Tag Archive for: Ytre Arna bedehus

Det svinger på bedehuset

Når Ytre Arna Indremisjon og Ytre Arna menighet inviterer flyktninger på møte i Ytre Arna bedehus, blir det livlig.

BERGEN: – Det er virkelig bra. Jeg er glad i dag. Det er første gang jeg er på bedehuset. Jeg møter nordmenn og får spise norsk mat, sier Thiras.

Det går mest i engelsk når hun snakker med sambåndet.no. Hun kommer fra Eritrea, har vært i Norge i syv måneder, går på skole for å lære norsk og bor på Arna mottakssenter. Denne torsdagen har Ytre Arna Indremisjon og Ytre Arna menighet for første gang invitert henne og de andre beboerne på mottakssenteret på møte i Ytre Arna bedehus.

Bygge relasjoner
Det med maten er Martin Risøy, leder for Ytre Arna Indremisjon, obs på når han ønsker velkommen.

– Vi er her for å bygge relasjoner, få kontakt og bli kjent med de nye som er kommet. Noen har allerede etablert kontakt. Vi vil servere norsk mat og håper den smaker, for dere som ikke er norske, sier han. Maten han snakker om, er kaker av forskjellig slag.

Programmet for møtet er først og fremst at folk skal snakke sammen og bli kjent med hverandre. Bedehuset er ganske fullt. Lokalbefolkningen har vært flink til å stille opp. Fra mottakssenteret har rundt ti stykker tatt imot invitasjonen. Thiras er ikke den eneste fra Eritrea. Rundt et bord sitter Digge, Sabrin, Fitsum og Habte Michael, alle fra Eritrea. De to sistnevnte kom til Norge for fire måneder siden, og de strever med språket. Men de får frem at de setter pris på å være her.

IMG_1701

Thiras er glad for å bli invitert på møte på Ytre Arna bedehus. Foto: Brit Rønningen

Kjent med nordmenn
– Det er veldig bra. Her får man prøve å snakke norsk. På mottaket blir det ikke snakket mye norsk, forteller Fitsum.

Digge sier noe av det samme.

– Jeg kom fordi de inviterte meg. Her kan jeg bli kjent med nordmenn, forklarer han.

– Jeg likte at jeg ble invitert, sier Sabrin.

Hun er muslim, Digge er kristen, og de er gode venner.

– Muslimer og kristne elsker hverandre. Slik er det i Eritrea. Om man er kristen eller muslim, spiller ingen rolle, fortsetter Sabrin.

– I Eritrea er det ni folkegrupper. Vi har vært kolonisert og fikk selvstendighet i 1993. I kampen for selvstendighet er folkegruppene forenet og står sammen, skyter Digge inn.

Turid Gjone er en av dem som går på bedehuset, som har møtt opp.
– Jeg synes det er en fin idé. Jeg prøver å bli kjent med ungdommene. Jeg kommer litt for min egen del, for jeg trenger å være sammen med andre, sier hun.

Å være fremmed
– Jeg synes det er kjekt å være sammen med folk fra forskjellig land og kulturer. Selv har jeg bodd åtte år i Paris som misjonær for NMS, og vet noe om hvordan det er å være fremmed. Jeg vet hvor mye det betyr at noen tar kontakt, sier Ingfrid Mulen som også har tatt turen til bedehuset denne ettermiddagen.

Shahriar jobber som frivillig på Arna mottakssenter gjennom kirken og er med i komiteen som arrangerer møtet. Han kommer fra Iran og har vært gjennom mye av det samme som de nye flyktningene som er kommet.

– Vi står overfor den største krisen siden 2. verdenskrig. Det kommer folk fra mange forskjellige land, og det er viktig at de blir kjent med nordmenn og lærer norsk. Jeg vil vise dem hvordan de integrerer seg, og vise at vi har et åpent samfunn. For meg er det en plikt. Jeg vet selv hva det kreves for å bli integrert, hvordan det er å vente på at saken din blir behandlet og skuffelsen når man får avslag, sier Shahriar.

IMG_1714

På oppfordring fra David reiser forsamlingen seg. Det tar litt tid før noen begynner å danse til musikken. Foto: Brit Rønningen

Sang og dans
Det er ikke bare mat og prat på dette møtet. Ytre Arna barnekor, som øver i Ytre Arna kirke, synger to sanger. Møtets høydepunkt er når David fra Kenya spiller på synthesizer og synger tre sanger sammen med Beatrice, også fra Kenya, og Grace og Bora fra Kongo. De bruker å øve og synge sammen. De synger både på norsk, swahili og engelsk, og det er et klart kristent budskap. Jesu navn blir nevnt mange ganger. På den tredje sangen oppfordrer David forsamlingen til å reise seg og danse til musikken. Til å begynne med er folk forsiktige, men etter hvert er det stadig flere som slår seg løs.

– Vi er ikke vant til slikt på bedehuset. Det er noe nytt. Men er det ikke flott, spør en dame som heter Gunvor, begeistret etterpå.

Godt samarbeid
Diakon Marit Bjørsvik i Ytre Arna menighet spør om folk vil ha mer av slike møter.

IMG_1723

Shahriar og Martin Risøy. Foto: Brit Rønningen

– Jeg håper det blir mer av dette, sier Habte Micahel.

Flere er enige med ham.

– Det var mye kristen sang. Det tok helt av. Det var ikke planlagt. Vi hadde tenkt å ha det mer nøytralt, oppsummerer Martin Risøy etter møtet – og ler.

– Det var vår idé. Vi har snakket om det lenge. Nå tenkte vi at vi prøver å gjøre noe. Målet er å bygge relasjoner. Du må få frem at vi har kontakt og godt samarbeid med kirken. Vi vil ha evalueringsmøte i januar. Tanken er å gjøre det videre. Når vi får andre kulturer nært inn på oss, er det en mulighet å nå ut med evangeliet til dem, sier han.

Sprer Guds velduft

Lisbeth Solsvik Hjortland ønsker å vise frem Gud for andre gjennom roser, mat og klær.

Det begynte i 2011. Lisbeth Solsvik Hjortland opplevde plutselig lammelse i venstre siden av kroppen. Hun mistet også språket og forståelse og hadde problemer med å puste.

− Jeg visste ikke om jeg ville overleve. Jeg ba Gud om å vise meg noe annet enn død og fordervelse. Etterpå så jeg rosa roser, den ene etter den andre. Da sa jeg til Gud: «Hvis jeg kan røre meg igjen, vil jeg male dem til din ære».

Lisbeth fikk diagnosen MS, men Gud hørte henne. På en konferanse i World outreach mission i Tønsberg ba hun om forbønn, og hun opplevde at Jesus helbredet henne. Hun holdt sitt løfte. Hun begynte å male rosa roser, akrylmalerier og akvarell. Men ikke bare det.

− Jeg fikk en ny sjanse. Jeg hadde så mange drømmer, så mye jeg ville gjøre.

Middag og cafe.
Foruten å male rosa roser ordner hun blant annet en gang i måneden med mat til folk som bor i kommunale boliger i Ytre Arna.

− Det er en dame i soknerådet i Ytre Arna, Randi Kalsås, som tok initiativ til det. En dag kom jeg i snakk med henne. Hun fortalte om det hun drev med, og jeg fikk lyst til å være med på det. Vi lager middag og tar med til kommunale boliger, og vi låner lokaler og kjøkken av kommunen. Det er et samarbeid med Ytre Arna sokneråd. Det er mest rusmisbrukere og andre som bor i kommunale boliger, som kommer. Vi spiser sammen med dem. Det er veldig sosialt. I det siste er vi begynt å be for maten, og folk ber om forbønn, forteller Lisbeth.

Det er ikke bare der Lisbeth ordner med mat. Ytre Arna Indremisjon har cafe hver fredag fra 11-13.30, en cafe hun tok initiativ til for tre år siden.

− Vi serverer vafler og kaffe i kjelleren i Ytre Arna bedehus. To lørdager i året er det markedsdag, og da har vi også åpent. Da har vi også kunstutstilling og salg av brukskunst, forteller Lisbeth som har jobbet i mange år som kunst- og håndverkslærer.

B-Blessed.
Via sitt arbeid med cafeen og middagen møtte Lisbeth flere mennesker som hadde behov for klær, men som ikke hadde råd til å kjøpe. Det tok Lisbeth fatt i og åpnet like godt butikken B-Blessed, som er en frivillig organisasjon. Den har åpent hver mandag fra kl. 12-16 og kl. 18-19.

− Poenget er at det skal være gratis. Man gir ting og får ting. Folk kan levere inn klær, sko og leker de ikke lenger bruker. Andre som trenger det, kan få sko, klær og leker gratis. Jeg bruker facebook for å få tak i ting.

Både på kafeen og i butikken har hun fått hjelp av folk som bor på asylmottaket i Ytre Arna. I butikken er det en kurder fra Iran og et ektepar fra Afghanistan som hjelper henne.

− Mannen fra Afghanistan spurte om han kunne få jobbe i butikken. Jeg sa at jeg ikke kunne betale ham. Han sa at det spilte ingen rolle. Han måtte ha noe å gjøre, ellers ble han bare sittende på mottaket å tenke.

Guds kall.
− Hvorfor er du så engasjert i diakonalt arbeid?

− Jeg føler Gud har kalt meg til det og gitt meg hjerte for rusmisbrukere og de som ikke har så mye. Så har jeg en visjon om at Gud ser og møter hele mennesket med alle dets behov. Vi kan ikke bare si «Gud velsigne deg» og så ikke hjelpe. Mange spør «hvordan klarer du å gjøre alt dette?» Jeg bruker en-to timer hver dag i bibellesning, bønn og lovsang. Lovsang er viktig for meg. Jeg merker forskjell hvis jeg ikke bruker så mye på lovsang og bønn.

− Hva er det beste du har opplevd i det frivillige arbeidet du driver?

− Engasjementet har gitt meg et bredt nettverk. Jeg får et veldig godt fellesskap med dem jeg har kontakt med. Du ser at alle mennesker har verdi. Du blir nær folk som er i krise.

− Og det tøffeste?

− Jeg synes ikke det er så tøft, jeg synes det er givende. Og jeg har Jesus som jeg kan gå til.

Når hun selv kjenner at hun har behov for hjelp, går Lisbeth tur på fjellet.

− Jeg er blitt flinkere til å kjenne at nå trenger kroppen å hvile. Det er ingen ting vi kan gjøre for at Gud skal elske oss mer, og det er ingen ting vi kan gjøre for at Gud skal elske oss mindre. Gud må gjøre oss hele, for at vi skal kunne gjøre andre hele. Der er mange behov. På bedehuset er det for eksempel mange oppgaver vi trenger folk til, og man kan bli spurt om å bli med på det eller det. Da er det viktig å kjenne etter hva vil Gud at jeg skal gjøre. Vi skal ikke si ja til alt vi blir spurt om være med i, sier hun og oppsummerer drivkraften bak sitt frivillige engasjement: − Jeg ønsker å spre Guds velduft med livet mitt.