Espen Ottosens troskap

Spørsmålet i tittelen på denne boka – Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? – fascinerte meg helt fra starten, og forfatteren gjentar det med litt ulike ord gjennom hele teksten.

Allerede mens jeg leste forordet lette jeg – angivelig på typisk mannlig vis – etter svaret på dette hovedspørsmålet i boka, og det slo ned i meg et mulig svar. Helt fram til femte og side del av boka, gjennom 182 sider, trodde jeg at dette var noe forfatter Espen Ottosen selv ikke hadde tenkt på. Men så kom det, altså:

Lasarus

I Lukas 16 forteller Jesus om en rik mann og en fattig, sistnevnte ved navn Lasarus. Begge dør, og mens den rike våkner opp i pine i dødsriket, blir Lasarus båret til «Abrahams skjød» (fang). Den rike mannen ber Abraham om å sende Lasarus for å advare brødrene. For, som den rike sier, «kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg». Men Abraham svarte: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde».

Gud har skapt oss med en fri vilje, og han tvinger ingen til å tro på ham. «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil (min uthevelse) tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham, sier Døperen Johannes i Joh 3,36. Det går an for et menneske å forherde seg (Apgj 19,9).

Skriften på veggen

Det betyr ikke at ikke Gud har åpenbart seg på overnaturlig vis. I Daniel 5 leser vi om kong Belsasar som vanhelliget karene som var røvet fra tempelet i Jerusalem. «I samme stund kom det til syne fingrer av en menneskehånd, som skrev på den kalkede veggen i kongens slott, midt imot lysestaken. Og kongen så hånden som skrev (v.5). Senere i kapittelet leser vi at Daniel tyder ordene: mene, mene, tekel ufarsin (v.25 ff). (I dette kapittelet finner vi for øvrig opphavet til flere faste uttrykk i språket vårt.)

Hver gang regnbuen trer fram på himmelen, er det også et budskap fra Gud – om at «aldri mer skal alt kjød bli utryddet ved vannflom» (1. Mos 9, 8-17). Gud kan altså la skaperverket forkynne hans vilje.

Skapelsen

Espen Ottosens bok er langt fra lettlest. Ikke fordi språket er vanskelig, men fordi den er mettet med opplysninger. Det er en bok der sidene bør ha tallrike understrekninger og «eselører» når man er ferdig. Noteapparatet viser at forfatteren har gjort seg kjent med et imponerende antall tenkere og deres bøker. Selv ble jeg mest fascinert av del 3, «Et signert skaperverk», og bekjentskapet med apologeten Francis Schaeffer. Det var da også skapelsen Ottosen tok utgangspunkt i da han kort tid etter utgivelsen skrev en lett provoserende «Frispark»-artikkel i Dagen (se side 102) som utløste en omfattende avisdebatt og bidro til at boken fikk et svært godt salg.

Les også: Skapelsen på Sambåndet Forlag

Språk

Språklig er det ikke mye å bemerke, men et par klassikere kan nevnes: Man «setter» spørsmålstegn (ikke «stiller», s. 111), og også Ottosen faller dessverre for tidens mote om å dele henvisningsordet «ifølge» i to ord (s. 132). Det mest alvorlige finner vi på side 182, der forfatteren spør: «Er det bare flaks at mennesker ikke er skrudd sammen annerledes enn andre dyr (min uthevelse). Ved bruken av adjektivet «andre» her sier forfatteren indirekte at mennesket er et dyr, noe jeg forutsetter at informasjonslederen i Misjonssambandet ikke mener. (En lignende problemstilling gjør seg for øvrig gjeldende i 2011-oversettelsen av Bibelen (Luk 23,32.)

Espen Ottosen har her levert en både åpenhjertig og på flere måter utfordrende bok, og er du interessert i forholdet mellom tro og vitenskap, vil jeg så absolutt anbefale den.