Tag Archive for: Børre Knudsen

«En prest og en plage» godt mottatt

Filmen om Børre Knudsen, «En prest og en plage», har solgt 18 000 billetter. Regissør Fridtjof Kjæreng i f(x) produksjoner AS er meget fornøyd.

− Det er imponerende at så mange har sett filmen. Jeg er veldig positivt overrasket over mottagelsen, sier regissør Fridtjof Kjæreng til sambåndet.no.

Hans film «En prest og en plage» har solgt 18 000 billetter. Det er en del mer enn de 11 000 som han hadde håpet på, og det plasser filmen som den 9. best besøkte norske filmen så langt i år og den 59. best besøkte totalt sett.

− Det er et tveegget sverd og en høy risiko å jobbe med et filmprosjekt som vil skape motstand. Dette er jo en film om en av Norges mest hatede menn. Filmen er et portrett av et godt kristenliv og en kulturpersonlighet.

Alvorlig budskap.
Kjæreng har fått respons på – og mener selv – at filmen er godt laget.

− Men en ting er å lage en film, noe annet er å lokke folk til å se den.

− Hvordan har dere klart å lokke folk til å se filmen?

− Vi jobbet aktivt mot kristne organisasjoner. Hvis de liker filmen, vil det kanskje spre seg til andre miljøer, sier Kjæreng.

Som tidligere meldt, støttet Indremisjonsforbundet kinovisningen av filmen økonomisk. 

− Jeg har hele tiden ment at det er en god og viktig film. Det er en film som har et alvorlig budskap, som handler om kristen tro, abortkamp og verdier, og en film som lodder dypt. Ingen feelgood-film for å si det sånn, selv om det i filmen er positive stunder i samlivet mellom Børre og Ragnhild Knudsen.

Utfordrende film.
− Så folk vil ikke bare ha feelgood, men også dybde?

− Noen ganger vil man ha dybde og bli utfordret. Det er en utfordrende film.

Filmen vil bli vist på NRK sent på høsten en gang, og den er allerede kommet ut på dvd og internett. Dvd-en inneholder 11/2 time med ekstra materiale som ikke er publisert tidligere.

− NRK vil sende langfilmen, altså hele filmen, 1 time og 20 minutter, og det er veldig gledelig, synes Kjæreng.

ANMELDELSE: – Rystende om barnas hjelper
LES OGSÅ: De stemmeløses stemme 

Anmeldelse: Rystende om barnas hjelper

Børre Knudsen har brukt stemmen sin til å rope om hjelp til vern av det ufødte liv. Fornavnet hans betyr "hjelpsom".

Fredrikstad sykehus. Børre Knudsen ligger på kne i resepsjonen. Han har ikke kunnet komme lenger inn, dørene er stengt. Han ligger vendt mot gynekologisk poliklinikk. Så begynner han å synge, så høyt han bare kan: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg».

Han forteller det slik på Ungdom i Oppdrags Go-festival i Kristiansand i 1991: – En dame kom bort til meg og sa: «Kan du ikke i alle fall være så snill å ikke synge så høyt?» Da datt det ut av meg, det var ikke noe jeg hadde tenkt ut på forhånd: «Du skjønner, det er Gud som har gitt meg den stemmen, og den er det eneste jeg har å stille mellom barna og de som har tenkt å drepe dem, for jeg kommer ikke inn. Så jeg er nødt til å synge høyt. Det gjelder livet.» Da sa hun: «Ja, du må vel det».

Den tidligere soknepresten i Balsfjord, nå 76 år og svekket av nervesykdommen Parkinsons, synger den samme strofen, hentet fra Salme 139, når han entrer salen i Kino Victoria i Oslo sammen med kona Ragnhild og tre av de fem barna. Det er premiere på filmen «En prest og en plage», om ekteparet Ragnhild og Børre Knudsens kamp mot abort.

«Det gjelder livet«, fikk hun høre, kontorsjefen på Fredrikstad sykehus. Og filmen får i all sin tydelighet fram at ekteparets liv i høy grad kom til å bli preget av lov om selvbestemt abort, som ble vedtatt av Stortinget i 1978.

Det var kona som oppfordret prestemannen til å stå offentlig fram med sin motstand mot loven, kommer det fram i filmen, men samtidig er hun dypt skuffet over unnfallenheten fra ektemannens embedsbrødre. For det som skulle være Kirkens kamp, skulle måtte kjempes av noen få. En av de andre, Ludvig Nessa, var også til stede på den lukkede premieren fredag kveld.

Ragnhild Knudsen påpeker at ektemannen unnskyldte alle de andre. Selv er Børre Knudsen ikke sikker på om han gjorde nok: «Mine ord skulle vært som nagler», sier han, etter forgjeves å ha forsøkt å slå i en spiker som var bøyd i utgangspunktet. Han blir hamret innvendig, sier han.

De innvendige hammerslagene er nok mer treffende hos mange av oss andre i norsk kristenhent, som gjemte oss bak «støtte i sak, men ikke i form»-parolen. Det er talende å se biskop Andreas Aarflot lese opp hyrdebrevet fra biskopene i en jubilerende Ullern kirke søndagen før abortloven ble vedtatt. Ordene var der, og med kongen på kirkebenken ble de møtt med piping fra kvinneaktivister, men det ble med de rette ordene for de fleste av oss.

Filmen inneholder få opptak fra aksjonene til Børre Knudsen og Ludvig Nessa. I ett klipp ser vi hvordan Kvinnefronten møter Knudsen med fysisk knebling. Stemmen måtte stilnes. Dette og et annet eksempel, der Knudsen, beskyttet av politiet mot rasende demonstranter, bruker stemmen til et skrik, var nok til at Facebook først ikke ville ta inn en annonse for filmen. Begrunnelsen var blant annnet at det kunne «generere negative tilbakemeldinger». Ja, slikt vil man jo ikke ha.

Da Munch-maleriet «Skrik» ble stjålet første gang, bruker Børre Knudsen dette som et, bokstavelig talt, bilde på de ufødte barnas skrik. Når han spørres av journalister om det er han som står bak tyveriet, nekter han å svare. Det var ikke det som var relevant for ham.

Når Børre Knudsen i filmen passerer gynekologisk avdeling på et sykehus han oppsøker for egens helses skyld, reflekterer han: -Er det galskap? Og i tilfelle hvem sin galskap?

«Hva koster det for et menneske å satse alt på det man tror på?», heter det i reklamen for filmen. Spørsmålet er snarere hva det kostet for to mennesker, eller sju, om man tar barna med. På et tidspunkt begynner kona å forberede seg på å bli alenemor. Hennes kall – om å være mor – kunne ikke leves ut som hun hadde tenkt. Men noe av det sterkeste i filmen er å se hvordan de to likevel har holdt sammen – forenet i kampen mot noe de begger mener er en stor urett. Og som avtroppende biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl, påpeker overfor sambåndet.no, de to klarer å sette ord på mye av det som har vært vanskelig i over 30 år.

Regissør Fridtjof Kjæreng lar ofte kameraet streife fjellene i Balsfjord. Knudrete, steile. Kanskje minner de om Børre Knudsen. Kanskje har Knudsen hatt behov, mange ganger, for å vende blikket oppover mens han minnes en annen salmestrofe i Bibelen, nummer 121: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra?» De nordnorske fjellene har ingen hjelp å gi, men at Børre, den hjelpsomme, henter sin hjelp «fra Herren, himmelens og jordens skaper», som det står i vers 2, er det ingen tvil om.

Gripende er det også når yngstebarnet – og eneste datter – Kjersti Sunniva Iden Knudsen, konfronterer faren med livsvalget hans. Om at han, slik hun ser det, var mest opptatt av egen kamp. Og hun får ingen bønn om tilgivelse, i alle fall ikke i filmen. Tankene går til en annen dokumentarfilm, «Predikanten», om evangelisten Finn Kleppe, regissert av datteren, Elisabeth Kleppe. På spørsmål fra datteren om faren savnet dem da han var på reise, kanskje i måneder av gangen, får hun til svar at det tenkte han ikke så mye på. Men på samme måte som Finn Kleppe er mer ettertenksom når han får samme spørsmål senere i filmen, kommer det også fram at Børre Knudsen har kjent på tvilen. – Jeg skulle ha gått en snarvei, sier han et sted. Og et annet: – Noen måtte gjøre det (les: kjempe abortkampen), og dessverre ble det jeg.

Så er han da et menneske, Børre Knudsen også, men et menneske opptatt av menneskeverd. På Ungdom i Oppdrags disippeltreningsskole, Borgen Storfjord, siterte han en gang dette diktet:

Løgn som tyner liv, må ut av huset.
Lov som dreper, barn må sannhet knuse.
Fine talemåter
ligner gamle gåter.
Abortere klinger som avluse.
Samme hangen.
Samme trangen.
Å den lusa kjenner jeg på gangen.

Folkeguden herlig, høy og hoven
Gjorde alle barn til lik for loven.
Ingen skulle vernes,
alle kunne fjernes.
Dødsdømt er ditt barn av menn fra oven.
Vil du ha det,
kan du ta det.
Ellers er det lov å løpe fra det.

Vi har påbudt legene å drepe,
dersom mamma helst vil slippe slepet.
Dette barnevernet,
løser deg så gjerne,
fra det vesle tillitsfulle grepet.
Men ditt hjerte
spør med smerte:
Dette offer – var min frihet verdt det?

Gud er ikke død, la barnet leve.
Gud vet om din nød, og vi må kreve:
Livets rett for barnet,
berge det fra garnet,
om det så skal skje med knyttet neve.
Hvem kan klare å forsvare
at han svek et barn som var i fare.

Børre Knudsen har fått rom på sykehjem, nå. Filmen slutter med at båten hans blir dradd på land. Ute på gangen spør jeg ham om grunnen, han likte jo så godt å være på vannet. Knudsen svarer at da han så en foreløpig versjon av filmen, virket det som om båten ble slengt i land.

Trygve Bjerkrheim skriver i en av sine mest kjente sanger:

Han fører deg frelst over fjorden,

heilt fram til den himmelske strand.

Når døden sin brottsjø du møter,

vil Jesus dra båten i land.

«Det gjelder livet», sa Børre Knudsen til den litt fortvilte kontorsjefen på Fredrikstad sykehus. Og jeg tror vi kan legge til: Og det gjelder Han som ikke tar glansen av det.

LES OGSÅ: Reportasje fra premieren 28. mars

De stemmeløses stemme

– Jeg er glad jeg laget denne filmen mens det ennå var tid, sier regissør Fridtjof Kjæreng til sambåndet.no

Både Børre Knudsen og kona Ragnhild var til stede i Kino Victoria under premiereforestillingen på dokumentarfilmen «En prest og en plage» fredag kveld.

– Det var sterkt, men et sant bilde som ble vist, var Ragnhild Knudsens kommentar til filmen der hun spiller en like stor rolle som ektemannen Børre Knudsen.

MÅTTE JOBBE FOR «JA»
For i den 1 timer og 20 minutt lange dokumentarfilmen får publikum presentert et ærlig og tett møte med den omstridte abort-presten og hans kone. Filmen er produsert av f(x) produksjoner AS, og regissør Fritjof Kjæreng måtte jobbe en stund med ekteparet før han fikk ja.

– Jeg tok kontakt for første gang for 3-4 siden, og Børre var relativt lett å overtale. Ragnhild var det litt værre med, og jeg tror nok det hadde litt sammenheng med at de hatt fått sin dose av media. Takk for tilliten dere har vist meg ved at dere slapp meg inn og lot meg filme så mye som jeg gjorde, sa han til premierepublikummet før forestillingen startet.

ENSOM SMERTE
En sentral historie i filmen er smerten Børre Knudsens kamp har påført familien.

– Den største smerten for oss var at kirken stakk av, og at han ble stående så alene, sier Ragnhild Knudsen.

– Vi fikk jo ofte høre at folk støttet ham i sak, men ikke metodene. Men metodene hadde ikke vært nødvendige dersom resten av kirken hadde stått der sammen med ham.

Bare tre av de fem barna var til stede. Datteren Kjersti Sunniva Iden Knudsen er den eneste som bidrar i filmen.

– Det var ikke noe lett valg å si ja til å være med, forteller hun til sambåndet.no – men ønsker ikke si mer utover det hun har sagt i filmen og i det eneste intervjuet hun har gitt som stod i VG torsdag.

– BEUNDRINGSVERDIG
En av dem som valgte å stå sammen med Knudsen, var Ludvig Nessa.

– Jeg synes det er et mirakel at denne filmen er satt opp på norske kinoer. Dette er et så sterkt vitnesbyrd at jeg håper det kan vekke en gnist i folket vårt, sa Nessa.

Til stede i salen også avtroppende biskop i Tunsberg, Laila Riksaasen Dahl.

– Filmen har gjort et sterkt inntrykk. Den løfter opp alvoret i abortsaken, og det er veldig bra. Filmen er også en fantastisk skildring av det å være overgitt til en sak, og da særlig for Børre Knudsens kone, Ragnhild. Det er beundringsverdig at de to klarer å sette ord på så mye av det vanskelige. Jeg tror filmen lar oss se hva det egentlig handler om, sier hun.

DEMOKRATIET
Filmen hadde i kveld premiere i 21 norske byer, og flere steder var det utsolgt. Regissør Fridtjof Kjæreng håper nå at mange, uavhengig av ståsted i abortkampen, velger å se filmen.

– Børre Knudsen er en av de største kulturpersonligheter i Norge etter krigen. Det er han fordi han har vært premissleverandør til en offentlig moraldebatt. Det er grunnleggende i et demokrati, og jeg er glad jeg gjorde denne filmen mens det ennå var tid.

Hovedpersonen selv trekker fram det kristne budskapet som preger filmen når sambåndet.no ber ham om å oppsummere premierekvelden.

– Også for meg var det sterkt å se filmen. Jeg tenkte på at man tar imot både godt og vondt fra Herrens hånd, sa Knudsen.

– Vi må tilbake til den gamle kristendommen. Djevelen bruker vår anger, men angeren må føre oss til Kristus. Jesus har tatt alt på seg. Det er den kristendommen vi også ser i filmen.