo en protest mot det triste og tunge.

Etter siste gjennomgang får skuespillerne høre fra instruktøren: − Dette er en helt annen scene.

Så skal skuespillerne Aase og Rolfsnes være seg selv som revyverter som kommenterer historien til IMS.

− Dere snakket tydelig og passe langsomt. Den Telavåg-historien er kjempeinteressant. Den kommunikasjonen mellom dere to fungerer kjempebra, kommenterer Espevik.

Når øvelsen er ferdig, er Sambåndets journalist ikke i tvil. De som skal på IMS sin jubileumshelg i kveld har noe å glede seg til. De vil bli kjent med sin egen historie fra 1864 og frem til i dag, og dermed også seg selv.