Sambåndet

Tirsdag 25. april 2017
RSS
Illustrasjon: WikiArt.org

Debattanten fra Areopagos

Har medier som redigeres ut fra et kristent ståsted, en berettigelse, eller er de mer til skade enn gavn?

Av Petter Olsen KOMMENTAR. Publisert 22. juni 2014.

«I fokus»-artikkelen som Jostein Krogedal skrev i Dagen 31. januar, skaper fremdeles debatt: «Å følge med i krist­ne medi­er er jo ab­so­lutt ikke noe å an­be­fa­le med alle strøm­mer som dis­ku­te­res», anførte pinse-pastoren blant annet.

De to aller første redaktørene av bladet Sambåndet (P.G. Sand og Andreas Lavik) synes å ha sett det litt annerledes. De mente at et blad hadde innflytelse i samfunnet, og at daværende DVI (nå ImF) derfor måtte ta et slikt virkemiddel i bruk. Gjorde man det ikke, ville det i lengden «skade arbeidet for Guds riges sag», uttalte de i første nummer for 125 år siden. Gjennom bladet skulle «brødre faa tale til brødre», ble det uttalt allerede på stiftelsesmøtet for DVI. I redaktørenes programerklæring het det videre at bladet skulle være til «opbyggelse og belærelse» når det gjaldt Guds ord.

Blant annet disse programformuleringene mener jeg står seg godt i dag også. Og redaksjonen har også, nå som da, frimodighet til å ta opp ting som ikke alle nødvendigvis er enig i. Bladets redaktører deltar også i offentlig debatt, nå som da.

Et synspunkt som har blitt fremmet overfor meg, går imidlertid på at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for medier, og at disse da heller ikke kan være kristne. Og mener man at en kristen bror eller søster trenger korreksjon, er den bibelske veien Jesu ord i Matt 18,15-17: Først ta saken opp med personen i enerom. Om ikke det nytter, ta med en eller to vitner som kan hjelpe til med å stifte fred. Om heller ikke det får han eller henne til å snu, legge saken fram for hele menigheten, som eventuelt kan støte vedkommende ut (menighetstukt).

Jeg har selvsagt ikke tenkt å argumentere imot en slik framgangsmåte mellom kristne, men jeg mener at Bibelen også forteller om andre måter å opptre på overfor meningsmotstandere generelt, som kan minne om måten dagens massemedier jobber.

Da går vi til Apgj 17, der Paulus er på sin andre misjonsreise (ca. 50-52 e.Kr.), til Lilleasia (nåværende Tyrkia), Makedonia og Hellas. Fra v. 15 og ut kapittelet er han i Aten, som ble betraktet som det åndelige sentrum for den greske kulturen og eksponent for hedenske religioner og avgudsdyrkelse. På mange måter sammenlignbart med det samfunnet som omgir oss i dag!

I v. 17 ser vi at han er i full virksomhet, ikke bare i synagogen, men han «samtalte hver dag» med hedningene han traff på torget. I v. 18 kommer han også «i ordskifte» med representanter for to filosofiske retninger: Epikureerne, som var opptatt av nytelse og uinteressert i religion, og stoikerne, som var opptatt av å gi fornuften herredømme over lidenskapen (kilde: Bibelverket, Even Fougner). I v. 19 blir Paulus ført til Areopagos, en høyde vest for Akropolis der den høyeste domstolen hadde sine møter, sannsynligvis for at han skulle gjøre rede for læren sin (v.19-20).

Når Paulus begynner å tale, er det svært interessant å legge merke til at han tar utgangspunkt i atenernes eget ståsted – deres religiøse iver og alteret med innskriften for en «ukjent Gud» – for så å dreie talen over på det han egentlig vil ha fram: den ene Gud i motsetning til atenernes mange avguder.

Han avviser polyteismen (flerguderi) og understreker den bibelske skapertroen. Dette hadde front mot både stoikerne og epikureerne. I v. 26 og 27 holder han frem menneskenes enhet, noe som trolig var rettet mot grekernes sterke selvbevissthet som folk. Med de siste ordene i v. 27 – «om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss» – nærmer Paulus seg, ifølge Even Fougner, de greske filosofene. Aller lengst går han i v. 28, der han henviser til grekernes «egne diktere». Ordene «i ham er det vi lever og rører oss og er til», skal være gjenfunnet hos den greske forfatteren Epimenides (også sitert i Titus 1,12) fra det 6. århundre f.Kr. «For vi er også hans slekt» skal være sitert fra de stoiske dikterne Aratos og Kleantes fra 3. århundre før Kristus.

Paulus henter altså skriftbevis fra hedenske forfattere, trolig for å nærme seg sine tilhørere så langt det er mulig. Han legger likevel et annet innhold inn i ordene enn de som vanligvis var forbundet med dem.

I v. 30-31 forkynner Paulus budskapet om en kommende verdensdom ved en mann som var legemlig oppstått fra de døde – tanker som var helt fremmede for grekerne – og behovet for omvendelse. Han ble møtt med to reaksjoner: spott fra noen, vilje til å høre mer fra andre. Besøket i Aten bar da også frukter. Ifølge v. 34 kom en av Areopgaos-dommerne, Dionysios (som senere skal ha blitt den første biskop i Aten), til tro. Også kvinnen Damaris blir nevnt ved navn.

I dette kapitelet møter vi altså en Paulus som ikke bare holder seg i synagogen, men som samtaler med hedninger, havner i ordskifte med hedenske lærde og bruker hedensk litteratur i argumentasjonen – alt for å belyse det kristne budskap.

Jeg tenker at dette bygger opp under kristne medier og kristnes deltakelse i debatt nesten 2000 år senere. 2. Tim 2,23-26 gir kanskje gode råd i så måte: «Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid. Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt. Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.»

Også i lys av dette sender vi frimodig et nytt nummer i Sambåndets 116. årgang til trykkeriet.

Les også: Skal forsamlingen tie i mediene?

Krydret vennlighet

Det ble debatt om dette på Facebook-profilen min. Kom gjerne med ditt syn, enten på Facebook-profilen eller i kommentarfeltet nedenfor.

 

Ingen kommentarer »

Skriv en kommentar

Langt færre ja-svar enn ventet, gjør at KVS-Bygland må kutte i fagtilbudet.

Til høsten starter to kretser i Indremisjonsforbundet med konfirmantundervisning – Indremisjonssamskipnaden og ImF Rogaland.

Frikstad bedehus er i gang med å utvide, mens Molde bedehus planlegger utbygging.

Byråkrater og politikere går nå langt i å mistenkeliggjøre virksomheten til kristne organisasjoner.

Fire kretser i Indremisjonsforbundet (ImF) leter etter ny leder. En løsning kan være sammenslåing av kretser til regioner, sier formann i ImF-styret, Odd Asbjørn Nybø.

Copyright © Sambåndet 2017