Anmeldelse: Rystende om barnas hjelper

Fredrikstad sykehus. Børre Knudsen ligger på kne i resepsjonen. Han har ikke kunnet komme lenger inn, dørene er stengt. Han ligger vendt mot gynekologisk poliklinikk. Så begynner han å synge, så høyt han bare kan: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg».

Han forteller det slik på Ungdom i Oppdrags Go-festival i Kristiansand i 1991: – En dame kom bort til meg og sa: «Kan du ikke i alle fall være så snill å ikke synge så høyt?» Da datt det ut av meg, det var ikke noe jeg hadde tenkt ut på forhånd: «Du skjønner, det er Gud som har gitt meg den stemmen, og den er det eneste jeg har å stille mellom barna og de som har tenkt å drepe dem, for jeg kommer ikke inn. Så jeg er nødt til å synge høyt. Det gjelder livet.» Da sa hun: «Ja, du må vel det».

Den tidligere soknepresten i Balsfjord, nå 76 år og svekket av nervesykdommen Parkinsons, synger den samme strofen, hentet fra Salme 139, når han entrer salen i Kino Victoria i Oslo sammen med kona Ragnhild og tre av de fem barna. Det er premiere på filmen «En prest og en plage», om ekteparet Ragnhild og Børre Knudsens kamp mot abort.

«Det gjelder livet«, fikk hun høre, kontorsjefen på Fredrikstad sykehus. Og filmen får i all sin tydelighet fram at ekteparets liv i høy grad kom til å bli preget av lov om selvbestemt abort, som ble vedtatt av Stortinget i 1978.

Det var kona som oppfordret prestemannen til å stå offentlig fram med sin motstand mot loven, kommer det fram i filmen, men samtidig er hun dypt skuffet over unnfallenheten fra ektemannens embedsbrødre. For det som skulle være Kirkens kamp, skulle måtte kjempes av noen få. En av de andre, Ludvig Nessa, var også til stede på den lukkede premieren fredag kveld.

Ragnhild Knudsen påpeker at ektemannen unnskyldte alle de andre. Selv er Børre Knudsen ikke sikker på om han gjorde nok: «Mine ord skulle vært som nagler», sier han, etter forgjeves å ha forsøkt å slå i en spiker som var bøyd i utgangspunktet. Han blir hamret innvendig, sier han.

De innvendige hammerslagene er nok mer treffende hos mange av oss andre i norsk kristenhent, som gjemte oss bak «støtte i sak, men ikke i form»-parolen. Det er talende å se biskop Andreas Aarflot lese opp hyrdebrevet fra biskopene i en jubilerende Ullern kirke søndagen før abortloven ble vedtatt. Ordene var der, og med kongen på kirkebenken ble de møtt med piping fra kvinneaktivister, men det ble med de rette ordene for de fleste av oss.

Filmen inneholder få opptak fra aksjonene til Børre Knudsen og Ludvig Nessa. I ett klipp ser vi hvordan Kvinnefronten møter Knudsen med fysisk knebling. Stemmen måtte stilnes. Dette og et annet eksempel, der Knudsen, beskyttet av politiet mot rasende demonstranter, bruker stemmen til et skrik, var nok til at Facebook først ikke ville ta inn en annonse for filmen. Begrunnelsen var blant annnet at det kunne «generere negative tilbakemeldinger». Ja, slikt vil man jo ikke ha.

Da Munch-maleriet «Skrik» ble stjålet første gang, bruker Børre Knudsen dette som et, bokstavelig talt, bilde på de ufødte barnas skrik. Når han spørres av journalister om det er han som står bak tyveriet, nekter han å svare. Det var ikke det som var relevant for ham.

Når Børre Knudsen i filmen passerer gynekologisk avdeling på et sykehus han oppsøker for egens helses skyld, reflekterer han: -Er det galskap? Og i tilfelle hvem sin galskap?

«Hva koster det for et menneske å satse alt på det man tror på?», heter det i reklamen for filmen. Spørsmålet er snarere hva det kostet for to mennesker, eller sju, om man tar barna med. På et tidspunkt begynner kona å forberede seg på å bli alenemor. Hennes kall – om å være mor – kunne ikke leves ut som hun hadde tenkt. Men noe av det sterkeste i filmen er å se hvordan de to likevel har holdt sammen – forenet i kampen mot noe de begger mener er en stor urett. Og som avtroppende biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl, påpeker overfor sambåndet.no, de to klarer å sette ord på mye av det som har vært vanskelig i over 30 år.

Regissør Fridtjof Kjæreng lar ofte kameraet streife fjellene i Balsfjord. Knudrete, steile. Kanskje minner de om Børre Knudsen. Kanskje har Knudsen hatt behov, mange ganger, for å vende blikket oppover mens han minnes en annen salmestrofe i Bibelen, nummer 121: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?» De nordnorske fjellene har ingen hjelp å gi, men at Børre, den hjelpsomme, henter sin hjelp «fra Herren, himmelens og jordens skaper», som det står i vers 2, er det ingen tvil om.

Gripende er det også når yngstebarnet – og eneste datter – Kjersti Sunniva Iden Knudsen, konfronterer faren med livsvalget hans. Om at han, slik hun ser det, var mest opptatt av egen kamp. Og hun får ingen bønn om tilgivelse, i alle fall ikke i filmen. Tankene går til en annen dokumentarfilm, «Predikanten», om evangelisten Finn Kleppe, regissert av datteren, Elisabeth Kleppe. På spørsmål fra datteren om faren savnet dem da han var på reise, kanskje i måneder av gangen, får hun til svar at det tenkte han ikke så mye på. Men på samme måte som Finn Kleppe er mer ettertenksom når han får samme spørsmål senere i filmen, kommer det også fram at Børre Knudsen har kjent på tvilen. – Jeg skulle ha gått en snarvei, sier han et sted. Og et annet: – Noen måtte gjøre det (les: kjempe abortkampen), og dessverre ble det jeg.

Så er han da et menneske, Børre Knudsen også, men et menneske opptatt av menneskeverd. På Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole, Borgen Storfjord, siterte han en gang dette diktet:

Løgn som tyner liv, må ut av huset.
Lov som dreper, barn må sannhet knuse.
Fine talemåter
ligner gamle gåter.
Abortere klinger som avluse.
Samme hangen.
Samme trangen.
Å den lusa kjenner jeg på gangen.

Folkeguden herlig, høy og hoven
Gjorde alle barn til lik for loven.
Ingen skulle vernes,
alle kunne fjernes.
Dødsdømt er ditt barn av menn fra oven.
Vil du ha det,
kan du ta det.
Ellers er det lov å løpe fra det.

Vi har påbudt legene å drepe,
dersom mamma helst vil slippe slepet.
Dette barnevernet,
løser deg så gjerne,
fra det vesle tillitsfulle grepet.
Men ditt hjerte
spør med smerte:
Dette offer – var min frihet verdt det?

Gud er ikke død, la barnet leve.
Gud vet om din nød, og vi må kreve:
Livets rett for barnet,
berge det fra garnet,
om det så skal skje med knyttet neve.
Hvem kan klare å forsvare
at han svek et barn som var i fare.

Børre Knudsen har fått rom på sykehjem, nå. Filmen slutter med at båten hans blir dradd på land. Ute på gangen spør jeg ham om grunnen, han likte jo så godt å være på vannet. Knudsen svarer at da han så en foreløpig versjon av filmen, virket det som om båten ble slengt i land.

Trygve Bjerkrheim skriver i en av sine mest kjente sanger:

Han fører deg frelst over fjorden,

heilt fram til den himmelske strand.

Når døden sin brottsjø du møter,

vil Jesus dra båten i land.

«Det gjelder livet», sa Børre Knudsen til den litt fortvilte kontorsjefen på Fredrikstad sykehus. Og jeg tror vi kan legge til: Og det gjelder Han som ikke tar glansen av det.

LES OGSÅ: Reportasje fra premieren 28. mars