På en pressekonferanse onsdag morgen kunngjorde statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) at «regjeringen har besluttet at Norge vil anerkjenne staten Palestina». Den territorielle avgrensningen «skal basere seg på grensene fra 4. juni 1967» – altså før seksdagerskrigen – «med Jerusalem som delt hovedstad, med åpning for avtaler om landbytte».

Todelt

I pressemeldingen og i statsministerens innledning henvises det til «den palestinske myndigheten under statsminister Muhammed Mustafas ledelse». Det åpenbare problemet med dette er at denne regjeringen kun utøver innflytelse på den ene delen av den tenkte «staten», nemlig i Judea og Samaria («Vestbredden»).

På Gazastripen, som er den andre delen, er det noen helt andre som styrer, nemlig terrororganisasjonen Hamas. Vi vet at de bare har interesse av en énstatsløsning, og at den skal strekke seg «fra elven til havet». Hamas har ikke plass til en israelsk stat.

Det åpenbare problemet er at denne regjeringen kun utøver innflytelse over den ene delen av den tenkte «staten».

Dette innrømmer da også statsminister Jonas Gahr Støre. Med referanse til 7. oktober i fjor sier han at «Terroren ble begått av Hamas og andre militante grupper – som ikke er tilhenger av noen totstatsløsning – og som heller ikke anerkjenner Israel«.

Senere i talen legger han til: «vi ser det alle ser: En anerkjennelse (av en palestinsk stat, min anm.) vil ikke føre til etableringen av en velfungerende palestinsk stat i overskuelig framtid».

Hamas

Det er dette jeg mener med at regjeringen gjør opp regning uten vert. Det er Hamas som er den sterke parten på den palestina-arabiske siden, og – som Støre selv sier – er ikke de tilhenger av noen tostatsløsning. De vil utradere Israel og sitte igjen med hele området – eller opprettholde status quo med stadige terrorangrep.

Når det i pressemeldingen heter at «palestinske myndigheter» er informert om anerkjennelsen, er det bare én del av disse «myndighetene» man har i tankene.

Paradoksalt nok trenger den norske regjeringen at Israel oppnår sitt mål om å knuse Hamas før man i det hele tatt kan drømme om at Fatah igjen får kontroll over Gazastripen.

Men her har regjeringen Støre store mål: «Vi må bidra til at de (den palestinske myndigheten på Vestbredden som springer ut av PLO/Fatah, min amn.) også kan styre i Gaza etter en våpenhvile», sier utenriksminister Espen Barth Eide.  Jo, vi så hva som skjedde da Hamas kastet Fatah ut fra Gaza i 2006/2007 og deretter ble valgt av folket på Gazastripen til å styre. Men dette skal altså Støre-regjeringen kunne bidra til å ordne opp i.

Paradoksalt nok trenger den norske regjeringen at Israel oppnår sitt mål om å knuse Hamas før man i det hele tatt kan drømme om at Fatah igjen får kontroll over Gazastripen. Tror man virkelig at Hamas vil «demobilisere» seg selv?

Base for angrep

Vi så også hva som skjedde da Israel trakk seg ut av Gazastripen i 2005. Fra da av har landområdet blitt brukt til en base for angrep mot Israel. Hva som vil skje dersom Iran-styrte Hamas også får betydelig innflytelse over Vestbredden, med langt kortere avstand til folkerike deler av Israel, har vi grunnlag for å tenke oss til.

Jeg tror vi kan se langt etter noe realisme i utenriksminister Eides påstand i pressemeldingen om at «En palestinsk stat vil også styrke sikkerheten for israelerne».

Igjen sier jo egentlig statsministeren det selv i sin innledning på pressekonferansen: «Vi har sett at terror og vold fra Hamas og andre militante grupper har undergravd den tilliten som trengs for en varig fredsløsning.»

Dersom Israel skal kunne leve innenfor sikre grenser, er det ikke mulig å gå tilbake til situasjonen før 1967.

Dersom Israel skal kunne leve innenfor sikre grenser, er det ikke mulig å gå tilbake til situasjonen før 1967. Og Israel vil aldri gå med på at Jerusalem igjen skal bli delt.

Se til Jordan

Jeg er enig med statsminister Støre i at «Både israelere og palestinere har rett til å leve i fred», og at dette må skje «i hver sin stat». Men en tostatsløsning slik den norske regjeringen og svært mange andre ser for seg, er illusorisk.

En statsløsning for palestina-araberne må søkes oppnådd i samtaler med eksisterende stater som Jordan og eventuelt også Egypt.

En statsløsning for palestina-araberne må søkes oppnådd i samtaler med eksisterende stater som Jordan, som et stykke på vei er en palestina-arabisk stat allerede, og eventuelt også Egypt, som tidligere okkuperte Gazastripen.

Tidligere kommentarer/analyser etter krigsutbruddet 7. oktober 2023:

Begår Israel krigsforbrytelser? (03.04.24)

Arabiske land må åpne grensene (12.02.24)

Samme gamle lekse mens palestinaarabere dør (15.01.24)

To stater er ingen løsning (18.11.23)

Hamas’ dager er talte (10.10.23)

Nå må israelerne samle seg (07.10.23)